Hei alle med-bipolare (:(
Jeg har funnet en side som jeg synes er veldig fin og hjelpsom.
Visste du at vi har en forening for bipolare??
Her kan du besøke ulike forum, se hvor det finnes ulike arrangementer, hente mye god informasjon og mye mer.
Bipolarforeningen Norge finner du: HER.
Det er ingen hemmelighet at November er en tøff måned for mange. Mørket kommer slående over oss og byen blir stille. Mange av oss går i dvale. Jeg gjør det, hvertfall.
//weheartit.com
De siste dagene har vært veldig fine på dagtid og veldig tunge på kveldstid. Jeg er usikker på om det kan kalles en depresjon, eller om det bare er tristhet som kommer med kvelden.
Jeg har to erfaringer i forhold til depresjon/tristhet.
1. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg har erfart at jo mer plass jeg gir depresjonen/tristhetsfølelsen, jo større grobunn har den hos meg og sannsynligheten for at jeg faktisk blir deprimert blir større. Derfor prøver jeg å skyve den vekk. Ikke tenke så mye på det.
2. En annen erfaring er at hvis jeg ikke tar tak i de følelsene som kommer, graver jeg meg egentlig lengre ned. Ubevisst, selvfølgelig.
//google.com
Så hva er best nå, da? Det er alltid vanskelig å svare på.
Tidligere har det fungert å ikke vie det så mye plass. Tristheten har gått over av seg selv. Jeg tror en blanding kan være veldig fint her. Derfor skal jeg ta det opp med psykologen på mandag og høre hva hun sier om det. Så da blir den nåværende løsningen: å leve så bra som mulig og ikke tenke så mye på det. Så tar jeg det opp med henne på mandag og kan da ta tak i følelsene.
Lik gjerne siden min på facebook, trykk på et av bildene i dette innlegget for å komme til siden.
Ettersom macen min er død, blogger jeg fra iPaden. Jeg synes ikke det er så ålreit fordi det går mye fortere å skrive på tastatur og det blir mer oversiktlig på stor skjerm.
Men jeg savner å blogge, så jeg tar blogg.no-appen fatt og gir dere en liten oppdatering fra livet.
De siste dagene har hypomanien roet seg noen hakk. Jeg klarer å snakke ordentlig igjen (jeg slet med å formulere setningene mine og tunga krøllet seg stadig vekk).
Tankene er roligere. Jeg merker at jeg kjemper mot depresjonen fordi kroppen veldig gjerne vil gi opp nå. Den vil legge seg ned, være sliten og lei.
Det er det kroppen min er vant til ettersom det alltid har skjedd etter hver hypomani. I den andre enden står jeg og jobber hardt for det motsatte. Nok en gang drar jeg meg selv i to ender.
Jeg vet at det ikke trenger å bli sånn denne gangen. Jeg MÅ ikke få en depresjon etter hypomanien. Det er et mønster jeg uheldigvis har surret meg inn i, men med bevisstheten og målrettede tiltak kan jeg snu dette mønsteret med min egen vilje og tankegangen.
Jeg blir ofte overrasket over hvor sterke tankene mine er og hvor stor innvirkning de faktisk har på kroppen min. Derfor har jeg trua på at jeg kan snu dette selv. Får selvfølgelig hjelp av psykologen, som jeg skal til i morgen.
Jeg har noen tiltak jeg nå kan gjøre for å forhindre at depresjonen får plass i livet mitt, igjen:
For det første vet jeg at jeg ikke må legge meg under dyna og gi opp. Jeg må utføre hyggelige handlinger hver dag og omgi meg med positive folk. Jeg må oppsøke situasjoner som gir mestring og prøve å holde meg positiv. Jeg må ta meg tid til trening og huske å spise gjevnlig. Så må jeg prøve å skyve vekk de depressive tankene mine. Ikke la dem få ta meg.
Bildekilder: Google og weheartit.com
Ønsk meg lykke til 🙂
