Gooood morgen!

Nå ligger jeg i senga etter en god natts søvn. Jeg er snart klar for å stå opp og gå på jobb, men først skal jeg svare dere på noen flere spørsmål fra dere lesere.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hva driver du med for tiden?

Nå om dagen jobber jeg med å stabilisere hverdagen min. Jeg går til psykolog, jobber 50% og prøver å komme igang med litt trening/bevegelse. Målet er å komme meg ut av depresjonen jeg har vært i fra april og er på veldig god vei. Nå merker jeg veldig få restsymptomer og mener selv at jeg har kommet meg godt ut av den. Noen dager er verre enn andre, men jeg tar mine forhåndsregler og prøver å ta hensyn til kroppen. Det viktigste nå er å forebygge en ny depresjon, noe som kan være litt vanskelig til tider, men første skritt på veien er å stabilisere hverdagen. Få til en fast timeplan. Det kommer seg nå. Les mer om næværende svingninger HER. Og andre opp- og nedturer HER.

//weheartit.com

Hvorfor meldte du deg på Budstikkas bloggkonkurranse?

Bloggkonkurranse er gøy! Jeg ble meldt på av en av mine lesere, faktisk. Noe som er veldig stas. Jeg synes det er en god mulighet til å få flere lesere og nå ut med mitt budskap til flere. Jeg har hele tiden tenkt at det ikke er viktig å vinne, men å delta, men jeg må ærlig innrømme at det hadde vært sykt stas å bli en av topp tre. Det er alltid hyggelig å bli satt pris på. Jeg får så utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger. Veldig mange heier på meg og det betyr veldig, veldig mye!

//budstikka.no

Du snakker og skriver veldig åpent om din “lidelse”, hvordan er responsen fra de rundt deg?

Responsen er positiv. Jeg er veldig nøye med å forklare hver enkelt jeg prater med litt mer enn bare å slenge ut at jeg er psykisk syk. Det er viktig at folk får stille spørsmålene sine slik at de ikke går å spekulerer i ulike ting rundt meg. Selvom jeg er åpen er jeg veldig nøye på å ikke si det til tilfeldige mennesker, som jeg kanskje skal ha et forhold til på en eller annen måte, før de blir litt mer kjent med meg. Det handler om å gi et godt førsteinntrykk som de kan ta vare på etter at jeg har sagt at jeg er syk. Folk er veldig takknemmlige for at jeg velger å være så åpen som jeg er og det setter jeg veldig stor pris på. De viser støtte og forståelse. Det at jeg er åpen gjør det også lettere for meg å kunne si “jeg orker ikke” eller “det vil jeg ikke”. Da blir det ikke masse masing og spørsmål, for de vet grunnen. F.eks når det kommer til alkohol.

Jeg tror mange opplever at de kan komme til meg om de har spørsmål rundt psykiatrien, om det handler om meg eller andre, og slik ønsker jeg at det skal være. Ingen spørsmål er for dumme og jeg er bare glad for å kunne hjelpe til. I tillegg er jeg VELDIG for åpenhet rundt temaet og da mener jeg at jeg selv må være åpen. Hvis jeg skal kunne jobbe for åpenhet må jeg kunne gå frem som et godt eksempel, noe jeg synes jeg gjør. Noen må starte og det kan godt være meg.

//Photo: Anthony Simmons

Om det er noe du lurer på om meg, bloggen eller psykiatrien, er det helt lov å spørre. Når som helst!

Ønsker alle en fin dag, med masse positivitet!

Liker du bloggen min?

1. Stem på meg i finalen av Budstikkas “Årets blogg” konkurranse HER.

2. Lik siden min på facebook HER.

God kveld fintfolk

Hurra! Jeg er i finalen i “Årets blogg”konkurransen til Budstikka. Idag har jeg fått utrolig mye støtte fra kjente og ukjente. Det er så fantastisk hyggelig og det varmer i hele kroppen!!

Tusen takk, for at akkurat DU besøker bloggen min og viser din støtte. Det motiverer VELDIG til å fortsette å være åpen om psykiatrien, noe som ikke alltid er like lett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

//weheartit.com

Nå trenger jeg DIN stemme!! Trykk HER eller på bildet over for å stemme på meg (noe jeg trenger, veldig!)

Ha en god natt, alle sammen!

Hvordan var det å gå på folkehøgskole for deg med tanke på psyken?

Folkehøgskoleåret mitt var veldig varierende. Det startet veldig bra. Få visste om at jeg var syk eller om bloggen min. Det var helt ok, jeg var på skolen hver dag og klarte meg fint. Jeg valgte å ikke si noe til alle tidlig fordi jeg ønsket at folk skulle bli kjent med meg og ikke diagnosen min. Den første som fikk vite det var min kjære roomien. Hun tok det veldig fint og vi hadde en åpen dialog om alt rundt psyken min. Jeg fant mye støtte i henne og en som jeg kjente fra før. Kort tid etter skolestart fortalte jeg klassen min på ca. 20 elever om diagnosen og sa litt om meg rundt det. Det hjalp meg litt, siden da visste de hvorfor jeg trakk meg tilbake noen ganger eller kunne være litt “mye”. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter tre måneders tid kjente jeg på det at få visste hvem jeg egentlig var og jeg ønsket å fortelle mine medelever om diagnosen min. I tillegg hadde det selvfølgelig gått noen rykter, som jeg ønsket å få klarhet i. Noe var sant, annet usant og hvis jeg valgte å være åpen kunne alle få vite hva som egentlig var fakta. Tøff som jeg er gikk jeg opp på scenen foran mine 150 medelever og fortalte om diagnosen, hva det er og hvordan jeg kan bli. Det var veldig godt å få det ut og jeg fikk kjempe mye støtte og positive tilbakemeldinger. Da var det ingen hemmeligheter og det føltes bra.

Bakdelen ved en slik diagnose på folkehøgskole var at jeg måtte holde søvnmønsteret i sjakk. Alle andre var oppe halve natta, fant på sprell og ble bedre kjent. Jeg måtte legge meg til rimelig tid for å klare å gå på skolen. Det resulterte i at jeg ikke ble så godt kjent med mange og folk fant etterhvert sine gjenger. Det var ikke vanskelig å slenge seg på i en klikk, folk var alltid åpne og ønsket alle velkommen, det var mer meg som var problemet. Jeg følte at jeg trengte meg på og at de kjente hverandre så godt. Etterhvert begynte jeg derfor å isolere meg mer og mer på rommet, som førte til at det var enda vanskeligere å komme meg ut og være sosial. 

Da julen nærmet seg var jeg veldig langt nede. Jeg var mye fraværende på skolen og holdt meg mest på rommet. Så kom juleferien. Da fikk alle en liten break, noe jeg kjente at jeg virkelig trengte. Å være med venner og familie hjemme ga meg ny inputt og ny giv til å fullføre skoleåret i Stavanger.

Tilbake på skolen i januar var jeg klar for å gi alt jeg hadde. Være sosial, bli bedre kjent med folk og oppsøke typiske “folkehøgskolesituasjoner”. Skape minnene for livet, som alle snakket så mye om. Da skulle jeg starte mitt livs beste år, som endte med å bli mitt verste. 2011 startet med influensa i 1 mnd. – mer tid på rommet. Etter det var jeg nok en gang klar for å ta Solborg med storm. Da fikk jeg blindtarmbetennelse og nok en måned på sykehuset og på rommet. Etter så lang tid innestengt ble det enda vanskeligere for meg å komme meg ut enn det var før jul. Jeg fikk mat på rommet, gjorde skoleoppgavene mine på rommet og fikk litt besøk av mine nærmeste i ny og ne. Dette resulterte i en ganske dyp depresjon som jeg gravde meg mer og mer ned i. Det var et par aktiviteter jeg gjennomførte tross depresjonen. Blandt annet var jeg med i musikalen Les Miserablés som jeg fant mye glede i. Men depresjonen hadde satt seg. En av mine lærere pratet mye med meg og flere av dem prøvde å hjelpe, men tilslutt var det bare en løsning. Innleggelse. Jeg ble overtalt til å dra hjem for å være der et par dager og få en timeout. Pappa hentet meg på toget og dagen etter ble jeg kjørt til Blakstad. Du kan lese om den innleggelsen HER.

De to neste månedene var jeg innlagt og så veldig svart på ting. Jeg hadde nesten ikke kontakt med noen og folkehøgskoleåret mitt kunne jeg se langt etter. Jeg ble innlagt i starten av april og ble ikke skrevet ut før i slutten av mai. Da var skoleåret over. Heldigvis fikk jeg dra nedover en helg for å takke for meg, det var godt å få avsluttet året på en ordentlig måte.

Så kom sommeren og jeg møtte min nåværende samboer. 2011 ble ikke stort bedre enn året hadde startet, og jeg har ikke møtt så mye motgang i hele mitt liv som jeg gjorde i hele 2011, men jeg er her, levende. Og 2012 har vist seg å bli et mye bedre år en det forige.

For å oppsummere og svare på spørsmålet: Å gå på FHS med min diagnose fører til utfordringer, men det er ikke umulig. Jeg tror jeg kunne hatt et minneverdig år om jeg ikke hadde hatt så uflaks i starten av 2011. Jeg hadde også oppfølging hos psykolog i Stavanger, men hadde uflaks med henne også fordi hun var gravid og avlyste de fleste av timene mine. Dette er et skoleår jeg vil glemme og huske på samme tid, så jeg prøver å ta med meg de positive tingene og erfaringene videre. Jeg hadde mye uflaks, men det betyr IKKE at alle trenger å oppleve det på samme måte.

Om jeg anbefaler andre med min diagnose å dra på folkehøgskole er vanskelig å si. Det kommer veldig an på sykdomsbildet og jeg vil råde deg som eventuelt vurderer det om å rådføre deg med din psykolog eller lege. I tillegg er det nok lurt å sakke med andre som har gått på FHS om hvordan det er og ta en vurdering med foreldre eller andre som kjenner deg godt.

Jeg klandrer INGEN andre enn meg selv for det som skjedde og mine medelever var helt fantastiske med meg. Det ble nok bare litt for mye fokus på sykdom, det ble det folk kjente meg som.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette innlegget. Du er hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar under her. Jeg går i dusjen etter TO timeslange turer idag. Herlig.

Ønsker alle en fin uke.

Goood søndag!

Idag har vært en fin dag. Startet dagen med noen timer i senga, med pcen og bare slappet av. Så sto vi opp og gikk en lang tur i sola, tok en pause på Bekkestua for å se på livet før vi gikk hjem og grilla. Dette har vært en perfekt dag med tanke på at psyken har falt litt om dagen.

Sollys, luft og en tur i litt høyt tempo er gull. Jeg har vært flink og ikke tenke på plikter idag, bare tatt dagen helt som jeg følte for. Deilig! I tillegg har jeg vært flink til å bruke sansene mine. Luktesansen og synssansen. Jeg har løftet hodet og sett rundt meg, herlig. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

//weheartit.com

Flott bilde av grillen vår. Deilig med sommertempratur selvom vi satt i skyggen!

Nå skal jeg snart sette meg ned og skrive til dere om hvordan jeg hadde det på folkehøgskolen.

Ønsker alle en fin søndag videre.

Jeg merker jeg er sint. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er det. Akkurat nå. Kanskje fordi jeg er sliten. Etter at jeg kom hjem fra jobb idag har humørsvingningene vært store. Jeg har gått fra nesten deprimert til å være den lykkeligste jenta i verden. Og nå er jeg sint. Uten noen spesiell grunn. Om et kvarters tid er det ikke sikkert jeg er sinna lenger. Lurer på hvilket humør jeg møter på da…?

Dagene er hektiske og det har skjedd mye i det siste. Jeg har hatt lite tid for meg selv for bare å slappe av. Det merker jeg godt. Alt har gått i ett og to-do-listen blir lang. Som er et av mine aller tidligste tegn på tilbakefall til depresjonen. I morgen skal jeg bruke tiden min godt. Den skal brukes på pc-loking, serier og ingen plikter. Det er min måte for å prøve å redde meg ut av en mulig depresjon.

De siste ukene har jeg hatt det veldig bra og jeg har hatt mye positivitet rundt meg. Jeg har VALGT å forkusere på de positive hendelsene og lagt de negative bak meg. Dette er noe jeg ønsker å fortsette med, så da må jeg trå til og sette i gang mine egne tiltak for å ikke gå ned i dype daler, igjen. Jeg tenker at hvis det fortsetter sånn som det har gjort idag så ringer jeg til Sikta neste uke (hvor jeg kan få innleggelser hos en åpen institusjon, slik at jeg kan fortsette livet mitt, men allikevel få tett oppfølgning). Det er en fin back-up, men jeg håper selvfølgelig å slippe!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

//weheartit.com

Som jeg har sagt før, jeg nekter å legge meg ned for denne diagnosen. Jeg vil kjempe, bli bedre og finne balansen i mitt liv – med diagnosen i MIN hule hånd. Det er fint å kunne dele erfaringer og tanker med dere fine lesere.

Sov godt, store verden.

God kveld, kjære lesere

Hurra, jeg kom til finalen med 2. plass av folkestemmene. Utrolig stas!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Les mer om konkurransen HER.

//google

Tusen takk for hver eneste stemme jeg har fått! Jeg håper dere vil fortsette å stemme på meg når finaleperioden fyres løs på mandag. I morgen svarer jeg på spørsmål om folkehøgskolen.

Ønsker alle en god lørdagskveld.

Flotte mennesker!

Her kommer svar på dagens spørsmål.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvordan påvirker diagnosen deg i hverdagen?

Veldig ofte må jeg ta hensyn til diagnosen. Jeg må ta medisiner og sørge for å trene gjevnlig, få nok søvn og mat. Jeg må også passe på at jeg ikke har for mange akiviteter på en gang og at jeg alltid setter helsa først – hører på hva kroppen trenger og vil. Det er sunt for de fleste, men jeg kan ikke pushe meg flere dager på rad sånn som mange kan. Det er en del å passe på, men nå har jeg hatt diagnosen så lenge at jeg har lært meg noen triks i forhold til det. Når depresjonene kommer er det selvfølgelig kjipt. Jeg jobber fortsatt med å akseptere at de kommer og jeg har hørt at de kommer til å roe seg med årene. Det høres kanskje ut som en heldagsjobb og passe på denne diagnosen, men det blir en vane etterhvert. Jeg har blir veldig flink til å kjenne etter tidlige tegn, men jeg er ingen ekspert – enda.

Hvordan ser en vanlig hverdag ut for deg?

En vanlig dag varierer alltid. Jeg tror ikke det er noe som heter en vanlig hverdag for meg. Er jeg deprimert er hverdagen tom og stille og lite aktivitet. Er jeg manisk er det masse aktivitet, mange prosjekter og i tillegg mye jobbing. Er jeg “meg selv” er det en mellomting. Trening er også med i de gode periodene.

Er det noe du ikke kan gjøre på grunn av “lidelsen”?

Det er mye jeg ikke BØR gjøre, og blir anbefalt å holde meg unna, men hver enkelt finner sin egen balanse. Jeg bør ikke drikke så mye alkohol, for ofte. En fest i måneden er mer enn nok, og noen ganger blir det ikke det en gang. Har lært meg å ha det gøy på fest uten å drikke og liker å kjøre rundt på natten. Jeg bør ikke snu døgnet i ferien, da kommer det en episode ganske raskt, så jeg bør passe på at jeg har søvnmønstrert i orden. Jeg kan ikke reise uten å planlegge det godt på forhånd. Er det noe bipolariteten min reagerer på så er det å flytte rundt på meg. Jeg ser i ettertid at alle årene jeg flyttet annenhver uke fra mamma til pappa har jeg vært veldig ustabil, og har reagert ganske sterkt på det.

Jeg kommer ikke på flere ting akkurat nå, men det er støtt noen småting jeg ikke kan gjøre. MEN en positiv ting jeg har lært meg i løpet av disse årene er å sette pris på små ting og finne glede i mindre aktiviteter. Folk blir stadig overrasket over hvor lite som skal til for å glede meg. Det liker jeg godt.

Nå er det natta her. Må hvile ut før jobb i morgen.

Sov godt, folks!

Nå sitter jeg hos frisøren og skal få farge, striper og klipp gratis. Jeg er så heldig om dagen og livet smiler.

Etter den dagen jeg bestemte meg for å bli mer positiv, som jeg skrev om for en liten stund siden, har ting blitt så mye mer positivt for meg. Livet smiler tilbake! Jeg ser verden på en lysere måte og tar til meg alt det positive. Det er superdeilig og jeg håper det vedvarer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det hender at de negative tingene dukker opp, da forkuserer jeg på alt som er positivt og løsninger isteden for selve problemet. Jeg tar en pause, puster dypt og tenker på at det kommer til å gå bra denne gangen også. Dette er sunt for meg.

Jeg har en bok som jeg skriver i hver dag. Skriver ned alt som har vært positivt med dagen i stikkordsform. Det er fint.

Ønsker alle en fin ettermiddag!

God kveld, vakre mennesker!

Her kommer neste spørsmål midt i innspurten 16. mai. Jeg er sånn noenlude klar for morgendagen, men det store spørsmålet står fortsatt; hva skal jeg ha på meg?! Det kan ta hele kvelden å finne ut, og jeg er nok ikke den eneste med det “problemet”.

Jobber du, med hva i så fall?

Jeg jobber på Meny. Helt fra jeg var liten ønsket jeg på ett eller annet tidspunkt å sitte i kassa i en matbutikk. Ikke spør hvorfor, for det vet jeg ikke, men det var et lite mål jeg hadde for meg selv. Jeg ble ansatt der i februar i år.

Hvordan går det for deg å jobbe med din diagnose?

Da jeg startet hadde jeg en 100% stilling som ble alt for mye for meg. Så etter 1,5 måned på jobben ble jeg sykemeldt i 2 måneder. Nå er jeg tilbake, men i 50% stilling som til nå har gått veldig bra. Målet er etterhvert å jobbe 70%, men det må vi teste ut litt slik at dette ikke blir en ond sirkel. Jeg har stort sett holdt på sånn siden jeg startet å jobbe; jobber 100%, gjerne 150%, blir sykemeldt i lang tid, tilbake i 100% osv. Det er ikke noen god rytme. Først nå har jeg forstått det og begynt å prøve meg litt frem. Heldigvis har jeg en forståelsesfull sjef som jeg samarbeider godt med. Jeg har innsett at jeg er heldig som har det.

Jobben er perfekt for meg. Jeg kan bare gå på jobb, gjøre jobben min og dra hjem igjen. Jeg trenger ikke involvere meg mye psykisk, noe som er veldig sunt. I løpet av en uke har jeg mer enn nok å involvere meg i, så er slik jobb kunne ikke vært bedre. Selvfølgelig er det viktig å gi av seg selv. Jeg tenker mer på at jeg ikke brude jobbe i barnehage eller på skole NÅ, fordi jeg da måtte ha involvert meg mer i barna osv. Om et par år, når jeg er litt mer stabil kan jeg tenke meg å jobbe med ungdom. Vi får se hva tiden bringer.

//weheartit.com (redigert på iPhone)

Nå må jeg finne ut hva jeg skal ha på meg i morgen! Igjen, takk for at akkurat DU er innom bloggen min.

Ha en fortsatt fin kveld!

P.S. Jeg vil gjerne legge til her at jeg ikke jobber på Meny lengre, men som barnehagevikar. Les mer om det HER.

For en stund siden skrev jeg et innlegg om magen min og hvordan all angst og følelser setter seg i magen på meg. Innlegget heter “magen min” og du finner den under “april 2012” i menyen til høyre. Får ikke lagt ved link på mobilblogg.

Nå er den sånn igjen. Igår kveld begynte jeg å grue meg til å dra på jobb idag. Ikke fordi jeg ikke liker jobben min, for det gjør jeg! Det er fordi jeg har innstilt meg på at dagen kommer til å bli lang (fordi jeg får bilen etter jobb). Det er helt feil innstilling og jeg prøver å fortelle kroppen min at det ikke kommer til å bli noe ille. Mageknipet har satt seg skikkelig og når jeg tenker at “dette kommer til å gå kjempebra”, kommer kvalmen smygende også.

Jeg nekter å gi etter for den magen! Den har styrt nok over livet mitt. Jeg drar på jobb. Dermed basta!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Slenger med et søtt bilde jeg fant på weheartit.com.

Nuss nuss