Student? Nei, det er jeg for syk til

For 6 år siden gikk jeg stolt ut med vitnemål etter 4 år på videregående. De siste to årene var jeg veldig syk, og jeg var flere ganger på nippet til å avbryte. Jeg dro videre på folkehøgskole, men måtte reise hjem en måned før de andre. Rett på psykiatrisk avdeling.

Etter det trodde jeg aldri jeg skulle gå på skole igjen. Jeg var for syk, og når jeg ikke var for syk, var psyken min så uforutsigbar at det ville bli vanskelig å starte på et studie. Det var ingen garanti for at jeg kom til å klare å fullføre. De fleste av mine venner og bekjente startet på studier. De ble ferdige med en bachelor, noen med to og andre begynte på mastergraden sin. 

Det tok meg flere år før jeg klarte helt å akseptere det. Jeg følte meg mislykka og unormal. Gradvis begynte jeg å jobbe. Gradvis begynte jeg å akseptere at jeg ikke kom til å studere, men at jeg ikke var kronisk syk av den grunn. Etterhvert la jeg det helt på hylla og syntes det var helt greit. Jeg skulle nok klare å komme meg noen vei allikevel. Begynne på bånn og jobbe meg oppover et sted. For et par år siden sluttet jeg å tenke på det i det heletatt. Jeg hadde jobber jeg elsket og skulle nok klare meg helt fint likevel.


// Frivillighetsprisen 2013

Jeg fikk ny saksbehandler på NAV. Hun mente at jeg kunne klare å studere. Jeg var ikke helt enig. Jeg hadde jo overbevist meg selv om at det ikke passet for meg. Det var for risikabelt. Jeg klarer alt annet. Jeg klarer fint å jobbe, og bare jeg fikk litt tid, skulle jeg ha en 100% stilling. 

Litt etter litt endret jeg tankegang. Jeg kunne jo alltids prøve. Og med en utdanning vil det være større sannsynlighet for at jeg får den jobben jeg egentlig vil ha. Jeg kunne hvertfall søke og se hva som skjedde. Så ble jeg helt overbevist. Jeg vil studere.

Sommeren 2015 fikk jeg beskjed om at jeg stod på venteliste. Da skoleåret begynte stoppet jeg på ventelisteplass nr. 4. FIRE! Jeg var skikkelig skuffa, og måtte tenke nytt. Ta opp fag. Det viste seg å ikke være så enkelt med mitt vitnemål, men etter en lang prosess fikk jeg tatt opp noen fag.

Nå skal jeg begynne på skolen. Jeg skal bli student. Jeg skal pendle til Oslo og bli sosionom. Få en bachelor. Som jeg kan søke de jobbene jeg vil med. Shitt, jeg er så stolt. Tenk at NAV, av alle, var de som startet den tankeprosessen hos meg. Det var de som så potensialet og trodde på meg. Så at jeg hadde jobbet hardt for å komme dit jeg er idag.

Imorgen begynner jeg på skolen. Og jeg gleder meg!



Dette innlegget burde jeg nok ikke skrive før jeg er ferdig med studiene. Men om jeg ikke fullfører, av den ene eller andre grunnen, så har jeg hvertfall prøvd. Nå skal jeg kjøpe skolebøker. Snakkes!

Tallinn, reiseguide-ish

Vi har vært på kjærestetur til Tallinn, og kost oss MASSE! Det var faktisk vår første tur helt alene på de 5 årene vi har vært sammen, og det har vært skikkelig gøy!

Jeg googlet mye før jeg dro, og fant mye god informasjon. Dessverre var en del av det litt utdatert, så jeg vil gjerne skrive en post til dere som skal dit og til dere som er nysgjerrige. Hvis du bare vil lese om vår tur, kan du scrolle ned til overskriften HENRIK OG NINA REISER ALENE i dette innlegget.

Jeg fant en kjempefin "turguideside" som var ryddig og fin. Her fant jeg blant annet en enkel turguide som fikk oss gjennom mye av gamlebyen, og nyttig informasjon om mye annet. Eneste minus er at jeg ikke vet når den er skrevet, så noe har kanskje endret seg. Den finner du HER.

Beklager på forhånd at bildene mine er så sinnsykt dårlige. Glemte speilrefleksen hjemme..

 

HOTELL

Hvis du vil bo i gamlebyen, noe som sikkert er kjempekoselig, ble jeg anbefalt Hotel Telegraaf. Det var dessverre fullbooket da vi skulle bestille ca. 3 uker før. Jeg ville veldig gjerne bo på Von Stackelberg hotel, men det var ganske mye lenger å gå til gamlebyen derfra. Vi valgte Nordic Forum Hotel som også har fått mye bra omtale. Det er et litt nyere type hotell som kan sammenliknes med Choice hotellene hjemme. Et lite minus var at internettet var ganske dårlig. Det spilte ikke noen rolle for oss, men det er jo greit å vite for dem som skal reise ganske snart. Regner med de fikser det på sikt.





Hotellrommet var veldig fint, med en frokostbuffet med godt utvalg. Personlig synes jeg ikke frokosten var så god, men de hadde alt fra egg og bacon til pannekaker og croissant. Det beste var at vi kunne vi tusle opp i øverste etasje i morgenkåpe og badetøy for å bruke basseng og et lite treningsstudio, eller ta en øl i boblebadet og se utover gamlebyen. Det var også sauna der. Med astma var dette en helt syk opplevelse for meg. Etter ti minutter i saunaen kunne jeg puste lettere enn jeg har gjort på flere år!



Det var bare tre minutter å gå bort til gamlebyen og vi fikk turkart som var veldig oversiktlig. Alle gatene er godt merket, noe som var veldig deilig! (Vi bodde ved den røde pila)



 

SHOPPING

Vi besøkte Kaubamaja, Viru Center og Stockman. Det er mye dyre merker til lavere pris enn i Norge, men hvor stor forskjell det er, vet jeg ikke. Kaubamaja, som ligger rett bak Viru Center, var en gigantisk outlet med alle mulige merker til 50-70%.

Rød pil: Hotellet. Blå ring: kjøpesenter

 

 

MAT

OLDE HANSA

Restauranten ligger rett nedenfor rådhuset som er sentrum av gamlebyen. Dette var en opplevelse i seg selv. I det du går inn i restauranten går du rett inn i middelalderen med kostymer, musikk og annerledes mat. Her kan du få både kanin, bjørn, villsvin, elg og hjort, men også "vanlig" biff. Suppene var også veldig smakfulle og mektige. Vi ble umiddelbart "Lord" og "Lady" og ble spurt om vi ville betale med magic (kort), gullmynter eller papir.

Ølet lager de selv, så det kan ta opp til 20 minutter å få den, men etter Henriks mening var den helt sinnsykt god.

En liter øl og et spesielt måltid:


Doene på Olde Hansa:



Dette er en vask:

 

PEPPERSACK

Naborestauranten. Litt samme følelsen, men i litt moderert grad. Her hadde de byens beste øl i følge Henrik.

 

OLIVER

Inn gjennom en koselig passasje og ned i en kjeller finner du Oliver. Her kan du få litt mer "vanlig" mat og det tok kort tid å få den. Superkoselige lokaler, og den estiske servitøren vår kunne til og med norsk! Det var ganske kult.

 

BEERHOUSE

Dette var en stor skuffelse for et kjærestepar på tur, men hadde sikkert være skikkelig gøy om vi hadde vært en gjeng. Maten var skikkelig god, når vi først fikk den. Vi bestilte Pork Fest, eller noe sånt, etter anbefaling fra servitøren og dette var en ny og kul opplevelse. Det var bare et gigantisk kjøttstykke med sennepsaus og det var skikkelig saftig. Ikke potet eller grønnsaker, noe som gjorde det hele enda litt kulere.

Her brygger de også ølet sitt selv, men det tok alt for lang tid å få både den og maten. Servitøren var sur og musikken (korps) var kjempeslitsomt! Jeg har blitt anbefalt stedet av mange, så jeg håper vi bare var uheldige.

 

SIGTHSEEING

To kjempefine runder i gamlebyen finner du her: http://www.reiseplaneten.no/reiseguider/tallinn/turist.html

Hver av disse rundene tok ca. 2-3 timer. Vi oss god tid og gikk inn i flere av museene, men hoppet over et par av punktene på lista, som f.eks. markedet.

Det kuleste var å gå inn i tårnene. Også var det så mye kul musikk i gatene!

Rådhuset:

Oppe der satt vi og drakk øl. Trappen opp er i det tårnet du ser og trappene er så smale at det kun kan gå en person opp eller ned av gangen. Det er også veldig bratt. Jeg ble støl i bena. Creds til de som jobbet der på 1300-tallet! Bare trappen var en kul opplevelse i seg selv.









 

 

PATAREI PRISON

Siste dagen dro vi til Patarei Fengsel i Tallinn (ca. 7 euro med taxi). Det var skikkelig kult. Anbefaler nok guidet tur der. Vi fikk alene og det var ingen skilt osv., så vi fikk bare sett hvordan det så ut - det var interessant nok i seg selv, men jeg skulle gjerne hatt noen historier også. Vi fikk en liten brosjyre hvor det stod bittelitt om fengselet.



I dette rommet hang de folk og et annet rom var malt rødt og brunt og hadde tykke vegger slik at de kunne skyte fanger uten at noen hørte det. Fargen på veggene var for å skjule blodet. Sykt.

Digga den veggen her!

 

God tur for deg som skal til Tallinn! Byen anbefales på det sterkeste!!

 

 

HENRIK OG NINA REISER ALENE

Jeg vet ikke om det er så spennende å lese om alt vi har gjort, men her kommer noe av det.

Vi dro mandag kveld og da vi kom til flyplassen fant vi fort ut at ingen av oss hadde sjekket inn og sendt bagasje alene. Vi skjønte ikke hvorfor vi ikke fikk sjekket inn på automaten, men skjønte etterhvert at referansenummer og flightnr. ikke var det samme..

Henrik satt igjen håndbagasjen vår i taxfree, men da vi først kom oss til gaten (med håndbagasje) kunne vi endelig roe ned litt. Hvertfall helt til vi så et lite skilt hvor det stod "Gate closing". Vi skulle visst litt lenger innover i gangen, og det var ingen av oss som tenkte på at boarding kanskje var en liten stund før flyet skulle opp i lufta... Vi ble fraktet i buss til flyet og måtte spørre noen andre passagerer hvor de skulle, så vi ikke var på feil buss. De svarte at de skulle til en by på P og jeg fikk totalt panikk. Det viste seg, heldigvis, ganske fort at de skulle fly til Tallin og reise videre derfra.

Da vi endelig kom til hotellet fikk vi oss en gledelig overraskelse. Vi hadde fått oppgradert rommet vårt til buisness! Det var skikkelig stas!! Vi kom ned ganske sent og ville bare ha noe rask mat. Vi ble da forklart veien til en taco fast food restaurant 10 min oppe i gata. Hvorfor har vi ikke det i Norge??


(Tok ikke så mange bilder på hotellrommet..)

- Vi kjøpte noen kule glass/ølmugger fra Olde Hansa, som vi glemte igjen i restauranten deres etterpå...

- Middagen på Beer House var både bra og dårlig. Dårlig service og alt for store og lokaler (det mistet sjarmen litt), men sykt saftig mat (se bilde lenger opp)

- Vi har vært litt på shopping. Henrik har kjøpt en del, jeg har ikke kjøpt noe (flink).

- Den ene kvelden satt vi på Olde Hansa (les over). Vi glemte helt at vi var i 2016!

- Det var basseng, boblebad, badstu og sauna i øverste etasje på hotellet. Der var vi en del.

- Vi gikk bort til Okkupasjonsmuseet siste dagen. Begge var ganske slække og det første vi ser når vi kommer inn er store plakater med masse tekst, så vi snudde og gikk igjen.

- Været har vært ganske bipolart alle dagene. Mer enn i Norge. Men vi har hatt superflaks! Opphold når vi var ute, høljregn når vi satt inne.

- Jeg har blitt så forkjøla og hes at Henrik ble lei av stemmen min og ba meg bare peke etterhvert

- Vi gikk opp i tårnene rundt gamlebyen hvor trappene var så smale at kun én person kunne gå opp eller ned av gangen. Der tok vi en øl og så utover byen. Det var skikkelig kult!

Dette har vært en dødsbra tur! Takk for oss, Tallinn.

Det hadde vært fint å vite...

Jeg var 18 år og hadde kun sett psykiatriske sykehus på film. Plutselig skulle jeg låses inn i galskapen. Jeg hadde tusen spørsmål. Det var heldigvis ikke som på film. 

I dette innlegget tenkte jeg å gi dere svar på noen praktiske ting om en innleggelse. Mye av det jeg lurte på fikk jeg svar på allerede ved inkomstsamtalen som alle pasienter har. Allikevel hadde det vært fint å vite det på forhånd. Og skal jeg gjette, så er det nok veldig mange andre som lurer på det, selvom de ikke skal legges inn på psykiatrisk avdeling.


Dette er et pasientrom på Blakstad sykehus. Senga er overraskende god å ligge i!

 

 

Måltider

Maten er helt ok. Brød/knekkebrød til frokost og lunsj. Varierte middager, men mye husmannskost. Måltidene spises felles. Allergimat og vegetarmat er mulig å få de aller fleste steder om du spør.

 

Får jeg gå ut?

Dørene på Akuttpostene er låst, men mange får gå ut likevel. Det blir tatt en vurdering på samtalene med behandler om du kan få gå ut på egenhånd, eller om du må ha med følge.

 

Må jeg bruke medisiner?

Nei, ikke alle bruker medisiner. Dette diskuteres med legen. I de fleste tilfeller er det du som tar valget om du skal ta medisiner eller ikke, men jeg anbefaler alltid å høre på legen. Still heller spørsmål om du grubler på noe. Husk at de er der for å hjelpe deg.

 

Hva om jeg tar medisiner fra før?

Dersom du allerede tar noen medisiner (av alle slag) får du det av sykepleier på det tidspunktet du pleier å ta det. Det er ikke lov å ha med egne medisiner inn på avdelingen. I noen tilfeller må medisiner bestilles, så jeg anbefaler å ta med for en dag eller to og gi dette til sykepleier når du kommer.

 

Hva kan jeg ha med meg inn?

Når du kommer går du, sammen med en ansatt, gjennom tingene dine. Det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle hva du får lov å ha på rommet og ikke. Som regel kan du ha med elektronikk, men at ledningene låses inn når de ikke er i bruk. Ettersom dere går igjennom tingene dine, trenger du ikke tenke så mye på hva som er lov og ikke. Det som ikke er lov, låses enkelt og greit inn, så får du det tilbake ved avreise. Ta med deg vanlige klær (du slipper å gå i sykehuspysj) og det du trenger av toalettsaker. På mange avdelinger har de også vaskemaskin.

 

Blir jeg lagt i belter eller må ha på meg tvangstrøye?

Ikke sånn helt uten videre. Jeg har aldri sett en tvangstrøye. Belteseng skal kun brukes i alvorlige tilfeller hvor pasienten er til ekstrem fare for seg selv eller andre, og kun til pasienten har roet seg ned. (Dette har vi lest mye om i media i det siste).


 

Er alle avdelingene like?

Det er mange ulike avdelinger på sykehusene. Akuttavdelingen på Blakstad er delt i flere seksjoner og i to "typer". En av avdelingene er ganske steril, med få møbler og plastbestikk. Den andre er litt hyggeligere. Mer som et sykehjem. Hvilken avdeling du kommer inn på varierer av alvorlighetsgrad og du kan bli flyttet mellom avdelingene ved behov. Bildet over er i gangen på en av de mer "hyggelige" avdelingene. Dørene er inn til rommene.


Slipper jeg noen gang ut igjen?

Ja, du slipper ut igjen. Ved behov henvises man også videre til et team eller en behandler på utsiden i ettertid. Antall innleggelsesdøgn varierer veldig. Noen er på Akutt bare et par dager, mens andre trenger lenger tid. Dersom legen ser at det kan ta flere måneder blir du, som oftest, henvist videre til en annen post.

 

Mister jeg førerkortet ved å bli innlagt på psykiatrisk sykehus?​

Ikke sånn uten videre. I mitt tilfelle hadde jeg ikke vært i stand til å kjøre bil. Jeg var for syk og for uoppmerksom. Derfor leverte jeg inn førerkortet mitt ved innleggelse, og det er nok heller ikke anbefalt å kjøre bil når man er innlagt. Jeg vet ikke hvordan reglene er, og det er helt sikkert ulik praksis på dette, men man mister ikke lappen for godt bare ved å legges inn.

Dersom en må ta sterke medisiner for en kort periode, kan man bli nektet å kjøre i det tidsrommet. Selv har jeg stått på en medisin over flere år, hvor vi måtte søke til Fylkesmannen om godkjenning en gang i året. Da måtte jeg legge ved attest fra lege om at det var trygt at jeg hadde førerkort. Dette diskuteres med lege dersom det blir aktuelt med oppstart av medisiner.

 

Spør gjerne under dette innlegget om det er andre ting du lurer på, så fyller jeg ut etterhvert.

Trenddiagnosen Bipolar Lidelse

Bipolar lidelse tar igjen ADHD på åpenhetsskalaen og "alle har det". Har det blitt en trend?



I filmer og serier vil man gjerne ha en som er litt gal. Hva velger man da? Jo! Bipolar lidelse. Fler og fler vet hva det er og det er mye å spille på. Mange stemninger og ulike situasjoner. Før var det ADHD som var greia. Nå er det bipolar lidelse. Men er det allikevel sånn at det er "kult" å ha det?

En trenddiagnose, har jeg hørt flere si. Min definisjon på trend er at noe er kult eller mote. Det er ikke så kult, men allikevel er jeg på en måte glad det har blitt sånn. Det motsatte hadde vært verre.

Det er en ganske "bred" diagnose. Det finnes mange varianter, og jeg tror det har blitt enklere å putte en som sliter inn i den båsen. MEN! Det er også sånn at jo fler som kjenner til hva det er, jo lettere er det for dem som har det å stå fram med det. Allikevel må vi huske på to ting:

1. Det er ikke som på film

2. Det er ikke KULT for den som står frem. Og det blir heller ikke lettere når vi ser de "gale" på film.

Det er fortsatt skummelt for den som forteller det. For vi tror på mye av det vi ser på film, gjør vi ikke? Hvertfall når vi ikke kjenner andre med diagnosen. Det er lett å tro at bipolar lidelse er som vi ser i seriene. Så er det så kult eller enkelt å stå fram som det mange tror?

Jeg hører folk si: "alle har jo bipolar lidelse om dagen". Jeg tror det heller er: "flere tør å si det høyt at de har det". Kanskje har det blitt lettere for psykologer og leger å stille diagnosen, men med åpenheten er det også lettere for folk å fortelle det. Derfor har alle det.

Vi er på rett vei. Snart er det en annen diagnose som overtar rollefigurene i filmene. Så står kanskje flere fram som har den diagnosen og det blir den nye "trenden" som folk kaller det.

Vi må ikke glemme alle som har strevet med denne diagnosen (og andre diagnoser) i mange, mange år og som aldri har turt å si noe. Ikke før nå. Når informasjonen og navnet kommer mer fram i søkelyset. Det var vår tur denne gangen. Håper ikke det tar like lang tid med neste diagnose som det gjorde fra ADHD til bipolar lidelse. 

Å gå på veggen

Det har vært en stille periode og jeg har vært mye hjemme. Jo mer jeg er hjemme, jo mer fortsetter jeg å være hjemme. Plutselig føler jeg meg helt låst. At jeg ikke orker eller gidder å gjøre noe. Så blir jeg plutselig sliten og mer kranglete. 

Jeg tror alle, syk eller frisk, går på veggen av det. Det er vel heller ulikt hvor fort det skjer.



Dette skrev jeg før jul. Så kommer våren og alle kommer ut av hiene sine. Men jeg poster allikevel fordi det er viktig å huske på. Jeg vet at jeg kan oppleve dette på våren/sommeren også. En liten tur ut, en kaffekopp med en venn eller en filmkveld? Det er ikke så mye som skal til for å få tilbake hverdagsgleden.

Og husk:


 

Det er fortsatt (som alltid) mye stille her på bloggen, men jeg håper dere bruker søkefeltet i høyre kolonne til å søke dere frem til blogginnlegg med temaer dere ønsker å lese mer om.

Ha en fin uke, alle sammen!

Tung Jakke

"Jeg skal ærlig innrømme at det er skummelt, det er kjempeskummelt at dette nå skal ut. Det føles som at jeg at skal ofre sjela mi for en god sak. Men samtidig er jeg veldig sliten av å skulle holde dette skjult. Jeg er på en måte klar for å teste det ut." - Livirén


// http://www.nrk.no/ho/xl/_-jeg-har-holdt-diagnosen-min-hemmelig-i-15-ar-1.12836374

 

Hei♡

Idag vil jeg tipse dere om et skikkelig bra intervju med en fin dame som har holdt sin Bipolare lidelse hemmelig i 15 år. Fint at så reflekterte mennesker får sin plass og tid i media!

Intervjuet er i forbindelse med filmen hennes, Tung Jakke, som hadde premierevisning 13. mars. Det betyr at jeg skriver dette innlegget noen dager for sent... Uansett vil jeg anbefale alle å lese saken og se intervjuet på NRK.no.

TRYKK HER for å komme direkte til siden, eller kopier linken: http://www.nrk.no/ho/xl/_-jeg-har-holdt-diagnosen-min-hemmelig-i-15-ar-1.12836374



Du kan også like facebooksiden til filmen her, hvor det loves en oppdatering på om filmen etterhvert vises andre steder.

TRYKK HER for å komme til siden, eller kopier linken: https://www.facebook.com/Tungjakke/?fref=ts

Å leve med

Å få en diagnose, uansett navn, er ikke lett. Det er en utfordring å akseptere, og å leve med.

 

Her en noen av mine største utfordringer:

1. Å finne en balanse.

- Jeg måtte gå på trynet mange ganger før jeg lærte. Fest og fyll hver helg var ikke noe for meg. Jeg måtte finne andre ting som kunne gi meg glede i helgene. Selvfølgelig kan jeg ta meg en fest innimellom, men jeg måtte slutte å drikke mengder med alkohol. Gå i mot den norske kulturen. Det var en prosess og det har nok blitt lettere med alderen.

- Jeg måtte innfinne meg med at jeg ikke kan ha en 100% jobb. Enda. Det lærte jeg på den harde måten, men jeg lærte etter første forsøk.

- Stress er ikke noe for meg. Den kommer jeg nok til å måtte jobbe med resten av livet, og jeg gjetter at jeg ikke er alene! 

- Søvn. Ikke for mye og ikke for lite.

- Og sist, men kanskje størst. Finne en balansegang mellom aktiviteter og hvile. Finne meningsfylte aktiviteter, som ikke var en 100% jobb, men som kunne gi meg like mye. Gjøre meg positivt-sliten. Det førte også til at jeg lærte meg å lage rutiner i hverdagen.


// http://weheartit.com/caro_quotes?page=8&before=1454684247066452929
 

2. Å jobbe motsyklisk

Å gjøre det motsatte av det jeg har lyst til når jeg er på vei ned eller på vei opp.

Jeg merker ofte at det kommer en depresjon luskende når det eneste jeg vil er å være hjemme. Trekke for gardinene og ikke snakke med noen. Det er da jeg må ut. På tur eller trening eller oppsøke venner. Komme meg på jobb. Det er den eneste måten å stoppe eller moderere depresjonen.

Hypomaniene mine har jeg enda ikke klart å forutse, men når jeg "oppdager" at jeg sitter i det, må jeg gjøre akkurat det jeg ikke skal i depresjonen. Trekke for gardinene og droppe trening. Hvis ikke kan jeg fort ende opp med 5 par sorte pumps til, eller ut på byen drita full. Det er ikke så kult å krasjlande da.


// http://weheartit.com/teletubbie_2016

 

3. Sette grenser

Jeg har hatt en tendens til å ta på meg litt for mange oppgaver. Jeg liker å ha ting å gjøre. Her har jeg også måtte lære "the hard way". Nå er jeg mye flinkere til å ikke si ja til alt på en gang. Heller ikke love meg bort over alt. Det går jo litt inn i det å finne en balanse.

 

4. Sette små mål

Her kunne jeg også brukt ordet delmål. Det er så kjipt å aldri nå målene sine. De er alt for langt frem. Derfor har det vært, og er, viktig for meg å ikke sette for store mål. De skal selvfølgelig være der de og, men det er gøy å nå et mål innimellom også.


// Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no

 

Understreker at jeg absolutt ikke er ferdig utlært! Dette er ting jeg må ta frem og jobbe med i perioder.

 

Innlegget om aksept kan du lese ved å TRYKKE HER

MindFit

Idag vil jeg tipse dere om en veldig fin app! Den heter MindFit.

Jeg har skrevet "positivt-bok" i flere år. (Les mer om det HER) Nå kan jeg enkelt registrere det på mobilen.

 

 

 

Hver kveld skriver jeg minst tre ting som har vært positivt med dagen. Hvis jeg har hatt en skikkelig dårlig dag er det utfordrende å finne tre ting. Andre dager kan jeg skrive ti! Men det tvinger meg til å skyve vekk det negative, og fokusere på det positive. Dette er en app for ALLE. Frisk eller syk, spiller ingen rolle.

 

Appen kan brukes til mye forskjellig, men jeg anbefaler alltid å prøve ut en ting av gangen. Alt på en gang kan kanskje bli litt overveldende.


Den største utfordringen er å skrive i dårlige perioder. Men jeg liker utfordringer!

29 kr. well spent!

Å akseptere

Det er mange muligheter til å tappe seg for energi ved å kjempe i mot ting man ikke får gjort noe med. 

 

En behandling av Bipolar lidelse starter med aksept. Å akseptere at jeg har denne diagnosen og jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg kommer alltid til å måtte ta hensyn til den. Lettere sagt enn gjort.

For min egen del ble jeg lettet over å få diagnosen. Vi visste alle at det var noe. Jeg slet psykisk, men det var vanskelig å forklare. Jeg kunne ikke vise til noe konkret. Som om jeg fant det opp. Nå skal det sies at det var vanskeligere å forklare en depresjon for 10 år siden, enn det er nå.

Med en diagnose kom en oppskrift på behandling. Medisiner, samtaler, livsstil - mye var allerede forsket på og godt utviklet. Det hadde funket på noen. Alt var tilstede for at jeg skulle klare det. Å bli stabil en dag. Jeg måtte bare lære meg hvordan.

Så jeg aksepterte både diagnose og behandling. Alt rullet og gikk. "Jeg har en Bipolar Lidelse. Det må jeg leve med" sa jeg til meg selv. Helt til jeg fikk en ny depresjon. Aksepteringen måtte starte på nytt.

En ting er å akseptere behandlingen, en annen er å akseptere en depresjon i depresjonen. Det var verre. Å akseptere at livet mitt ble satt på vent. At jeg ikke klarte å opprettholde hverdagen i noen slags form. At jeg var til bry og måtte få hjelp av mine nærmeste. Den runden må jeg gjennom hver eneste gang.

En annen ting det var vanskelig å akseptere er de tapte ungdomsårene. Det høres kanskje litt klisjé ut, men nå klarer jeg (etter endel trening) å se tilbake på alt jeg har lært, ikke på hva jeg har tapt. Det tapte kan jeg ta igjen, og jeg er på god vei allerede. Kanskje det var lettere å akseptere den dagen jeg så at jeg var på den veien?

Men jo mer jeg jobber med det, jo lettere er det. Jo mer mine nærmeste forteller meg at det er ok, jo lettere blir det. Så jeg spør. Mange ganger. Bare for å forsikre meg om at de fortsatt er der.

Så kommer en god periode igjen. "Dette er den jeg er, og jeg er så mye mer enn denne diagnosen. Dette må jeg bare leve med" og jeg setter mer pris på de friske periodene det blir flere og flere av. Jeg kan ikke gi noen oppskrift på hvordan å akseptere en så alvorlig diagnose, men for meg har det vært viktig å finne alle de gode sidene ved meg selv. Alle mine positive egenskaper. For det er mange av dem, det er bare ikke så lett å huske i en depresjon.


//sundlofoto.no
 

Jeg kommer aldri til å la noen ta fra meg den store innsatsen jeg har lagt i dette arbeidet. Å finne balansen. Jeg skulle hatt gullmedalje for den jobben!

Aksept er første skritt på veien til bedring. Ta tak i deg selv og be om hjelp.


Min historie, svart på hvitt

Som noen kanskje har fått med seg så la vi frem en rapport gjennom organisasjonen Voksne For barn på onsdag 1. Desember. Sammen med en gutt som også har historien sin i rapporten, la vi frem våre tekster i veldig korte trekk på onsdagens konferanse. Lengre ned her finner dere link til innlegget og radiointervju.



Rapporten går dypere inn i ungdommens psykiske helse og det er gøy å se at vi har så mange engasjerte voksne der ute som virkelig bryr seg om ungdom og oppvekst. Det er mange som ønsker å gjøre en forskjell!

Denne flotte blekka er en samling av mye. Bla.a. forskning og intervjuer. Og det er der jeg har vært så heldig å få fortelle min historie, nok en gang. Etter et 3-4 timers langt intervju ble svarene og historiene skrevet om til en tekst som går dypere inn i min ungdomshverdag med Bipolar Lidelse.

 

Dette er et prosjekt jeg er veldig stolt av å få være en del av! Trykk på linken under for å se vårt bidrag i konferansen.

http://webtv.mediaunit.no/voksne-for-barn/barn-i-norge-2015/med-grep-om-fremtida/

 

Etter konferansen fikk vi komme til NRK og snakke bittelitt der og. Det er alltid like gøy! (Link til lydklippet under bildet) 



Trykk på linken og bla 6 minutter ut i opptaket for å høre intervjuet.

https://radio.nrk.no/serie/nyhetsettermiddag-p1pluss/DMPO19001815/02-12-2015

Trykk på "Hør nyhetsettermiddag - P1+" (Se bilde)

 

Avslutter dette innlegget med en NRK-do-selfie!

 

PS! Rapporten kan kjøpes ved å TRYKKE HER.

Jeg vil ikke ha hjelp!

Jeg vet at du sliter, men hvorfor vil du ikke ha hjelp? Hvorfor tør du si det til meg, men ingen andre? Hvorfor må jeg bære dette for deg? Hvorfor må jeg bære det alene?

De siste ukene har jeg holdt en del foredrag rundt omkring og jeg får mange ulike spørsmål. Noen kan jeg svare på, andre ikke. Det er spesielt ett spørsmål jeg ikke klarte å svare på da, men som jeg har tenkt mye på i ettertid.

"Hvis en venn har en depresjon, men ikke vil oppsøke hjelp, hva gjør jeg da?"


// blingme.tumblr.com

 

Til min kjæreste venn

Du vet at jeg er ufattelig glad i deg. Jeg vil deg kun det beste og alt godt. Men denne hemmeligheten gjør så vondt for meg å bære. Det er vondt for meg å vite at du har det vondt og at du ikke får hjelp til å bli frisk fra det. Jeg skulle ønske du kunne se at dette kan bli bedre. At du kan få det bra igjen.

Jeg vil alltid være der for deg, men dette blir vanskelig for meg også. Jeg vil støtte deg på veien og være med deg på det du trenger, men jeg klarer ikke lenger å gjøre det alene. Jeg trenger at du oppsøker hjelp. Jeg kan være med til helsesøster, eller vi kan snakke med læreren vår. Eller så kan vi snakke med mamma eller pappa? Da slipper du å snakke med din egen familie enda. Vi kan gå til fastlegen din, eller helsestasjonen for ungdom. Hvor du vil, men du må snakke med en voksen.

Jeg kan ikke lenger se på at du har det vanskelig. Du er min beste venn og jeg vil at du skal ha det bra. Det er vondt å se at du ikke har det så godt som du fortjener.

Det finnes mange gode behandlingstilbud. Det finnes mange personer dere ute som jobber for å hjelpe andre i din situasjon, og de fleste får det bedre. De kan hjelpe deg også. De ønsker å hjelpe deg!

Jeg vil være der for deg hele veien. Jeg går ingen steder, selvom du får prate med en voksen. Den personen erstatter ikke meg. Den bare hjelper oss på veien.

Jeg er evig glad i deg og vil for alltid støtte deg

 

Dette er brevet jeg ville skrevet. Å få et budskap skriftlig kan være sterkt for den som sliter. Det kan få frem hvor viktig det er få den hjelpen de trenger. Kanskje du kan skrive ditt brev til den du ønsker å hjelpe?

Husk at hvis det er alvorlig, så skal du ikke gå med det alene. Hvis personen som sliter er til fare for seg selv eller andre er du pliktig til å si det til noen. Det kan være egne foreldre, dens foreldre, lærere eller andre. Hvis det er akutt alvorlig kan du ringe politiet eller legevakten.

 

Til deg som sliter, men ikke tør å oppsøke hjelp.

Husk at dine venner skal være dine venner. De skal støtte deg, men de skal ikke behandle dine utfordringer. Husk at dine venner også kan bli slitne. Husk at de kan ha det vondt på dine vegne. Husk at de ønsker det beste for deg! De vil at du skal ha det bra. Vil ikke du det mot dine venner?


Det er alltid vanskelig å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp. Noen ganger tar det måneder og kanskje år før personen selv innser at han/hun trenger det. Det beste du kan gjøre er å være der og å lytte.

Jeg skulle ønske jeg hadde et klart svar på dette her.

Veien til bedring - foredrag

10. oktober holder jeg foredrag i Asker Kulturhus om mitt liv som psykisk syk, med Bipolar lidelse.

Håper noen av dere vil komme og at fler vil dele arrangementet :)

Gå til arrangementet

Kjære voksne. Hilsen deprimert.

Det er ikke lenge siden jeg fikk (nok) en fin mail av en av dere lesere med et par spørsmål. Jeg setter veldig stor pris på alle mail, og mange spør om det samme. Så noen ganger tar jeg med meg spørsmålene deres hit på bloggen for å dele det med alle, i håp om at det kan hjelpe enda flere.

Denne gangen var spørsmålet om jeg hadde noen tanker om hva som har vært til hjelp fra familie og andre voksenpersoner. Jeg antar at jeg har skrevet noe om det et sted her på bloggen, men jeg kommer alltid frem til noe nytt hver gang jeg skriver så, here we go.


//weheartit.com

 

Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har så mange flotte mennesker rundt meg. Familie, venner og i helsevesenet. Jeg har til og med en "vennegjeng" hvor alle er 40+.

Det viktigste for meg i tunge perioder er de gode samtalene. At de tør å spørre og at de gir meg tid til å svare. Noen ganger sitter setningene LANGT inne, men det er alltid rom for å sette ord på det som er vanskelig. Gråten kommer stort sett først, og det er godt å kjenne på at det også er lov.


// Foto: Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no

 

Noen ganger klarer jeg ikke å si det jeg vil si. Det er vanskeligere enn dere tror å si ordene "jeg er deprimert" eller "nå har jeg det vanskelig". Det sitter hvertfall langt inne.

At jeg ikke svarer betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke vil snakke om det, men heller at de ikke stiller meg de rette spørsmålene. Jeg må få understreke at dette gjelder meg. Dette er noe som mine nærmeste vet fordi vi har snakket om det når jeg kommer ut av depresjonen.


// weheartit.com


I friske perioder har mine voksenpersoner fått lov til å fortelle hva de synes er vanskelig med mine episoder. Gjerne med en fagperson i rommet, som kjenner meg. Jeg har fått mulighet til å forklare dem hva jeg egentlig mener når jeg sier/gjør det ene eller det andre. Jeg vet at det er vanskelig for dem å vite hva de skal gjøre i en situasjon de aldri har vært i selv.

Et eksempel er at "Ikke ta på meg" betyr ikke alltid "gå bort", men heller at jeg begynner bare å gråte igjen (eller mer) hvis du gir meg en klem eller holder meg på skulderen. Da får jeg ikke til å si det jeg vil si.



 

Det aller viktigste er at de nærmeste ikke har behandlet meg noe særlig annerledes. Det har vært en hårfin balansegang de gangene jeg har vært veldig deprimert. Da har jeg fått all den hjelp og støtte jeg har trengt. Ingen har snakket til meg på noen annen måte, for jeg er fortsatt meg, men jeg har fått litt mer hjelp til de dagligdagse tingene. Når ting begynner å bli bedre har jeg ganske fort fått tilbake ansvaret, men litt hjelp og støtte fra siden. Forventningene er tilbake.


//  Foto: Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no
 

Det er veldig tøft. Det kan faktisk gjøre meg litt mer deprimert der og da, men jeg har alltid støtte med meg og selvtilliten øker for hvert daglige gjøremål jeg håndterer på egenhånd. Jeg tror dette har stor innflytelse på hvor fort jeg kommer ut i hverdagen igjen.



Dersom noen har andre tanker om hva som er til hjelp fra voksenpersoner og familie så må dere gjerne legge igjen noen tanker i kommentarfeltet.

Fortsatt god sommer til dere alle!

Når angsten kommer...

Jeg har slitt med angstsymptomer siden jeg var 9 år. Det er nesten 16 år! Hverdagen min har i perioder vært sterkt preget av angst og det er den i perioder enda, men den er på langt nær like sterk som den en gang var. Noe må jo 16 år med terapi ha gjort med meg!

 Et veldig vanlig spørsmål jeg får er hvordan jeg har kommet meg ut av det. Hva har du gjort? Jeg har tidligere publisert noen tips og råd når angsten melder seg. Du finner alle innleggene i kolonnen til høyre, under "Kategorier" og "Angst". Eller du kan TRYKKE HER.

Men en ting jeg tror at jeg ikke har skrevet så mye om enda er eksponeringsterapi. Jeg har flere tips til hvordan å håndtere det der og da (som du finner under kategorien "Angst"), men ikke skrevet noe om hvordan en kan jobbe det nesten eller helt vekk. 

Min psykolog rangerer angst fra 0-10 i styrke. Først når angsten er på over 6 kan vi begynne å jobbe med den. Når den er der og den er sterk. Det er da vi må jobbe med kroppen. Det er nok på rundt 6 jeg fjerner meg fra situasjonen og søker det trygge. Det er en ond sirkel. For hver gang jeg gjør det, vil hjernen min melde fra tidligere og sterkere neste gang. Jeg forteller hjernen min at "dette er virkelig farlig!"

Eksemplet jeg kommer med nå er nettopp det; et eksempel. Det er en ekte opplevelse for meg, men det finnes mange ting å ha angst for. Du kan bruke denne metoden på mye annet enn bare situasjonen jeg beskriver her. 

I mine depresjoner får jeg sosial angst. Det gjør at jeg lar være å være sosial, slik at angsten min holder seg på 0. Når noen inviterer meg på ting, øker den kanskje til 2 bare av tanken på å delta. Tankene begynner å spinne og det blir et virrvarr både i kroppen og i topplokket før jeg avslår og angsten er tilbake på 0. Ingenting å jobbe med og jeg blir sittende inne.

Når dette har pågått en stund blir jeg lei og lei meg over å se hvor hyggelig alle andre har det uten meg. (Det igjen skaper flere depresjonstanker). Hvis jeg aldri drar ut, vil jeg aldri nå et så høyt angstnivå at jeg faktisk får jobbet med det. Jeg må ut der, få angsten opp i hvertfall 6 og begynne å jobbe med tankekaoset. Jeg må stå i det.

Kanskje må jeg starte med å gå ut døra. Kanskje oppleves det som en 6´er. Så må jeg stå der til angsten går ned. Neste gang kan jeg kanskje møte en venninne i 5 minutter og være med henne til angsten dempe. Sånn må jeg jobbe meg opp, skritt for skritt. Det viktigste er at jeg velger utfordringer hvor jeg hverfall er oppe i en 6´er hver gang. Under det er jo bare behagelig og det kommer vi ikke så langt med.

Men alle tankene som dukker opp i hodet er like ille som følelsene i kroppen. "Jeg er jo ubrukelig", "ingen liker meg uansett", "hva hvis jeg sier noe feil", "tenk om de ser at jeg har angst", osv. De tankene er like kvelende som hjertebank, kaldsvette og skjelving. Det er tanker jeg jobber mye med mellom situasjonene.

- Er de tankene sanne? Mest sansynlig ikke.

- Føler jeg det samme når jeg ikke har angst? Nope.

- Hadde de spurt meg om å møtes hvis de ikke likte meg?

- Hva er det verste som kan skje i denne situasjonen? 

Og det er ofte de spørsmålene jeg stiller meg selv. Ville jeg invitert noen jeg ikke likte på en kaffe? Ville jeg reagert negativt hvis jeg så noen med angst? Og hva er egentlig det verste som kan skje? Svarene jeg finner, må jeg pugge. Når jeg jobber med tankene i friske perioder er det lettere å dra frem de "riktige" svarene i situasjonen også.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde tak i disse svarene. Tankene flyter ut innimellom, så må jeg hente meg litt inn igjen. Ofte opplever jeg at det blir verre før det blir bedre. Hjernen advarer skikkelig! Etterhvert opplever jeg at de vonde tankene forsvinner litt etter litt og jeg blir roligere.

Har du en du er skikkelig trygg på kan du kanskje alliere deg med han/henne. Snakke sammen før du beveger deg ut i situasjonen, snakke sammen gjennom det, og snakke om det etterpå.


Utfordringen er å stå i det. Stå i det helt til følelsene blir svakere og svakere. Kanskje nesten helt borte. Sett deg delmål hele veien. Kanskje orker du å være ute i 10 min første gangen, men stå i det. Det er den eneste veien ut av angsten. Det er ekstremt vanskelig og ekstremt ubehagelig, men tenk hvor ekstremt befriende det er å stå på andre siden. Å få hverdagen tilbake. Å ta hverdagen tilbake.



(Og til alle dere som ikke har angst, det høres kanskje lett ut, men det kan være en lang og vond prosess. Det du kan ta med deg er at det finnes løsninger og at det går an å bli frisk. Det kan bare ta lang tid.) 

// Bildene er tatt av Ole Walter Sundlo, sundlofoto.no

 

Har du sett Oljebarnaepisoden "medisinert"? Hvis ikke kan du TRYKKE HER for å se den.

Klar for sommer!

Alt er klart. Da mangler bare sommeren!



Jeg tar meg en treningsøkt så lenge. Snakkes :)

Jeg er glad i så mye!

Gratulerer masse med dagen, kjære lesere! Dette er kanskje ikke det mest spennende innlegget på bloggen, men det er et viktig innlegg for meg. Jeg er glad i bunad, jeg er glad i barna, jeg er glad i stemningen, jeg er glad for at vi har noe felles å feire i hele Norge og jeg er veldig glad for at jeg bor i dette fine landet!

Dagen startet med en liten (egentlig ganske stor) frokost før vi gikk ut og så på barnetoget i vakre bygda vår. Nå skal det grilles! Hvordan feirer dere 17. mai?

 






 

 

Pynta seg med sløyfe!





GRATULERER TUSEN GANGER MED DAGEN ALLE SAMMEN!!

Det er skikkelig vondt og kjipt

For noen uker siden hadde jeg en rar, men fin opplevelse. Jeg skulle gjennom en operasjon. Den samme operasjonen som jeg hadde for mindre enn et år siden. Jeg skulle gå på krykker i 4-6 uker. Alle vet at man blir litt mindre (ganske mye mindre) mobil med krykker. Det er tungt å bruke armene hele tiden, det er slitsomt for rygg og nakke, vanskeligere å komme seg rundt, jeg kunne ikke kjøre bil, ble sykemeldt osv. Mange ting som gjorde det veldig kjipt å måtte gå igjennom denne operasjonen.

 

Jeg var også gjennom prosessen for under et år siden og visste hvor smertefullt og kjipt det var. Jeg visste godt hva jeg hadde i vente.

 


// blingme.tumblr.com
 

Psykologen min fortalte meg nylig at hun hadde gått litt på "tå hev" ukene rundt operasjonen. Med min sykehistorie og alle andre utfordringer i livet mitt nå, så kunne dette bli vanskelig for meg å håndtere. Sykehistorien fra forrige operasjon tilsa også akkurat dette.

 

Jeg hadde forberedt meg og tok det ikke så tungt i forkant. Dette var noe jeg måtte igjennom og da var det bare å bite tenna sammen og gjøre det beste ut av det.

 

Den første uken etter operasjonen var allikevel skikkelig kjip, naturlig nok. Mange spurte om jeg hadde vondt, om det var klønete å gå på krykker, hvordan det gikk med armene osv. Jeg kjente litt ekstra godt etter og svarte det samme på nesten alle spørsmål; "det er skikkelig vondt og kjipt". For det var det.

 

 

Tre dager den første uken kunne jeg krysse av på "moderat deprimert" på stemningsregistreringsskjemaet mitt (Les mer om det HER). Inntil jeg skrev dette på mobilnotater en kveld:

 

"Bytt fokus. Prøv å fortelle om at operasjonen gikk bra (for det gjorde den) og at det faktisk ikke er så lenge på krykker (for det er det jo ikke). Heller ikke så veldig vondt (bare de første par dagene). Dette går fint. Er ikke så big deal, egentlig. Jeg er jo snart på bena igjen og har mjavascript:mctmp(0);ye tid til å gjøre kontorarbeid. Sånn er det nå. Ferdig med det."

 




Det ble svaret på alle de kommende spørsmålene. Det snudde opp-ned på hele meg og det ble plutselig litt enklere å håndtere sitasjonen. Jeg ser nå at dette er det mest grunnleggende vi har jobbet med i alle årene med terapi; hvordan håndere vanskelige situasjoner på en god måte.

 

 

 Psykologen min hadde ingen grunn til bekymring for belastningen som ventet meg, kanskje for første gang på mange år.

NRK- intervju

I går var jeg en tur innom Østlandssendingen og snakket litt om psykisk helse (og meg selv forsåvidt) i forbindelse med Psyk-uken NRK har denne uka. Les mer om den ved å TRYKKE HER. Utrolig fint tiltak av NRK og jeg håper de gjør det til en årlig greie.

Hør intervjuet via denne linken, eller trykk på bildet under. http://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-oestlandssendingen/DKOA02007215/13-04-2015#t=2h24m2s

Depresjon - så enkelt

Jeg deltok nylig på en konferanse om Brukererfaring og ble jeg minnet på en veldig god film.

Denne kan nok du som har opplevd en depresjon kjenne deg igjen i. Du som pårørende og du som lurer på hvordan det faktisk er å ha en depresjon kan få en enkel forklaring i denne filmen.

Jeg synes den er skikkelig fin. Hva synes du?

Få livet til å gå opp

Hver kveld legger jeg kabal på mobilen. Det er min måte å stenge verden og tankene ute og kun fokusere på en ting. Nå har jeg gjort det i så mange år at kroppen automatisk blir trøtt av det i løpet av få minutter.

De siste kveldene har det plutselig slått meg at kabal faktisk er en ganske kul metafor til livet. Så nå tenkte jeg å være litt dyp og dele tankene mine med dere. Hvertfall prøve på det.



De fleste har vel hørt uttrykket "Å få kabalen til å gå opp"? Jeg har tenkt litt videre på den...

Alle kabaler er forskjellige. Akkurat som oss mennesker og våre liv. Noen ganger møter du på noen kabaler som er ganske like og du vet hvordan du skal få den til å gå opp. Det kan relateres til to ulike ting. Enten at du møter et menneske som blir din beste venn, eller kjæreste. Eller du kan møte på en utfordring du vet hvordan du skal håndtere.

Det er 52 kort i en kortstokk. Noen ganger er det kun ett kort i bunken som gjør at den går opp. Noen ganger blar jeg forbi det kortet en gang eller to. Akkurat som jeg gjør med løsninger på utfordringer i livet. Kanskje noen til og med har fortalt meg hvor det ligger, uten at jeg ser det selv. Kanskje løsningen har ligget rett foran meg hele veien, men jeg ser det ikke før jeg trykker på "hint-knappen".



Noen ganger går kabalen opp på et blunk. Andre ganger kan det ta lengre tid. Noen kabaler er vanskelige i starten og blir lettere, eller omvendt. De som aldri går opp, kan være utfordringer vi bare må godta og gå videre. Starte på nytt.

Det er sikkert hundre andre tolkninger av dette. Kanskje synes du hele greia er skikkelig teit, eller kanskje du spinner videre på denne? Kommenter gjerne under hva du tenker.

Stemningsregistrering

Det var et langt ord! Men det er også et viktig ord. Det har hjulpet meg masse de siste tre årene.

Klikk.no la nylig ut en artikkel om akkurat dette hvor jeg og et par andre er intervjuet. LES ARTIKKELEN VED Å TRYKKE HER.

Jeg trodde jeg hadde skrevet om det før, men finner ikke innlegget, så da skriver jeg litt om det igjen. Dette er også noe jeg tar opp i foredragene mine der det er rellevant.


// Foto: Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no

Hovedpoenget er å registrere humøret hver dag. Dette kan gjøre det enklere å se det store bildet. Kanskje du kan se om du har noen episoder som går igjen. Kan det ha med årstid, hendelser, medisiner eller menstruasjon å gjøre? Er det andre faktorer som spiller inn?

Stemningsregistrering kan gjøres på flere måter. På skjema eller i app. Se mer på Bipolarforeningens sider, eller ved å TRYKKE HER.

 




For min del har det vært veldig nyttig når jeg skal måle fremgangen min. En gang i året setter jeg meg ned å lager en oversikt over hvor mange depressive, hypomane og friske dager jeg har. Det er det eneste verktøyet som kan vise meg svart på hvitt at det har blitt bedre i løpet av de siste tre årene.

Det er også veldig nyttig for å se om jeg har noen mønster i episodene og når jeg har blitt kjent med det mønsteret er det lettere for meg å ta forhåndstegler når jeg vet at det kommer.



I tillegg kan jeg lettere svare når psykologen spør meg hvordan jeg har hatt det i det siste. Hvis jeg er i en episode akkurat da, kan jeg gå tilbake å se at det ikke nødvendigvis har vært sånn så lenge som det føles ut som. Noen ganger kan det også være vanskelig å huske hvordan humøret faktisk har vært i det siste.

Jeg har funnet skjemaet veldig nyttig og håper du vil prøve det også, eller tipse noen du kjenner om det!


// Foto: Ole Walter Sundo - sundlofoto.no

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook - facebook.com/tankekjor

Instagram - @tankekjor

Twitter - @tankekjor

 

(Og hvis du ikke har sett Oljebarnaepisoden kan du se den ved å TRYKKE HER.)

 

Alt godt, fra

Egen hylle

I mange år har målet mitt vært å komme ut i jobb. Jeg har jobbet hardt med meg selv, med mine utfordringer og må og jobber fortsattl. Jeg har kommet langt. Ikke til mål, men langt.

 

Jeg er ganske utålmodig av meg. Derfor har jeg også gått for fort frem, ganske mange ganger. Det ble tre skritt frem og fire tilbake. Jeg vil så gjerne være der de fleste andre på min alder er. Kunne gjøre de samme tingene som dem og ikke trenge å betale for det i ettertid.

 


// Foto: Tom Ørbech
 

Første skritt på veien ble derfor å akseptere at jeg "ikke er som alle andre". Akseptere at jeg ikke kunne hoppe rett i studier eller ha en 100% stilling noe sted. Min vei dit kom til å bli lengre og tyngre, men jeg kunne se det for meg, en eller annen gang i fremtiden.

 

Jeg har jobbet (og jobber fortsatt) med alle punktene i DETTE INNLEGGET, i tillegg til en del andre ting. Jeg har jobbet med hvordan jeg best mulig kan mestre hverdagen, både for meg selv og i jobbsammenheng.

 

Samtidig som jeg har jobbet med meg selv, har jeg også gjort mye annet og hatt ulike jobber med lav stillingsprosent. Jeg skjønte fort at det spiller ingen rolle hva jeg gjør, så lenge jeg opplever mestring. Det er det viktigste.

 



For snart et år siden begynte jeg å jobbe litt på Lærings- og mestringssenteret (LMS) på Blakstad. Jeg fikk tittelen "erfaringskonsulent". Det høres ganske proft ut, synes jeg. Det er en fin tittel. På LMS har jeg fått være med å både holde og utvikle kurs for andre med Bipolar Lidelse. Mine tanker, meninger og opplevelser betydde noe et sted i helsevesenet. Mine tanker, meninger og opplevelser ble viktige og betydningsfulle for andre.

 

I november fikk jeg flere arbeidsoppgaver. Nå jobber jeg også med Skoleprogrammet VIP, som er en avdeling under LMS. (Veiledning og Informasjon om Psykisk helse i skolen. Du finner dem på facebook ved å trykke HER). Jeg får være med på utviklingen av det nye programmet, og holder foredrag gjennom dem.

 


 

 

Nå har jeg fått min egen hylle på LMS. Jeg har fått låne en skrivepult og en PC og for ikke så lenge siden fikk jeg eget brukernavn og passord. Innlogging til et intranett. Samme intranett som jeg i alle år allerede har være inne i. Som pasient. Min psykolog logger seg inn på samme intranett som meg. Alle de ansatte der jeg har vært innlagt så mange ganger logger seg på det. Jeg får lønn fra samme sted som dem og kontakter de samme menneskene om det er noe. Nå står jeg på begge sider, men håper at jeg etterhvert kan bytte side helt.

 

 

Jeg fått egen hylle. Jeg har permer og papirer i min egen hylle. Det er fint, det. Jeg har faktisk blitt så frisk at jeg kan jobbe for noen. Være ansatt. Akkurat som jeg alltid har drømt om.

Noe så lite, men allikevel så stort. Å få min egen hylle er kanskje et av de største skrittene i riktig retning og et skikkelig selvtillitsboost!

 

 

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook - facebook.com/tankekjor

Instagram - @tankekjor

Twitter - @tankekjor

 

(Og hvis du ikke har sett Oljebarnaepisoden kan du se den ved å TRYKKE HER.)

 

Alt godt, fra

Tusen takk!

Hei, kjære lesere!

Jeg stikker bare hodet innom for å si TUSEN TAKK til alle som har sett Oljebarnaepisoden, Medisinert. Det er så hyggelig med så positiv respons, både på mail og på facebook, så tusen takk :)

Hvis du ikke har fått sett episoden kan du trykke på bildet, eller følge denne linken: http://www.vgtv.no/#!/video/106817/oljebarna-medisinert

Dere som har kontaktet meg og lurt på min medisinering, kan dere lese mitt svar ved å TRYKKE HER.

 

Til dere nye lesere/besøkende så må jeg bare si velkommen! Håper det kan være noe nyttig eller lærerikt her.


// Foto: Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no

 

Følg meg gjerne på sosiale medier. Da blir jeg alltid like glad!

Instagram: @tankekjor

Facebook: www.facebook.com/tankekjor

Medisiner - hva er riktig for meg?

Spørsmålet om medisiner har det (naturlig nok) vært mange mail om etter Oljebarna. Jeg må dessverre svare det samme til alle; At det er så individuelt at jeg ikke ønsker å oppgi navnet pr. mail. Jeg skal allikevel dele noen tanker og tips.


Alle reagerer ulikt på medisiner. Jeg sitter, dessverre, ikke med fasiten. Psykiater, fastlege eller behandler må kunne se hele bildet når de skriver ut medisiner. Sykdomsforløp og symptomer er viktig for valg av medikament, og både forløp og symptomer er helt individuelt. Jeg ønsker derfor ikke å være pådriver eller drive reklame for ulike medikamenter. Ikke den jeg tar i dag og ikke det jeg har prøvd tidligere.



// blingme.tumblr.com

 

Det som kanskje er det viktigste, og som jeg sier kort om i Oljebarna også, er at du må vite HVA du tar og hvorfor? Be om å få være en del av behandlingen og still spørsmål. Her er noen av spørsmålene jeg gjerne skulle visst at jeg kunne stille.

 

- Hva kan jeg forvente av effekt?

- Hvilke bivirkninger kan jeg oppleve?

- Hvordan er den generelle virkningen i dette medikamentet?

- Hvor lang tid kan det ta før jeg kan kjenne effekt, og hva hvis jeg ikke gjør det?

- Er det flere alternativer jeg kan velge, og hva er eventuelt forskjellen på dem?

- Hva vil være et naturlig andrevalg dersom dette ikke funker?

- Hvilke andre behandlingsmetoder er planlagt ved siden av?

 

Vær bevisst, still spørsmål og/eller krav til medisineringen, ikke bare takk ja og gå. Ta gjerne med deg en pårørende når det skal vurderes medisiner.

 



For min del hjalp det veldig å vite at jeg hadde flere alternativer når jeg skulle velge den ene jeg skulle ta daglig. Jeg fulgte råd fra min psykiater, men vi la også en plan på at hvis denne ikke fungerte skulle vi trappe ned på den og prøve et annet medikament. Jeg fikk vite hvordan de to ulike fungerte og hva som var forskjellen på dem, og kunne ta et første og annetvalg ut i fra det.

 

Så mitt tips er: spør og grav, men lytt til legen. Lytt til tips og råd og kanskje har du noen pårørende du kan drøfte det med før du tar valget? Og ikke minst, følg oppfølgingen i ettertid - det er det aller viktigste. Hvis det ikke er planlagt noen oppfølging, som det dessverre noen ganger ikke er, krev det. Medisiner er ganske sterkt for kroppen og ingen bør styre det alene.

 

Jeg har prøvd å trappe både opp og ned på egenhånd, som førte til sterke bivirkninger, uventede og unødvendige følelser og situasjoner som kunne vært unngått hvis jeg hadde samarbeidet med en lege.




Det er viktig med en god fastlege eller psykiater når det kommer til valg av medisiner. Dersom du ikke føler at legen din er på samme "lag" som deg, kan det være nyttig å ta det opp med han/henne. Dersom det er helt håpløst kan det kanskje være lurt å bytte, men jeg anbefaler alltid å prøve å snakke med personen først. Det er (forhåpentligvis) den fagpersonen som kjenner deg best og det kan også være veldig nyttig! Ofte har de full kontroll, men leger kan ha det med å si veldig lite, selvom de tenker noe, så spør dem hva de tenker og mener.

 

Det er din kropp, ditt liv. Krev å få være en del av det!



Cannabisdiskusjonen

I episoden av Oljebarna er det Silje (23) som får mest oppmerksomhet. Hun er norsk og har flyttet til Amsterdam for å kunne røyke lovlig Cannabis. Jeg skjønner veldig godt at det blir diskusjoner av det, og det var veldig forventet at episoden ble sett av så mange på grunn av henne. Det er jo så delte meninger i den debatten. Ingen sure miner herfra, jeg har full forståelse for det, og jeg er takknemlig for at jeg får så fine tilbakemeldinger.

Men jeg vil veldig gjerne uttale meg om saken. Det engasjerer selvfølgelig meg og!

Jeg skal ikke gå inn på debatten på samme måte, men jeg har tenkt mye på fremstillingen av Cannabis i episoden. Jeg synes det var fint at jenta er såpass oppegående som hun er, men dessverre tror jeg hun kan treffe litt feil målgruppe. Jeg er redd for at budskapet hennes om Cannabis kan treffe mange unge. Mange unge som sitter hjemme på rommet sitt og kanskje sliter med angst, depresjon eller andre psykiske plager.

Kanskje de ikke tør å snakke med noen. Kanskje det har vedvart en stund uten at noen har plukket opp signalene. Kanskje ser noen episoden og tenker "yes! Endelig noe jeg kan gjøre på egenhånd for å fikse problemene, uten at noen merker det" eller "Det hjalp henne, da hjelper det nok meg og" eller noe annet i den duren. Det bekymrer meg. Det ser jo så lett ut for henne!

Samtidig sier hun noe om at det er både vanskeligere og farligere å skaffe det ulovlig i Norge, men når det frem på samme måte? Velger vi ikke litt hva vi vil høre, og ikke?


// http://whitepaperquotes.tumblr.com

Jeg forstår at mange er redde for både helsevesenet og medisiner. Det er nytt og ukjent. Hva møter jeg? Hva skjer, og hvordan tar jeg kontakt? Som jeg også sier i episoden er jeg veldig takknemlig for hjelpen jeg har fått. Silje nevner at hun har prøvd flere ulike medisiner, uten hell. Jeg måtte også prøve noen ulike medikamenter før jeg fant det som hjalp best for meg. Men jeg fikk både hjelp og veiledning gjennom det og fant til slutt noe som har hjulpet meg til et mer stabilt liv.

Ikke alle trenger medisiner for å bli friske. Mange klarer seg kun med psykologhjelp. Og om du må prøve medisiner, så er det ikke nødvendigvis sånn at du trenger å prøve mange, eller oppleve det som Silje gjorde - å bli følelsesløs og trøtt. Uansett, prøv å oppsøke hjelp! Det er verdt et forsøk. Jeg lover.


// Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no

Jeg har skrevet en innlegg om akkurat det å oppsøke hjelp, hva som skjer og hva du kan gjøre selv. TRYKK HER for å komme til innlegget, eller trykk på bildet under. Jeg håper dette kan hjelpe noen der ute, som kanskje vegrer seg for å oppsøke hjelp.



Jeg oppfordrer alle foreldre der ute til å snakke med ungdommene deres. Sett dere inn i, og vær obs på tegn til depresjon, angst og andre psykiske lidelser. Jeg hadde ønsket at jeg ble konfrontert av mine foreldre tidligere, men jeg skjønner også at det var vanskelig for dem å se at noe var galt. Vi blir flinke til å skjule vonde følelser i ganske tidlig alder. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite, og ta deg tid. Det er ikke lett å spytte det ut. Det tar tid og det er vanskelig å sette ord på.

Så spør jeg Silje: Kommer problemet til å forsvinne, eller blir det bare utsatt?





Slenger til slutt med en kommentar fra en av de mange diskusjonene der ute.



Oljebarna

Endelig har VGTV sluppet Oljebarnaepisoden "medisinert", som jeg har vært så heldig å få være med på.

Se den ved å trykke på bildet under, eller følg denne linken: http://www.vgtv.no/#!/video/106817/oljebarna-medisinert

 

Håper dere liker den :)

Min oppskrift på et friskere liv

Jeg har brukt mye tid på å bli kjent med meg selv og min bipolare lidelse. Jeg har brukt mye tid på å vurdere og evaluere episodene mine i ettertid. Det har gjort at jeg lettere kan forhindre, stoppe eller dempe nye episoder, slik at de ikke blir så sterke som tidligere. Jeg ser på det som investering i min fremtid.

 

Jeg har laget en liste med temaer jeg har brukt (og bruker forsatt) mye tid på. Noen ting har jeg tatt med psykologen, andre med familie og venner, og noe kun for meg selv. Dette er min oppskrift på et friskere liv. Kanskje du kan få noen ideer til din egen oppskrift?

 



MITT BIPOLARE FORLØP:


- Livshistorie

Hva har skjedd gjennom livet? Skriv ned alt du kommer på, gjerne som en tidslinje. Kanskje du kan se noen nye mønstre eller forklaringer på ting?

 

- Utløst av..

På hvilket tidspunkt kan diagnosen ha blitt utløst hos meg? Var det noe konkret som gjorde det?

 

- Resultat

Hva skjedde med meg når diagnosen kom frem? Hvilke begrensninger har jeg møtt? Hva er annerledes nå enn før?

 

- Behandling

Hvordan type behandling har hjulpet meg? Hva har fungert godt og hva har fungert mindre godt? - Gjør mer av det som fungerer!

 

- Hvor vil jeg tilbake til?

Hva er jeg villig til å ta imot av hjelp for å komme tilbake til det? Er det noen type behandling som har fungert bedre enn andre? Hva må jeg ta hensyn til for å kunne leve et stabilt liv? Hva er jeg villig til å gi opp, og hva er jeg villig til å akseptere at er som det er?

 

- Nå

Hvor langt har jeg kommet siden jeg fikk diagnosen? Hva har jeg gjort for å komme hit?

 

- Mål

Hva er mine ønsker og mål med behandling, og med livet? Hvordan ønsker jeg å ha det? Hva ønsker jeg å gjøre? Legg en plan på hvordan jeg kan nå målene mine. Husk å legge inn god tidsmargin.

 

 

KARTLEGGING:


Det har vært viktig for meg å lære meg å kjenne mine egne reaksjonsmønstere. Her er noen spørsmål som jeg har jobbet mye med.

 

- Flest depresjoner/manier?

Hva har jeg mest av? Er det noe mønster i svingningene?

 

- Hva vet jeg utløser det?

Er det noe i livet mitt som kan være en utløsende faktor? Kan det være situasjoner eller relasjoner som er med å påvirke i den ene eller andre retningen? Alkohol? Stress? Lite søvn? Osv. Jo mer jeg klarer å stabilisere mine utløsende faktorer, jo lettere er det for meg å holde meg stabil. Logisk nok.  

 

Eksempler på risikofaktorer: Relasjoner, konflikter, stress, kritikk, tap av kontroll, alkohol/rus, selvkritikk, negative automatiske tanker, bekymringer, somatisk sykdom, årstid.

 

- Varighet

Hvor lang er varigheten på episodene? Er det noe jeg gjør selv som forlenger episodene? Er det noe jeg kan gjøre mer av for å forkorte dem?

 

 

Og så kommer det aller viktigste spørsmålet:


- Hva kan jeg gjøre for å forebygge?

Legg en plan. Hva skal jeg gjøre hvis jeg kjenner tidlige tegn på en episode?

 

(Har skrevet mer om det HER og HER)

 

En av de viktigste tingene jeg har gjort er å føre statistikk på mine svingninger i et stemningskjema. Det tar ca. 30 sekunder hver dag og er en veldig enkel måte å få oversikt på. Det ser sånn her ut og du kan finne skjemaet i ulike varianter på Bipolarforeningen.no, eller ved å TRYKKE HER.


 

 

1. Jeg fører også opp stress, ant. måltider, alkohol og andre ting jeg vil sjekke om har noen sammenheng med svingningene mine.

 

2. Når januar kommer, går jeg tilbake, teller dager og lager en graf som kan vise meg at jeg faktisk har en bedring fra i fjor. Det er lett å tenke at jeg har vært mye mer deprimert enn jeg faktisk har vært.

 

Jeg har brukt dette skjemaet siden 2012 og har virkelig sett nytten av det.

 




Jeg håper dette kan være til hjelp for en eller annen der ute. Velg ut det du synes er viktig for deg og/eller lag din egen oversikt. Husk at dette ikke er noe som er løst på en dag. Jeg har brukt fem år på det og jobber fortsatt!

 

God jul

Kjære lesere!

Jeg tar med en velfortjent juleferie og kommer sterkere tilbake på nyåret.

Jeg vil gjerne få takke dere for at dere besøker bloggen min, stiller spørsmål og kommenterer! Det gir motivasjon og styrke til å fortsette med dette viktige arbeidet. Takk for at dere er aktive på facebooksiden! Det gjør at budskapet spres uten at vi gjør så mye for det.

Takk for at dere besøker bloggen, selvom jeg ikke er så aktiv i perioder. Takk for at dere bruker søkefeltet og takk for at dere orker å lese.

Takk.



God jul og godt nytt år, kjære du <3

Hvordan møter du meg?

Jeg fikk en mail for en stund siden av en som jobber på et psykiatrisk sykehus. Personen lurte på om jeg kunne skrive noe om hvordan jeg ble møtt og hva som har hjulpet meg.


Jeg har skrevet en del stikkord siden jeg fikk mailen og håper dette kan være til hjelp for noen ansatte i psykiatrien. Her har jeg valgt å legge hovedfokuset på hva personalet hjelper meg med. Det er tross alt dem vi har mest med å gjøre.




TRYGT OG GODT MILJØ

Under de fleste innleggelsene jeg har hatt så har jeg følt meg trygg og godt ivaretatt. Jeg har fått den oppfølgingen og de rammene jeg har trengt for å bli friskere. Jeg har også fått hjelp til å lære meg strategier for å hjelpe meg selv bedre.


Personalet har vært en stor del av den prosessen på mange måter. De har lyttet til meg og mine behov. De har lest mye mellom linjene og tatt meg litt på senga når de kommer til egen tankegang. Det har gjort at jeg har vokst som menneske i samme slengen.

 

KOMMUNIKASJON

Det viktigste, mener jeg, er god kommunikasjon mellom personalet og behandler. De dypeste samtalene jeg har hatt har ofte vært med personalet, som igjen har hjulpet meg med å ta opp ting med behandler. Eller de har videreformidlet mine ønsker og behov. Det synes også, dessverre, litt igjennom når den kommunikasjonen ikke er på plass.

 


http-//weheartit.com/entry/90481347
 

DELTAKELSE

Jeg har fått være med å ta avgjørelser, der det er mulig. Den tilliten har vært utrolig viktig for meg!

For å føle eierskap til mitt eget liv er det viktig for meg at jeg blir forklart tydelig hva som skjer og hvilke planer som er lagt. Nå har jeg vært innlagt såpass mange ganger at det er lettere for meg å være aktiv i prosessen, men fra starten av var det ekstremt viktig at jeg fikk være med å legge planene. Det har også hjulpet meg på veien til et mer selvstendig liv.



blingme.tumblr.com

 

KONTINUITET

Jeg har hatt over 40 ulike behandlere (psykologer, psykiatere, fastleger, fysioterapeuter osv.) jeg har måttet forholde meg til. Dette er utenom miljøarbeidere som jeg også snakker mye med. Da er det godt over 100 mennesker jeg har fortalt om livet mitt til i en sårbar periode. Mitt lille ønske når jeg er innlagt er å få, så langt det lar seg gjøre, de samme dagskontaktene, slik at det er mulig å fortsette samtalen fra dagene før. Kontinuitet.



http-//weheartit.com/entry/65445116

 

VÆR TILGJENGELIG

Det er vanskelig å be om hjelp eller en prat. Ofte er det eneste jeg klarer å sende et lite blikk og håpe på at hun eller han forstår meg. Dersom jeg må banke på kontordøra, er det nærmest umulig for meg å be om hjelp. Dessverre har jeg opplevd flere ganger at det ikke har vært noen i fellesarealet. Det bør det alltid være. Alltid.



http-//weheartit.com/entry/63481799

 

HJELP MEG UT

Det aller viktigste, mener jeg, med en innleggelse, er veien ut igjen. Hjelp meg på veien ut i livet. Det er ingen hemmelighet at en innleggelse kan oppleves som en pause fra virkeligheten. Men jeg trenger hjelp med å få kontakt med den igjen. Her kommer det viktige samarbeidet med behandler, personalet og mitt liv utenfor disse fire veggene inn igjen.


Det som har funket best for meg, som vi alltid har gjort, er at vi setter en dato for utskrivelse (når jeg er klar for det) slik at vi har et mål å jobbe mot. Da gjelder det å ta museskritt ut i den store verden igjen. Kanskje en tur i butikken er nok første dagen. Ta kontakt med venner, nettverk, behandling ute, småbesøk til jobb, skole eller andre ting som er viktig i mitt liv.


Poenget er å sakte, men sikkert, bli klar for hverdagen igjen med alle utfordringer det måtte medføre. Og det har jeg opplevd som et godt samarbeid. Både mellom sykehuset og meg og mellom de ansatte der jeg har vært innlagt.



http-//weheartit.com/entry/47839076/via/projectunknown

 

PRAT ORDENTLIG TIL MEG

Noen få tror at vi som er syke er små barn, eller eventuelt veldig gamle. Jeg har blitt pratet til på i en meget pleiende og forsiktig tone. Snakker du annerledes til en som er forkjølet eller har brukket benet? Jeg blir hvertfall ikke noe friskere av det. Jeg føler meg ganske liten i utgangspunktet når jeg er så syk, også føler jeg meg ofte dødssyk i samme slengen.


De jeg kommer best overens med er de som snakker til meg som den jeg er. Det gjetter jeg de fleste tenker. For min del kan dere gjerne være litt direkte med meg også. Det er nok mer individuelt, men 1 år eller 100 år er vi hvertfall ikke.



 

HJELP MEG Å UTFØRE OPPGAVER

Kanskje vi kan sette noen små delmål sammen? Betale en regning, gå en tur, ta en telefon til en venn eller i noen få tilfeller holder det med å ta en dusj. Alle mennesker trenger å oppleve mestring og når jeg er innlagt blir mestringsopplevelsene helt eller delvis borte. Kravene mine blir også senket litt, så kanskje jeg kan oppleve mestring av å ta den dusjen? Men jeg trenger litt hjelp til å komme igang. Sett deg ned med meg også kan vi prøve å finne ut sammen hva vi kan "fylle" dagen med. Kom gjerne med forslag. Dette opplever jeg at veldig mange er flinke til!


Et lite tips: lytt nøye. Kanskje nekter jeg for alle dine forslag, men i en bisetning sier jeg kanskje hva jeg ønsker uten å vite det selv en gang. Send det gjerne tilbake til meg. Kanskje du også har hørt litt om mine interesser? Noe der vi kan gjøre?



 

Jeg savner aldri den jeg er når jeg er innlagt, men jeg savner tryggheten, de gode samtalene med personalet og den lett tilgjengelige hjelpen. Jeg tror aldri jeg hadde kommet så langt som jeg har kommet idag uten alle miljøarbeiderne jeg kan "sparre" litt med. Men ville jeg flyttet inn? Aldri. Det er en større mestring å ta med meg alt jeg harr lært og bo utenfor. Hver dag utskrevet og frisk er en ekstra mestringsdag. Utfordringen er å vise omsorg for meg selv og sørge for at hjelpen er tilgjengelig når jeg trenger den.





P.S. Takk for mailen din! Håper du har fått hvertfall ett godt tips du kan ta med deg videre i det viktige og flotte arbeidet du gjør som miljøarbeider og for å hjelpe dine medmennesker.


Min sykdomsprosess

Som de fleste vet, så har jeg vært innlagt på Blakstad noen ganger. Det er faktisk 2 år siden sist og jeg har fått satt tiden der inne litt i perspektiv. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått der inne og føler at jeg har fått være en del av min egen behandling. Jeg har vokst som menneske gjennom tøffe tider og har blitt flink til å si tydelig hva jeg trenger.



Til tider har utfordringen vært å bli hørt. Dessverre vet jeg at mange opplever det. Men de gangene jeg har blitt hørt og fått hjelp etter mine behov har jeg også blitt friskere fortere. Utfordringen i starten var å faktisk vite hva jeg hadde behov for. Det er ikke så lett når en blir syk for første gang. Det skulle noen erfaringer til før jeg kunne si tydelig hva som fungerte for meg, og hva som ikke fungerte så bra.

 

 

Vendepunktet var nok da jeg tok tak i mitt eget liv og begynte å engasjere meg i behandlingen jeg fikk. Jeg hadde vært en brikke i mitt eget liv, tok kontroll og ble aktør. Jeg brukte mye tid, både for meg selv og med behandler og familie, i etterkant av innleggelser og sykdomsperioder, på å diskutere hva som hadde skjedd, hvorfor og hva som fikk meg ut av sykdomsperioden. Hva hadde hjulpet meg? Hvem hadde hjulpet meg? Og ikke minst, hva hadde jeg gjort selv, for å komme ut av det?

 

Da jeg klarte å ta tak i friske perioder, var det lettere for meg å si hva som hadde hjulpet før da jeg ble syk igjen. Og sakte, men sikkert, har jeg også sett at episodene blir lettere og lettere å komme ut av. Mest fordi jeg og de rundt meg nå vet hva som skal til.


 

Jeg skal nå skrive et innlegg om hva jeg har opplevd som god behandling ved innleggelser.

Metaforer

Jeg har lært mye gjennom dagene på mestringskurset til Bipolarforeningen i september (les mer om Bipolarforeningen HER).



En av de kuleste tingene jeg har kommet over er to metaforer til livet, som jeg tenkte jeg skulle dele med dere nå.

 

1. Livet er som et blomsterbed

Du kan så alt du vil der og luke ut ugresset. Det du luker ut kan du legge i en komposthaug og lagre til senere dersom det trengs.

Jeg tenker det gjenspeiler en måte jeg ønsker å både tenke og være på. Jeg skriver blant annet en "positivt-bok" som du kan lese mer om ved å trykke HER. Kanskje det blir litt i samme gate?


Foto: Colourbox

2. "Det er som å ha en rik onkel i Amerika"

Mange med Bipolar lidelse får ofte høre at de har så mange ressurser. Det er fint og flott og forsåvidt sant det, men i depressive faser er de nærmest ikke-eksisterende for de fleste. En på mestringskurset sammenliknet det med å ha en rik onkel i Amerika. Selvom du vet at du kommer til å arve en god haug med penger så kan du ikke shoppe før du har pengene på konto.

Litt det samme er det med oss når vi er deprimerte. Vi vet at ressursene er der, men vi må finne tilbake energien vår før vi klarer å ta dem i bruk.



 

Hva tenker du om disse metaforene? Har du noen andre gode metaforer som kan bli brukt i denne sammenhengen?

Valpetips

Jeg er ingen ekspert på området, men nå har vi hatt valp i 4 måneder. Jeg vil påstå at jeg har lært litt på den tiden og jeg tenkte å dele noen tips og triks med dere.

 

SOSIALISERING OG MILJØTRENING

Dette er to veldig viktige ord for en valp. Ta den med på hva som helst. La den få møte nye mennesker og andre hunder. La den få oppleve alt fra ulike underlag å gå på til broer, bilkjøring, tog/buss/bane og gjerne vann. Jo mer du får til med valpen din, jo mer trygg vil den bli.



 

VÆR KONSEKVENT

Desverre er det veldig lett å gi etter for en søt, liten valp. Vi utfordres på det hver eneste dag! Diskuter gjerne hvilke regner som gjelder i forkant og hold dere til det. Hunder lærer fort hvem den får lov og ikke får lov til hva av, i tillegg til at det er enklere for alle (inkludert hunden) at reglene er like. Hvis dere gir etter en gang, lærer hunden fort å mase til den får det som den vil, og da har du det gående...

 

Vi har brukt (og bruker fortsatt) mye tid på å snakke om hvilke regler vi vil ha og hva som er greit og ikke. Dette ser vi at lønner seg, og det viktigste er å gi litt og ta litt når det kommer til valg av regler, og holde seg til det.



 

MENTAL TRENING

Visste du at hunder trenger mental trening? Det visste ikke vi før vi begynte å planlegge valpekjøp. Har du en litt rampete hund? Prøv å stimulere den mentalt og se hvor sliten den blir. Jeg blir fortsatt overrasket.

 

Det finnes mange ulike «IQ-leker» for hunder i dyrebutikkene. Her er noen forslag til nesten gratis mentaltrening for hunden din.



Lete etter mat

Ta med en neve tørrfor eller godbiter og finn en gressplen. Kast godbitene litt rundt og la hunden lete etter dem. Vi har lært inn ordet «søk» for denne øvelsen. Dette kan gjøres stort sett hvor som helst, men i gresset må hunden bruke nesa mye og vi opplever det som mest effektivt. 

 

Hvilken hånd vil du ha?

Ta en godbit og la hunden din lukte på den. Ta begge hendene bak på ryggen og legg den i en av hendene. Lukk begge hender, ta dem frem og la hunden lukte seg til hvor godbiten er. Dette fungerer også med tre kopper for eksempel. Vær oppmerksom på om hunden din gir tegn til å ha funnet den. Det er ikke alltid så lett å lese disse små kroppene.

 

Triks

Alle mulige triks (sitt, bli, ligg, rull rundt, sitte bamse osv.) er også god mental trening for hunden din.



 

TANNPUSS

Visste du at hunder kan unngå å få dårlig ånde hvis den får pusset tennene daglig? Du kan også spare deg for mange tusen kroner hos vetrinæren hvis du gjør dette til en vane. Tannpuss forebygger tannsten og andre munnsykdommer. Begynn fra hunden begynner å få melketennene med å venne den til å bli gnidd på tennene.

 

Dette er noe vi angrer på at vi ikke begynte med før, ettersom det nå er veldig vanskelig å få det til. Det er ikke så viktig med melketennene, men med voksentennene er dette ganske nyttig. Men begynn allerede med melketennene for å venne hunden til tannpussen. Egen hundetannkrem og hundetannbørster får du kjøpt på dyrebutikken. Det er ganske mye billigere enn tannlegeregningen som kommer.

 

Vi anbefaler at du kjøper en hundetannbørste du kan putte på fingeren din. Det gjør jobben litt enklere.



 

TANNKLØE

Det klør i tennene når valpen får voksentennene. Gummileker og bein kan hjelpe til i prosessen og spare deg for mange ødelagte sko og andre ting som er fine å tygge på.

 

I starten fant Uno mye rart han ville tygge på, men vi fulgte godt med hele tiden og erstattet det han tygde på med hans egne ting. Det tok ikke så lang tid før han lærte seg å finne sine egne leker/ben å tygge på enn mine sko.



 

LES DEG OPP PÅ DIN RASE

Alle raser er forskjellige og han ulike behov. Les deg opp på din rase, så kan både valpetid og oppdragelse blir en litt lettere sak.



 

OPPDRETTER

De 8 første ukene av en valps liv er faktisk viktigere enn mange tror. Velg riktig oppdretter! Mange oppdrettere synes det er viktig at de får velge hvem som får valper, men det er like viktig at du som valpekjøper velger hvem du vil kjøpe valp fra. Ikke alle oppdrettere er seriøse.

 

Kennelen vi har brukt har lang erfaring med oppdrett og har over 10 hunder selv. De tar valpene på alvor og tar dem med på mye de første 8 ukene. De er mye ute, får hilse på andre hunder, mennesker og spesielt barn, for å nevne noe. Vi har virkelig sett hvor mye tid og jobb de har lagt inn i våre valper og det er noe vi har fått mye igjen for! Vi er veldig takknemlige for det de har gjort for at vi skal få en så uredd og rolig valp som mulig.



To gode tegn på en seriøs oppdretter er:

At de vil ha førsterett dersom du av en eller annen grunn må selge hunden din igjen, uansett alder.

At de vil ha kontakt med deg, også etter du har hentet valpen din. Vår oppdretter så oss rett i øynene og sa at vi kunne ringe dag og natt. Vi ringer aldri natt, men dette var en trygghet for oss nye valpekjøpere som lurer på mye rart.

 

Før vi fikk Uno tenkte vi at vi valgte første hund som hadde kull i riktig rase. Nå kunne jeg ventet tre år på riktig oppdretter.


 

PÅ PLASS

Jeg sverger til boken «På Plass» av Jørn Mazarino. I denne boken fikk jeg en generell og grundig innføring i alt jeg trengte å vite om valp og etterhvert voksen hund. Boken er like egnet til alle hunderaser og den tar for seg alt fra henting av den lille valpen til triks, epoker i hundens liv og annen nyttig informasjon. Den er ryddig og lettlest og jeg bruker det effektivt enda.


SPØKELSESPERIODEN

Jeg visste ikke at en del hunder har en periode i deres liv som blir kalt for spøkelsesperioden. Da blir hunden ofte redd for alt den ikke var redd for tidligere og alt nytt blir skikkelig skummelt. Vi har ikke hatt det her hjemme enda, men jeg har lært at når hunden viser at den er redd for noe, så skal vi egentlig bare late som ingenting. Ikke gi den trøst, for da bekrefter vi at det er noe å være redd for. Enten så later vi som ingenting eller så prøver distrahere med lek eller lysten stemme.



 

MENNESKEMAT?

Mange synes det er greit å gi menneskemat til hunden sin. Vi gjør ikke det, men husk å sjekke hva som er greit å gi en hund og hva de helst ikke bør ha i seg. Det er en lang liste med ting som er giftig for hunder.

 

RÅD FRA ANDRE

Både da vi fortalte andre at vi skulle kjøpe oss hund og nå som vi har hund er det mange som gjerne vil gi oss gode råd. Vi tar med oss noe, kaster noe annet. Alle vil gjerne komme med sine tips (jeg også, hehe!) men det viktigste er å stole på at det du gjør med din hund er riktig for deg. Vi har prøvd ut mye forskjellig i læringsprosessen, men vi finner stort sett alltid vår egen vri på ting, som fungerer for oss.

 

 

GODBITER

Ta noen godbiter i kopper og sett rundt i huset. På den måten har du godbiter lett tilgjengelig over alt uten at du behøver å tenke på å putte det i lomma hver gang du bytter bukse, og du slipper i tillegg lukten.

 

INNKJØP

Her er noen få ting jeg kommer på i farten som kan være lurt å kjøpe til valpen din.

  • Flekkfjerner
  • Tyggeben
  • Vannflaske til tur (spør i dyrebutikken)
  • Godbitbag
  • Vannskål til buret (hvis du skal bruke bur)
  • Tyggeleke i gummi
  • Tannbørste og tannkrem

 

Håper dette var litt nyttig for noen? Det er hvertfall noen ting jeg ville ha svar på før jeg selv fikk valp :)

(Beklager at noen av bildene er kuttet av på høyre side. De ble lagt inn litt for store for designet. Håper dere overlever!)

Bildene er tatt av Ole Walter Sundlo, hundefotografene.no - https://www.facebook.com/Hundefotografene

Følg oss gjerne på Instagram @eurasier_uno og @tankekjor

Medlemskap, 50 kr.

Er du ikke medlem av Bipolarforeningen enda? Da er det på høy tid å bli det. Nå koster det bare 50 kr. som trekkes fra din mobilregning.

Hos oss kan du bli medlem enten du har en bipolar lidelse, er pårørende eller bare ønsker å støtte vårt arbeid.


Logo Bipolarforeningen

Foreningen får en fast sum pr. medlem av staten. Med flere medlemskap kan vi utrette mer og tilby flere og større tilbud på sikt.

Bipolarforeningen kan idag tilby blandt annet:

- Mestringskurs i Lillehammer, Oslo og Bergen. Vi jobber hele tiden med å utarbeide kurs i andre deler av landet.

- Forum på nett og flere fagfolk som kan besvare dine spørsmål

- Informasjonsmateriell for Bipolare Lidelser

- Temakvelder

- Likemannssamtaler

- Pårørendegrupper

- Ressursteam og erfaringsforedrag

- Gode nettsider og smarbeidspartnere

... for å nevne noe

 

Det er kun 2 måneder igjen av året, og derfor senker vi prisen på medlemskap! For kun 50 kroner blir du medlem ut året.

SMS: Bipolar din epost og fødselsår til 2090

Du blir trukket 50,- fra din mobilregning.

 

TUSEN TAKK FOR DIN STØTTE!

5 ting å huske på

Kom over en veldig fin link for en stund siden og tenkte at jeg måtte dele den med dere. Her er det mange gode tips og fine tanker. Jeg prøver å leve etter disse "reglene" så godt jeg kan!



Utdrag fra teksten:

"å være lykkelig er ikke det samme som å ikke ha problemer, men å ha styrken til å takle dem og ikke la seg overvinne."

TRYKK HER for å komme til siden, eller følg linken under.

http://buzzit.no/syv-ting-du-ma-huske-pa-nar-alt-gar-imot-deg#.U8QpFazXVVp.facebook

 

Ønsker deg en fortsatt fin dag!

Hvordan leve med Bipolar Lidelse?

Mine foredrag handler om hvordan jeg prøver å leve et stabilt liv med Bipolar Lidelse. Jeg har ingen oppskrift, men her kommer noen tanker om det jeg selv jobber med for å leve et så stabilt liv som mulig.



Å BLI FRISK

Jeg blir ikke frisk fra en bipolar lidelse. Jeg kan leve et stabilt liv, med diagnosen på papiret. Jeg kan leve stabilt 1 måned, 10 år eller kanskje resten av livet, med diagnosen er kronisk. Jeg tror det er fordi at jeg ikke skal bli skuffet hvis jeg får en episode etter 10 år.

Målet mitt er heller ikke å bli frisk, men å leve et verdifult og stabilt liv.

Siden jeg har innstilt meg på at jeg aldri blir friskmeldt fra diagnosen, har jeg heller valgt å snu om på ordet frisk og bruke det allikevel. Når jeg har en episode av hypomani eller depresjon, så er jeg syk. Når jeg er stabil, da kaller jeg meg selv frisk. På den måten lever jeg et friskt liv, med diagnosen.

For hva ligger i ordet "frisk"? For min del er jeg frisk når jeg fungerer som normalt FOR MEG.

 

AKSEPT

Da kommer vi over til ordet aksept. For jeg har akseptert at frisk for meg ikke er bachelor, 100% jobb og masse aktiviteter. Frisk for meg betyr å jobbe litt, fungere i hverdagen min og ha det bra med meg selv. Da er jeg frisk.

Når jeg aksepterer at frisk for meg kanskje ikke er det samme som for andre, blir det lettere for meg å leve med diagnosen. Det kan være veldig tungt i perioder, men jeg må altså akseptere at jeg må ta hensyn til diagnosen i min hverdag. 

Jeg har mine oppturer og nedturer enda, men jeg prøver så godt jeg kan (og jeg øver meg på) å akseptere episodene som kommer. Først da kan jeg prøve å gjøre noe annerledes, hvis det skjer igjen.

 

TA HENSYN

Så hvilke hensyn må jeg ta da, for å leve et frisk liv? Jeg har selv måttet gi opp en del av min ungdomstid for å unngå episoder. Jeg vet at å opprettholde en stabil døgnrytme, trening og faste måltider er tre nøkkelord for å holde meg i sjakk. I tillegg er det viktig for meg å ta i mot behandling og å ta medisinene mine til riktig tid hver dag.

Det at jeg må ta hensyn til diagnosen min kan ofte være sårt. Det minner meg selv på at jeg har en sykdom. Allikevel er det veldig nødvendig for å holde sykdommen unna. Det er også noe jeg ønsker å gjøre for å holde meg mer stabil.

Jeg har to valg:

1. Leve livet akkurat som jeg har drømt om, gi beng og gjøre som "alle andre". Konsekvensen av det er at jeg er mer ustabil, jeg får hyppigere episoder og det vil ta meg lengre tid før jeg kan leve et stabilt liv.

2. Ta hensyn til diagnosen, finne mine egne løsninger og utveier som funker i min hverdag og litt etter litt bli mer stabil.

Hva velger du da?

 

VELG FOKUS

Noen ganger må jeg stå over morsomme aktiviteter, fordi det kanskje er for krevende for meg. Da er min utfordring å finne riktig fokus. Jeg prøver å finne på noe annet som passer meg bedre og prøver å glede meg over det jeg får gjort, istedet for å sørge over alt jeg ikke får gjort. Det er vanskelig og krever trening.

Jeg lever nok lengre på opplevde hendelser enn andre. Jeg tenker tilbake på alt jeg har gjort og som jeg har klart å gjennomføre, istedet for å fokusere på det jeg ikke får gjort. Jeg er takknemlig for det jeg kan delta på og prøver å være tilstede i det.

Et annet viktig fokus er hvordan jeg ser på diagnosen min. Da jeg fikk diagnosen i 2009 bestemte jeg meg på stedet for å bruke den som en ressurs. Spre kunnskap og lære meg å leve med diagnosen og ikke mot den. Da er vi inne på dette med å ta hensyn igjen, men også på hvor fokuset mitt lå.

Jeg nektet å legge meg ned å si "sorry jeg har en Bipolar lidelse, så jeg klarer ingenting" - det er nok å sette det litt på spissen, men poenget mitt er at jeg er fortsatt meg. Med og uten en diagnose, så klarer jeg fortsatt mye av det jeg klarte før. og det jeg ikke klarer må jeg finne en løsning på, som jeg og de rundt meg kan leve med.

Jeg er opptatt av å lære mer om diagnosen og om meg selv, for å kunne leve et mest mulig verdifult liv. Hvor må jeg bedre meg for å unngå så store svingninger og hva kan jeg og mitt nettverk gjøre for å holde meg på bena?

 

EGENINNSATS

Å leve et stabilt liv med diagnosen er en stor utfordring og krever en innsats. Det er ikke bare medisiner og psykolog som hjelper. Det krever en enorm egeninnsats. Jeg kan ikke sitte på rumpa og tro at alt ordner seg med medisiner, selvom jeg veldig gjerne skulle ønske det!

Alt jeg har nevnt i overskriftene over her går jo også på egeninnsats. Det er nok veldig individuelt hvordan vi jobber med diagnosen vår, men selv har jeg jobbet og jobber fortsatt mye med blant annet dette:

- Tidlige tegn på tilbakefall (Hva kan jeg gjøre når de første tegnene dukker opp for å forhindre en ny episode?)

- Kriseplan (Hva kan jeg og mine pårørende gjøre hvis jeg får en ny episode?)

- Livshistorie (Er det noe i min fortid som gjør meg ekstra sårbar for diverse ting? Noe jeg bør unngå eller kanskje gjøre mer av? Det kan kanskje gi meg en liten forklaring på et reaksjonsmønster f.eks.)

- Bli klar over reaksjonsmønstre og episoder (Først da kan jeg jobbe med å endre dem)

- Snakket mye med venner og tidligere venner om sykdomen. Er det noe de ser som jeg kanskje ikke har sett selv?

- Hva er meg og hva er diagnosen? (Hvilke kvaliteter har JEG? Hva kan JEG bidra med i familien, vennekretsen eller i samfunnet når jeg er i friske perioder?)

Dette er noen eksempler på hva jeg selv har gjort for å bli bedre kjent med meg selv og mitt svingningsmønster. Dette er eksempler på tiltak som har gjort meg mer stabil.

 

KURS OG OPPLÆRING

Å bli kjent med diagnosen hjelper meg å bli kjent med meg selv.

Bipolarforeningen holder to-dagerskurs, flere ganger i året. TRYKK HER for å lese mer om deres tilbud. I tillegg holder mange kommuner også kurs som går mer i dybden på ulike temaer. Dette går ofte over 8-10 ganger hvor det blir tatt opp temaer som medisiner, behandling, jobb, økonomi, osv. Undersøk hva som finnes i din kommune.

Det kan også være nyttig for familien å sende pårørende på kurs. Pårørende kan også delta på Bipolarforeningens mestringskurs. Det er også mange kommuner som tilbyr kurs beregnet kun til pårørende.

 

Jeg kunne nok skrevet ganske mye mer, men det holder for idag. Sikkert nok tekst på en gang for dere også?

Håper du finner noe som kan være nyttig og som du kan ta med deg på veien mot et mer stabilt liv. Eller bare for å utvikle deg som person. Jeg tror alle har godt av å akseptere og ta hensyn til seg selv i blant.

Det gjelder å starte i det små. Ikke gape over alt på en gang. Utvikling skjer aldri over natta. Jeg jobber fortsatt med disse tingene selv og håper jeg kan hjelpe en eller to med dette innlegget.

 



Takk for tiden din! Andre tips tas imot med takk :-)


(Minner også om søkefeltet i kolonnen til høyre hvor du kan søke på ord og få opp en liste med innleggene mine som inneholder ordet/ordene.)

Positivt-bok

Jeg husker ikke om jeg har skrevet om dette før, men det kommer stadig nye lesere, så jeg skriver om det uansett.

Jeg fører noe som jeg kaller for positivt-bok. I den skriver jeg noen stikkord hver kveld fra dagen. Poenget er at ALT (overraskende nok) skal være positivt.



Hvis jeg har opplevd noe kjipt i løpet av dagen, så er det ofte det jeg tenker på når jeg går og legger meg. Ved å vri hjernen min litt, så tvinger jeg meg selv til å fokusere på det istedet. Det er ikke kjempelett og det krever trening, men det virker for meg.



Dette er selvfølgelig ikke løsningen på noen psykisk sykdom, men det er å hjelpe seg selv på veien. Ofte så er det noen positive ting i løpet av dagen, jeg bare ser dem ikke fordi de negative får så stor plass. Spesielt når jeg er deprimert.

 

- Kjøp deg en litt fin bok som er lett å ta med seg rundt.

- Positivt-bok bør skrives over en lengre periode for å kunne kjenne effekten på kroppen.

- Jeg kan ikke love at alle får ønsket effekt, men er det ikke verdt et forsøk? 

- Det trenger ikke være så store ting.

(Det kan være alt fra at du orket å stå opp av sengen, fikk i deg mat, klarte å holde en avtale eller møtte noen du var glad i. Poenget er å finne de små tingene som gledet deg eller ga deg en mestringsfølelse i løpet av dagen.)

 

Liknende forslag:

"Fremtidsmappe" (TRYKK HER for å lese om det)

Mestringskurs med Bipolarforeningen

Da er jeg vel hjemme etter to flotte dager i Oslo. Sitter igjen med en god følelse og har startet med å bearbeide alle de mange inntrykkene. 

Igår og idag har jeg vært med på å arrangere mitt første mestringskurs med Bipolarforeningen. Jeg har vært så heldig at jeg har fått tilbud om å være med å bidra på organiseringen og gjennomføringen av disse kursene og det er jeg utrolig glad for.



Vi har hatt to stressende, men veldig lærerike dager og jeg gleder meg allerede til neste mestringskurs som er på Lillehammer. 

 

Bipolarforeningen har slike kurs flere ganger i året, flere steder i landet. På kursene har vi både folk med diagnosen og deres pårørende.

 

Neste kurs er om en måned i Lillehammer. Pasientreiser dekker mye av utgiftene rundt et slikt kurs. Les mer om det på pasientreiser.no. Jeg ser på det som en investering i livet og det vet jeg at jeg ikke er alene om å tenke.

 

Les mer HER

Foredrag i Asker Bibliotek

Da har vi planlagt nytt foredrag på biblioteket i Asker Kulturhus. Håper vi sees?

Jeg skal snakke om mitt liv som psykisk syk, om erfaringer, psykiatri og Bipolar Lidelse. Det vil også bli mulighet for spørsmål :)

 

LINK TIL EVENTET:

https://www.facebook.com/events/278090889065256/?fref=ts

Unghjelp.no

Det har vært stille her lenge nå. Jeg har hatt en hektisk sommer med en liten valp og noen andre spennende prosjekter.


// privat (Se mer på www.unomin.blogg.no)

Jeg vil kjapt innpå for å tipse dere om Unghjelp.no.

Dette er en flott organisasjon drevet av ungdom. Organisasjonen deler og utveksler erfaringer for å spre kunnskap om psykisk helse blant ungdom i Norge og jeg synes dette er et flott tiltak.

De har også åpen chat noen timer i uken hvor ungdom kan ta kontakt og snakke om ting som er vanskelig. Det er også flere som har delt sine historier åpent på nettsiden og det kan du også gjøre, hvis du vil.

Anbefaler alle å ta en titt innom nettsiden og vurdere å støtte dette fantastiske tiltaket.


// unghjelp.no


Jeg heier på FOR ungdom AV ungdom, og støtter organisasjonen.

Besøk nettsiden her: http://unghjelp.no

Støtt dem her: http://unghjelp.no/stott-oss/

Vil du gå på Bipolarkurs?

Jeg jobber, som nevnt tidligere, på Lærings- og mestringssenteret, avd. Blakstad i Vestre Viken.

Nå skal vi snart i gang med neste Bipolarkurs hvor alle med Bipolar Lidelse innenfor Vestre Viken kan delta. Det eneste du trenger er en enkel henvisning fra fastlege/psykolog.


http://weheartit.com/zozodubois182000

Kurset går over 10 ganger, med ca. 3 timer hver gang. Vi har foredragsholdere som informerer oss om diverse nyttige temaer innenfor diagnosen.

Økonomi, hva skjer i hjernen, medisinering, tilbakefallstegn, symptomer, hvordan snakke med pårørende - for å nevne noe. I tillegg er det rom for diskusjon og erfaringsdeling.

Utdrag fra informasjonsskriv:

"Formen på kursene vil være undervisning og dialog med foreleserne, samt erfaringsutveksling. Du vil få en kursperm første dagen."

 

Kunne dette være noe for deg? Ta kontakt med Tone Finvold snarest for påmelding og mer informasjon.

Mailadressen hennes er: tone.finvold@vestreviken.no

Sommerens gleder og utfordringer

Sommerferie er det største høydepunktet gjennom året. Folk oppsøker gater, torg, strender og feriesteder, venner kommer hjem fra sine studie- og arbeidssteder, vi får alle en liten pause fra det livet vi egentlig lever og får muligheten til å gjøre akkurat det vi ønsker. "Feriemodus" er en deilig følelse.

Hvert år blir jeg allikevel ganske ustabil mot slutten av ferien. Jeg tar meg aldri ferie ellers i året, men sørger heller for å ta mine egne, litt kortere pauser. Hver sommer så prøver jeg å huske på hvor viktig rutiner er for meg. Så tillater jeg meg selv å ta én uke ferie, så en til. Etter to-tre uker begynner jeg å kjenne på en ustabilitet og savnet etter hverdagen.

Jeg tror ikke jeg er alene om å oppleve at det bølger litt i feriene?


http://weheartit.com/fangirly_unicorn

Ut av rutinene

Min største utfordring er rett og slett at det er sommerfeire. Rutiner, måltider, trening, jobb og døgnrytme forsvinner og jeg skeier ut av hverdagen. I starten synes jeg det er utrolig deilig. Jeg slapper av og nyter hver dag til det fulle, men kroppen min reagerer etterhvert sterkt på dette og det er vanskelig å ta meg inn igjen.

Hver sommer skjer det samme og jeg har ennå ikke helt klart å lære leksa jeg får. Når sommerferien går mot slutten er det nærmest umulig for meg å hente meg inn alene. Tidligere har jeg trengt en innleggelse for å stabilisere hverdagen igjen og finne tilbake til rutinene - etter nesten hver ferie.

I år har jeg sørget for å ha en backup-plan. Jeg har jobbet litt innimellom og jeg har sørget for å ha psykologtime akkurat når jeg er klar for å starte hverdagen igjen. Jeg har planlagt treningen og i tillegg hjelper det veldig å ha en liten valp som krever en del jobb, slik at jeg ikke har kunnet ta 100% ferie.


 

Nå, etter sommerferien, er jeg så heldig at jeg sitter igjen med gode minner. Det har vært en fin og solrik sommer i Norge og jeg er storfornøyd, men konsekvensene... Er det verdt det? Det har nok ikke vært det tidligere, men jeg håper det er det i år!

Uker med moro og spontanitet er godt. Fri fra sykdom, hverdag og vekkeklokke er selvfølgelig veldig befriende, men samtidig er det utfordrende å finne tilbake til blansen.

I fjor kladdet jeg disse setningene om sommerferie, i et notat på macen min:

Nå har jeg vært så utrolig heldig at jeg har kjøpt meg leilighet, selv med en lav lønn. Det har vært en STOR glede for meg og ønsket om sydenferie er ikke så sterkt på grunn av akkurat det.

Men et savn er der fortsatt. Selvom jeg har en leilighet betyr ikke det at den sosiale biten er endret. Glansbildene fra ferieturer florerer i alle sosiale medier og alle i min omgangskrets tar seg den årlige turen til varmere strøk av to grunner; sol og det sosiale.


// weheartit.com/entry/6033795/search?context_type=search&context_user=165480&query=knees+water+beach

I år har jeg tatt meg en kortere ferie, jeg har hatt en valp som har erstattet mye av det savnet og vi har vært flinke til å finne på ting i nærområdet. 

Det hadde selvfølgelig vært deilig å oppleve noe utenfor Norge, men vi har vært så heldig med at mange av våre venner også har vært en del hjemme, slik at det sosiale også har blitt dekket.



Jeg tenker på andre psykisk syke, "navere" eller mennesker med fysiske utfordringer. Sommeren kan være vanskelig på flere måter. Jeg har selv kjent på flere utfordringer med tanke på sommeren.

Økonomi. Skillet mellom "rik" og "fattig" blir tydeligere i sommerferien. Jeg unner alle sydenresende sol, varme og hvile, men det oppstår allikevel en lengsel og et savn for mange. 

Økonomi er ikke det eneste hindringen jeg har opplevd. Psykiske og/eller fysiske vansker kan være en stopper for utenlandsturer eller andre aktiviteter og om sommeren blir vi minnet på vanskene i ekstra stor grad nettopp på grunn av medier, facebook, reisereklamer og også i det sosiale.


http://www.freeliving.no

Da er den store utfordringen og skille seg selv fra andre i positiv retning. Hva har jeg klart denne sommeren som er bra for meg? Hva har jeg opplevd som er bra?

Jeg har vært så heldig å få dra på to koselige hytteturer, solen har virkelig stått på i Norge i år, vi har både vært på besøk hos venner og hatt besøk av fine folk. I tillegg har vi startet med et filmprosjekt som dere skal få lese mer om senere.

Utfordringen er å se hva jeg selv har gjort denne sommeren og hvor fint jeg selv har hatt det.












 

Hva tenker du om dette temaet?

Har du kjent på noen utfordringer når det kommer til ferie? Hva er dine tips?

Tankene rundt

Som du kanskje har fått med deg, ligger mitt første debattinnlegg ute på forsiden til Aftenposten.no nå. Du finner det ved å TRYKKE HER. Her kommer en oppfølging av innlegget.

 


Jeg hadde et lite dilemma da jeg ble spurt om å skrive innlegget til Aftenposten. Mange der ute kritiserer helsevesenet for mye forskjellig og derfor har jeg hele tiden vært veldig opptatt av å kun snakke godt om mine opplevelser i psykiatrien og heller unngå å snakke om de mindre positive. De viktige sakene blir belyst på andre måter.

Da det nå allikevel har vært så mye fokus på medisinering, og spesielt antidepressiva, følte jeg at det kunne passe inn å fortelle min historie rundt det. Jeg vet at jeg ikke er alene om en slik opplevelse og jeg vet at det kan være vanskelig for mange å snakke om. Personlig er dette en del av min fortid som jeg har lagt bak meg, og som jeg skriver i innlegget så har jeg det mye bedre nå som jeg kun står på et medikament.

 

Denne viktige tilbakemeldingen fikk jeg igår kveld etter publiseringen.

"Om det er noe jeg savner i debattinnlegget, er det mer din følelsesmessige opplevelse av å bli medisinert med for mye og nå, hvor du opplever å fungere bra med noe."


Da jeg gikk på antidepressiva gikk jeg også på videregående. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så alt for mye av den tiden annet enn at jeg var hyppig innlagt, mye deprimert og slet veldig med konsentrasjonen. Jeg forandret meg veldig på de tre årene og mot slutten kjente jeg meg selv nesten ikke igjen.

Jeg tror ikke det kun var antidepressivaen som gjorde meg så forandret, men den var nok med å spille inn. Jeg var også i en ganske ustabil behandling, med mye psykologbytter, i tillegg til de hyppige innleggelsene.

 

Nå som jeg kun står på et medikament (stemningsstabiliserende mot bipolar lidelse) lever jeg et stabilt og godt liv. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv i 2011 da jeg fikk en dyktig behandler og fikk trappet ned på alle pillene.

De siste tre årene har jeg kun hatt 2-4 innleggelser per år, og varigheten forkortes litt etter litt. Jeg har kjøpt meg leilighet, har samboer, jobber og holder foredrag. I tillegg kjenner jeg meg selv veldig godt og vet når jeg må sette inn litt ekstra tiltak for å holde meg på bena (se linker nederst i innlegget). I tillegg kan jeg snakke om fortiden min uten at det plager meg så veldig mye.

Jeg tror at et godt og stabilt behandlingsopplegg, sammen med jobb, stabilt bo og en organisert hverdag har like mye å si som denne ene medisinen jeg tar.

 

 

Det er viktig for meg å pressisere igjen at jeg ikke er imot antidepressiva som medikament, men en overforbruk og uten god nok oppfølging. Jeg vet at mange har god effekt av antidepressiva og det er kjempefint at det kan være til nytte, men overforbruken og det sterke økningen er det som skremmer meg.



I disse innleggene har jeg skrevet litt om mine tiltak for å holde meg stabil.

"Å være i balanse"

"Kriseplan for etter stressperioden" (her er det mange forslag) 

"Å skape balanse"

 

Mitt debattinnlegg hos Aftenposten

Jeg fikk en forespørsel av Aftenposten tidligere idag om jeg ønsket å skrive noe mer til saken som vært diskutert fra NRK, mandag. Den kan du lese og se ved å TRYKKE HER.

Medisiner er et spennende og viktig tema, så jeg takket ja. Nå ligger teksten min på Aftenpostens nettside.

DU KAN LESE DEBATTINNLEGGET MITT VED Å TRYKKE HER (eller ved å trykke på bildet under)

I morgen kan du lese kortversjonen i papirutgaven av Aftenposten. I tillegg skriver jeg litt om mine følelser og opplevelser rundt medisineringen her på bloggen i løpet av morgendagen.

Dette er både spennende og skummelt!

Tanker om NRK-saken

I etterkant av publiseringen har jeg fått blanede tilbakemeldinger, og jeg tror kanskje noen har misforstått saken litt. Derfor ønsker jeg å forklare meg litt her.

(hvis du ikke har sett det, kan du gå inn og se ved å TRYKKE HER)



For det første. Ordet "lykkepiller" blir brukt flere ganger. Det er et ganske misvisende ord for de som ikke vet så mye om antidepressiva. For medisinene har ikke den virkningen. De kan hjelpe deg å komme over de tyngste dagene, men de gjør deg ikke 100% lykkelig.

Personlig er jeg ikke spesielt fan av ordet, men velger å ikke henge meg så mye opp i det ettersom det antakelig er et virkemiddel fra journalistens side.


http://weheartit.com/Proud_Directioner_24
 

For det andre. Jeg sier at jeg ble mer deprimert av antidepressiva. Det behøver ikke bety at det er slik for alle med Bipolar lidelse.

Jeg sier at jeg persoling ikke hadde noe god erfaring og effekt av det, men jeg vet at det er veldig mange der ute som har veldig god effekt av antidepressiva. Både med depresjon og Bipolar lidelse.

Men mange med bipolar lidelse kan også oppleve en motsatt virkning med antidepressiva. At en får hyppigere eller værre episoder, slik som jeg gjorde. Det betyr ikke at det gjelder alle. Vi er så forskjellige som mennesker, og vi reagerer ulikt på medikamenter. Det viktigste er å bli fulgt opp av lege eller psykiater gjennom hele forløpet. 



Det som jeg er veldig opptatt av er den enkle bruken av medisiner. Det er så lett å dra til legen med depresjon og få skrevet ut en resept og bli sendt hjem igjen. Jeg tror ikke man blir frisk av bare det. Antidepressiva og andre medisiner kan absolutt være nyttig, men uten psykoterapi tror jeg ikke vi kan oppnå en varig god effekt.

Det er bare så synd at det kun et et fåtall av alle som tar slike medisiner som også går til psykolog/psykiater.

Det skremmer meg veldig er at jeg hører stadig om flere og flere som får skrevet ut antidepressiva hos fastlegen, men som får avslag på poliklinikken. De fleste blir jo deprimerte av ulike årsaker som trengs å bearbeides. Antidepressiva gjør oss ikke friske, men mange blir friske med psykoterapi og en blanding av disse kan være optimalt.

 

Hva mener du om medisinbruken i dagens samfunn?

Intervjuobjekt på NRK igår

Igår kom saken på NRK Dagsrevyen, som jeg har skrevet om i noen dager nå, hvor jeg var med som intervjuobjekt. I tillegg kom det en artikkel ut på NRK.no like etter Dagsrevyen.



TV-innslaget kan du se ved å TRYKKE HER (Det er hovedsaken, altså den aller første i Dagsrevyen)

Eller bruke linken: http://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/NNFA19071414/14-07-2014

 

Artikkelen kan du lese ved å TRYKKE HER

Eller bruke linken: http://www.nrk.no/norge/rekordmange-unge-gar-pa-lykkepiller-1.11831344

Beklager, falsk alarm

Da må jeg beklage at jeg fikk deg som ikke ser på nyheter til å se på nyhetene på en lørdag kveld.

Jeg samlet hele temafesten for å se meg selv på NRK Dagsrevyen igår (kleint nok!).

Hjertet mitt dunket i hundre og jeg tenkte bare at jeg helst ville se intervjuet helt alene hjemme, så jeg slapp å se noen reaksjoner "live". Min bønn ble hørt, men jeg må beklage til alle som ble lurt sammen med meg igår.

Det er veldig mulig at det blir sendt idag istedet, kl. 19.00 (Ikke lenge til!!).

 

PS! Ikke se på rotet mitt på badet!

Nå blir vi tre

I morgen blir vi plutselig tre, og alt er klart til den lille valpen kommer i hus. Det blir utrolig spennende og vi gleder oss som barn på julaften!



Lenge siden jeg har kjent på skikkelig kiling i magen, men jeg har kjent mye av det den siste tiden.

Jeg kommer nok til å legge ut litt bilder på Instagram og et innlegg her etterhvert, men jeg skal prøve å ikke spamme! Det er jo ikke sikkert alle er så hundeinteresserte som meg.

Men dere må få noen bilder nå fra vi var på besøk hos dem.













Sånn, nå skal jeg slutte. Men de er litt søte??

NIVEA og gratis tamponger (Et innlegg til jenter?)

For en stund siden oppdaget jeg Reddville. De sender ut gratis tamponger til oss jenter. Det er jo en fin sak!

For å få disse tampongene til å være gratis har de noen samarbeidspartnere som kjøper reklame på eskene. Det gjør jo ingenting!




I tillegg sender Reddville.no og samarbeidspartnerne deres ut produkter til bloggere. Da får de litt mer reklame, vi får gratis tamponger og jeg får noe å skrive om. Det er jo helt greit!

Denne gangen samarbeider de med NIVEA og jeg har fått tilsendt noen produkter som jeg skal skrive et par setninger om.



NIVEA Sensitive passer bra for meg, og de andre 32% av norske kvinner, som sliter med sensitiv hud. De reduserer rødhet, stramhet og tørrhet og inneholder ikke parfyme, parabener og fargestoffer.

Jeg gleder meg til å prøve disse produktene, for se hva som skjer!

Vil du ha gratis tamponger eller melde deg inn i bloggkampanjene til Reddville? Gå til Reddville.no for å lese mer :)

Ha en fortsatt fin helg, alle sammen!

Psykose

Jeg har aldri skrevet om dette temaet før. Rett og slett fordi jeg ikke kan så mye om det og jeg har aldri opplevd det selv (bank i bordet).

Jeg kommer heller ikke til å skrive noe spesielt om det nå, men jeg vil gjerne anbefale dere en 30 minutter lang dokumentar om to mennesker som har opplevd langtidspsykoser.


// weheartit.com/entry/123052026/explore?context_user=filipovic_nina_5

To tøffe mennesker som tør å stå frem, og vise verden at det går an å leve fine liv, uansett utfordringer.

Dette er to eksempler på hva psykose KAN arte seg. Psykoser forekommer også periodevis, eller en gang eller to i løpet av livet.

 

(Jeg fikk ikke til å legge inn videoen her på siden, men ved å trykke på bildet under så kommer du direkte til videoen. Hvis ikke kan du trykke på linken under bildet.)


// weheartit.com/entry/123051688/explore?context_user=PITBULLADA

http://vimeo.com/user4882639/review/81811287/8ee2b1182a

 

Hva synes du? Er de ikke tøffe??

Breathe and let go

Nina Emilies blogg

26, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits