Tanker – del 1

Depresjon

Jeg er i en depresjon og jeg er innlagt på Sikta. Det er derfor jeg ikke har skrevet på lenge. Alt jeg har villet skrive har vært destruktivt, og det er ikke vits å dele alle de destruktive tankene med verden. Det vinner ingen noe på. Så de tankene ligger pent lagret i “dokumenter” på macen.

Det er flere stadier av en depresjon. De ulike stadiene for meg er:

1. Jeg tenker negativt.  

2. Jeg tenker negativt og klarer ikke være tilstede i hverdagen og utføre normale arbeidsoppgaver. Setter alt på vent.

3. Jeg fungerer ikke i det hele tatt, går ikke utenfor døren, ligger bare å stirrer i veggen og gråter.

4. Alt det ovenfor + at jeg får trang til selvskading og/eller tenker på døden.

Disse stadiene går over tid. Hvis jeg ikke tar de tidlige tegnene i stadie nr. 1 går det ned til 2 osv. Denne gangen lot jeg det gå helt ned til stadie 4. Selv tror jeg det er fordi jeg var ny i jobben min og turte ikke inrømme for noen (ikke meg selv en gang) at jeg var deprimert. Jeg holdt det gående helt til stadie 4, hvor det bare var å dra på Blakstad før jeg forsvant fra jordens overflate. Jeg har vært innlagt på Blakstad først to uker og nå er jeg på Sikta (igjen..). Det går stadig bedre, men ting tar tid. Ett skritt frem og to tilbake. Selvom jeg er passe oppegående vil jeg si at jeg er på stadie 2. Det er ille nok!

Jo dypere depresjonen er, jo lengre tid tar det å komme meg ovenpå igjen. Jeg jobber enda med å lære meg å ta tegnene tidlig og oppsøke hjelp når jeg merker at det går nedover. Det er vanskelig og tar lang tid å lære, men jeg har hele livet mitt på å lære det. En ting jeg synes er veldig vanskelig når det gjelder depresjon er at når jeg blir skrevet ut av døgnpost så virker det som de pårørende tror at jeg er “normal” igjen. Det tar lengre tid å bli det. På døgnpost får jeg er push oppover slik at det skal bli lettere for meg å klare å håndtere depresjonen på egenhånd og det er da jeg blir skrevet ut. Siste bakken må jeg gå selv og det er slitsomt. Det er da jeg trenger nettverket mitt mest. Det er nok vanskelig å forstå for dem, og jeg har hørt flere syke si det samme. Jeg forstår dem godt allikevel. For når jeg er på stadie 4 så er jeg helt formløs og likblek i ansiktet, jeg snakker lite, spiser lite og ser veldig syk ut. Når jeg blir skrevet ut, klar til å ta fatt på siste etappe ser jeg helt normal ut og da er det lett å tenke at jeg har kommet meg ut av depresjonen.

Nå går dagene veldig opp og ned. Timene går opp og ned. I det ene øyeblikket går alt helt topp og jeg er ute på farten med min 2 siders lange «to do list» og i det andre øyeblikket ligger jeg hjelpesløs i senga og ikke orker å gjøre noe som helst. Særlig går det dårlig når jeg er alene. Jeg blir destruktiv og motløs. Det er akkurat derfor jeg skriver nå; for å føle meg mindre alene og få mer oversikt over tankene som stormer hodet mitt.

Det er som regel en tanke eller situasjon som er typisk for hver enkelt depresjon jeg har. Denne gangen har det vært at jeg føler at jeg ikke har noen venner eller noe nettverk. Jeg er ei veldig sosial jente og har et stort nettverk, og jeg jobber hardt for å snu denne tankegangen. For jeg vet at jeg har venner. Jeg føler meg veldig alene fordi mange er ute i den store verden og studerer. Det er sårt å sitte igjen her og faktisk ikke ha muligheten til å gjøre det samme som mine jevngamle. De har startet nye liv hver for seg og har sine sosiale omkretser der etter, mens jeg er stuck i «gamledager». Jeg unner hver enkelt det livet de lever og jeg jobber veldig med å tenke annerledes. For i mitt hode så «har jeg ingen venner», men den friske delen av meg VET at jeg har venner, de er bare ikke i nærheten om dagen.

-N

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg