Jeg vil svare utadvent, sosial og omsorgsfull, og håper at det er riktig.
Når oppdaget du at du hadde en psykisk sykdom?
Jeg startet hos psykolog første gang da jeg var 9 år fordi pappa skjønte at jeg slet. Siden det har jeg gått til over 25 ulike psykologer (inklkudert noen på Sikta og Blakstad). Det er i overkant mange. Desverre har jeg opplevd mye flytting og bytting på poliklinikken, pluss at jeg har flyttet litt rundt selv også. Innleggelsene mine er da jeg har jobbet mest med meg selv, og kommet best ut av.
Hvordan regaerte du da du fikk diagnosen?
Jeg tok det veldig fint. Jeg synes det var veldig greit å få diagnosen. Alle visste det var noe, men ingen visste hva. Det gjorde det litt lettere for de rundt meg å forstå hvorfor jeg er som jeg er. Da jeg fikk tildelt bipolar lidelse ble det lettere for meg, og de rundt meg, å forholde seg til episodene jeg opplevde. Jeg kunne lese meg opp på diagnosen; finne ut hva som var riktig for meg, hvorfor jeg reagerte på ulike situasjoner og hva jeg kunne gjøre med det. Det var også mye lettere for legene å medisinere meg riktig. Det er selvfølgelig kjipt å måtte ha med meg dette hele livet, men det må jeg bare akseptere og jeg prøver å gjøre det beste ut av det hver eneste dag. Så var det deilig å få en forklaring på “meg” – hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør, blir høy på livet og til tider er deprimert.
Hva har skjedd fra da til nå?
Jeg har hatt ca. 8 innleggelser og alle har vært på grunn av depresjon. Vi har også hatt to store utredninger for å forsikre oss om at diagnosen er riktig og mange små utredninger for å sjekke om jeg har handre diagnoser i tillegg, men det har jeg ikke (fåreløpig).
Jeg har skrevet en bok om mitt liv som bipolar, oppturer og nedturer og erfaringer. Vil du kjøpe boken? Send meg en mail til [email protected]
Idag har jeg kjøpt meg ny, brukt bil. Toyota kjøpte den gamle skraphaugen min for 20.000 kr., noe jeg aldri hadde fått for den på finn! Så nå er jeg lykkelig eier av en pen 2005 modell og gleder meg til å få den på onsdag.
Jeg er en liten følelsesklump og ble selvfølgelig veldig glad når jeg fant denne bilen. Nå tenker jeg så mye på at jeg er redd for å bli hypoman at jeg tror nesten jeg blir det, bare av tanken. Derfor er det masj-iseng med en ekstra liten sovepille.
I morgen er det jobb igjen, noe jeg gleder meg veldig til. Kanskje dere snart får vite hva jeg jobber med også? Hvis du ikke klarer å vente så har jeg skrevet om det tidligere.
Kan du fortelle litt om medisiner før og nå? Hva er forskjellen?
Som jeg skrev for ikke så lenge siden har medisiner hatt stor innvirkning på livet mitt. Jeg har fått feil medisiner fra 2008 og helt til 2011, noe som førte til flere depresjoner enn jeg “normalt” ville hatt. Grunnen til at jeg først gikk på antidepressiva i noen år var fordi legene trodde at jeg bare var deprimert og ikke hadde noen diagnose.
Da vi startet utredningen ble jeg satt på ulike stemningsstabiliserende medisiner. Vi prøvde flere forskjellige, men jeg tålte dem veldig dårlig (fikk utslett osv.).
Da de drev å prøvde ut de ulike medikamentene lot de meg stå på disse antidepressivaene, fordi de vllle ta en ting av gangen. Da de endelig tok meg av disse i 2011 var det som å begynne medisinering på nytt. Det var noe jeg hadde lengtet veldig etter at noen skulle gjøre og vi fikk helt andre resultater.
Bipolare bør ikke stå på antidepressiva fordi det kan ha motsatt effekt. Nå står jeg kun på et stemningsstabiliserende medikament i tillegg til en sovemedisin. Jeg er endelig fornøyd med medisineringen min. Les mer under kategorien “medisiner” HER.
En ny opplevelse for meg med medisiner er at nå kan jeg ha “en dårlig dag”. Jeg har medisinen å takke for det. Før hadde jeg en dårlig dag, som førte til flere dårlige dager, som førte til en dårlig periode som ble en depresjon.
Jeg har medisinene å takke for det også. I tillegg har det litt å si at jeg har fått mye mer kontroll over hverdagen og diagnosen min med årene. Det hender allikevel at jeg kommer i et dårlig mønster nå også, men ikke på langt nær så ofte som før.
Flere svar på spørsmålene deres kommer i morgen og utover uken.
Jeg pleier å dele meg selv inn i 2 og kalle meg for syke-Nina og friske-Nina. Når jeg får en episode er det syke-Nina som har overtaket. Da sier jeg stort sett bare negative ting om meg og verden, som friske-Nina vet at bare er tull, men som hun ikke kan ta kontroll over. Syke-Nina er veldig sterk.
Når jeg er på vei ned i en depresjon eller på vei opp av en, krangler syke-Nina og friske-Nina veldig mye; “verden er et fint sted”, “nei, jeg hater verden”, “neida, du vil leve lenge i denne verden”, “nei, jeg vil grave meg ned og forsvinne i denne verden”…. Sånn krangler de om alt.
Med dette er det veldig lett å merke når jeg er meg selv. Da er jeg positiv og ønsker å komme langt i denne verden. Jeg har mot og håp og kan se fremover, noe syke-Nina absolutt ikke gjør! Det er godt å være friske-Nina. Fremtiden er veldig viktig for meg og det er som oftes fremtiden disse to krangler mest om. Når jeg er meg selv er jeg bare friske-Nina med håp, vilje og styrke. Det er jeg nå og det er veldig fint.
Opplever du mani og/eller depresjon hver eneste dag? Eller kan det gå en dag eller to uten at du opplever noen av disse “lidelsene”, om jeg kan kalle det det?
Nei, det går i perioder. Det kan gå måneder før jeg får en ny episode. Jeg har også opplevd å få en depresjon/mani igjen etter bare noen få uker.
Hvor lang tid kan det gå mellom svingningene du har, og pleier du å “forberede” deg på neste fall? Har du noen tips om hvordan man kan “dempe” fallet. Slik at det ikke kommer som et lyn fra klar himmel?
Det varierer alltid etter hvordan hverdagen min ser ut og hva jeg gjør. Er jeg veldig aktiv kan en ny episode komme fort, men som regel er jeg flink til å bygge meg sakte opp og ikke ta på meg for mye rett etter en episode.
Jeg liker ikke å tenke for mye på neste gang, men jeg lærer alltid noe nytt gjennom hver depresjon. Når jeg er innlagt pleier jeg alltid å snakke mye om hva som gikk galt denne gangen og hva jeg kunne gjort annerledes. Det er viktig å akseptere at det som har skjedd, har skjedd, men for meg er det viktig å vurdere hva jeg kan gjøre bedre neste gang. Lære av mine feil.
Et tips er å se tilbake på hvilke tidlige tegn som var der før episoden oppstod. Søvnmønster, matlyst, engasjement, likegyldighet, kjærlighet til venner og familie osv. Hvilke symptomer kan du ha merket før episoden tok skikkelig tak? Er det noe du kunne gjort med disse symptomene for å forhindre at episoden oppstod? Er det noe du ikke burde gjort? Dette er ting som blir tatt opp rundt mitt sykdomsbilde under hver innleggelse jeg har og har vært til stor hjelp for å forhindre senere innleggelser.
Jeg vet at det blir veldig mye “jeg” nå, men når det kommer til diagnoser så kan jeg kun snakke for meg selv. Psykiske lidelser er så individuelle at jeg lar meg ikke skrive så mye på generell basis. Jeg kan kun dele ut i fra egne erfaringer.
Tusen takk for at DU besøker bloggen min. Ha en fin kveld!!
Idag har jeg hatt min første dag på jobb på 2 måneder. Det gikk kjempefort og jeg er sliten, men fornøyd med dagens innsats! Her kommer noen flere spørsmål fra dere fantastiske lesere. Enjoy.
Varigheten på en episode er varierende både fra person til person, og for meg.
Depresjon: 1. Jeg kan ha en dårlig dag hvor jeg er kjempe deprimert og ikke kommer meg ut av senga, og så kan jeg være veldig oppegående dagen etter.
Depresjon: 2. Jeg kan også få dårlige perioder, men jeg går ikke så dypt ned i depresjonen. Da klarer jeg meg fint uten innleggelse og det går over av seg selv i løpet av en ukes tid. I disse periodene er jeg fortsatt veldig oppegående og gjør mitt aller beste for å ikke havne i en dyp depresjon. Jeg fokuserer mye på å slappe av og gjøre ting jeg liker og pleier å ha glede av. Noen ganger har jeg det, andre ganger ikke, men jeg gjør det allikevel. Å ha disse periodene er veldig nytt. Nå har jeg endelig funnet medisiner som er riktige for meg, noe som er veldig viktig om man er bipolar. Jeg kommer mer tilbake til medisiner om noen dager.
Depresjon: 3. Hvis jeg ikke er flink til å ta tak i tidlige tegn (se HER) kommer det som regel alltid en dyp depresjon som fører til at jeg blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Da trenger jeg alt fra 5 dager til 4 måneder.
Mani: 1. I motsetning til depresjonene merker jeg maniene i ettertid. Det slår meg plutselig at jeg er i en mani eller har hatt en mani. Dette kan jeg oppdage etter noen timer eller noen få dager. Jeg har aldri hatt en mani lengre enn en uke, som jeg vet om.
Kan man gå rett fra mani til depresjon?
Noen ganger får jeg en depresjon og når jeg da ser tilbake på ukene som har gått kan jeg se at jeg hadde en mani rett før jeg ble deprimert. Jeg har aldri opplevd det motsatte, selvom det hadde vært veldig deilig! Det mest vanlige er å gå fra mani til depresjon, men dette er selvfølgelig også helt individuelt.
Går det alltid i bølger?
Nei, men når jeg er veldig ustabil kan det gå i bølger fra dag til dag eller time for time. Da blir jeg veldig fort påvirket av omgivelsene. Hvis det skjer noe positivt blir jeg hakket hypoman og hvis det skjer noe dumt/negativt den neste timen kan jeg gå helt i kjelleren. Disse ustabile periodene har stort sett endt i en depresjon. Jeg vil si at jeg er ca. 60% av tiden uten bipolare episoder. 40% bipolar er mye. Det har noe med fasen jeg er i, i livet, at hjernen fortsatt er under utvikling og at jeg ikke har en helt stabil hverdag. I 2008 var jeg ca. 80% bipolar og i fjor var jeg ca. 60% bipolar. Så jeg ser fremgang. Det å ikke få disse bipolare episodene er i noen grad en treningssak.
Flere spørsmål i morgen, folkens. Nå er det natta! 🙂
Hva er bipolar lidelse? Hva skjer med kroppen eller psyken når du har en psykisk sykdom?
Bipolar lidelse er en diagnose hvor pasienten opplever depresjoner og manier. Depresjoner: trist, lei, tom, likegyldig, lite søvn og matlyst, ser på livet som tungt og vanskelig. Manier: Stikk motsatt, høy på livet, oversosial, prater fort og mye, mange gode ideer osv. Du kan lese mer om mine manier HER.
Jeg kan også ha vanlige perioder hvor jeg bare er meg selv.
Hva er det som kan utløse en depresjon-/manisk -episode?
Utløsende faktorer for episodene (maniene og depresjonene kalles enkelte episoder) er: lite søvn, mye å gjøre, ikke høre etter når kroppen trenger hvile, overaktivitet osv. Gjennom alle innleggelsene mine har jeg jobbet mye med å legge merke til tidlige tegn på tilbakefall. Hva jeg skal se etter som tegn på at depresjonen/manien kommer snikende. Tidlige tegn på depresjon er blandt annet: dårlig søvn, ingen matlyst, lite initiativ, lite lyst til å gjøre ting, liten konsentrasjon og så er jeg ganske likegyldig når jeg holder på å bli deprimert. Tidlige tegn på mani er blandt annet: mange “gode” ideer om ting jeg ønsker å gjøre eller oppnå, shoppetrang, masse energi, også her; lite søvn og lite matlyst – noen ganger glemmer jeg å spise fordi jeg er så opptatt av alt jeg må gjøre og få til. Jeg farter rundt og prater i ett sett med en mye mer energisk stemme enn vanlig.
//weheartit.com
Kan du unngå å få en depresjon eller mani?
Hvis jeg er flink til å oppdage de tidlige tegnene kan jeg unngå å få en depresjon eller mani. For å unngå en av episodene kan jeg sørge for å få nok søvn, spise jevnlig, sette opp timeplan. For å unngå manier bør jeg holde meg til en aktivitet pr. dag, skrive opp ideene istedet for å utføre alt på en gang, prøve å ta kontroll på shoppingen og helst ikke reise til noen “shoppingsteder”. For å unngå depresjonen bør jeg komme meg opp av senga og gjøre noe hyggelig, gå turer, prate med venner og gjerne skrive om hvordan jeg føler det (det pleier å lette mye). I tillegg har jeg oppfølging fra Sikta, en åpen instutusjon, hvor jeg kan legge meg inn hvis jeg ikke klarer å ta kontrollen selv. Det er et trygt sted å være og hvis jeg merker at jeg trenger det så legger jeg meg inn der en uke eller to. Da kan jeg forhindre at depresjonen blir dypere og at jeg må legges inn på Blakstad.
//weheartit.com
I morgen kommer flere spørsmål så det ikke blir så mye på en gang både for meg og dere.
Budstikka valgte ut 6 av alle påmeldte blogger i konkurransen (ca. 90 stk.) til å lage en video. Jeg ble valgt ut, noe jeg er kjempeglad for og stolt av. Trykk på bildet for å komme til videoen. Nå skal jeg ta meg en pustepause, for jeg bobler av glede og varme av alle de fine tilbakemeldingene jeg får. Så kommer de første spørsmålene litt senere idag.
Du kan stemme på meg i “årets blogg” konkurransen til Budstikka HER
Jeg har fått mange spørsmål i det siste både på mail og på bloggen, så jeg tenkte å svare på et par spørsmål per dag de kommende dagene. Hvis du har noen spørsmål om meg, bloggen eller psykiatrien så må du gjerne sende meg en mail eller kommentere på dette innlegget, så skal jeg svare så godt jeg kan! P.S. Vær grei med meg, da!
Ellers ligger jeg godt an i “årets blogg” konkurransen til Budstikka! Det er superstas, men vi får se da. Det er fortsatt en uke igjen av avstemningen og alt kan skje enda. Du kan stemme på meg HER!
I en Bipolar lidelse møter jeg to ytterpunkter. Depresjon og mani. Depresjon vet de fleste hva er. Jeg blir trist, tom, lei av alt, initiativløs, møtløs osv. Mani er det motsatte. Jeg blir overglad, har mange ideer, får shoppetrang, prater fort og mye, tror jeg har full kontroll på verden. Hypomani er lillebroren. Altså at jeg får de samme symptomene som i en mani, bare i svakere og mindre grad. I mitt sykdomsbilde har jeg alltid slitt mest med å finne ut når jeg har manier fordi jeg er så hyper til vanlig at det er vanskelig å se noe ekstra ved meg. Det er vanskelig å skille mellom meg og en mani fordi jeg ikke får de kraftige symptomene.
Gårsdagens hypomani og symptomene
I går fikk jeg en hypomani. Når på dagen den kom er vanskelig å si. Jeg pleier alltid å bli klar over maniene i ettertid, aldri når de pågår. Da jeg la meg igår kveld kjente jeg at hodet hadde jobbet i 6. gir i noen timer. Jeg hadde tusen tanker og ingen konsentrasjon, så tankene bare løp løpsk oppi topplokket. Jeg kjente at jeg hadde mistet fotfestet litt. Det er mange baller i luften nå og når jeg tenker på alle de samtidig kan dette være en utløsende faktor for manien. Samt det å farte mye rundt og glemme å trekke pusten. Da jeg lå i senga og tenkte tilbake oppdaget jeg mange tegn på hypomanien. Jeg hadde hele dagen skrevet liste på liste med alt jeg “må” gjøre og andre type lister som er helt unødvending, men som er et forsøk i det kaotiske hodet på å få oversikt over tankene – det fører bare til mer kaos. I tillegg hadde jeg lastet ned masse apper som liksom skulle få orden på livet mitt. Det skjønner jeg ikke hvor jeg hentet fra og det ble bare mer rot på telefonen min! Jeg hørte meg selv prate veldig fort og hoppet fra et samtaleemne til et annet og fullførte ikke mine egne setninger fordi tankene allerede hadde hoppet over på noe annet spennende å si. Jeg husker jeg tenkte “hva er det med meg?”, men jeg ga det ikke en tanke at det kunne være en hypomani. Rot er også et tegn, at jeg slenger ting over alt – noe jeg vanligvis er veldig nøye med å ikke gjøre! Hjertebank var også et tegn, i går kveld da jeg skulle sove kjente jeg mye på det. Siste tegnet er at jeg glemte å spise noe hele dagen og kjente heller ikke på sultfølelsen.
Kort oppsummert, noen av tegnene på mani: Hodet jobber i 6. gir, tusen tanker, lite konsentrasjon, masse lister og ting som “må gjøres”, prate veldig fort, bytte samtaleemne, tenke at jeg trenger dyre gjenstander/kjøpe dem, prater fort, rot, hjertebank, lite/ingen matlyst
//weheartit.com
Grunnen til at jeg får en hypomani
Grunnen til at hypomanien dukker opp er varierende. Jeg er ikke så kjent med manier, fordi jeg har hatt flest bevisste depresjoner. Maniene pleier å dukke opp litt uten at jeg merker det og derfor har jeg ingen klare svar når det kommer til maniene. Ting har gått veldig bra de siste dagene og da tar jeg inn en ting til, en aktivitet til fordi jeg tror jeg klarer det. Plutselig blir det for mye.
Hva nå?
Nå som jeg er klar over det, må jeg ta mine forhåndsregler. Jeg må prøve å ta pustepauser, sortere tankene, sove nok og sørge for gjevlig matinntak. Jeg skal også sortere “todosene” mine, som er alt for mange. Ta meg tid til å koble av med bok. Ta kontroll over dette selv.
Mange elsker å være maniske, jeg hater det. Fordi jeg føler at jeg mister kontrollen. Det er så mye “lettere” å være deprimert, for det kjenner jeg så godt og jeg vet så godt hva jeg skal gjøre osv. Jeg har kontroll. På en annen side er det mye bedre med maniene fordi jeg blir gladere og det varer kortere enn depresjonene (i mitt tilfelle). Det som skremmer meg er at hvis jeg ikke får kontroll over denne hypomanien så venter det en depresjon på slutten av episoden. Det er sånn det går i mitt sykdomsbilde, så nå skal jeg ta tak i dette og stoppe manien før den stopper meg!
Nå trenger jeg hjelp av dere kjære, kjære lesere. Jeg er med i “årets blogg” konkurransen til budstikka (lokalavisen i Asker og Bærum). Her foregår en avstemning på facebook og jeg trenger DIN stemme! Gå inn på linken under, lik budstikka og stem på meg som årets blogg. Det hadde betydd så utrolig mye for meg å få være en av finalistene 16. mai. Du må gjerne dele linken på DIN facebookside også.
På forhånd, tusen takk for din stemme og takk for at akkurat DU besøker bloggen min! 🙂
