Nedtur? Ja.. Også så tidlig. Hadde egentlig ikke trodd det skulle komme en nedtur rundt så masse positive mennesker og så mye bra energi, men det gjorde det visst. Jeg merker at det er annerledes denne gangen. Jeg er ikke skikkelig deprimert eller helt nede på bånn, bare litt avsosial og har nok med meg selv.

Jeg har jo ventet på denne depresjonen og tror det skyldes kun en ting; medisinen som skulle holde meg stabil. Hvis noen lurer så viser jeg til innlegget “Instant death” som jeg skrev rundt høstferien. Hvis du vil lese det, så trykk her.

Det er sikkert psykisk, tenker du. Men tro meg, jeg har gjort mitt for å ikke havne i denne situasjonen. Jeg ville helst ikke være en av de tusenvis i den statestikken som blir depresiv av medisinen. Jeg vil helst være den som kunne si; “den virker helt fint på meg”. Og jeg VIL ikke bytte medisiner EN GANG TIL!!! Jeg er egentlig ikke en som legger meg ned for å deppe. Hvis jeg kjenner jeg blir depressiv, kjemper jeg imot til det knekker helt. Ja, det er dumt det og, men hvem vil være depressiv da? Og nå vil jeg komme meg ut av det. Fort som f.. Jeg vil være sånn:

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Kanskje er det bare er psykisk fordi det står at medisinene skal virke sånn, men hvorfor lokker jeg meg inne på rommet og synes det er så slitsomt å sosialisere meg da? Det er jo ikke helt min stil det..

Det må presiseres at det er ikke er sånn som tidligere at jeg tenker at livet ikke er verdt å leve. Jeg storkoser meg på FHS og skal fullføre året og leve livet, men jeg gråter endel og noen ting føles ganske håpløst (inkl. megselv). Meeen, jeg gir meg jo ikke så lett, så her skal alt gå riktig vei!

I kveld skal jeg på møte med en dame som virket veldig mye mer oppegående enn pensjonisten på poliklinikken og få snakket om alt og funnet kanskje noen løsninger ogsånt, så skal vi få litt fortgang i dette medisinstyret sammen. Så skal jeg hvertfall ikke slutte å spise (det er egentlig mitt første tegn på depresjon). Videre skal jeg finne mine metoder til å komme meg fortest mulig på beina igjen. Babysteps..

Er egentlig ganske fortvilet nå, dette skulle ikke skje! Men; “Hva skal en gjøra, legge seg ned? Eller slå ut håret og stikke ut et sted?”

Egentlig ville jeg ikke skrive om dette her, helt ærlig fordi nå er det mange Solborgere som leser denne bloggen, og jeg skulle gjerne ha sagt noe til alle dem om det før de begynte å lese deler av det. Men nå har jeg bestemt meg for å være ærlig og nå må jeg bare skrive alt før det renner over i hodet.

I´ll be back!

-God bedring da