Som de fleste vet, så har jeg vært innlagt på Blakstad noen ganger. Det er faktisk 2 år siden sist og jeg har fått satt tiden der inne litt i perspektiv. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått der inne og føler at jeg har fått være en del av min egen behandling. Jeg har vokst som menneske gjennom tøffe tider og har blitt flink til å si tydelig hva jeg trenger.

Til tider har utfordringen vært å bli hørt. Dessverre vet jeg at mange opplever det. Men de gangene jeg har blitt hørt og fått hjelp etter mine behov har jeg også blitt friskere fortere. Utfordringen i starten var å faktisk vite hva jeg hadde behov for. Det er ikke så lett når en blir syk for første gang. Det skulle noen erfaringer til før jeg kunne si tydelig hva som fungerte for meg, og hva som ikke fungerte så bra.

Vendepunktet var nok da jeg tok tak i mitt eget liv og begynte å engasjere meg i behandlingen jeg fikk. Jeg hadde vært en brikke i mitt eget liv, tok kontroll og ble aktør. Jeg brukte mye tid, både for meg selv og med behandler og familie, i etterkant av innleggelser og sykdomsperioder, på å diskutere hva som hadde skjedd, hvorfor og hva som fikk meg ut av sykdomsperioden. Hva hadde hjulpet meg? Hvem hadde hjulpet meg? Og ikke minst, hva hadde jeg gjort selv, for å komme ut av det?

Da jeg klarte å ta tak i friske perioder, var det lettere for meg å si hva som hadde hjulpet før da jeg ble syk igjen. Og sakte, men sikkert, har jeg også sett at episodene blir lettere og lettere å komme ut av. Mest fordi jeg og de rundt meg nå vet hva som skal til.

Jeg skal nå skrive et innlegg om hva jeg har opplevd som god behandling ved innleggelser.