For 6 år siden gikk jeg stolt ut med vitnemål etter 4 år på videregående. De siste to årene var jeg veldig syk, og jeg var flere ganger på nippet til å avbryte. Jeg dro videre på folkehøgskole, men måtte reise hjem en måned før de andre. Rett på psykiatrisk avdeling.
Etter det trodde jeg aldri jeg skulle gå på skole igjen. Jeg var for syk, og når jeg ikke var for syk, var psyken min så uforutsigbar at det ville bli vanskelig å starte på et studie. Det var ingen garanti for at jeg kom til å klare å fullføre. De fleste av mine venner og bekjente startet på studier. De ble ferdige med en bachelor, noen med to og andre begynte på mastergraden sin.
Det tok meg flere år før jeg klarte helt å akseptere det. Jeg følte meg mislykka og unormal. Gradvis begynte jeg å jobbe. Gradvis begynte jeg å akseptere at jeg ikke kom til å studere, men at jeg ikke var kronisk syk av den grunn. Etterhvert la jeg det helt på hylla og syntes det var helt greit. Jeg skulle nok klare å komme meg noen vei allikevel. Begynne på bånn og jobbe meg oppover et sted. For et par år siden sluttet jeg å tenke på det i det heletatt. Jeg hadde jobber jeg elsket og skulle nok klare meg helt fint likevel.
// Frivillighetsprisen 2013
Jeg fikk ny saksbehandler på NAV. Hun mente at jeg kunne klare å studere. Jeg var ikke helt enig. Jeg hadde jo overbevist meg selv om at det ikke passet for meg. Det var for risikabelt. Jeg klarer alt annet. Jeg klarer fint å jobbe, og bare jeg fikk litt tid, skulle jeg ha en 100% stilling.
Litt etter litt endret jeg tankegang. Jeg kunne jo alltids prøve. Og med en utdanning vil det være større sannsynlighet for at jeg får den jobben jeg egentlig vil ha. Jeg kunne i hvert fall søke og se hva som skjedde. Så ble jeg helt overbevist. Jeg vil studere.
Sommeren 2015 fikk jeg beskjed om at jeg stod på venteliste. Da skoleåret begynte stoppet jeg på ventelisteplass nr. 4. FIRE! Jeg var skikkelig skuffa, og måtte tenke nytt. Ta opp fag. Det viste seg å ikke være så enkelt med mitt vitnemål, men etter en lang prosess fikk jeg tatt opp noen fag.
Nå skal jeg begynne på skolen. Jeg skal bli student. Jeg skal pendle til Oslo og bli sosionom. Få en bachelor. Som jeg kan søke de jobbene jeg vil med. Shitt, jeg er så stolt. Tenk at NAV, av alle, var de som startet den tankeprosessen hos meg. Det var de som så potensialet og trodde på meg. De så at jeg hadde jobbet hardt for å komme dit jeg er idag.
I morgen begynner jeg på skolen. Og jeg gleder meg!
Dette innlegget burde jeg nok ikke skrive før jeg er ferdig med studiene. Men om jeg ikke fullfører, av den ene eller andre grunnen, så har jeg hvertfall prøvd. Nå skal jeg kjøpe skolebøker. Snakkes!
Jeg syns du er helt rå som skal begynne å studere! Jeg har virkelig troa på at du vil få det til!
Selv har jeg litt studier, men er nå for syk til å gjøre noe videre med de.. håper jeg kommer dit du er nå😊
Av og til er ikke det å fullføre det største, men å tørre å begynne det største! Skamstolt av deg! Og NAV er ikke alltid så verst, bare man treffer de rette folka!
Den Grønne: Takk for kloke ord! Nei, det er helt sant. De hjelper mange 🙂
Victoria: Takk for det! Det gjør du nok! Jeg har trua 😀 Alle kan, med riktig innstilling – og det har du jo 🙂
Lykke til med studiene Nina😊 Du har ett pågangsmot som det står respekt av😊
Ingenting er umulig! Det tar bare, av og til, litt lengre tid ❤
Og som du sier, den som intet våger intet vinner…
Lykke til med studiene 🙂
Hei kjære Nina! Du husker nok ikke meg, men jeg har tenkt på deg mange ganger siden jeg var på foredraget ditt i Asker kulturhus i fjor.. var det i fjor? Vel, samma det!
Jeg skriver for å si at jeg er så stolt på dine vegne for alt du har oppnådd- både til nå og når du blir sosionom. Ja, jeg sier NÅR. for du kommer til å klare det! Har trua på at du kan klare det på normert tid også jeg, men sykdommen vår er jo noe inni helvetes lunefull. Men, hva så om du i verste fall trenger ekstra tid på å fullføre? Det er jo faktisk ikke verre enn det.
Hvis du skulle oppleve sykdomsperioder i løpet av studiet, prøv å ikke bli helt motløs, prøv å tenke at du kommer til å bli en kick ass sosionom! Det bare vet jeg!
Stå på, og masse lykke til <3
Min kjære flotte❤️ er så stolt av deg ❤️❤️❤️
Hei!
Så fint at du skal studere 🙂 Lykke til!
Jeg lurte på… Kunne du skrevet et nytt innlegg om medisiner? Jeg fikk nylig diagnosen bipolar selv, og har prøvd en del forskjellige medisiner uten hell. Begynner å bli lei, og å gi opp håpet. Vet at folk reagerer forskjellig på medisiner, men jeg hadde likevel satt pris på å høre mer om dine erfaringer.
Gratulerer, og lykke til!
Drea K.: Tusen takk 🙂
Anonym: Hei. Tusen takk 🙂 Jeg har en egen kategori her på bloggen som heter “5. Medisinering” 🙂 Håper du finner noe nyttig der!
Ninaaaaa: Tusen takk, Ninamor<3
Eirin Brunvoll Kongsrud: Hei Eirin! Nei, det er ikke så lett å huske alle, hehe! Er flinkere på ansikter enn navn. Men så utrolig hyggelig melding å få!! Jeg er innstilt på å bruke flere år, men starter nå på vanlig studieløp og blir heller veldig stolt hvis jeg fullfører på normert tid. Hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg skal gjøre mitt beste og gleder meg masse til å komme igang 😀 Tusen takk <3
Hilde: Tusen takk, Hilde 🙂
Britt Irene Berg: Tusen takk 🙂
Så gøy å høre! Lenge siden jeg har lest her inne sist.. hvordan går det? Er du på år to?
Hei kjære deg!
Er så spent på hvordan studiene gikk?? Kan ikke se at du har skrevet noe om det. Har du en bachelor nå?
Har nemlig bipolar 1 selv, og går nå 1.året på sykepleien. Det har ikke vært lett, og kjenner at det går utover formen. Tviler på. Om jeg klarer dette i 3 år… Hadde vært så fint å ha noen å snakke med, som har vært i samme situasjon.
Håper du svarer.
Klem, K.
Hei! Studiene går kjempefint!! Jeg har hatt fødselspermisjon (yeey!) i mellomtiden, så nå har jeg ett år igjen. Kanskje jeg skriver et innlegg om det en dag. Å prøve studier anbefales!