Om å få en diagnose

Jeg fikk min diagnose, Bipolar Lidelse, i 2009 under en lengre innleggelse. Jeg hadde allerede vært åpen om mine psykiske plager en stund og ble tvunget til å tenke litt igjennom hva jeg tenkte om det å få en diagnose og hvordan reaksjoner jeg var forberedt på.


// Foto: Helle Gannestad/VG

 

Fra første dagen det ble snakk om en diagnose for min psykiske helse var jeg lettet. Jeg visste at noe var galt med meg og det gjorde ingenting for meg å få et navn på det. Med en diagnose kommer det riktige medisiner og riktig behandlig (forhåpentligvis) og en slags oppskrift på et bedre liv. 

Det første jeg tenkte var at jeg hvertfall aldri skulle legge meg ned, gi opp, uføretrygde meg og bare si “sorry, jeg er bipolar”. Her skal det kjempes med nebb og klør og jeg nøyer meg ikke med bedre. Jeg skal ha det bra. Jeg niholder på den holdningen når jeg blir dårlig, så godt det lar seg gjøre!


// http://newvintageleadership.com/wp-content/uploads/2012/03/hope-light-in-darkness.jpg

 

Et navn på hva som “feiler” meg gjorde det lettere å forholde meg til mine utfordringer både for meg og mine pårørende. Selvfølgelig hoppet jeg ikke i taket av glede, men det var lettere å si et navn enn å begynne å forklare hva som feilte meg til folk som lurte.

Etterhvert som jeg leste om diagnosen kunne jeg også forstå bedre hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort gjennom livet. Ikke for å ha noe å skylde på, men som en forklaring.

 

 

For meg handler det mye om hvordan jeg ser på diagnosen. Jeg har aldri tenkt så mye på de negative tingene rundt å ha en dianose. Hvis jeg skal henge meg opp i de negative sidene og/eller være bitter kommer jeg ikke noe lenger med meg selv.

 

 

Selvfølgelig har jeg dager hvor jeg hater diagnosen, skulle ønske den ikke var der og synes den ødelegger mye, men det setter meg mer tilbake å tenke på det enn å tenke på hvordan jeg kan leve best mulig med den. Den er der uansett hvor mye energi jeg bruker på å være bitter, lei og irritert over den.

Jeg kommer lenger med at jeg forholder meg til den, tar hensyn og lærer meg å leve med den enn at jeg fornekter og gir beng.


// weheartit.com/entry/66870669/via/FashionLoversMofos

Husk på at hvis du skulle få en diagnose så betyr ikke det at den behøver å ta over livet ditt, eller identifisere deg på noen måte. Det er kun et navn som skal gjøre det lettere for deg å forholde deg til dine psykiske problemer.

Veldig mange med ulike diagnoser kan ha diagnosen på papiret hele livet, men det betyr ikke nødvendigvis at du trenger å være syk hele livet. Det er mange som lever helt fine liv med mange ulike diagnoser. Det handler bare om å prøve og feile og på den måten lære seg hvordan.


// leloveimage.blogspot.no

9 kommentarer
    1. Jeg tenker på samme måte som deg. Såklart skulle jeg ønske at jeg var frisk og at livet mitt var annerledes, men jeg har bare godtatt at jeg har den diagnosen- og på en måte føler jeg meg okei med det. Jeg tenker at det bare er slik jeg er, så jeg får heller prøve å gjøre det beste ut av det og lære meg å leve med den. Selv om det kan gjøre veldig vondt i perioder, kan jeg også le av det når jeg skal forklare eller snakke om det. Det har jo sine positive og negative sider 🙂

    2. Jeg er midt under utredning og synes det er veldig vanskelig. Har vær gjennom masse spørsmål (ja, nei, i hvilken grad påvirker blablabla deg i løpet av de siste to ukene.. Etc), men er ikke ferdig.
      Eneste vi har kommer frem til er at jeg er (vinter)deprimert, er ikke bipolar og ikke schizofren eller psykopat. Iallefall av det jeg har hørt.
      Jeg vet det blir godt å få en diagnose, for jeg har visselig slitt til bristepunktet i mange år og jeg orker ikke ha det sånn, har prøvd å ta meg sammen men ender før eller siden opp med å ikke orke noenting (ikke spise, gå på do, dusje osv), og de siste årene har det vært masse selvmordstanker og forsøk i større eller mindre grad, MEN det blir også kjipt som faen å måtte svelge stoltheten sin og innse at det faktisk feiler meg noe som jeg må ha hjelp til en god stund om ikke hele livet..
      Anyway.. Bloggen din gir meg inspirasjon og styrke til å få det gjennomført! Takk for at jeg får lese bloggen din, lære av deg og bli kjent med deg uten at du trenger å vite hvem jeg er : ))

    3. Hei Nina. jeg begynte på en utredning hos psykologen min, etter fler innleggelser. plutselig en dag ringer psykologen og sier hun er gravid, og kommer til å gå ut i perm etterhvert. derfor så hun helst at jeg ikke hadde fler timer hos henne, for at jeg ikke skulle knytte meg noe til henne. derfor har jeg så vidt startet på det, men ikke fullført, og nå har jeg gått fler mnd. uten psykolog eller psykiatrisk sykepleier. D er tungt, men jeg prøver å holde hodet høyt. jeg har takk og pris en utrolig støttende og god samboer, som er her for meg 🙂 takk for inspirasjon, og litt påfyll i hverdagen 🙂 setter stor pris på innleggene dine 🙂 stå på 🙂 Klem, Silje

    4. Det gode med å få diagnosen, er jo som du sier; bedre hjelp og rett medisin, og at det forklarer en hel del masse. Jeg trodde lenge at jeg var ond, og det er jo ingen god tanke. Nå skjønner jeg at det var sykdom, og ikke ondskap – selv om handlingene er like ille allikevel.

    5. Jeg har alltid vist jeg va rar. Helle skole livet var et eneste møl! Ble ute stengt fra det meste fra de andre elevene, fordi jeg holdt meg borte fra dem. Psykologen jeg hadde i 7.kl – 2 videregående, var helt sikker på at jeg va tilbakestående. Så tapper som jeg var ville jeg selv overbevist at jeg ikke var det! Bipolar lidelse diagnosen var ikke et sjokk for meg når jeg kom ut fra ungdom psyk(sjarmet), for på en vis måte viste jeg det selv at jeg hadde den. Det måtte bare litt mot får og overbevise meg selv og andre.
      En diagnose er bare et navn på en tilstand, ikke den du er!

    6. Flott at du tar opp dette med diagnostisering. Selv tenkte jeg at en diagnose ville automatisk medføre “riktig” behandling og “rett” medisinering. Så enkelt er det ikke bestandig. Fikk diagnosen schizoaffektiv lidelse, kort sagt en blanding av bipolar lidelse og schizofreni. Merket at hverken medisinering el behandling ble alterert, da det i hovedsak er symptomene som behandles. Jeg håpte at en diagnose ville hjelpe meg på lengre sikt. Slik ble det ikke,men det er jo ikke slik for alle. Glad du opplevde det som en lettelse å bli diagnostisert. Selv slet jeg med skamfølelse i lang tid og brukte unødvendig mye energi på å skjemmes og skjule symptomer. Vær glad du slapp å gå den veien:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg