Åpen om psykisk helse? Del 2

Helluu 🙂

Idag kommer fortsettelse på gårsdagens innlegg om åpenhet. Det kan du lese HER.

 

Jeg skrev litt om reaksjonene på at jeg har vært åpen med min psykiske helse.

En annen ting som er, og har vært, positivt for meg er at andre har kunnet hjelpe meg, besøke meg og støtte meg. Vennene mine har som regel visst når jeg har vært deprimert/manisk og når jeg er bra og handler ut i fra det. Det har krevd en god dose kommunikasjon fra begge parter, men det har gått utrolig fint! Nå er jeg VELDIG heldig med mine fantastiske venner som ikke gir meg opp og som alltid stiller opp. Uansett til hvilken grad, tror jeg nok at dine venner vil gjøre det samme for deg.

Jeg har også snakket med flere som ikke tør å si noe til sine venner fordi de er redde for å miste dem. Det kan selvfølgelig skje, men er det ekte venner, gjør de ikke det. Du kan bli positivt overrasket over hvor forståelsesfulle mennesker er. I tillegg kan det faktisk gjøre vennskapet godt å snakke om det som er vanskelig. I noen tilfeller tror jeg også at åpenhet gjør at vennskapet overlever.

 

//weheartit.com

 

Selv har jeg to venner som har reagert litt annerledes enn de andre i forhold til min situasjon. Jeg sier ikke at det er feil, men det viser bare at folk reagerer forskjellig. For det første så har jeg en venninne som stort sett aldri kommer på besøk når jeg er innlagt. Det er rett og slett fordi hun føler det ubehagelig og hun er usikker på hvordan hun skal forholde seg til meg i situasjonen. I starten trodde jeg det var fordi hun rett og slett ikke var en god venn, men etter at vi hadde snakket litt om det kom vi frem til hvorfor og nå er det selvfølgelig helt greit!

//weheartit.com

Den andre som har “skilt seg ut” i reaksjon var min kjære roomie på folkehøgskolen. Jeg ønsket å gjøre henne obs på situsjonen så tidlig som mulig og være tydelig på at vi måtte ha en god kommunikasjon og at vi måtte kunne si ifra til hverandre hvis situsasjonen ble vanskelig. Det er jo ikke alle som tåler å BO med en psyk person, det kan til tider være veldig krevende. Jeg fortalte om situasjonen og satt igjen med et inntrykk av at hun ikke forstod hva jeg pratet om i det hele tatt. Det gjorde hun ikke heller, men hun googlet diagnosen og leste litt på bloggen min. Så tok hun opp temaet igjen etter noen dager og var ærlig på at hun ikke forstod, men at hun nå skjønte litt mer av hva jeg bablet om. Hun hadde aldri vært bori noe liknende før og så på det som en positiv erfaring. Vi hadde lange samtaler om nettene og i løpet av året ble hun både en god støttespiller og en god samarbeidspartner i sykdomsbildet mitt.

 

Ønsker alle en fortsatt fin torsdag!

Jeg blir veldig glad hver gang jeg får en ny “likes” på facebooksiden min. Der kan du enkelt holde deg oppdatert. Trykk på bildet for å komme dit.

Åpen om psykisk helse? Del 1

Til mine kjære, kjære lesere

Jeg vil fortsette litt med temaet åpenhet om psykisk helse. Har tidligere skrevet to innlegg om det som du kan lese HER og HER.

Nå ønsker jeg å fortelle dere litt mer om mine erfaringer når det gjelder åpenhet. Jeg vil også oppfordre deg som vurderer det til å prøve å være åpen ovenfor en eller flere personer i livet ditt. Jeg har mye på hjertet om dette temaet, så jeg deler det opp i flere innlegg slik at det ikke blir så mye på en gang.

//weheartit.com

 

Da jeg valgte å åpne meg, og snakke om min psykiske helse var det mange tanker i hodet mitt. Jeg var veldig spent og litt nervøs. Tenk om jeg fikk mange stygge kommentarer på bloggen min (eller ellers i livet..). Tenk om folk dømte meg og trodde jeg var “sinnsyk”/gal… Tenk om jeg mistet vennene mine… Ingenting av det jeg gikk å var nervøs for på forhånd skjedde. Hittil har jeg fått EN litt ekkel kommentar på bloggen. EN. I “virkeligheten” har jeg ikke fått noen. Alle jeg har møtt har vært positive. Mange har vært skeptiske, men etter at jeg har fått forklart meg ordentlig og de har fått stilt spørsmålene sine har alle være positive.

Kanskje er det noen som er positive direkte til meg, men som kanskje ikke er like positive bak ryggen min, men det gidder jeg ikke bruke energi på å bry meg om. Jeg vet at det jeg gjør er viktig. Jeg vet at jeg har endret synet på psykiatri hos flere og det er det som betyr noe for meg.

 

//google.com

 

Det jeg merket aller tydeligst av respons var at menneskene rundt meg viste forståelse (i den grad det er mulig). Ofte hører jeg om mennesker som holder psykdom i det skjulte og føler at ingen forstår dem og at de ofte er oppe i pressede situasjoner. Det slapp jeg. For jeg forklare meg, og folk respekterte det. Jeg sier ikke at alle burde gjøre som meg, men for meg var det riktig. Det gjorde godt og jeg vil anbefale å prøve det ut for andre som vurderer det. Kanskje blir du like overrasket som meg over responsen? (Begynn med din/e nærmeste venner, prøv ut litt. En MÅ ikke skrive om det til hele verden).

Fortsettelse følger i morgen…

Love
 

Hvorfor jeg er åpen om bipolar lidelse

God kveld i stua!

I går skrev jeg et blogginnlegg om hvordan jeg synes det er å være åpen om psykiatri. Det kan du lese HER. Idag vil jeg skrive litt om hvorfor jeg er åpen om det og i morgen vil jeg skrive litt om hvordan du kan være åpen om det. Kos deg 🙂

 

Da jeg var innlagt for første gang i slutten av 2008 var det mye nytt. Mange nye inntrykk og opplevelser jeg aldri trodde jeg måtte igjennom i mitt liv. Men jeg ble altså “utvalgt”. Sammen med en haug av andre psykisk syke og det eneste jeg kunne gjøre var å bruke den tiden jeg måtte og komme meg ut av det på best mulig måte. Mitt alle første blogginnlegg om psykiatri kan du lese HER.

 

//Weheartit.com

Jeg er en ærlig person. Jeg fant fort ut at det fungerte dårlig for meg å “lyve”/finne på unnskyldninger fordi jeg var som jeg var og hvorfor jeg ikke var tilstede på skolen osv. Jeg er ikke en sånn person. Derfor bestemte jeg meg for å være åpen fra dag 1.

Det gjorde det mye lettere for meg å forklare hvorfor jeg ikke kunne møte på skolen hver dag og hvorfor jeg ikke alltid orket å være sosial. Jeg møtte MYE forståelse, noe som gjorde det lettere for meg å stå frem som psykisk syk. Ofte er jeg av den typen som tenker “Go big, or go home”.

Det var jeg også i denne situasjonen. Derfor opprettet jeg bloggen. Derfor tullet jeg med “galehus” og psykiatrisk. Derfor sa jeg rett ut til venner og bekjente at jeg hadde vært der.

Jeg var veldig klar på at jeg ville ha så lite som mulig tilrettelegging og “stakkars deg” tanker/blikk. Jeg ville (og vil fortsatt) prøve å leve så normalt som mulig, i den grad det går og det hjelper ikke medmedlidenhet og “stakkars deg” (utenom når jeg er kjempe deprimert). Min store utfordring i livet er derfor å leve så “normalt” som mulig. For det må gå begge veier. Hvis jeg går rundt å synes synd på meg selv, gjør andre det automatisk også. Men jeg synes ikke synd på meg selv! Jeg er heldig som har klart å komme meg såppas mye på beina som jeg har. Det hender selvfølgelig at jeg gjør det også, men hvem gjør vel ikke det?

 

Rykter kan sjelden stoppes før sannheten bekreftes av “hovedpersonen” i ryktet. Det gikk mange rykter om meg på den tiden. Det gidder jeg ikke gå nærmere inn på, men det var ikke alt jeg hørte som var like hyggelig eller sant. Rykter er noe vi alle møter i livet i større eller mindre grad. Det er som regel ikke hyggelig, og sjelden sant, men de er der uansett. Derfor tenkte jeg å stoppe rytene fortest mulig. Og våpenet jeg brukte var sannheten, enkelt og greit.

 

//Privat

I starten merket jeg godt at dette var nytt for de fleste jeg snakket med. Noe som ikke overrasket meg, men jeg tenkte at hvis jeg klarer å være åpen kan jeg kanskje snu noens tanker om psykiatri. Det er mange der ute som ikke vet stort om psykiatri og det er lite å finne på nettet. De kjenner bare ryktene og ikke noe mer. Derfor ønsket jeg å selv være en faktakilde og vise at jeg er en person som andre kan komme til med spørsmål eller andre aktuelle ting. Jeg har lært mye gjennom mine år i psykiatrien og stiller gjerne opp som leksikon på følelser og opplevelser i den kategorien. I den forbindelse er det også viktig for meg å nevne at jeg ikke er noen faglært psykolog. Jeg kan bare hjelpe til ut i fra egne erfaringer og eventuelt veilede folk videre til hjelpeinstanser.

 

Så for å oppsummere har jeg valgt å være åpen om psykiatri fordi jeg er veldig fan av å snakke om ting som er vanskelig, kanskje tulle litt med det og på den måten gjøre det lettere for meg og andre å forholde seg til. Jeg har valgt å være åpen om psykiatri fordi jeg vil vise verden at det går an å leve et verdig liv selvom en har en diagnose. Jeg ønsker å dele mine erfaringer fordi jeg vet at jeg ikke er alene i verden om å ha en psykisk sykdom. Jeg vil vise at det finnes håp. Og sist, og kanskje størst, jeg ønsker å være en trendsetter ved å være åpen om psykiari.

//Weheartit.com

 

Nå skal jeg sove godt, for jeg har hatt min første dag som barnehagevikar idag på småbarnsavdeling.

 

Ha en fortsatt fin kveld 🙂


Jeg blir fortsatt VELDIG glad hvis du vil “like” siden min på Facebook. Trykk HER så kommer du direkte til siden. (Du kan også trykke på bildet over.)

Behandler folk deg annerledes?

God kveld i stua

Dette har vært en ganske hektisk, men fin dag. Nå ligger jeg slått ut med magevondt. Sikkert fordi jeg har glemt å puste idag. Magen min er rar sånn… Kanskje den er glad. Det kan også være. For det er jeg. Du kan lese mer om magen min HER.

 

Idag skal jeg skrive litt om at folk vet at jeg er psykisk syk og hvordan det påvirker meg.

Hele verden har tilgang til denne bloggen og alle som vil kan få vite at jeg er psykisk syk. Det er ikke akkurat noen hemmelighet lenger. Noe jeg synes er helt greit. Men hvordan reagerer folk da? Når de får vite at jeg er psykisk syk… Det er veldig forskjellig. Noen, men veldig få prater til meg som om jeg skulle vært laget av glass. De fleste oppfører seg helt vanlig rundt meg. Jeg er veldig tydelig med det at selvom jeg har en sykdom er jeg den jeg alltid har vært. Jeg er kanskje ikke lik mine gjevnaldene i alt, men stort sett har jeg samme mål og ønsker for livet som de fleste på min alder har. Noen er veldig flinke til å skjule at de vet. Det er selvfølgelig helt greit! Og noen stiller mange spørsmål. Det er også helt greit. Jeg er et menneske og liker å bli behandlet som et. Noe folk er veldig flinke til. At noen skal gå på tå rundt meg er ingen tjent med. 

Når jeg forteller noen at jeg har en diagnose pleier jeg å være veldig tydelig på at jeg ikke er noe annerledes enn den personen de har blitt kjent med. Jeg har bare litt tyngre bagasje og andre type utfordringer i hverdagen. Det er viktig for meg at de rundt meg vet at jeg ikke er redd for å snakke om det. Det kan også hjelpe dem til å stille de spørsmålene som noen eventuelt måtte ha. Det skal ikke være farlig å stille spørsmål rundt diagnosen. Ikke til meg. På den andre siden er det ikke alltid like gøy og BARE prate om det. Litt sånn, fordi vi ikke har noe annet å prate om. Jeg synes det er veldig hyggelig å høre om andres liv og hverdag i ny og ne også, og ikke bare prate om diagnoser og sykehus. Det er også en av grunnene til at jeg har denne bloggen, slik at nysgjerrige mennesker skal få snoke litt og dem som ikke tør å spørre kan få lese om meg her.

//privat

Jeg kan tulle med det, og de fleste synes det er helt ok. Det gjør det hele litt mindre farlig.

Hvis jeg skal fortelle en person om min diagnose synes jeg det er veldig greit at personen har blitt litt kjent med meg først. Førsteinntrykket er viktig for de fleste og hvis jeg braser ut med dette rett etter håndtrykket hadde nok mange blitt vettskremt. Det hadde hvertfall jeg!

Jeg ønsker at personen skal møte MEG før hun/han møter diagnosen. Når jeg først sier det, er det kanskje i en samtale der det passer seg eller faller naturlig å nevne det. Da er jeg alltid veldig nøye på å la personen bli klar over at det ikke er farlig og at jeg er meg tross alt. Hun/han får også streng beskjed om at hvis det er noe du lurer på, så er det bare å spørre. Jeg er ikke redd for å snakke om det og ingen spørsmål er for dumme.

Dette mener jeg er viktig, slik at ikke personen går hjem og lurer på masse, søker på internett og danner seg et bilde av hvordan jeg er. Da er det bedre at jeg får prate for meg selv. Jeg har kanskje ødelagt litt meningen bak dette avsnittet med at folk kan besøke bloggen før de møter meg for første gang. Det er bare noe jeg må leve med. Det er bedre enn det motsatte – at ingen vet, synes jeg.

 

Noen vil kanskje si at jeg prater mye om dette. Det er ikke så rart. De fleste prater om det som opptar en i hverdagen. Jeg har en blogg, en bok og en åpenhet som gjør at dette opptar meg mye i hverdagen og vil derfor bli naturlig for meg å snakke om. Allikevel føler jeg ikke at dette temaet kommer opp så ofte som før, og det er helt ok!

//weheartit.com

 

Vil du mene noe om denne saken er du hjertelig velkommen til å gjøre det i kommentarfeltet 🙂

Hade så lenge!

Tabubelagt psykiatri

Idag har vært en kort dag på jobb. Har jobbet 4 hektiske timer og nå har jeg dundrende hodepine av en eller annen rar grunn. Pleier sjeldent å ha det, men sånn er det noen ganger…

Jeg har fått spørsmål om psykiatri og tabu og skal selvfølgelig svare på det. Jeg synes det er et superspennende tema som jeg sikkert kan skrive side opp og side ned om, men har selvfølgelig prøvd å fatte meg i korthet. Håper jeg har fått med det viktigste. Enjoy!

 

//weheartit.com

Du skriver på bloggen at psykiske sykdommer er tabubelagt, hva mener du med det?

Et tema som er tabubelagt betyr at det ikke “skal” snakkes om. Banning er for eksempel tabuord. Et tabubelagt tema blir ofte begravd og ingen tør å snakke om det, det er “fyfy” å nevne det.

Mange ser rart på deg hvis du forteller at du er psykisk syk og blir kanskje redde for at du er “gal” eller utilregnlig. Det er et tema som vi ikke vet så mye om og mange er sjenerte for å stille spørsmål. I stedet for å spørre har mange et bilde av hvordan psykisk syke er og tror alle er sånn eller slik. Hvis du sier du er psykisk syk vil folk heller gå på tå rundt deg enn å snakke med deg direkte om hva som feiler deg. Noen som kjenner seg igjen her? Det som er spennende er at “mannen i gata” kan være psykisk syk. Du trenger ikke se det på personen engang.

Det har vært lite informasjon å finne om det. Det var derfor jeg startet bloggen min i 2008. Mitt mål er at dere skal kunne finne informasjon om psykiatri slik at dere kan få et litt “mildere” bilde av det å være psykisk syk. Jeg har også delt mange livserfaringer fordi jeg mener det er minst like viktig. For meg har det hjulpet veldig å ha bloggen. Det blir mindre spørsmål og folk kan forstå meg lettere (føler jeg, hvertfall).

I 2012 har flere åpnet opp og snakket rundt temaet og vi har fått mer informasjon fra media. Folk generelt aksepterer temaet mer, fordi de vet mer. At det snakkes om i media er gull! Det er vår største mulighet for å få mer åpenhet rundt det. Det hjelper også på for folk som ønsker å stå frem og si at de er psykisk syke på ett eller annet nivå. Det blir bedre tatt i mot i samfunnet.

Jeg mener at psykisk syke som er åpne kan komme lengre på kort tid enn de som ikke sier noe. Er du åpen, oppsøker hjelp og har en god dialog med pårørende og helsevesenet (fastlege, psykolog osv.) kan det bli mye lettere for personen å håndtere sykdomen sin. Det er lettere å få riktig hjelp på den måten.

//weheartit.com

 

Depresjon, angst og andre psykiske lidelser er like menneskelig som å brekke et ben. Fler og fler opplever å få en depresjon og det er få som faktisk vet hvordan de skal gå frem for å få orden på det. Derfor er det viktigere enn noen gang å gi folk informasjonen de trenger!


 Hva mener DU om at psykiatri er tabubelagt?

 

(Lik gjerne siden min på facebook ved å trykke på bildet over.)