Hver kveld legger jeg kabal på mobilen. Det er min måte å stenge verden og tankene ute og kun fokusere på en ting. Nå har jeg gjort det i så mange år at kroppen automatisk blir trøtt av det i løpet av få minutter.
De siste kveldene har det plutselig slått meg at kabal faktisk er en ganske kul metafor til livet. Så nå tenkte jeg å være litt dyp og dele tankene mine med dere. Hvertfall prøve på det.
De fleste har vel hørt uttrykket “Å få kabalen til å gå opp”? Jeg har tenkt litt videre på den…
Alle kabaler er forskjellige. Akkurat som oss mennesker og våre liv. Noen ganger møter du på noen kabaler som er ganske like og du vet hvordan du skal få den til å gå opp. Det kan relateres til to ulike ting. Enten at du møter et menneske som blir din beste venn, eller kjæreste. Eller du kan møte på en utfordring du vet hvordan du skal håndtere.
Det er 52 kort i en kortstokk. Noen ganger er det kun ett kort i bunken som gjør at den går opp. Noen ganger blar jeg forbi det kortet en gang eller to. Akkurat som jeg gjør med løsninger på utfordringer i livet. Kanskje noen til og med har fortalt meg hvor det ligger, uten at jeg ser det selv. Kanskje løsningen har ligget rett foran meg hele veien, men jeg ser det ikke før jeg trykker på “hint-knappen”.
Noen ganger går kabalen opp på et blunk. Andre ganger kan det ta lengre tid. Noen kabaler er vanskelige i starten og blir lettere, eller omvendt. De som aldri går opp, kan være utfordringer vi bare må godta og gå videre. Starte på nytt.
Det er sikkert hundre andre tolkninger av dette. Kanskje synes du hele greia er skikkelig teit, eller kanskje du spinner videre på denne? Kommenter gjerne under hva du tenker.