Forholdet mitt til familien er veldig varierende. Jeg er veldig knyttet til pappa. Det går sjelden en uke uten at jeg prater med han minst en gang. Når jeg er innlagt ringer han eller er på besøk hver eneste dag. Han stiller alltid opp for meg. Det har han alltid gjort, men det så jeg ikke før jeg ble 18-19 år. Før det var han bare “irriterende” fordi han brydde seg og satt grenser for meg. Nå er han den som alltid står ved min side gjennom vanskelige valg og avgjørelser, selvom vi ikke alltid blir helt enig… Han leser meg som en åpen bok. En periode kunne han se på meg og si “har du glemt å ta medisiner idag?” og ganske riktig hadde jeg det! Han ser når det går oppover, og når det går nedover.

Fra jeg var 9 og gikk til min første psykolog var valget mitt om jeg ville involvere foreldrene mine eller ikke. Jeg valgte å ikke si noe til dem, og holde alt mellom meg og psykologen. Det gjorde det veldig vanskelig for pappa å forstå meg, og vite hva han kunne hjelpe til med. Da jeg ble innlagt første gang i 2008 overtalte behandleren min meg til å være åpen til foreldrene mine og vi hadde vår aller første familiesamtale som var veldig tøff. Etter den dagen har pappa vært involvert hver eneste gang jeg har vært innlagt og fått god informasjon om meg og min diagnose. Dette har gjort det hele mye lettere å takle hele situsjonen. Jeg tror aldri jeg hadde klart meg uten han.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Kan du fortelle litt på bloggen om deg selv utenom diagnosen?

Tja, meg selv.. Det er ofte vanskelig å finne meg selv midt oppi diagnoser og sykdom og medisiner. Det hender allikevel at jeg føler meg som meg selv. Da er jeg utadvent, skravlete, litt morsom og har god selvtillitt (men ikke for god, da er jeg manisk!). Jeg er aldri redd for å si hva jeg mener og er alltid ærlig. Løgner har jeg vokst ifra, heldigvis (det stoppet i fjortizzalderen) og nå kan jeg ikke fordra løgner, selvom det bare er en hvit en. Når jeg sminker meg, retter ut håret og skifter ut av joggedressen trives jeg med mitt eget speilbilde. Allikevel vil jeg ikke kalle meg forfengelig, for jeg går gjerne sminkeløs i joggedressen foran hvem som helst og elsker det, men det er alltid en god følelse å stelle meg litt. Jeg har et stort hår med masse krøller som jeg hater, til alles fortvilelse, men det kan jeg lite for. Det er sånn i veien… Derfor går jeg alltid med topp på hodet hvis jeg ikke har rettet ut håret. Nå tror jeg at jeg har sporet av veldig og velger å avslutte her. Jeg håper du fikk litt svar på spørsmålet ditt?

Synd at sola ikke ville titte frem idag, men den positive siden ved det er at jeg fikk skrevet litt til dere OG jeg skal gjøre litt husarbeid nå. Det er alltid noe positivt ved det meste har jeg funnet ut.

Ha en superfin frimandag videre

(Lik gjerne bloggen på facebook også ved å trykke på bildet over.)