Nå kommer høstværet. Det har nok vært her en stund, men jeg har vært for svevende til å legge merke til det. Har levd livets glade dager med trening, prosjekter og positivitet. Ikke engang litt har jeg lagt merke til høstværet. Men nå kommer det skyllende inn over meg som en storm. Tungt, kaldt, mørkt og trist. Bare sånn over natta. Det er sånn det pleier å være for meg, at stormen kommer feiende, men det føles like kjipt hver gang.
Jeg har nå hatt 3 fantastiske uker. Tross omstendighetene har jeg hatt masse energi, pågangsmot og fantasi. Jeg har levd i grenseland mellom “Nina” og Hypomanien. Det har vært herlig. Skyfritt. Godt. Jeg har hatt det kjempebra. Hver gang jeg er i en slik fin periode finnes det ingen bekymringer. Men når høstværet plutselig setter inn kommer de mørke tankene med på kjøpet.
Idag har jeg hatt en skikkelig dårlig dag. Sånn dårlig som; konstant gråteklump i halsen, ingen lyst til å gjøre noe som helst, og likegyldighet. Dvs. at høstmørket har enda ikke tatt helt overhånd, men det er utrolig hvordan jeg plutselig lander på trynet rett i asfalten etter hver eneste gang jeg er hypoman eller bare har en frisk periode.
Så hva nå? Jeg håper veldig på at jeg idag bare har hatt en dårlig dag. Det kan alle ha! Men om dette vedvarer må jeg gjøre mitt ytterste for at jeg ikke lar meg selv gå for langt ned. Livet er for fint og godt til at jeg skal måtte sløse bort masse tid på å ligge i fosterstilling i senga og tro at livet går imot meg. Jeg vil bruke dagene på å lære, lese, og være glad for at jeg er til. For det er jeg.
Remember the good times.
– Fred ut