Tanker – del 2

Redsel og fremtiden

Jeg er redd. Redd for fremtiden og hva den vil bringe meg. Denne depresjonen er vanskelig å komme ut av fordi jeg er veldig demotivert. Jeg er demotivert fordi jeg stadig blir deprimert igjen og igjen. Det er ikke særlig motiverende. Allikevel vet jeg innerst inne at det kommer til å gå bra og jeg kommer til å klare meg. Det er bare veldig vanskelig å tro på det.

Jeg ble plutselig slått av en sinnsyk redsel. En redsel for fremtiden. Jeg har mange spennende ting i vente og små glimt i fremtiden jeg gleder meg til. Som f.eks. sommeren. Når jeg prøver å se fremover mot høsten igjen blir det mørkt og jeg blir redd. Hva kommer til å skje? Hva ender jeg opp med å gjøre? For når jeg tenker på hva jeg skal gjøre med livet mitt, blir jeg skremt. Det er ingenting jeg er klar for. Heldigvis er jeg ganske sikker på at jeg ikke er alene om denne redselen. Det er nok mange der ute som ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt. Dette er ikke bipolariteten, det er bare meg, som ung. Det eneste som skremmer meg, som har med diagnosen å gjøre er; når blir jeg syk igjen neste gang??? Jeg jobber veldig hardt med å ta en uke av gangen, for hvis ikke så blir jeg helt overveldet av tanken på fremtiden.

Nå om dagen vil jeg ikke bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk, fordi jeg vet at det ikke vil ta lang tid før jeg blir deprimert igjen. Det er det statistikken sier. Når jeg ser på fremtiden er den fylt med hull. Når jeg snakker om fremtiden minner jeg alltid meg selv på at jeg ikke kan leve akkurat som mine jevngamle. Jeg minner meg selv på at jeg alltid må ta hensyn og ting må tilrettelegges hvis jeg skal klare det «alle andre» klarer. Det er demotiverende.

Det er demotiverende å leve. Det er en simpel grunn for det. Hver gang jeg blir depressiv bruker jeg lang tid på å komme meg opp igjen og bygge opp håp for en bedre hverdag. Dette får jeg god hjelp til av støtteapparatet og tilslutt når jeg toppen og er klar for å ta fatt på livet på ny. Problemet er bare at det når toppen av kurven og derfra går det bare nedover igjen. Så venter en ny depresjon og samme mølla igjen. Denne gangen vet jeg også at jeg kan komme meg ut av depresjonen, spørsmålet er bare om jeg skal gidde fordi jeg vet at den kommer tilbake. Jeg tror ingen forstår hvor ufalks jeg har hatt. Hver eneste gang jeg har det bra, skjer det noe drastisk som drar meg ned igjen… Jeg synes synd på meg selv nå, fordi jeg er deprimert og da er det lov! Allikevel må jeg bare kjempe videre. Hva annet skal jeg gjøre da? En dag må jeg jo endelig klare det. En dag må livet snu og gå bedre. Den dagen venter jeg fælt på. Jeg er bare ikke sikker på om jeg tør å håpe på det. Det letteste er å vende meg til at dette er det livet jeg har fått utdelt, så får jeg heller ta det som en overraskelse hvis ting snur.

-N

2 kommentarer
    1. Skjønner hva du mener med frykten!! Det er jo kjempeskummelt å bli “voksen” og finne ut “hva man skal her i livet”… Det meste som er ukjent er jo litt skummelt, syntes jeg hvertfall da. Men jeg tror at man må hoppe i det, og bare prøve seg fram? Det er jo ikke verdens undergang om man gjør feil heller? Også lever man jo bare en gang da… (KAnskje?) Jeg vetikke asssssssss. Dette ble bare tull 🙂 Glad i deg snuppa!!!!!!! <3 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg