Inne igjen. Innenfor de grønne veggene, i murhuset, nede ved vannet. Ute er det sol, inne hos meg er det ikke det. Ikke nå. De siste to ukene har vært veldig rare for meg. Jeg har opplevd min første tydelige «blandet episode». Humøret mitt har skiftet fra manisk til depressiv og tilbake igjen på bare få timer. Mani-timene, hvor jeg har gode ideer, ser lyst på livet og ingen bekymringer. Depresjons-timene, hvor jeg ligger i fosterstilling, gråter og ser ingen ende på alle utfordringene. I mitt hode har det (inntil nå) vært en periode hvor jeg trodde jeg skulle få en depresjon, og var veldig klar for det. Hver gang mani-timene dukket opp igjen trodde jeg alt var bra og at depresjonen kom til å gå over. Så naiv var jeg. Jeg fortsatte livet mitt og prøvde å følge med på alt som skjedde. Jobbet hardt for å holde hodet over vann. I går dukket jeg under. Igjen.
//Weheartit.com
Det er to Ninaer. Den syke Nina og den friske Nina. De andre gangene jeg har vært innlagt har den syke Nina seiret og alt har blitt svart. Denne gangen er det full krig mellom de to. Nå har depresjonen seiret over manien, men syke Nina har ikke seiret helt over friske Nina. Det jeg prøver å si, er at jeg fortsatt har timer og glimt av litt fine tanker hvor jeg ser fremover. De forsvinner igjen like fort som de kommer, men de er der. Mer enn andre depresjoner jeg har hatt. Positivt tenker kanskje du, men det er faktisk mye mer slitsomt enn når syke Nina seirer. Da er det svart, og det er bare sånn. Nå er det lyst, mørkt, lyst og veldig mørkt igjen. Synes ikke du det er slitsomt når noen skrur av og på lyset 100 ganger i løpet av ett minutt? Syke og friske Nina klarer ikke bli enige om Nina skal gi opp eller se fremover. Jeg har en lys fremtid i møte, det vet jeg, men orker jeg å face den? Orker jeg å ta tak i alle utfordringene. Nei. Jo. Nei? Eller jo… Nei.
Nå er jeg hvertfall her. Tar en dag av gangen. Jeg er avflatet og følelsesløs, men jeg ser at det er sol ute. Kanskje jeg skal titte ut og se på den. Vi får se.
Hei Nina.
Se på solen,og la strålene fra den, varme sjelen din.Hold fast ved lyset!!
I disse vårtider kjemper mange vakre planter seg gjennom den mørke jorden og fram til lyset. De strekker seg daglig mot solen til de slår ut i all sin prakt. Og uansett hvor mye (vind) som prøver å “blåse den overende”,så knekker den ikke! Bøyer seg nok,og er pjuskete, men de reiser seg alltid igjen,og strekker seg videre. Det skjer med deg også, Nina, du vil reise deg igjen. Glad i deg:) Klem fra “bestemor” i Moss