Hver dag går jeg å lengter. Lengter til et annet sted. Jeg skal prøve å forklare.
Hvis jeg er ett sted, lengter jeg til et annet sted. Hvis jeg er i matsalen, vil jeg heller være i dagligstua. Hvis jeg er på Nordborg vil jeg heller være på Nyborg, er jeg i Asker vil jeg heller være i Stavanger og omvendt. Du skjønner nok hva jeg mener. Jeg lever ikke i nuet.
Når skal jeg slå meg til ro? Når skal jeg klare å bare la rumpa være der den er for 5 min og hjernen hvile i 3 min? Kanskje når jeg har nådd et mål i livet. Kanskje når alt er i orden med meg, familien og vennene mine og livet er på gli. Men hvorfor vente på det halve livet? Hva med nåtiden? Livet er jo på gli, bigtime!
Jeg vil ikke sitte som gammel og tenke at jeg har løpt fra hele livet. Jeg vil nyte den lille tiden jeg har på jorda. Hvordan?
I “Deilig er Jorden” sies det: Der er min lengsel hjemme. Hvor er min lengsel hjemme? Hvor slutter jeg å lengte etter det å være et annet sted.
Det eneste stedet jeg har slått med ordentlg til ro er på rommet mitt her på skolen. Det er jo litt stusselig. Men jeg tror jeg vet grunnen til akkurat det. Det er fordi jeg har skilte foreldre som alltid har bodd gangavstand fra hverandre. Det har ført til at jeg har pendla mellom dem, gjerne veldig ofte. Så jeg er vant til å hele tiden flytte meg, leve i en bag. Du slår deg ikke til ro noe sted på det grunnlaget.
Men jeg skal prøve å jobbe mer med det å leve i nuet. Bo der jeg er. Lage meg litt hjemme-plass. Så min lengsel kan høre hjemme et sted. For tiden er den hjemme på rommet mitt på skolen. Lurer på hva som skjer når jeg flytter.
Og lengte hele tiden er veldig slitsomt.
Jeg er litt som Ole Brumm. Kikker hele tiden etter noe bedre..
“Sprett satte seg på bakken ved siden av Ole Brumm. Men da han satt der, følte han seg plutselig ikke så betydningsfull som han gjerne ville, derfor reiste han seg opp igjen.”
Er jeg frk. aldrifornøyd? Eller hva er egentlig det store problemet her? Det er jo meg på en eller annen måte, men hva gjør jeg med det?
-Fred ut
Kjære søte snille Nina,
Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg antar at det er mange som føler det sånn som du beskriver. I større eller mindre grad, selvfølgelig.
For meg er det godt å meditere over det som Jesus sa i Matteus 11:28:
” Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen.”
et annet sted, i Johannes 14:27 sier han:
“Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet”
Det er godt å vite at Gud aldri tenkte at vi skulle prestere dette på egenhånd, men at den hellige ånd, som bor i oss når vi har invitert ham inn ved å tro på og ta imot Jesus, vil hjelpe oss med dette.
Ønsker deg en god uke!
Klemmer fra Karine 🙂