Starten på mine psykiske plager

Jeg har fått et par spørsmål på mail som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om her på bloggen tidligere. Derfor tenkte jeg å svare til bloggen, i tilfelle flere skulle lure på det samme.

 

I tillegg synes jeg spørsmålene var veldig interessante og jeg har ikke tenkt så mye over det før. Da synes jeg det er veldig spennende å skrive litt om det, slik at jeg kan reflektere litt over det samtidig.


// weheartit.com/entry/76651853

 

Jeg lurer på hvordan du merket de psykiske plagene for første gang?

Hvordan begynte det for deg da du ble syk og hvordan taklet du det?

I starten var det ikke jeg som merket de psykiske plagene, men de fysiske. Jeg var 8 år da jeg startet å ha hyppig magevondt da jeg var på skolen. Jeg ble hentet av mine foreldre eller besteforeldre og med en gang jeg kom hjem var vondten borte.

 

Mange foreldre vil nok tenke at barnet deres ikke vil være på skolen fordi det er morsommere å være hjemme, eller at sykdom gir oppmerksomhet fra de voksne.

Det er ikke alltid slik. I mitt tilfelle slet jeg med angst som antakelig gikk under kategorien sosial angst. Hjemme var det trygt, derfor gikk det også fort over.


// weheartit.com/entry/76190000/search?context_type=search&context_user=11578875&query=children+playing

Jeg vil anbefale alle foreldre å se om det kan ligge noe mer bak fysiske smerter på barn. Psykiske plager starter allerede i barnehagealder, men det utspilles ofte i fysiske plager.

Pappa fikk meg til psykolog da jeg var 9 år. Der fikk jeg pratet om skilsmisse, nye stemødre og fedre, skolen og vennene mine. Det ble lagt opp samarbeid med foreldre og skole.


// weheartit.com/entry/62072008/search?context_type=search&context_user=766992&query=chidhood+

 

Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg mye deprimert og utagerte ofte. På den tiden var jeg ikke klar over hva depresjon egentlig var. Jeg bare følte meg mye trist og lei. Jeg gikk til psykolog da også, men følte ikke at det hjalp så mye. Kveldene var spesielt ille.

(At psykolog ikke hjalp meg var nok mest fordi det var krasj mellom meg og behandler og av den grunn møtte jeg sjelden opp til timene. Jeg visste ikke at jeg kunne bytte psykolog, men det kan man. Les mer om det HER)


// weheartit.com/entry/76684064/search?context_type=search&context_user=13267801&query=sleep

 

Av person er jeg veldig aktiv og engasjert. Det var jeg også den gangen. Jeg engasjerte meg i så mye som mulig slik at jeg kunne holde hodet opptatt hele dagen. Det var min forsvarsmekanisme og den funka lenge. Men desto hardere ble fallet da jeg var 18 år og fikk min første innleggelse.

 


// Privat

 

Oppfølgingsspørsmål taes imot med takk 🙂

4 kommentarer
    1. Ja her kjenner man seg igjen.
      Etter diagnosen min kan jeg se tilbake på livet mitt og se at det ene og det andre nok var sykdomstegn.

    2. For meg, startet det med hodepine og at jeg ubevisst trakk meg mer og mer vekk fra vennene mine. Det siste halvåret nå, har faktisk vært det verste for meg, selv om det startet allerede på barneskolen, og jeg er 21 nå.

    3. Hallo og takk for viktige tanker som du formidler vakkert her. Jeg står nær flere med psykiske sårbarheter overfor livet, og jeg tror det er viktig å få fram at “vanlige” ting som hverdagen i barnehagen, skolen, skilsmisse og hvordan en venner seg til å møte disse utfordringene, også kan føre til kraftige psykiske lidelser. Og det er mulig for alle å reagere på ting, også uten at en må ha diagnoser på det. Vi pårørende blir også ofte stigmatisert, fordi det skjer selvfølgelig ofte at det er overgrep som ligger bak.Men der det ikke er tilfellet går man jo “til angrep” på feil mennesker og forhold. Noe som ofte gjør det vanskeligere for den som sliter.

    4. Heisann 🙂
      Jeg har hatt angst siden jeg var lita. Jeg er i dag blitt 50 år. Men sliter ennå.
      Jeg har prøvd mange psykologer,, vært på utallige legebesøk, sykehus,, tatt utallige røntgenbilder osv.
      Jeg har 3 voksne barn,, 4 barnebarn…. Elsker de over alt iverden. Men på grunn av mine plager, så ser jeg dem ikke så ofte.
      Smertene er de værste. Så kommer angsten.
      Men som jeg alltid har sagt,,, at hadde jeg visst grunnen til alle smertene, så hadde jeg kunne jobbe med dem. Men når legene sier at jeg har ” DØDSANGST “. Og skriver ut resept etter resept, på beroligende og sovemedisiner ..
      Dette har jeg brukt siden jeg var 18 år,….
      Jeg er sint på helsenorge,,,,, de skjønner ikke hva ANGST er……
      Men jeg mistet min søster, av kreft, i 2004 🙁 . Så i 2005, fikk jeg kreft. Brystkreft..
      Det var fullt med operasjon,cellegift, strålinger…
      Så fikk barnebarnet mitt leukemi.:( . Han er i dag 6 år, og friskmeldt 😉 Noe jeg er så glad for.
      Det har vært mange tøffe år,. Med redselen og angsten.. Men jeg hadde jo angsten og smertene lenge før alt dette skjedde.
      Men må innrømme at det ikke har blitt mindre redsel…
      Men så her for en mnd siden,, fikk jeg en melding fra ei venninne….
      Å begynne med noe som heter LDN…….NALTROKSEN..
      Det hjelper for mye. Bla, fibromyalgi ,, som jeg har. Og ME,, og mye annet.
      Les på http://www.ldn.no
      Det har hjulpet meg masse… Tenk, etter 30år,,, så får jeg noen tabletter, som gjør meg smertefri …… Det er for godt til å være sant, sier jeg…. Har hatt litt vondter, og litt urolig, men på langt nær der jeg var, hver dag….
      Så litt solskinnshistorie opp i all elendigheten ;)))))
      Så jeg krysser fingrene for at dette vil vedvare…. Tenk å få leve normalt de årene jeg har igjen….. Det hadde vært noe det :))))
      Klem fra ei som vet så alt for godt hva det er å slite med angst!!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg