Når man er syk er alt som går imot en et nederlag. Bare et bittelite nei, er nederlag. Med en gang føles det som verden går imot en. Selvom fornuften sier noe helt annet.

Vi fikk ikke leiligheten. Jeg er desperat. Jeg vil flytte nå. Det er ikke fordi jeg misliker mine foreldre, men når man har bodd “hjemmefra” i 2 år er det en stor overgang å komme hjem igjen og bo på et lite rom med alt du eier. Dette med leilighet opptar forøvrig all tiden min om dagen. Det gjør meg sliten. Veldig sliten. Men det er det jeg vil fokusere på; å skaffe en leilighet.

Jeg higer etter et selvstendig liv. Men hvordan kan jeg få det når jeg balanserer på kanten av stupet bare ved å lete etter det?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Skal prøve å forklare meg litt nå, det er mye tanker i hodet og jeg mistenker at det kan bli litt rotete formulert. Jeg blir utslitt av å lete etter leilighet. Leve i den spenningen det er. Får vi den/får vi den ikke…? Var den fin, eller skal vi se etter noe annet…? Hvem som helst ville blitt sliten av det. Men når man er sånn syk som meg, går dette veldig på psyken og bringer frem endel tårer og negative tanker, som igjen fører til at jeg blir psykisk sliten. Det forklarer da, at jeg knekker ved et nei eller to.

Og hvis jeg går “i kjellern” igjen nå, havner jeg på Blakstad igjen, noe som blir helt feil når jeg er så gira på å få meg en leilighet og et selvstendig liv. Skjønner?

Det andre som er alt for slitsom er å hjelpe andre. Det er kanskje det jeg liker mest her i verden, det er å hjelpe andre. Men nå, plutselig sliter det meg helt ut. Nå som jeg bor hjemme kreves det at jeg gjør de dagligdagse huslige tingene. Det er greit nok, men så drar plutselig alle på ferie og jeg blir sittende igjen med gressklipp og pottevanning (vanne blomstene). Dette er jo ikke så krevende i seg selv, men det er det å ha ansvaret for det. Jeg vil være fri til å dra på hytta hvis jeg vil det, eller kanskje ut å reise.

I utgangspunktet kan jeg vel det. Men bare det å føle at du har ansvar for noe du ikke “velger selv” virker så slitsomt. Egentlig bør det være en selvfølge, jeg er jo hjemme. Men det er det som er ulempen når man er syk.

Ble dette bare rot? Det var hvertfall lettende å skrive ned.

– Fred ut