God fredag!

Som dere kanskje har skjønt så har jeg vært innlagt en stund nå. Det har vært en lang prosess og jeg er enda sårbar, men det kommer seg.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Etter fire laaaange uker er jeg endelig på ut-perm.

Det betyr at jeg er hjemme over en lengre periode (nesten en uke), mens jeg fortsatt har rommet mitt der jeg har vært innlagt. Hvis dette ikke skulle gå så bra som planlagt, kan jeg dra tilbake. MEN, hvis det går bra å være hjemme, så skrives jeg ut på tirsdag og er offisielt ute i det fri igjen.

// www.keepcalm-o-matic.co.uk/p/-yes-im-crazy-but-im-free/

Når jeg er så syk at jeg må legges inn har jeg stort sett sluttet å ha kontakt med omverden. Jeg ligger bare å stirrer i veggen og gråter. Hjernen er så full av destruktive tanker, og alt er bare kaos. Så kaos at jeg ikke orker å snakke.

Det som ofte er vanskeligst med å bli skrevet ut er at alle tror jeg er frisk igjen. Det stemmer ikke helt. Jeg er friskere og jeg er mer stabil. Jeg snakker, er utenfor døren og kan smile. Jeg klarer å ikke tenke negativt absolutt hele tiden, men jeg er fortsatt deprimert. Bare ikke så deprimert at jeg trenger å være innlagt.

// blingme.tumlr.com

Innleggelsen er bare for å dra meg opp fra dypet og få meg opp og gå igjen. Jeg tar fortsatt lett til tårene, men nå er det på tide å gå de siste bakkene selv. Det er fortsatt en del skritt å ta før jeg kan forvente det samme av meg selv som jeg “vanligvis” gjør, men jeg er på vei.

// blingme.tumblr.com

Det værste med å være deprimert tror jeg er følelsen av å ikke være meg selv. Mange av depresjonssymptomene er (naturlig nok) veldig lite typisk meg. Det er symptomer jeg vet at forsvinner, men de kan ikke forsvinne fort nok! Alle tegn på friske-Nina er derfor gode tegn.

Sosialt sett klarer jeg å kose meg litt når jeg er sammen med mine nærmeste, der jeg er trygg. Det føles bra å kunne le litt og kjenne glimt av friske-Nina. Det er tiden etter sosialiseringen som er utfordrene. “Har jeg sagt noe dumt?” “Hva tenker de om meg nå?” osv. Veldig lite “typisk-Nina-tenkning”. Disse tankene gjør også at det er vanskeligere å hoppe ut i sosiale aktiviteter, noe jeg vanligvis gjør uten å blunke.

// blingme.tumblr.com

Det er ikke bare de rundt meg som setter krav til meg. Jeg setter krav til meg selv også. Krav jeg alltid øver på å senke.

Min største utfordring nå er å komme inn i dagliglivet igjen. Hverdagen. Finne en balanse mellom aktiviteter og hvile. Aktiviteter (som trening, jobb, hobbyer osv.) er også verdens beste medisin, mener jeg. Å føle meg nyttig og bli verdsatt er to viktige ingredienser på veien mot bedring. Og hovedingrediensen er mestringsfølelse! (TRYKK HER for å lese mer om det)

Akkurat nå føles det langt unna, men babysteps er et ord jeg har hørt før. Heldigvis har jeg også litt trening i balanse, så jeg er ikke bekymra. Jeg må bare være bevisst.

Mitt hovedmål er alltid å ha færrest mulig innleggelsesdøgn. Det var et ganske stort tilbakesteg å være innlagt i 4 uker, selvom det, realistisk sett, ikke er lenge.

Jeg håper det blir lenge til neste gang…