En ting jeg er veldig glad for, er at jeg kjenner kroppen min veldig godt når det kommer til det psykiske. Jeg tror jeg har vunnet mye på det å vite og kjenne ting på kroppen.
Nå kjenner jeg på noe nytt. Noe litt uderlig. Jeg føler meg veldig “meg selv” om dagen, men det er noen småting som skurrer. Dette er for eksempel at tankene surrer fort, stor trang til pengebruk, sliter med å sove, sulten hele tiden, hopper fra et prosjekt til et annet i uvanlig hurtig tempo. Det jeg vil frem til er at jeg føler en hypomani komme snikende. Jeg er såppas klar over det at jeg kan jobbe med å stoppe det, men det er vanskelig.
I morgen skal jeg utfordre meg selv med å dra til Asker, kikke i butikker uten å bruke mye penger. Jeg skal tenke og fokusere mye på alle tingene jeg ønsker å spare til som for eksempel englandsturer og ny vinterjakke. Prioritere er utfordringen i morgen rett og slett.
En mani har mange stadier og kan ofte føre til hemningsløs pengebruk og bilkjøring, svært lite søvn og ukontrollerbart mange prosjekter. Jeg er selvfølgelig ikke helt der, men stopper jeg det ikke i tide, kan det være konsekvensene. Det vil ingen oppleve. Derfor må jeg jobbe på spreng for KUN å holde meg til timeplanen (ikke gjøre masse utenfor det).
En annen ting er at jeg trapper ned på anti-depressivaen som jeg har tatt i 3 år nå. Dette kan også føre til en hypomani.
For en gangs skyld er jeg glad for at jeg er innlagt og får hjelp gjennom dagen. Perioden jeg er i er skummel, ny og uforutsigbar. Det skremmer meg litt, men jeg er glad for at jeg sitter med forkunskaper. (Har vært hypoman tidligere, men aldri vært helt klar over det før i ettertid).
Men kanskje det bare er meg som stikker seg frem blandt alt det bipolare? Kanskje jeg faktisk er i en fase hvor jeg kan få være den jeg pleide å være en stund? Det føles fortsatt nytt, men jeg er jo glad og ikke depressiv, så jeg vil si meg ganske fornøyd, sånn egentlig.
– Nina Emilie
Du lærer og kommer deg gjennom ting, helt utrolig fasinert over sterke deg Nina! <3
Sv: Takk skal du ha for den fine kommentaren:)
WOW! Beundrer deg over at du klarer å kjenne deg såpass bra i forhold til det psykiske at du klarer å stoppe deg litt i tide. Det er virkelig beundringsverdig!
Jeg blogger selv om min psykiske helse og jeg er ikke kommet så langt som deg (selv om jeg har andre diagnoser enn du har). Jeg kjenner meg selv desverre ikke så godt enda at jeg klarer å stoppe i tide. Du er en inspirasjon for meg!<3
du er sterk og flott, og englandstur er jeg absolutt for! savner deg, vi må snakkes en dag <3