Alle psykologer og behandlere jeg har møtt på de siste årene har sagt til meg at jeg må lære meg å leve med diagnosen. Jeg har mange ganger tenkt at det er målet mitt.

Jeg har nådd målet.

En av mine største utfordringer har vært å være tilfreds med det jeg får til. Litt fordi jeg er veldig ambisiøs og litt fordi jeg ikke har hatt noe hverdagslig i livet mitt. Jeg har gått på NAV i flere år og det blir jeg ikke noe friskere av. Dagene har rett og slett gått til fjas og jeg har sittet igjen på slutten av dagen og følt at jeg ikke duger til noe som helst. Kanskje har jeg vært på møte eller trening, men ingenting som gir meg noe særlig i ettertid.

Fra den dagen jeg fikk diagnosen har jeg sagt at jeg nekter å legge meg ned og leke hjelpesløs. Jeg skal til slutt leve som en “normal” person. Jeg har mange mål her i livet, men jeg vet at jeg har nådd et stort nå. Å finne en jobb jeg trives i og finne balansegangen mellom jobb og diagnose.

Selvfølgelig ønsker jeg å jobbe 100% en dag, men akkurat nå er livet i balanse. DET er en følelse jeg ikke har hatt på mange år! Alltid har det gått opp og ned og jeg har strevd mye til tider, men nå har jeg faktisk vært stabil i 6 uker. 6 uker uten en eneste “dårlig dag” (dårlig dag=periodevis deprimert uten innleggelse). Det er kanskje ikke lenge i det store løp, men det er ikke tiden som har gått som er det største for meg, det er at jeg har funnet balanse. For meg betyr det at jeg nå kan jobbe videre med nye mål og utfordringer.

“Jeg har en lang vei å gå” har jeg sagt mange ganger. Den veien har jeg kommet utrolig langt på. Når jeg nå sitter i andre enden og er fornøyd vil jeg nok påstå at den veien er slutt. Nå begynner en ny vei med drømmer, håp og nye mål.

//http://leloveimage.blogspot.no

Fortvil ikke. Bloggen vil bestå, men jeg vil fokusere mer på å hjelpe dere der ute som sliter. Jeg ønsker å skrive blogginnlegg som kan hjelpe andre på veien  mot deres mål og selvfølgelig vil jeg fortsette kampen mot åpenhet rundt psykiske lidelser.

Følg meg på Facebook. Trykk HER.