Tanker, tull og litt alvor!

Gratulerer med dagen, alle fine folk!

Jeg fant tilslutt noe å ha på meg, selvom jeg valgte feil sko og klarte ikke slutte å tenke på det. Nå er frokost overstått og vi tar en pust i bakken før kveldens feiring.

Skikkelig oppstilt bilde, haha!

Ønsker alle en superfin 17. Mai!!

God kveld, vakre mennesker!

Her kommer neste spørsmål midt i innspurten 16. mai. Jeg er sånn noenlude klar for morgendagen, men det store spørsmålet står fortsatt; hva skal jeg ha på meg?! Det kan ta hele kvelden å finne ut, og jeg er nok ikke den eneste med det "problemet".

Jobber du, med hva i så fall?

Jeg jobber på Meny. Helt fra jeg var liten ønsket jeg på ett eller annet tidspunkt å sitte i kassa i en matbutikk. Ikke spør hvorfor, for det vet jeg ikke, men det var et lite mål jeg hadde for meg selv. Jeg ble ansatt der i februar i år.

Hvordan går det for deg å jobbe med din diagnose?

Da jeg startet hadde jeg en 100% stilling som ble alt for mye for meg. Så etter 1,5 måned på jobben ble jeg sykemeldt i 2 måneder. Nå er jeg tilbake, men i 50% stilling som til nå har gått veldig bra. Målet er etterhvert å jobbe 70%, men det må vi teste ut litt slik at dette ikke blir en ond sirkel. Jeg har stort sett holdt på sånn siden jeg startet å jobbe; jobber 100%, gjerne 150%, blir sykemeldt i lang tid, tilbake i 100% osv. Det er ikke noen god rytme. Først nå har jeg forstått det og begynt å prøve meg litt frem. Heldigvis har jeg en forståelsesfull sjef som jeg samarbeider godt med. Jeg har innsett at jeg er heldig som har det.

Jobben er perfekt for meg. Jeg kan bare gå på jobb, gjøre jobben min og dra hjem igjen. Jeg trenger ikke involvere meg mye psykisk, noe som er veldig sunt. I løpet av en uke har jeg mer enn nok å involvere meg i, så er slik jobb kunne ikke vært bedre. Selvfølgelig er det viktig å gi av seg selv. Jeg tenker mer på at jeg ikke brude jobbe i barnehage eller på skole NÅ, fordi jeg da måtte ha involvert meg mer i barna osv. Om et par år, når jeg er litt mer stabil kan jeg tenke meg å jobbe med ungdom. Vi får se hva tiden bringer.

//weheartit.com (redigert på iPhone)

Nå må jeg finne ut hva jeg skal ha på meg i morgen! Igjen, takk for at akkurat DU er innom bloggen min.

Ha en fortsatt fin kveld!

For en stund siden skrev jeg et innlegg om magen min og hvordan all angst og følelser setter seg i magen på meg. Innlegget heter "magen min" og du finner den under "april 2012" i menyen til høyre. Får ikke lagt ved link på mobilblogg.

Nå er den sånn igjen. Igår kveld begynte jeg å grue meg til å dra på jobb idag. Ikke fordi jeg ikke liker jobben min, for det gjør jeg! Det er fordi jeg har innstilt meg på at dagen kommer til å bli lang (fordi jeg får bilen etter jobb). Det er helt feil innstilling og jeg prøver å fortelle kroppen min at det ikke kommer til å bli noe ille. Mageknipet har satt seg skikkelig og når jeg tenker at "dette kommer til å gå kjempebra", kommer kvalmen smygende også.

Jeg nekter å gi etter for den magen! Den har styrt nok over livet mitt. Jeg drar på jobb. Dermed basta!

Slenger med et søtt bilde jeg fant på weheartit.com.

Nuss nuss

Hei venner!

Dette kommer til å bli den lengste dagen på jobb i historien. Når disse 8 timene er over kommer bilen å henter meg. Da er jeg endelig eier av en skikkelig fin bil! Uten masse feil. I tillegg er det 17. mai om litt og det ser jeg virkelig frem til. Hurra.

Det jeg gleder meg mest til er å sette meg i den nye bilen, skru på deilig musikk, ta den aller første kjøreturen, og synge av full hals. Det ligger ganske høyt på lista mi over små gleder.

I kveld kommer flere svar på spørsmålene deres. Det er ikke for sent å spørre om noe, hvis det er noe du lurer på - fyr løs! Tenkte jeg skulle svare dere på noen spørsmål om min hverdag. Stay tuned!

Ønsker alle en superfin dag, flotte mennesker.

God morgen fine, fine lesere!

Først vil jeg starte med et ganske koselig "spørsmål": Beskriv deg selv med 3 ord

Jeg vil svare utadvent, sosial og omsorgsfull, og håper at det er riktig.

Når oppdaget du at du hadde en psykisk sykdom?

Jeg startet hos psykolog første gang da jeg var 9 år fordi pappa skjønte at jeg slet. Siden det har jeg gått til over 25 ulike psykologer (inklkudert noen på Sikta og Blakstad). Det er i overkant mange. Desverre har jeg opplevd mye flytting og bytting på poliklinikken, pluss at jeg har flyttet litt rundt selv også. Innleggelsene mine er da jeg har jobbet mest med meg selv, og kommet best ut av.

Hvordan regaerte du da du fikk diagnosen?

Jeg tok det veldig fint. Jeg synes det var veldig greit å få diagnosen. Alle visste det var noe, men ingen visste hva. Det gjorde det litt lettere for de rundt meg å forstå hvorfor jeg er som jeg er. Da jeg fikk tildelt bipolar lidelse ble det lettere for meg, og de rundt meg, å forholde seg til episodene jeg opplevde. Jeg kunne lese meg opp på diagnosen; finne ut hva som var riktig for meg, hvorfor jeg reagerte på ulike situasjoner og hva jeg kunne gjøre med det. Det var også mye lettere for legene å medisinere meg riktig. Det er selvfølgelig kjipt å måtte ha med meg dette hele livet, men det må jeg bare akseptere og jeg prøver å gjøre det beste ut av det hver eneste dag. Så var det deilig å få en forklaring på "meg" - hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør, blir høy på livet og til tider er deprimert.

Hva har skjedd fra da til nå?

Jeg har hatt ca. 8 innleggelser og alle har vært på grunn av depresjon. Vi har også hatt to store utredninger for å forsikre oss om at diagnosen er riktig og mange små utredninger for å sjekke om jeg har handre diagnoser i tillegg, men det har jeg ikke (fåreløpig).

Jeg har skrevet en bok om mitt liv som bipolar, oppturer og nedturer og erfaringer. Vil du kjøpe boken? Send meg en mail til nina.emilie.o@gmail.com

Klem i fleng

Mobilblogg:

Idag har jeg kjøpt meg ny, brukt bil. Toyota kjøpte den gamle skraphaugen min for 20.000 kr., noe jeg aldri hadde fått for den på finn! Så nå er jeg lykkelig eier av en pen 2005 modell og gleder meg til å få den på onsdag.

Jeg er en liten følelsesklump og ble selvfølgelig veldig glad når jeg fant denne bilen. Nå tenker jeg så mye på at jeg er redd for å bli hypoman at jeg tror nesten jeg blir det, bare av tanken. Derfor er det masj-iseng med en ekstra liten sovepille.

I morgen er det jobb igjen, noe jeg gleder meg veldig til. Kanskje dere snart får vite hva jeg jobber med også? Hvis du ikke klarer å vente så har jeg skrevet om det tidligere.

Hvordan bil har du, da?

God natt:)

Kan du fortelle litt om medisiner før og nå? Hva er forskjellen?

Som jeg skrev for ikke så lenge siden har medisiner hatt stor innvirkning på livet mitt. Jeg har fått feil medisiner fra 2008 og helt til 2011, noe som førte til flere depresjoner enn jeg "normalt" ville hatt. Grunnen til at jeg først gikk på antidepressiva i noen år var fordi legene trodde at jeg bare var deprimert og ikke hadde noen diagnose. Da vi startet utredningen ble jeg satt på ulike stemningsstabiliserende medisiner. Vi prøvde flere forskjellige, men jeg tålte dem veldig dårlig (fikk utslett osv.). Da de drev å prøvde ut de ulike medikamentene lot de meg stå på disse antidepressivaene, fordi de vllle ta en ting av gangen. Da de endelig tok meg av disse i 2011 var det som å begynne medisinering på nytt. Det var noe jeg hadde lengtet veldig etter at noen skulle gjøre og vi fikk helt andre resultater. Bipolare bør ikke stå på antidepressiva fordi det kan ha motsatt effekt. Nå står jeg kun på et stemningsstabiliserende medikament i tillegg til en sovemedisin. Jeg er endelig fornøyd med medisineringen min. Les mer under kategorien "medisiner" HER.

En ny opplevelse for meg med medisiner er at nå kan jeg ha "en dårlig dag". Jeg har medisinen å takke for det. Før hadde jeg en dårlig dag, som førte til flere dårlige dager, som førte til en dårlig periode som ble en depresjon. Jeg har medisinene å takke for det også. I tillegg har det litt å si at jeg har fått mye mer kontroll over hverdagen og diagnosen min med årene. Det hender allikevel at jeg kommer i et dårlig mønster nå også, men ikke på langt nær så ofte som før.

Flere svar på spørsmålene deres kommer i morgen og utover uken.

Ha en fortsatt fin kveld, kjære lesere!

Hvordan merker du at du er "deg selv"?

Jeg pleier å dele meg selv inn i 2 og kalle meg for syke-Nina og friske-Nina. Når jeg får en episode er det syke-Nina som har overtaket. Da sier jeg stort sett bare negative ting om meg og verden, som friske-Nina vet at bare er tull, men som hun ikke kan ta kontroll over. Syke-Nina er veldig sterk. Når jeg er på vei ned i en depresjon eller på vei opp av en, krangler syke-Nina og friske-Nina veldig mye; "verden er et fint sted", "nei, jeg hater verden", "neida, du vil leve lenge i denne verden", "nei, jeg vil grave meg ned og forsvinne i denne verden".... Sånn krangler de om alt. Med dette er det veldig lett å merke når jeg er meg selv. Da er jeg positiv og ønsker å komme langt i denne verden. Jeg har mot og håp og kan se fremover, noe syke-Nina absolutt ikke gjør! Det er godt å være friske-Nina. Fremtiden er veldig viktig for meg og det er som oftes fremtiden disse to krangler mest om. Når jeg er meg selv er jeg bare friske-Nina med håp, vilje og styrke. Det er jeg nå og det er veldig fint.



Opplever du mani og/eller depresjon hver eneste dag? Eller kan det gå en dag eller to uten at du opplever noen av disse "lidelsene", om jeg kan kalle det det?

Nei, det går i perioder. Det kan gå måneder før jeg får en ny episode. Jeg har også opplevd å få en depresjon/mani igjen etter bare noen få uker.

Hvor lang tid kan det gå mellom svingningene du har, og pleier du å "forberede" deg på neste fall? Har du noen tips om hvordan man kan "dempe" fallet. Slik at det ikke kommer som et lyn fra klar himmel?

Det varierer alltid etter hvordan hverdagen min ser ut og hva jeg gjør. Er jeg veldig aktiv kan en ny episode komme fort, men som regel er jeg flink til å bygge meg sakte opp og ikke ta på meg for mye rett etter en episode.

Jeg liker ikke å tenke for mye på neste gang, men jeg lærer alltid noe nytt gjennom hver depresjon. Når jeg er innlagt pleier jeg alltid å snakke mye om hva som gikk galt denne gangen og hva jeg kunne gjort annerledes. Det er viktig å akseptere at det som har skjedd, har skjedd, men for meg er det viktig å vurdere hva jeg kan gjøre bedre neste gang. Lære av mine feil. 

Et tips er å se tilbake på hvilke tidlige tegn som var der før episoden oppstod. Søvnmønster, matlyst, engasjement, likegyldighet, kjærlighet til venner og familie osv. Hvilke symptomer kan du ha merket før episoden tok skikkelig tak? Er det noe du kunne gjort med disse symptomene for å forhindre at episoden oppstod? Er det noe du ikke burde gjort? Dette er ting som blir tatt opp rundt mitt sykdomsbilde under hver innleggelse jeg har og har vært til stor hjelp for å forhindre senere innleggelser.

Jeg vet at det blir veldig mye "jeg" nå, men når det kommer til diagnoser så kan jeg kun snakke for meg selv. Psykiske lidelser er så individuelle at jeg lar meg ikke skrive så mye på generell basis. Jeg kan kun dele ut i fra egne erfaringer.

Tusen takk for at DU besøker bloggen min. Ha en fin kveld!!

Sommerkos på Bekkestua med verdens fineste:) Verden er et fint sted.

I kveld er det ut og danse litt. Det blir herlig.

En fortsatt fin dag til dere!

Hei søte mennesker

Nå har jeg opprettet min egen ofisielle Facebookside i håp om at dere lesere vil følge meg der.

Trykk HER for å like siden.

//weheartit.com

Det er ikke for sent å stille meg spørsmål om livet mitt, psykiatrien, bloggen eller alt annet du måtte lure på. Kommenter på et innlegg eller send meg en mail til nina.emilie.o@gmail.com

Ha en finfin lørdag, alle sammen!