Eventyret om Besseggen

Det var en gang en jente som var veldig lite motivert til å gå Besseggen. Familien hennes gledet seg kjempemye og siden samboeren hennes hadde så lyst til å gå turen, ble hun med.

Hun måtte stå opp så tidlig som hun aldri før har gjort, med unntak av sydenturer med flyreise midt på natta. Dette var for å komme tidlig til båten, som skulle frakte henne til Memrebu, uten å måtte stå i lang kø.

 

Da de endelig hadde kommet seg av gårde til kaia var det 2,5 timer ventetid på båtplass. Familien var visst ikke den eneste som hadde tenkt smart. De var alle enige om at lørdag egentlig var en dum dag å gå Besseggen på, men de var alle rike på tålmodighet. Det viste seg å komme godt med på resten av turen også.

 

 

Vel over med båten ventet en bratt bakke. Den slet jenta veldig med ettersom hun pustet og peste så hun nesten fikk panikkangst av sin egen pusting. Da hun kom til toppen ventet flott landskap og vakker utsikt.

 

Solen strålte på himmelen og varmet den friske brisen. “Dette kan kanskje bli en fin tur allikevel” tenkte jenta, og ble ekstra motivert når hun fant et søtt lite hjerte som en annen turgåer hadde lagt igjen på bakken.

 

 

Ettersom turterrenget var ulent så jenta mye ned i bakken da hun gikk oppover.

 

Hun synes også det var litt demotiverende og se foran seg når landskapet fortalte henne at hun hadde en lang vei igjen før turen var slutt.

 

Etter to (av 6,5) timer begynte jenta å få skikkelig vondt i magen. Hun pleide å få disse smertene ca. en gang i måneden og beskrev dem som de vondeste magesmertene hun har. Jenta visste virkelig ikke hvordan hun skulle komme seg igjennom turen.

 

 

Det var en skam å snu (og umulig) så hun måtte bite tennene sammen og fortsette i et nokså sakte tempo. “Klarer jeg å gjennomføre dette, klarer jeg alt i hele verden” tenkte jenta i sitt stille sinn mens hun slet med å holde gråten inne.

Heldigvis hadde hun med seg en snill kjæreste som bar maten og klærne hennes i sekken sin fra starten av. Han fungerte også som en slags motivasjonsfaktor for henne siden hun visste at han ville bli stolt om hun gjennomførte med godt mot.

 

Da familien satte seg ned for å spise litt niste ble smertene enda værre og nå var hun like på bristepunktet. Hun så også at det var en lang vei igjen og snart var de klare for å bestige selve Eggen som er omtalt som den værste delen av turen.

Hun skjønte at hun bare måtte flytte det ene benet foran det andre og heller bruke 10 timer, hvis hun måtte. Det var bare å begynne å klatre.

 

Da hun så vidt hadde startet klatringen forsvant magesmertene. Hver gang hun stoppet for å hive etter pusten kom de kjapt tilbake. Jenta skjønte at her var det bare å gå på, for oppoverbakker… Det var naturens beste medisin!

 

Hun klatret og klatret og smilte fra øre til øre. Da hun hadde nådd første topp hadde hun ikke lenger tid til å vente på resten av familien og måtte derfor ta med seg sin kjære og gå i forveien. Med de magesmertene var det ingen tid for å stoppe.

Jenta synes at klatringen var veldig gøy og håpet det kom flere slike partier. “Kanskje dette er en ny hobby?” tenkte hun.

 

 

 

For hver topp de to nådde, ventet en ny. Jenta var sjeleglad for at hun møtte nye oppoverbakker så smertene holdt seg borte. Litt bortover og litt nedover fikk magen til å uffe seg, igjen.

 

Da hun og kjæresten endelig nådde det offisielle toppen var hun fornøyd med egen innsats og så godt i gang at de ikke hadde tid til å stoppe der heller. De knipset et par bilder i fart og begynte på nedturen.

 

 

Jenta kunne ikke forstå at det var over en time igjen til de nådde mål. De hadde jo kommet til toppen. Kjæresten hennes sa hun var blond og korttenkt. De lo litt begge to.

 

Etter 6,5 timer var de fremme der de startet og jenta fikk gleden av å tøye ut både seg selv og kjæresten sin. Den største gleden var å tøye de korte musklene hans, men det var deilig å tøye ut sine egne muskler også. 

Så var det bare å vente på resten av familien som også hadde funnet tempoet over toppene og kom like etterpå.

I mellomtiden grublet jenta fælt på hvilke turister som hadde misforstått uttrykket “YOLO” veldig og tatt seg tid til å vise det til alle de 10 millionene turgåerne som gikk Besseggen…

Bilturen hjem var behagelig og veldig underholdende ettersom de møtte en budeie som var ute og luftet kuene sine på en lørdags ettermiddag.

Vel hjemme ventet god middag som far i huset hadde laget mens flokken var på tur. Jenta var strålende fornøyd med egen innsats og like blid etter dagens utfordringer.

Av alle dagene i året kom menssmertene på verst tenkelige tidspunkt, som viste seg å faktisk være best tenkelige tidspunkt.

“Nå har jeg frigjort endorfiner for et helt år” tenkte jenta og sovnet som en stein i senga på hytta.

2 kommentarer
    1. Så flink du var som gjennomførte! Det er jo mulig at stresset rundt deg utløste magesmertene? Kan tenke meg til at det var godt å nå toppen 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg