For noen uker siden hadde jeg en rar, men fin opplevelse. Jeg skulle gjennom en operasjon. Den samme operasjonen som jeg hadde for mindre enn et år siden. Jeg skulle gå på krykker i 4-6 uker. Alle vet at man blir litt mindre (ganske mye mindre) mobil med krykker. Det er tungt å bruke armene hele tiden, det er slitsomt for rygg og nakke, vanskeligere å komme seg rundt, jeg kunne ikke kjøre bil, ble sykemeldt osv. Mange ting som gjorde det veldig kjipt å måtte gå igjennom denne operasjonen.

Jeg var også gjennom prosessen for under et år siden og visste hvor smertefullt og kjipt det var. Jeg visste godt hva jeg hadde i vente.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

// blingme.tumblr.com
 

Psykologen min fortalte meg nylig at hun hadde gått litt på “tå hev” ukene rundt operasjonen. Med min sykehistorie og alle andre utfordringer i livet mitt nå, så kunne dette bli vanskelig for meg å håndtere. Sykehistorien fra forrige operasjon tilsa også akkurat dette.

Jeg hadde forberedt meg og tok det ikke så tungt i forkant. Dette var noe jeg måtte igjennom og da var det bare å bite tenna sammen og gjøre det beste ut av det.

Den første uken etter operasjonen var allikevel skikkelig kjip, naturlig nok. Mange spurte om jeg hadde vondt, om det var klønete å gå på krykker, hvordan det gikk med armene osv. Jeg kjente litt ekstra godt etter og svarte det samme på nesten alle spørsmål; “det er skikkelig vondt og kjipt”. For det var det.

Tre dager den første uken kunne jeg krysse av på “moderat deprimert” på stemningsregistreringsskjemaet mitt (Les mer om det HER). Inntil jeg skrev dette på mobilnotater en kveld:

“Bytt fokus. Prøv å fortelle om at operasjonen gikk bra (for det gjorde den) og at det faktisk ikke er så lenge på krykker (for det er det jo ikke). Heller ikke så veldig vondt (bare de første par dagene). Dette går fint. Er ikke så big deal, egentlig. Jeg er jo snart på bena igjen og har mjavascript:mctmp(0);ye tid til å gjøre kontorarbeid. Sånn er det nå. Ferdig med det.”

Det ble svaret på alle de kommende spørsmålene. Det snudde opp-ned på hele meg og det ble plutselig litt enklere å håndtere sitasjonen. Jeg ser nå at dette er det mest grunnleggende vi har jobbet med i alle årene med terapi; hvordan håndere vanskelige situasjoner på en god måte.

 Psykologen min hadde ingen grunn til bekymring for belastningen som ventet meg, kanskje for første gang på mange år.