Hvordan leve med Bipolar Lidelse?

Mine foredrag handler om hvordan jeg prøver å leve et stabilt liv med Bipolar Lidelse. Jeg har ingen oppskrift, men her kommer noen tanker om det jeg selv jobber med for å leve et så stabilt liv som mulig.



Å BLI FRISK

Jeg blir ikke frisk fra en bipolar lidelse. Jeg kan leve et stabilt liv, med diagnosen på papiret. Jeg kan leve stabilt 1 måned, 10 år eller kanskje resten av livet, med diagnosen er kronisk. Jeg tror det er fordi at jeg ikke skal bli skuffet hvis jeg får en episode etter 10 år.

Målet mitt er heller ikke å bli frisk, men å leve et verdifult og stabilt liv.

Siden jeg har innstilt meg på at jeg aldri blir friskmeldt fra diagnosen, har jeg heller valgt å snu om på ordet frisk og bruke det allikevel. Når jeg har en episode av hypomani eller depresjon, så er jeg syk. Når jeg er stabil, da kaller jeg meg selv frisk. På den måten lever jeg et friskt liv, med diagnosen.

For hva ligger i ordet "frisk"? For min del er jeg frisk når jeg fungerer som normalt FOR MEG.

 

AKSEPT

Da kommer vi over til ordet aksept. For jeg har akseptert at frisk for meg ikke er bachelor, 100% jobb og masse aktiviteter. Frisk for meg betyr å jobbe litt, fungere i hverdagen min og ha det bra med meg selv. Da er jeg frisk.

Når jeg aksepterer at frisk for meg kanskje ikke er det samme som for andre, blir det lettere for meg å leve med diagnosen. Det kan være veldig tungt i perioder, men jeg må altså akseptere at jeg må ta hensyn til diagnosen i min hverdag. 

Jeg har mine oppturer og nedturer enda, men jeg prøver så godt jeg kan (og jeg øver meg på) å akseptere episodene som kommer. Først da kan jeg prøve å gjøre noe annerledes, hvis det skjer igjen.

 

TA HENSYN

Så hvilke hensyn må jeg ta da, for å leve et frisk liv? Jeg har selv måttet gi opp en del av min ungdomstid for å unngå episoder. Jeg vet at å opprettholde en stabil døgnrytme, trening og faste måltider er tre nøkkelord for å holde meg i sjakk. I tillegg er det viktig for meg å ta i mot behandling og å ta medisinene mine til riktig tid hver dag.

Det at jeg må ta hensyn til diagnosen min kan ofte være sårt. Det minner meg selv på at jeg har en sykdom. Allikevel er det veldig nødvendig for å holde sykdommen unna. Det er også noe jeg ønsker å gjøre for å holde meg mer stabil.

Jeg har to valg:

1. Leve livet akkurat som jeg har drømt om, gi beng og gjøre som "alle andre". Konsekvensen av det er at jeg er mer ustabil, jeg får hyppigere episoder og det vil ta meg lengre tid før jeg kan leve et stabilt liv.

2. Ta hensyn til diagnosen, finne mine egne løsninger og utveier som funker i min hverdag og litt etter litt bli mer stabil.

Hva velger du da?

 

VELG FOKUS

Noen ganger må jeg stå over morsomme aktiviteter, fordi det kanskje er for krevende for meg. Da er min utfordring å finne riktig fokus. Jeg prøver å finne på noe annet som passer meg bedre og prøver å glede meg over det jeg får gjort, istedet for å sørge over alt jeg ikke får gjort. Det er vanskelig og krever trening.

Jeg lever nok lengre på opplevde hendelser enn andre. Jeg tenker tilbake på alt jeg har gjort og som jeg har klart å gjennomføre, istedet for å fokusere på det jeg ikke får gjort. Jeg er takknemlig for det jeg kan delta på og prøver å være tilstede i det.

Et annet viktig fokus er hvordan jeg ser på diagnosen min. Da jeg fikk diagnosen i 2009 bestemte jeg meg på stedet for å bruke den som en ressurs. Spre kunnskap og lære meg å leve med diagnosen og ikke mot den. Da er vi inne på dette med å ta hensyn igjen, men også på hvor fokuset mitt lå.

Jeg nektet å legge meg ned å si "sorry jeg har en Bipolar lidelse, så jeg klarer ingenting" - det er nok å sette det litt på spissen, men poenget mitt er at jeg er fortsatt meg. Med og uten en diagnose, så klarer jeg fortsatt mye av det jeg klarte før. og det jeg ikke klarer må jeg finne en løsning på, som jeg og de rundt meg kan leve med.

Jeg er opptatt av å lære mer om diagnosen og om meg selv, for å kunne leve et mest mulig verdifult liv. Hvor må jeg bedre meg for å unngå så store svingninger og hva kan jeg og mitt nettverk gjøre for å holde meg på bena?

 

EGENINNSATS

Å leve et stabilt liv med diagnosen er en stor utfordring og krever en innsats. Det er ikke bare medisiner og psykolog som hjelper. Det krever en enorm egeninnsats. Jeg kan ikke sitte på rumpa og tro at alt ordner seg med medisiner, selvom jeg veldig gjerne skulle ønske det!

Alt jeg har nevnt i overskriftene over her går jo også på egeninnsats. Det er nok veldig individuelt hvordan vi jobber med diagnosen vår, men selv har jeg jobbet og jobber fortsatt mye med blant annet dette:

- Tidlige tegn på tilbakefall (Hva kan jeg gjøre når de første tegnene dukker opp for å forhindre en ny episode?)

- Kriseplan (Hva kan jeg og mine pårørende gjøre hvis jeg får en ny episode?)

- Livshistorie (Er det noe i min fortid som gjør meg ekstra sårbar for diverse ting? Noe jeg bør unngå eller kanskje gjøre mer av? Det kan kanskje gi meg en liten forklaring på et reaksjonsmønster f.eks.)

- Bli klar over reaksjonsmønstre og episoder (Først da kan jeg jobbe med å endre dem)

- Snakket mye med venner og tidligere venner om sykdomen. Er det noe de ser som jeg kanskje ikke har sett selv?

- Hva er meg og hva er diagnosen? (Hvilke kvaliteter har JEG? Hva kan JEG bidra med i familien, vennekretsen eller i samfunnet når jeg er i friske perioder?)

Dette er noen eksempler på hva jeg selv har gjort for å bli bedre kjent med meg selv og mitt svingningsmønster. Dette er eksempler på tiltak som har gjort meg mer stabil.

 

KURS OG OPPLÆRING

Å bli kjent med diagnosen hjelper meg å bli kjent med meg selv.

Bipolarforeningen holder to-dagerskurs, flere ganger i året. TRYKK HER for å lese mer om deres tilbud. I tillegg holder mange kommuner også kurs som går mer i dybden på ulike temaer. Dette går ofte over 8-10 ganger hvor det blir tatt opp temaer som medisiner, behandling, jobb, økonomi, osv. Undersøk hva som finnes i din kommune.

Det kan også være nyttig for familien å sende pårørende på kurs. Pårørende kan også delta på Bipolarforeningens mestringskurs. Det er også mange kommuner som tilbyr kurs beregnet kun til pårørende.

 

Jeg kunne nok skrevet ganske mye mer, men det holder for idag. Sikkert nok tekst på en gang for dere også?

Håper du finner noe som kan være nyttig og som du kan ta med deg på veien mot et mer stabilt liv. Eller bare for å utvikle deg som person. Jeg tror alle har godt av å akseptere og ta hensyn til seg selv i blant.

Det gjelder å starte i det små. Ikke gape over alt på en gang. Utvikling skjer aldri over natta. Jeg jobber fortsatt med disse tingene selv og håper jeg kan hjelpe en eller to med dette innlegget.

 



Takk for tiden din! Andre tips tas imot med takk :-)


(Minner også om søkefeltet i kolonnen til høyre hvor du kan søke på ord og få opp en liste med innleggene mine som inneholder ordet/ordene.)

5 kommentarer

fitforyourlife

13.10.2014 kl.22:08

Her var det mange gode tips :) Takk for at du deler!

Nina Emilies blogg

13.10.2014 kl.22:46

fitforyourlife: Så bra :)

Elisa

13.10.2014 kl.22:55

Takk for gode råd! Har selv bp2, og jeg føler jeg jobber mot diagnosen, ikke med diagnosen. Men i det siste har jeg blitt flinkere til å ta hensyn til meg selv, og det var godt med utvidet studieløp på universitet. Ble litt lei meg fordi det ikke ble tre år, men fire år i stedet. Men så tenkte jeg: det var mye bedre, mindre stress og jeg får fokusert mer på skolefagene. Bedre å få lengre tid på å studere enn å ta alt på tre år.

Sykepleie er veldig hardt, men har gjennomført det meste. Snart kan jeg kalle meg en sykepleier. Hvor sykt er det?? Tiden går så fort!

Benedicte

20.11.2014 kl.15:09

Åååh dette var veldig hjelpsomt for meg. Går til psykolog for utredning men anfallene mine kommer så ofte så det er litt vanskelig å si. Har vært psyk i fem år men det er nå det siste året jeg har bestemt meg for å få litt orden på ting, noe som har vært fryktelig vondt men det blir nok bedre etterhvert. Håper jeg finner riktig type behandling snart og/eller medisiner. Ser frem til å få litt kontroll og ikke falle igjen og igjen.

Nina Emilies blogg

22.11.2014 kl.19:21

Benedicte: Ønsker deg alt godt, Benedicte! <3

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits