Det er skikkelig vondt og kjipt

For noen uker siden hadde jeg en rar, men fin opplevelse. Jeg skulle gjennom en operasjon. Den samme operasjonen som jeg hadde for mindre enn et år siden. Jeg skulle gå på krykker i 4-6 uker. Alle vet at man blir litt mindre (ganske mye mindre) mobil med krykker. Det er tungt å bruke armene hele tiden, det er slitsomt for rygg og nakke, vanskeligere å komme seg rundt, jeg kunne ikke kjøre bil, ble sykemeldt osv. Mange ting som gjorde det veldig kjipt å måtte gå igjennom denne operasjonen.

 

Jeg var også gjennom prosessen for under et år siden og visste hvor smertefullt og kjipt det var. Jeg visste godt hva jeg hadde i vente.

 


// blingme.tumblr.com
 

Psykologen min fortalte meg nylig at hun hadde gått litt på "tå hev" ukene rundt operasjonen. Med min sykehistorie og alle andre utfordringer i livet mitt nå, så kunne dette bli vanskelig for meg å håndtere. Sykehistorien fra forrige operasjon tilsa også akkurat dette.

 

Jeg hadde forberedt meg og tok det ikke så tungt i forkant. Dette var noe jeg måtte igjennom og da var det bare å bite tenna sammen og gjøre det beste ut av det.

 

Den første uken etter operasjonen var allikevel skikkelig kjip, naturlig nok. Mange spurte om jeg hadde vondt, om det var klønete å gå på krykker, hvordan det gikk med armene osv. Jeg kjente litt ekstra godt etter og svarte det samme på nesten alle spørsmål; "det er skikkelig vondt og kjipt". For det var det.

 

 

Tre dager den første uken kunne jeg krysse av på "moderat deprimert" på stemningsregistreringsskjemaet mitt (Les mer om det HER). Inntil jeg skrev dette på mobilnotater en kveld:

 

"Bytt fokus. Prøv å fortelle om at operasjonen gikk bra (for det gjorde den) og at det faktisk ikke er så lenge på krykker (for det er det jo ikke). Heller ikke så veldig vondt (bare de første par dagene). Dette går fint. Er ikke så big deal, egentlig. Jeg er jo snart på bena igjen og har mjavascript:mctmp(0);ye tid til å gjøre kontorarbeid. Sånn er det nå. Ferdig med det."

 




Det ble svaret på alle de kommende spørsmålene. Det snudde opp-ned på hele meg og det ble plutselig litt enklere å håndtere sitasjonen. Jeg ser nå at dette er det mest grunnleggende vi har jobbet med i alle årene med terapi; hvordan håndere vanskelige situasjoner på en god måte.

 

 

 Psykologen min hadde ingen grunn til bekymring for belastningen som ventet meg, kanskje for første gang på mange år.

12 kommentarer

Monica BJ

01.05.2015 kl.20:35

Så bra at du klarte å snu fokuset og gjøre hverdagen lettere for deg selv =)

eveliin

01.05.2015 kl.20:42

så bra at du klarer og ta det til noe positivtv som gjør det lettere for deg selv.

Nina Emilies blogg

01.05.2015 kl.20:44

Monica BJ: :)

Nina Emilies blogg

01.05.2015 kl.20:44

eveliin: :)

Britt Irene

01.05.2015 kl.20:44

Fantastisk flott Nina😊godt gjort å klare og flytte fokus👍🏻 det trenger vi alle å øve på. Jeg skal starte med en gang🌺

Nina Emilies blogg

01.05.2015 kl.20:47

Britt Irene: Takk for det, Britt Irene :)

Eilén Holt

03.05.2015 kl.18:51

Så bra at du har klart å flytte fokus! God bedring!

Elisabeth

03.05.2015 kl.22:15

Godt jobba med å bytte fokus! Og god bedring videre! :)

Psykepiker

17.05.2015 kl.00:43

God bedring!

Nina Emilies blogg

17.05.2015 kl.15:14

Psykepiker: Takk for det!

Nina Emilies blogg

17.05.2015 kl.15:16

Elisabeth: Takk for det :)

Nina Emilies blogg

17.05.2015 kl.15:16

Eilén Holt: Takk for det :)

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits