Å akseptere

Det er mange muligheter til å tappe seg for energi ved å kjempe i mot ting man ikke får gjort noe med. 

 

En behandling av Bipolar lidelse starter med aksept. Å akseptere at jeg har denne diagnosen og jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg kommer alltid til å måtte ta hensyn til den. Lettere sagt enn gjort.

For min egen del ble jeg lettet over å få diagnosen. Vi visste alle at det var noe. Jeg slet psykisk, men det var vanskelig å forklare. Jeg kunne ikke vise til noe konkret. Som om jeg fant det opp. Nå skal det sies at det var vanskeligere å forklare en depresjon for 10 år siden, enn det er nå.

Med en diagnose kom en oppskrift på behandling. Medisiner, samtaler, livsstil - mye var allerede forsket på og godt utviklet. Det hadde funket på noen. Alt var tilstede for at jeg skulle klare det. Å bli stabil en dag. Jeg måtte bare lære meg hvordan.

Så jeg aksepterte både diagnose og behandling. Alt rullet og gikk. "Jeg har en Bipolar Lidelse. Det må jeg leve med" sa jeg til meg selv. Helt til jeg fikk en ny depresjon. Aksepteringen måtte starte på nytt.

En ting er å akseptere behandlingen, en annen er å akseptere en depresjon i depresjonen. Det var verre. Å akseptere at livet mitt ble satt på vent. At jeg ikke klarte å opprettholde hverdagen i noen slags form. At jeg var til bry og måtte få hjelp av mine nærmeste. Den runden må jeg gjennom hver eneste gang.

En annen ting det var vanskelig å akseptere er de tapte ungdomsårene. Det høres kanskje litt klisjé ut, men nå klarer jeg (etter endel trening) å se tilbake på alt jeg har lært, ikke på hva jeg har tapt. Det tapte kan jeg ta igjen, og jeg er på god vei allerede. Kanskje det var lettere å akseptere den dagen jeg så at jeg var på den veien?

Men jo mer jeg jobber med det, jo lettere er det. Jo mer mine nærmeste forteller meg at det er ok, jo lettere blir det. Så jeg spør. Mange ganger. Bare for å forsikre meg om at de fortsatt er der.

Så kommer en god periode igjen. "Dette er den jeg er, og jeg er så mye mer enn denne diagnosen. Dette må jeg bare leve med" og jeg setter mer pris på de friske periodene det blir flere og flere av. Jeg kan ikke gi noen oppskrift på hvordan å akseptere en så alvorlig diagnose, men for meg har det vært viktig å finne alle de gode sidene ved meg selv. Alle mine positive egenskaper. For det er mange av dem, det er bare ikke så lett å huske i en depresjon.


//sundlofoto.no
 

Jeg kommer aldri til å la noen ta fra meg den store innsatsen jeg har lagt i dette arbeidet. Å finne balansen. Jeg skulle hatt gullmedalje for den jobben!

Aksept er første skritt på veien til bedring. Ta tak i deg selv og be om hjelp.


9 kommentarer

....

09.02.2016 kl.20:51

Amen! Merker det er vanskelig å akseptere når man er helt nede. Du er mye flinkere enn meg til å være åpen med de nærmeste. Jeg er helt dårlig på det, men er jo ganske åpen med legen min. Føler jeg har klart meg helt ok, men jeg tror jeg er mest på unipolar depresjon. Får bare depresjoner gang på gang, og de er de verste. Når jeg er helt nedfor, så bruker jeg mest penger mens jeg var nede enn når jeg er helt normal. Går på medisiner, og de hjelper godt. Klem!

Nina Emilies blogg

09.02.2016 kl.20:59

....: Godt du kan snakke med fastlegen! Noen ganger er det ikke mer som skal til. Veldig fint å høre at medisinene virker også :) Varm klem til deg og

synnøve

09.02.2016 kl.22:51

har en "snillere utgave" av bipolar lidelse men kjenner meg godt igjen i det du skriver. jeg har akseptert diagnosen men folk rundt meg sliter litt...det kan jeg dessverre ikke gjøre noe med. godt at du har støtte fra dine nærmeste :)

10.02.2016 kl.04:38

Nina, viste du at det ikke er helt uvanlig at det kan ta ca. 10 år fra de første symptomene melder seg til diagnosen stilles og behandlingen kommer i gang? Med mindre man er udiskutabelt sterkt manisk, er ikke symptomene så lett å tolke, heller ikke for helsevesenet, inkludert spesialhelsetjenesten. Depresjon har jo i en periode vært en så vanlig diagnose at det nærmest kunne betraktes som moderne. "Lykkepillene" fløt fritt. Men "lykkepillene", ble i hvert fall for meg "løsningen", om enn noe indirekte. Pillene skal jo vanligvis ikke gi noe særlig utslag hvis man egentlig ikke viser seg å trenge dem, bortsett fra kanskje at man reagerer å få en liten depresjon akkurat i det man sluttet med dem, siden kroppen har vendt seg til kunstig tilskudd i stedet for egenproduksjon. Hos bipolare derimot, kan pillene ha en helt annen effekt. Bipolare er vel den ensete type pasienter, i hvert fall som jeg vet om, som faktisk kan gå høy på lykkepiller, og sånn sett kan man jo en gang for alle få bekreftet diagnosen; selv om det må sies å ikke være spesielt behagelig. For min del var jeg også så heldig at behandlerne faktisk aksepterte det da jeg hevdet at disse medisinene kunne jeg så absolutt ikke ta. Tror det er mange som blir fratatt muligheten til å selv delta aktivt i sin egen behandling, til tross for at det jo som regel er pasienten som kjenner seg selv best. Nå skal det riktig nok også sies at jeg selv jobber i helsevesenet; noe jeg mistenker for å ha hatt avgjørende betydning for at jeg faktisk fikk delta såpass aktivt i beslutninger angående egen behandling. Kanskje var jeg også flinkere til å stille krav til behandlerne, ettersom jeg jo allerede visste ganske mye om bipolar lidelse fra før...

Når det gjelder tap av ungdomstid, tror jeg ikke egentlig du skal være så skrekkelig lei deg for det. De fleste blant mine venner på rundt 40, uavhengig om de har vært psykisk syke eller ikke, mener å påstå at livet som 40 åring er langt å foretrekke fremfor livet som tenåring. I tillegg er jo du også fremdeles relativt ung, og har dermed muligheten for å ta igjen det meste av det du eventuelt måtte ha tapt.

Nå har jeg for øvrig kommet meg gjennom hele boken din, og jeg syntes den var kjempe bra :-)

Stå på videre!

Klem fra Hilde

Nina Emilies blogg

10.02.2016 kl.21:11

Anonym: Hei Hilde. Joda, jeg møter mange som ikke får stilt diagnosen før i godt voksen alder, dessverre, og det er nok ikke sikkert noen hadde sett alle tegn tidligere på meg. Men da jeg fikk den utdelt var det en lettelse på mange måter. Allikevel tenker jeg det er bedre å ha vært igjennom alle årene uten diagnose, enn å ha fått feil diagnose. Antidepressiva fungerte ikke spesielt godt på meg heller.

Jeg jobber mye med brukermedvirkning og det er som du sier; noen opplever at behandlingen skjer "over hodet på dem". Heldigvis blir det bare bedre og bedre og pasientene blir hovedpersonen i egen behandling.

Takk for oppmuntringen! Jeg har, som jeg skrev, allerede begynt å ta igjen noe av det. Andre ting er ikke så farlig lengre ;-) Så bra du likte boken! Ha en fin kveld videre. Klem tilbake

10.02.2016 kl.04:46

"bortsett fra kanskje at man reagerer ved å få en liten depresjon" skulle det stå...

Hilde

19.02.2016 kl.08:30

Det jeg prøvde å si til innlegget som nå er blitt borte igjen, var at du er tøff som klarer å forholde deg til å gjøre det motsatte av det som føles naturlig. Det ble kanskje litt uklart hva budskapet egentlig var...

Nina Emilies blogg

19.02.2016 kl.12:43

Hilde: Hei Hilde. Jeg forstod deg :) Takk! Jeg var ikke var helt fornøyd med innlegget, så jeg slettet det og skriver det litt om etterhvert. Ha en fin helg!

23.02.2016 kl.19:17

Gullmedalje til deg :-)

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits