De kom inn et langt spørsmål under spørsmålsrunden som jeg selvfølgelig skal svare på. Først får dere hele teksten. Den inneholder flere spørsmål, så jeg deler den opp og svarer på litt og litt under.

Jeg blir selv utredet for en bipolar lidelse nå, så det er mye nytt og sette seg inn i. De har ikke kommet frem til en sikker diagnose enda, men de er temmelig sikre på at de har truffet riktig denne gangen (har hatt flere andre typer diagnoser før). Det jeg syns er litt rart, er at jeg kun har hatt tegn på dette de siste fem årene. Før var det ingenting som tydet på at jeg kunne være syk.Hvordan er det hos deg, har du mani først og så depresjon eller omvendt?

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg får først en depresjon, så kommer manien også kan jeg ha normale dager, dør det starter på nytt.Hvordan har familien din taklet dette? Hvordan har det vært å snakke med de om sykdommen? Er de sånn at de spør og graver mye? Mine foreldre spesielt spør og graver mye. De lurer hele tiden på hvordan det går, hvordan jeg har det, om jeg merker endringer, hvordan medisinen fungerer osv. Jeg syns det er ekstremt flaut og snakke om. Det er sårt for meg og jeg kjenner ofte på frykten for å gråte.

Hvordan har det vært med innleggelser, har du vært innlagt mye? Isåfall, kunne du skrevet litt rundt det å være innlagt og hvordan du opplevde det? Har selv vært innlagt to ganger, noe som var svært vanskelig for meg. Behandlerne mine vil ha en ny innleggelse igjen nå, noe jeg overhodet ikke vil ..Tusen takk for at du er så åpen rundt sykdommen din! 🙂

Det jeg syns er litt rart, er at jeg kun har hatt tegn på dette de siste fem årene. Før var det ingenting som tydet på at jeg kunne være syk.

En bipolar lidelse kan utvikle seg. En kan bli født med det, en kan arve det og en kan utvikle det. Selv har nok diagnosen utviklet seg etter en turbulent oppvekst.

Hvordan er det hos deg, har du mani først og så depresjon eller omvendt? Jeg får først en depresjon, så kommer manien også kan jeg ha normale dager, før det starter på nytt.

Stort sett kommer manien først hos meg etterfulgt av en blandet episode (noen depressive tegn og noen maniske) også kommer depresjonen. Er manien sterk og lang blir depresjonene veldig dype, er den mild og kort, slipper jeg ofte unna med en lettere depresjon. Noen ganger kommer bare depresjonen også, uten noen mani i forkant.

Hvordan har familien din taklet dette?

Jeg får mye støtte hjemme. Pappa stiller opp til møter og alt annet jeg trenger. Han leser meg åpent når det kommer til psyken min og ser fort på meg hvordan form jeg er i. Les mer om familien min HER.

Hvordan har det vært å snakke med de om sykdommen? Er de sånn at de spør og graver mye? Mine foreldre spesielt spør og graver mye. De lurer hele tiden på hvordan det går, hvordan jeg har det, om jeg merker endringer, hvordan medisinen fungerer osv. Jeg syns det er ekstremt flaut og snakke om. Det er sårt for meg og jeg kjenner ofte på frykten for å gråte.

Nå er jo jeg veldig åpen om sykdommen min og forteller mye uten at de trenger å spørre. Så har jeg bloggen som andre familiemedlemmer følger med på og kan på den måten holde seg litt oppdatert. Fra jeg ble 18 år har jeg latt pappa få være med på møter osv. i ulike sammenhenger og dermed har han også fått svar på mye gjennom det. Det har hjulpet meg, og familien, veldig mye.

At foreldrene dine spør vil jeg si at er det godt tegn. De viser at de bryr seg. Hadde det ikke vært værre om de ikke hadde sagt noe som helst og bare latt som du var frisk for eksempel? Hvis jeg opplever mas, tenker jeg hvertfall sånn på det. Plager det deg veldig vil jeg foreslå at du tar det opp med dem. Kanskje dere kan finne en ordning på problemet? Om det er vanskelig å si noe kan du også invitere til familiemøte på poliklinikken. Din psykolog (om du har en?) skal kunne hjelpe deg med slike problemstillinger. Vil du si det, men synes det er vanskelig, anbefaler jeg alltid å skrive et brev til dem om hva du tenker.

Hvordan har det vært med innleggelser, har du vært innlagt mye?

Jeg har vært innlagt en del. Flere ganger enn en gjennomsnittlig bipolar nok er. Les mer om mine innleggelser HER.

Isåfall, kunne du skrevet litt rundt det å være innlagt og hvordan du opplevde det? Har selv vært innlagt to ganger, noe som var svært vanskelig for meg. Behandlerne mine vil ha en ny innleggelse igjen nå, noe jeg overhodet ikke vil.

Du kan lese masse om de ulike innleggelsene mine på linken over. Jeg opplever innleggelser som veldig til hjelp. De jeg har møtt i psykiatrien har vært veldig samarbeidsvillige og hjelpsomme. Desverre er det ikke alle som opplever det like positivt, men er du villig til å samarbeide er som regel de det også. Ofte er det pappa som tar initiativet til innleggelsen og hjelper meg videre derfra. Det er ikke alltid jeg vil, og noen ganger blir jeg “lurt” til en innleggelse, men jeg er alltid veldig takknemmlig for det i ettertid!

En fortsatt god søndag til dere alle 🙂