Jeg har sittet barnevakt for kiden til en lærer på skolen idag. L og jeg er bestevenner og vi elsker å leke de samme lekene og spille de samme simple kortspillene, om og om igjen. Det er meg og 5-åringene, ingen tvil! Jeg ble ganske overrasket da jeg først kom hit og merket at mor i huset snakket engelsk. Det gjorde jaggu L også! 5 år og snakker dødsbra engelsk! Selv skylder han på at det er fordi han er født i Australia og har bodd der et halvt år.

Da det ble leggetid ville L at jeg skulle lese et eventyr for han. Jaja, tenkte jeg. Null problem.. Inntil han kom løpende med en engelsk bok. Det burde jo være en grei sak i en alder av 20, men det er det faktisk ikke. Og det merket han fort. Jeg ståtra meg gjennom eventyret om ulven og de 7 gjeitekillingene. Han prøvde å si jeg var flink, men rettet på meg opp til flere ganger og da vi var ferdige sa han: «du burde nok øve litt på å lese engelsk». HAN ER FREAKIN´ 5 ÅR OG BEDRE ENN MEG I ENGELSK! Jeg ler… Og gråter, for det vekker vonde minner fra engelsktimene på skolen hvor vi måtte lese høyt i klassen. Verste marerittet ever! (Sikkert noen som kjenner seg igjen)

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Og hele kveldssamtalen vår (type: har du hatt det bra idag ogsånn) gikk på engelsk. Etter at jeg hadde lest eventyret, snakket vi bare engelsk begge to. Tenk at jeg hadde en samtale med en norsk 5-åring på engelsk!! Syke tilstander!

Nå kjeder jeg meg, og vil egentlig vekke han igjen bare så vi kan leke mer.

– Fred ut