I det siste er det flere av dere lesere som har henvendt seg til meg med spørsmål ang. depresjon. Jeg vil gjerne svare på dette litt generelt, for svarene jeg gir til hver enkelt, gjelder alle som sliter med noe. De tingene jeg sier nå er viktige for alle som sliter med litt eller mye og det er dette jeg ville svart deg på en mulig henvendelse, hvis jeg ikke har gjort det alt.

Det er vanskelig for meg å svare dere, fordi vi alle sammen er så forskjellige og alle kan se likheter med meg eller andre, men ingen er helt like. Dette er viktig å huske på. Ikke sammenlikn deg med andre syke. Selvom jeg ikke har det så bra alltid, så kan det være du kommer deg helt fint ut av det. Jeg har en Bipolar Lidelse. En diagnose hvor det nesten forventes at jeg er deppressiv til tider.

“Jeg er alene i denne verden” – Det er du ikke! Det bare føles sånn. At ingen forstår deg og ingen kommer heller noen gang til å gjøre det. Har du prøvd? Hvis ja, Har du prøvd hardt nok? Uansett om problemene dine er sore eller små, hvis du er deppa, oppsøk noen voksne å prate med (lege, helsesøster, en forelder til en venn eller en lærer). Start setningen din med “Jeg er deprimert” hvis det kan hjelpe. Hvis du sliter med å få ut noe som helst muntlig, skriv en lapp eller en tekst med tankene dine og ta det med deg når du oppsøker noen å prate med.

Det viktigste synes jeg er å ha støttespillere rundt meg. Vær åpen. Fortell vennene dine, uansett hvor vanskelig det er. De vil forstå på sitt vis.

Det er mer normalt enn du tror å ha en depresjon, og særlig i puberteten. Selvmordstanker er ikke unaturlig i denne prosessen. MEN du trenger ikke ha selvmordstanker for verken og være deprimert eller oppsøke hjelp.

Vær ærlig med deg selv. Trenger du hjelp, så skaff deg det. Alle har vi ansvar for våre egne liv og å bli friske. Ikke gå rundt å tenk at det ordner seg. Kanskje bærer du på en stor sorg som må ut? Og kanskje er du så heldig at du aldri opplever en depresjon igjen. Det er mange som har depresjoner i tenårene og som aldri opplever det igjen etter det. Men det må bearbeides!

Man kan leve et fantastisk liv – også med vinterdepresjonene. Det er bare hvordan man skal takle dem, og det er en lang prosess å lære, men jeg vil si at det virkelig er verdt det!! Du kan leve et godt liv, selvom du en gang opplever en depresjon. Dette er ikke “The End”. Vær tålmodig, oppsøk hjelp, og humøret kommer når du får lettet på ting.

Hvor henvender jeg meg: Du kan alltid dra til legevakten hvis du har det veldig tøft. Der kan de hjelpe deg med å skaffe psykolog eller bare prate litt, om det trengs. Men har du en helsestasjon eller et ungdomssenter i nærheten av deg, gå dit først. Er du så langt nede at du tenker at du ikke vil leve: dra til legevakten! Hvis du bærer på mye vondt (trenger ikke være store ting) kan det alltid hjelpe å snakke med en psykolog. Hun/han kan hjelpe deg på veien videre.

Jeg vet det er vanskelig å tenke, men jeg vet også at det er fakta: De gode dagene veier opp for de vonde!

Jeg har selv vært der. Så langt nede at du ønsker å dø. Men se på meg nå, jeg lever fint med det:) Det handler om å lære seg å leve med problemene. Du kan ikke forvente at alt blir borte over natta eller at når du har gått til behandling en stund så forsvinner alt. Man må lære seg å leve med det man sliter med og håndtere det på riktig måte.

Hele livet blir ikke en kamp, selvom det noen ganger virker sånn. Du vil finne verdier som det er verdt å leve for, men du må gi det opp til flere år hvis du er skikkelig langt nede. Og jo lengre tid det tar for deg å oppsøke hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk. Ingenting går over av seg selv. Det må bearbeides, hvis ikke kommer depresjonen igjen og igjen. Selv har jeg jobbet hardt med dette i 5 år, ser store fremskritt og har stor tro på at livet mitt kommer til å bli fullverdig.

Vær sterk! Tenk på at du blir sterkere av motgang. Når du blir frisk er du så mye sterkere og er mer klar for å håndtere en mulig nedtur igjen når den måtte komme, du har tross alt opplevd det før.

Gjør ting som vanligvis gjør deg glad. Vær med venner, ikke grav deg ned. Ta bilder, eller nyt livet på annen måte så godt du kan. Husk på hva som før gledet deg og prøv så godt du kan å gjøre disse tingene. Når du først kommer deg ut, er det ikke så ille som du kanskje trodde og du kan faktisk ha bittelitt glede av det alikevel.

Overskriften snakker for seg selv. Ikke forvent for mye heller. Det blir hva du gjør det til som menneske.

Igjen, oppsøk hjelp, snakk med noen voksne. Jeg kan ikke hjelpe dere noe mer enn at du kan lese bloggen min, noe jeg er evig takknemmelig for at DU gjør:)

Det vil ordne seg, men du må ta tak. Håper dette var litt til hjelp!

-God bedring:)