I mange år har målet mitt vært å komme ut i jobb. Jeg har jobbet hardt med meg selv, med mine utfordringer og må og jobber fortsattl. Jeg har kommet langt. Ikke til mål, men langt.

 

Jeg er ganske utålmodig av meg. Derfor har jeg også gått for fort frem, ganske mange ganger. Det ble tre skritt frem og fire tilbake. Jeg vil så gjerne være der de fleste andre på min alder er. Kunne gjøre de samme tingene som dem og ikke trenge å betale for det i ettertid.

 

// Foto: Tom Ørbech
 

Første skritt på veien ble derfor å akseptere at jeg “ikke er som alle andre”. Akseptere at jeg ikke kunne hoppe rett i studier eller ha en 100% stilling noe sted. Min vei dit kom til å bli lengre og tyngre, men jeg kunne se det for meg, en eller annen gang i fremtiden.

 

Jeg har jobbet (og jobber fortsatt) med alle punktene i DETTE INNLEGGET, i tillegg til en del andre ting. Jeg har jobbet med hvordan jeg best mulig kan mestre hverdagen, både for meg selv og i jobbsammenheng.

 

Samtidig som jeg har jobbet med meg selv, har jeg også gjort mye annet og hatt ulike jobber med lav stillingsprosent. Jeg skjønte fort at det spiller ingen rolle hva jeg gjør, så lenge jeg opplever mestring. Det er det viktigste.

 

For snart et år siden begynte jeg å jobbe litt på Lærings- og mestringssenteret (LMS) på Blakstad. Jeg fikk tittelen “erfaringskonsulent”. Det høres ganske proft ut, synes jeg. Det er en fin tittel. På LMS har jeg fått være med å både holde og utvikle kurs for andre med Bipolar Lidelse. Mine tanker, meninger og opplevelser betydde noe et sted i helsevesenet. Mine tanker, meninger og opplevelser ble viktige og betydningsfulle for andre.

 

I november fikk jeg flere arbeidsoppgaver. Nå jobber jeg også med Skoleprogrammet VIP, som er en avdeling under LMS. (Veiledning og Informasjon om Psykisk helse i skolen. Du finner dem på facebook ved å trykke HER). Jeg får være med på utviklingen av det nye programmet, og holder foredrag gjennom dem.

 

 

 

Nå har jeg fått min egen hylle på LMS. Jeg har fått låne en skrivepult og en PC og for ikke så lenge siden fikk jeg eget brukernavn og passord. Innlogging til et intranett. Samme intranett som jeg i alle år allerede har være inne i. Som pasient. Min psykolog logger seg inn på samme intranett som meg. Alle de ansatte der jeg har vært innlagt så mange ganger logger seg på det. Jeg får lønn fra samme sted som dem og kontakter de samme menneskene om det er noe. Nå står jeg på begge sider, men håper at jeg etterhvert kan bytte side helt.

 

 

Jeg fått egen hylle. Jeg har permer og papirer i min egen hylle. Det er fint, det. Jeg har faktisk blitt så frisk at jeg kan jobbe for noen. Være ansatt. Akkurat som jeg alltid har drømt om.

Noe så lite, men allikevel så stort. Å få min egen hylle er kanskje et av de største skrittene i riktig retning og et skikkelig selvtillitsboost!

 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook – facebook.com/tankekjor

Instagram – @tankekjor

Twitter – @tankekjor

 

(Og hvis du ikke har sett Oljebarnaepisoden kan du se den ved å TRYKKE HER.)

 

Alt godt, fra