Det er lenge siden jeg har blogga sånn skikkelig. Det tenkte jeg å gjøre nå. Jeg vil fortelle dere om et par fobier jeg har. Egentlig vil jeg mest bare prøve å sette ord på det, fordi det er en litt vanskelig ting å håndtere i hverdagen.
Jeg har flere fobier: høyder, åpne plasser, til tider klaustrofobi og heiser. Og nå har det dukket opp en fobi til; pistoler, gevær, og alle andre slags gønnere, til og med lekepistoler. Men den største fobien klarer jeg nesten ikke skrive navnet på og det er edderkopper.
Bare navnet gjør at jeg føler de kryper rundt på kroppen min. Hver eneste dag går jeg rundt å innbiler meg at jeg har de ekle greiene rundt på kroppen. At de kryper oppover beina eller i nakken. Av og til får jeg sånne kriblinger i kroppen som gjør at jeg tror det er en sånn en der. Ubeskrivelig ekkelt!! Også rundt om i rommet. Hver dag går jeg å ser ned i bakken og kikker meg rundt etter det. Klarer ikke se dem på tv engang! Det er faktisk veldig slitsomt å ha det sånn og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Det er faktisk veldig slitsomt…
Jeg er redd for at krypene skal bite meg + at de er ekle og hvis de skader meg kan jeg dø (selvom jeg vet at de ikke kan drepe), men det kan strengt talt ikke lekepistoler heller. Hodet mitt er en smule fucked up!
Pistolfobien min er latterlig, men den er ekte og fæl. Jeg oppdaget den for ikke så lenge siden. Det ble tatt frem en hel koffert med LEKEpistoler til Les Miserables og plutselig følte jeg at jeg var omringet av ting som ville drepe meg. Hjertet mitt dunker og dessverre er det krutt i noen av dem, som gjør det enda værre. Til og med barnepistolene er litt skumle hvis noen sikter på meg (de som har sånn lokk foran). Det jeg konkret er redd for er at det plutselig skal gå av et ordentlig skudd og at det vil skade eller drepe meg. For jeg vil ikke dø. Og det er kanskje der hele fobigreia ligger. Men jeg jobber litt med saken med denne latterlige fobien da. Jeg holder dem i hånda, går med dem i lomma og prøver å tenke at de ikke er farlig. Allikevel hopper hjertet mitt i taket hver gang noen sikter på meg eller på noen andre og jeg begynner nesten å gråte hvis noen faktisk fyrer av med krutt. Det burde jo egentlig bare være morsomt, men jeg kan ikke akkurat styre det selv.
Hvordan går det ann? Hvorfor er man redd for det liksom? BAH! Merker at jeg gjerne skulle vært foruten dette altså, for det er faktisk litt pinlig å være så pinglete. Men det finnes jo mye værre fobier, så jeg skal vel egentlig ikke klage!
-God bedring da
