Tung Jakke

“Jeg skal ærlig innrømme at det er skummelt, det er kjempeskummelt at dette nå skal ut. Det føles som at jeg at skal ofre sjela mi for en god sak. Men samtidig er jeg veldig sliten av å skulle holde dette skjult. Jeg er på en måte klar for å teste det ut.” – Livirén


// http://www.nrk.no/ho/xl/_-jeg-har-holdt-diagnosen-min-hemmelig-i-15-ar-1.12836374

 

Hei♡

Idag vil jeg tipse dere om et skikkelig bra intervju med en fin dame som har holdt sin Bipolare lidelse hemmelig i 15 år. Fint at så reflekterte mennesker får sin plass og tid i media!

Intervjuet er i forbindelse med filmen hennes, Tung Jakke, som hadde premierevisning 13. mars. Det betyr at jeg skriver dette innlegget noen dager for sent… Uansett vil jeg anbefale alle å lese saken og se intervjuet på NRK.no.

TRYKK HER for å komme direkte til siden, eller kopier linken: http://www.nrk.no/ho/xl/_-jeg-har-holdt-diagnosen-min-hemmelig-i-15-ar-1.12836374

Du kan også like facebooksiden til filmen her, hvor det loves en oppdatering på om filmen etterhvert vises andre steder.

TRYKK HER for å komme til siden, eller kopier linken: https://www.facebook.com/Tungjakke/?fref=ts

Å leve med

Å få en diagnose, uansett navn, er ikke lett. Det er en utfordring å akseptere, og å leve med.

 

Her en noen av mine største utfordringer:

1. Å finne en balanse.

– Jeg måtte gå på trynet mange ganger før jeg lærte. Fest og fyll hver helg var ikke noe for meg. Jeg måtte finne andre ting som kunne gi meg glede i helgene. Selvfølgelig kan jeg ta meg en fest innimellom, men jeg måtte slutte å drikke mengder med alkohol. Gå i mot den norske kulturen. Det var en prosess og det har nok blitt lettere med alderen.

– Jeg måtte innfinne meg med at jeg ikke kan ha en 100% jobb. Enda. Det lærte jeg på den harde måten, men jeg lærte etter første forsøk.

– Stress er ikke noe for meg. Den kommer jeg nok til å måtte jobbe med resten av livet, og jeg gjetter at jeg ikke er alene! 

– Søvn. Ikke for mye og ikke for lite.

– Og sist, men kanskje størst. Finne en balansegang mellom aktiviteter og hvile. Finne meningsfylte aktiviteter, som ikke var en 100% jobb, men som kunne gi meg like mye. Gjøre meg positivt-sliten. Det førte også til at jeg lærte meg å lage rutiner i hverdagen.


// http://weheartit.com/caro_quotes?page=8&before=1454684247066452929
 

2. Å jobbe motsyklisk

Å gjøre det motsatte av det jeg har lyst til når jeg er på vei ned eller på vei opp.

Jeg merker ofte at det kommer en depresjon luskende når det eneste jeg vil er å være hjemme. Trekke for gardinene og ikke snakke med noen. Det er da jeg må ut. På tur eller trening eller oppsøke venner. Komme meg på jobb. Det er den eneste måten å stoppe eller moderere depresjonen.

Hypomaniene mine har jeg enda ikke klart å forutse, men når jeg “oppdager” at jeg sitter i det, må jeg gjøre akkurat det jeg ikke skal i depresjonen. Trekke for gardinene og droppe trening. Hvis ikke kan jeg fort ende opp med 5 par sorte pumps til, eller ut på byen drita full. Det er ikke så kult å krasjlande da.


// http://weheartit.com/teletubbie_2016

 

3. Sette grenser

Jeg har hatt en tendens til å ta på meg litt for mange oppgaver. Jeg liker å ha ting å gjøre. Her har jeg også måtte lære “the hard way”. Nå er jeg mye flinkere til å ikke si ja til alt på en gang. Heller ikke love meg bort over alt. Det går jo litt inn i det å finne en balanse.

 

4. Sette små mål

Her kunne jeg også brukt ordet delmål. Det er så kjipt å aldri nå målene sine. De er alt for langt frem. Derfor har det vært, og er, viktig for meg å ikke sette for store mål. De skal selvfølgelig være der de og, men det er gøy å nå et mål innimellom også.


// Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no

 

Understreker at jeg absolutt ikke er ferdig utlært! Dette er ting jeg må ta frem og jobbe med i perioder.

 

Innlegget om aksept kan du lese ved å TRYKKE HER

MindFit

Idag vil jeg tipse dere om en veldig fin app! Den heter MindFit.

Jeg har skrevet “positivt-bok” i flere år. (Les mer om det HER) Nå kan jeg enkelt registrere det på mobilen.

 

 

 

Hver kveld skriver jeg minst tre ting som har vært positivt med dagen. Hvis jeg har hatt en skikkelig dårlig dag er det utfordrende å finne tre ting. Andre dager kan jeg skrive ti! Men det tvinger meg til å skyve vekk det negative, og fokusere på det positive. Dette er en app for ALLE. Frisk eller syk, spiller ingen rolle.

 

Appen kan brukes til mye forskjellig, men jeg anbefaler alltid å prøve ut en ting av gangen. Alt på en gang kan kanskje bli litt overveldende.

Den største utfordringen er å skrive i dårlige perioder. Men jeg liker utfordringer!

29 kr. well spent!

Å akseptere

Det er mange muligheter til å tappe seg for energi ved å kjempe i mot ting man ikke får gjort noe med. 

 

En behandling av Bipolar lidelse starter med aksept. Å akseptere at jeg har denne diagnosen og jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg kommer alltid til å måtte ta hensyn til den. Lettere sagt enn gjort.

For min egen del ble jeg lettet over å få diagnosen. Vi visste alle at det var noe. Jeg slet psykisk, men det var vanskelig å forklare. Jeg kunne ikke vise til noe konkret. Som om jeg fant det opp. Nå skal det sies at det var vanskeligere å forklare en depresjon for 10 år siden, enn det er nå.

Med en diagnose kom en oppskrift på behandling. Medisiner, samtaler, livsstil – mye var allerede forsket på og godt utviklet. Det hadde funket på noen. Alt var tilstede for at jeg skulle klare det. Å bli stabil en dag. Jeg måtte bare lære meg hvordan.

Så jeg aksepterte både diagnose og behandling. Alt rullet og gikk. “Jeg har en Bipolar Lidelse. Det må jeg leve med” sa jeg til meg selv. Helt til jeg fikk en ny depresjon. Aksepteringen måtte starte på nytt.

En ting er å akseptere behandlingen, en annen er å akseptere en depresjon i depresjonen. Det var verre. Å akseptere at livet mitt ble satt på vent. At jeg ikke klarte å opprettholde hverdagen i noen slags form. At jeg var til bry og måtte få hjelp av mine nærmeste. Den runden må jeg gjennom hver eneste gang.

En annen ting det var vanskelig å akseptere er de tapte ungdomsårene. Det høres kanskje litt klisjé ut, men nå klarer jeg (etter endel trening) å se tilbake på alt jeg har lært, ikke på hva jeg har tapt. Det tapte kan jeg ta igjen, og jeg er på god vei allerede. Kanskje det var lettere å akseptere den dagen jeg så at jeg var på den veien?

Men jo mer jeg jobber med det, jo lettere er det. Jo mer mine nærmeste forteller meg at det er ok, jo lettere blir det. Så jeg spør. Mange ganger. Bare for å forsikre meg om at de fortsatt er der.

Så kommer en god periode igjen. “Dette er den jeg er, og jeg er så mye mer enn denne diagnosen. Dette må jeg bare leve med” og jeg setter mer pris på de friske periodene det blir flere og flere av. Jeg kan ikke gi noen oppskrift på hvordan å akseptere en så alvorlig diagnose, men for meg har det vært viktig å finne alle de gode sidene ved meg selv. Alle mine positive egenskaper. For det er mange av dem, det er bare ikke så lett å huske i en depresjon.


//sundlofoto.no
 

Jeg kommer aldri til å la noen ta fra meg den store innsatsen jeg har lagt i dette arbeidet. Å finne balansen. Jeg skulle hatt gullmedalje for den jobben!

Aksept er første skritt på veien til bedring. Ta tak i deg selv og be om hjelp.


Min historie, svart på hvitt

Som noen kanskje har fått med seg så la vi frem en rapport gjennom organisasjonen Voksne For barn på onsdag 1. Desember. Sammen med en gutt som også har historien sin i rapporten, la vi frem våre tekster i veldig korte trekk på onsdagens konferanse. Lengre ned her finner dere link til innlegget og radiointervju.

Rapporten går dypere inn i ungdommens psykiske helse og det er gøy å se at vi har så mange engasjerte voksne der ute som virkelig bryr seg om ungdom og oppvekst. Det er mange som ønsker å gjøre en forskjell!

Denne flotte blekka er en samling av mye. Bla.a. forskning og intervjuer. Og det er der jeg har vært så heldig å få fortelle min historie, nok en gang. Etter et 3-4 timers langt intervju ble svarene og historiene skrevet om til en tekst som går dypere inn i min ungdomshverdag med Bipolar Lidelse.

 

Dette er et prosjekt jeg er veldig stolt av å få være en del av! Trykk på linken under for å se vårt bidrag i konferansen.

http://webtv.mediaunit.no/voksne-for-barn/barn-i-norge-2015/med-grep-om-fremtida/

 

Etter konferansen fikk vi komme til NRK og snakke bittelitt der og. Det er alltid like gøy! (Link til lydklippet under bildet) 

Trykk på linken og bla 6 minutter ut i opptaket for å høre intervjuet.

https://radio.nrk.no/serie/nyhetsettermiddag-p1pluss/DMPO19001815/02-12-2015

Trykk på “Hør nyhetsettermiddag – P1+” (Se bilde)

 

Avslutter dette innlegget med en NRK-do-selfie!

 

PS! Rapporten kan kjøpes ved å TRYKKE HER.

Jeg vil ikke ha hjelp!

Jeg vet at du sliter, men hvorfor vil du ikke ha hjelp? Hvorfor tør du si det til meg, men ingen andre? Hvorfor må jeg bære dette for deg? Hvorfor må jeg bære det alene?

De siste ukene har jeg holdt en del foredrag rundt omkring og jeg får mange ulike spørsmål. Noen kan jeg svare på, andre ikke. Det er spesielt ett spørsmål jeg ikke klarte å svare på da, men som jeg har tenkt mye på i ettertid.

“Hvis en venn har en depresjon, men ikke vil oppsøke hjelp, hva gjør jeg da?”


// blingme.tumblr.com

 

Til min kjæreste venn

Du vet at jeg er ufattelig glad i deg. Jeg vil deg kun det beste og alt godt. Men denne hemmeligheten gjør så vondt for meg å bære. Det er vondt for meg å vite at du har det vondt og at du ikke får hjelp til å bli frisk fra det. Jeg skulle ønske du kunne se at dette kan bli bedre. At du kan få det bra igjen.

Jeg vil alltid være der for deg, men dette blir vanskelig for meg også. Jeg vil støtte deg på veien og være med deg på det du trenger, men jeg klarer ikke lenger å gjøre det alene. Jeg trenger at du oppsøker hjelp. Jeg kan være med til helsesøster, eller vi kan snakke med læreren vår. Eller så kan vi snakke med mamma eller pappa? Da slipper du å snakke med din egen familie enda. Vi kan gå til fastlegen din, eller helsestasjonen for ungdom. Hvor du vil, men du må snakke med en voksen.

Jeg kan ikke lenger se på at du har det vanskelig. Du er min beste venn og jeg vil at du skal ha det bra. Det er vondt å se at du ikke har det så godt som du fortjener.

Det finnes mange gode behandlingstilbud. Det finnes mange personer dere ute som jobber for å hjelpe andre i din situasjon, og de fleste får det bedre. De kan hjelpe deg også. De ønsker å hjelpe deg!

Jeg vil være der for deg hele veien. Jeg går ingen steder, selvom du får prate med en voksen. Den personen erstatter ikke meg. Den bare hjelper oss på veien.

Jeg er evig glad i deg og vil for alltid støtte deg

 

Dette er brevet jeg ville skrevet. Å få et budskap skriftlig kan være sterkt for den som sliter. Det kan få frem hvor viktig det er få den hjelpen de trenger. Kanskje du kan skrive ditt brev til den du ønsker å hjelpe?

Husk at hvis det er alvorlig, så skal du ikke gå med det alene. Hvis personen som sliter er til fare for seg selv eller andre er du pliktig til å si det til noen. Det kan være egne foreldre, dens foreldre, lærere eller andre. Hvis det er akutt alvorlig kan du ringe politiet eller legevakten.

 

Til deg som sliter, men ikke tør å oppsøke hjelp.

Husk at dine venner skal være dine venner. De skal støtte deg, men de skal ikke behandle dine utfordringer. Husk at dine venner også kan bli slitne. Husk at de kan ha det vondt på dine vegne. Husk at de ønsker det beste for deg! De vil at du skal ha det bra. Vil ikke du det mot dine venner?

Det er alltid vanskelig å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp. Noen ganger tar det måneder og kanskje år før personen selv innser at han/hun trenger det. Det beste du kan gjøre er å være der og å lytte.

Jeg skulle ønske jeg hadde et klart svar på dette her.

Kjære voksne. Hilsen deprimert.

Det er ikke lenge siden jeg fikk (nok) en fin mail av en av dere lesere med et par spørsmål. Jeg setter veldig stor pris på alle mail, og mange spør om det samme. Så noen ganger tar jeg med meg spørsmålene deres hit på bloggen for å dele det med alle, i håp om at det kan hjelpe enda flere.

Denne gangen var spørsmålet om jeg hadde noen tanker om hva som har vært til hjelp fra familie og andre voksenpersoner. Jeg antar at jeg har skrevet noe om det et sted her på bloggen, men jeg kommer alltid frem til noe nytt hver gang jeg skriver så, here we go.


//weheartit.com

 

Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har så mange flotte mennesker rundt meg. Familie, venner og i helsevesenet. Jeg har til og med en “vennegjeng” hvor alle er 40+.

Det viktigste for meg i tunge perioder er de gode samtalene. At de tør å spørre og at de gir meg tid til å svare. Noen ganger sitter setningene LANGT inne, men det er alltid rom for å sette ord på det som er vanskelig. Gråten kommer stort sett først, og det er godt å kjenne på at det også er lov.


// Foto: Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no

 

Noen ganger klarer jeg ikke å si det jeg vil si. Det er vanskeligere enn dere tror å si ordene “jeg er deprimert” eller “nå har jeg det vanskelig”. Det sitter hvertfall langt inne.

At jeg ikke svarer betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke vil snakke om det, men heller at de ikke stiller meg de rette spørsmålene. Jeg må få understreke at dette gjelder meg. Dette er noe som mine nærmeste vet fordi vi har snakket om det når jeg kommer ut av depresjonen.


// weheartit.com


I friske perioder har mine voksenpersoner fått lov til å fortelle hva de synes er vanskelig med mine episoder. Gjerne med en fagperson i rommet, som kjenner meg. Jeg har fått mulighet til å forklare dem hva jeg egentlig mener når jeg sier/gjør det ene eller det andre. Jeg vet at det er vanskelig for dem å vite hva de skal gjøre i en situasjon de aldri har vært i selv.

Et eksempel er at “Ikke ta på meg” betyr ikke alltid “gå bort”, men heller at jeg begynner bare å gråte igjen (eller mer) hvis du gir meg en klem eller holder meg på skulderen. Da får jeg ikke til å si det jeg vil si.

 

Det aller viktigste er at de nærmeste ikke har behandlet meg noe særlig annerledes. Det har vært en hårfin balansegang de gangene jeg har vært veldig deprimert. Da har jeg fått all den hjelp og støtte jeg har trengt. Ingen har snakket til meg på noen annen måte, for jeg er fortsatt meg, men jeg har fått litt mer hjelp til de dagligdagse tingene. Når ting begynner å bli bedre har jeg ganske fort fått tilbake ansvaret, men litt hjelp og støtte fra siden. Forventningene er tilbake.


//  Foto: Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no
 

Det er veldig tøft. Det kan faktisk gjøre meg litt mer deprimert der og da, men jeg har alltid støtte med meg og selvtilliten øker for hvert daglige gjøremål jeg håndterer på egenhånd. Jeg tror dette har stor innflytelse på hvor fort jeg kommer ut i hverdagen igjen.

Dersom noen har andre tanker om hva som er til hjelp fra voksenpersoner og familie så må dere gjerne legge igjen noen tanker i kommentarfeltet.

Fortsatt god sommer til dere alle!

Når angsten kommer…

Jeg har slitt med angstsymptomer siden jeg var 9 år. Det er nesten 16 år! Hverdagen min har i perioder vært sterkt preget av angst og det er den i perioder enda, men den er på langt nær like sterk som den en gang var. Noe må jo 16 år med terapi ha gjort med meg!

 Et veldig vanlig spørsmål jeg får er hvordan jeg har kommet meg ut av det. Hva har du gjort? Jeg har tidligere publisert noen tips og råd når angsten melder seg. Du finner alle innleggene i kolonnen til høyre, under “Kategorier” og “Angst”. Eller du kan TRYKKE HER.

Men en ting jeg tror at jeg ikke har skrevet så mye om enda er eksponeringsterapi. Jeg har flere tips til hvordan å håndtere det der og da (som du finner under kategorien “Angst”), men ikke skrevet noe om hvordan en kan jobbe det nesten eller helt vekk. 

Min psykolog rangerer angst fra 0-10 i styrke. Først når angsten er på over 6 kan vi begynne å jobbe med den. Når den er der og den er sterk. Det er da vi må jobbe med kroppen. Det er nok på rundt 6 jeg fjerner meg fra situasjonen og søker det trygge. Det er en ond sirkel. For hver gang jeg gjør det, vil hjernen min melde fra tidligere og sterkere neste gang. Jeg forteller hjernen min at “dette er virkelig farlig!”

Eksemplet jeg kommer med nå er nettopp det; et eksempel. Det er en ekte opplevelse for meg, men det finnes mange ting å ha angst for. Du kan bruke denne metoden på mye annet enn bare situasjonen jeg beskriver her. 

I mine depresjoner får jeg sosial angst. Det gjør at jeg lar være å være sosial, slik at angsten min holder seg på 0. Når noen inviterer meg på ting, øker den kanskje til 2 bare av tanken på å delta. Tankene begynner å spinne og det blir et virrvarr både i kroppen og i topplokket før jeg avslår og angsten er tilbake på 0. Ingenting å jobbe med og jeg blir sittende inne.

Når dette har pågått en stund blir jeg lei og lei meg over å se hvor hyggelig alle andre har det uten meg. (Det igjen skaper flere depresjonstanker). Hvis jeg aldri drar ut, vil jeg aldri nå et så høyt angstnivå at jeg faktisk får jobbet med det. Jeg må ut der, få angsten opp i hvertfall 6 og begynne å jobbe med tankekaoset. Jeg må stå i det.

Kanskje må jeg starte med å gå ut døra. Kanskje oppleves det som en 6´er. Så må jeg stå der til angsten går ned. Neste gang kan jeg kanskje møte en venninne i 5 minutter og være med henne til angsten dempe. Sånn må jeg jobbe meg opp, skritt for skritt. Det viktigste er at jeg velger utfordringer hvor jeg hverfall er oppe i en 6´er hver gang. Under det er jo bare behagelig og det kommer vi ikke så langt med.

Men alle tankene som dukker opp i hodet er like ille som følelsene i kroppen. “Jeg er jo ubrukelig”, “ingen liker meg uansett”, “hva hvis jeg sier noe feil”, “tenk om de ser at jeg har angst”, osv. De tankene er like kvelende som hjertebank, kaldsvette og skjelving. Det er tanker jeg jobber mye med mellom situasjonene.

– Er de tankene sanne? Mest sansynlig ikke.

– Føler jeg det samme når jeg ikke har angst? Nope.

– Hadde de spurt meg om å møtes hvis de ikke likte meg?

Hva er det verste som kan skje i denne situasjonen? 

Og det er ofte de spørsmålene jeg stiller meg selv. Ville jeg invitert noen jeg ikke likte på en kaffe? Ville jeg reagert negativt hvis jeg så noen med angst? Og hva er egentlig det verste som kan skje? Svarene jeg finner, må jeg pugge. Når jeg jobber med tankene i friske perioder er det lettere å dra frem de “riktige” svarene i situasjonen også.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde tak i disse svarene. Tankene flyter ut innimellom, så må jeg hente meg litt inn igjen. Ofte opplever jeg at det blir verre før det blir bedre. Hjernen advarer skikkelig! Etterhvert opplever jeg at de vonde tankene forsvinner litt etter litt og jeg blir roligere.

Har du en du er skikkelig trygg på kan du kanskje alliere deg med han/henne. Snakke sammen før du beveger deg ut i situasjonen, snakke sammen gjennom det, og snakke om det etterpå.

Utfordringen er å stå i det. Stå i det helt til følelsene blir svakere og svakere. Kanskje nesten helt borte. Sett deg delmål hele veien. Kanskje orker du å være ute i 10 min første gangen, men stå i det. Det er den eneste veien ut av angsten. Det er ekstremt vanskelig og ekstremt ubehagelig, men tenk hvor ekstremt befriende det er å stå på andre siden. Å få hverdagen tilbake. Å ta hverdagen tilbake.

(Og til alle dere som ikke har angst, det høres kanskje lett ut, men det kan være en lang og vond prosess. Det du kan ta med deg er at det finnes løsninger og at det går an å bli frisk. Det kan bare ta lang tid.) 

// Bildene er tatt av Ole Walter Sundlo, sundlofoto.no

 

Har du sett Oljebarnaepisoden “medisinert”? Hvis ikke kan du TRYKKE HER for å se den.

Jeg er glad i så mye!

Gratulerer masse med dagen, kjære lesere! Dette er kanskje ikke det mest spennende innlegget på bloggen, men det er et viktig innlegg for meg. Jeg er glad i bunad, jeg er glad i barna, jeg er glad i stemningen, jeg er glad for at vi har noe felles å feire i hele Norge og jeg er veldig glad for at jeg bor i dette fine landet!

Dagen startet med en liten (egentlig ganske stor) frokost før vi gikk ut og så på barnetoget i vakre bygda vår. Nå skal det grilles! Hvordan feirer dere 17. mai?

 

 

 

Pynta seg med sløyfe!

GRATULERER TUSEN GANGER MED DAGEN ALLE SAMMEN!!