Gratulerer masse med dagen, kjære lesere! Dette er kanskje ikke det mest spennende innlegget på bloggen, men det er et viktig innlegg for meg. Jeg er glad i bunad, jeg er glad i barna, jeg er glad i stemningen, jeg er glad for at vi har noe felles å feire i hele Norge og jeg er veldig glad for at jeg bor i dette fine landet!
Dagen startet med en liten (egentlig ganske stor) frokost før vi gikk ut og så på barnetoget i vakre bygda vår. Nå skal det grilles! Hvordan feirer dere 17. mai?
For noen uker siden hadde jeg en rar, men fin opplevelse. Jeg skulle gjennom en operasjon. Den samme operasjonen som jeg hadde for mindre enn et år siden. Jeg skulle gå på krykker i 4-6 uker. Alle vet at man blir litt mindre (ganske mye mindre) mobil med krykker. Det er tungt å bruke armene hele tiden, det er slitsomt for rygg og nakke, vanskeligere å komme seg rundt, jeg kunne ikke kjøre bil, ble sykemeldt osv. Mange ting som gjorde det veldig kjipt å måtte gå igjennom denne operasjonen.
Jeg var også gjennom prosessen for under et år siden og visste hvor smertefullt og kjipt det var. Jeg visste godt hva jeg hadde i vente.
Psykologen min fortalte meg nylig at hun hadde gått litt på “tå hev” ukene rundt operasjonen. Med min sykehistorie og alle andre utfordringer i livet mitt nå, så kunne dette bli vanskelig for meg å håndtere. Sykehistorien fra forrige operasjon tilsa også akkurat dette.
Jeg hadde forberedt meg og tok det ikke så tungt i forkant. Dette var noe jeg måtte igjennom og da var det bare å bite tenna sammen og gjøre det beste ut av det.
Den første uken etter operasjonen var allikevel skikkelig kjip, naturlig nok. Mange spurte om jeg hadde vondt, om det var klønete å gå på krykker, hvordan det gikk med armene osv. Jeg kjente litt ekstra godt etter og svarte det samme på nesten alle spørsmål; “det er skikkelig vondt og kjipt”. For det var det.
Tre dager den første uken kunne jeg krysse av på “moderat deprimert” på stemningsregistreringsskjemaet mitt (Les mer om det HER). Inntil jeg skrev dette på mobilnotater en kveld:
“Bytt fokus. Prøv å fortelle om at operasjonen gikk bra (for det gjorde den) og at det faktisk ikke er så lenge på krykker (for det er det jo ikke). Heller ikke så veldig vondt (bare de første par dagene). Dette går fint. Er ikke så big deal, egentlig. Jeg er jo snart på bena igjen og har mjavascript:mctmp(0);ye tid til å gjøre kontorarbeid. Sånn er det nå. Ferdig med det.”
Det ble svaret på alle de kommende spørsmålene. Det snudde opp-ned på hele meg og det ble plutselig litt enklere å håndtere sitasjonen. Jeg ser nå at dette er det mest grunnleggende vi har jobbet med i alle årene med terapi; hvordan håndere vanskelige situasjoner på en god måte.
Psykologen min hadde ingen grunn til bekymring for belastningen som ventet meg, kanskje for første gang på mange år.
I går var jeg en tur innom Østlandssendingen og snakket litt om psykisk helse (og meg selv forsåvidt) i forbindelse med Psyk-uken NRK har denne uka. Les mer om den ved å TRYKKE HER. Utrolig fint tiltak av NRK og jeg håper de gjør det til en årlig greie.
Jeg deltok nylig på en konferanse om Brukererfaring og ble jeg minnet på en veldig god film.
Denne kan nok du som har opplevd en depresjon kjenne deg igjen i. Du som pårørende og du som lurer på hvordan det faktisk er å ha en depresjon kan få en enkel forklaring i denne filmen.
Hver kveld legger jeg kabal på mobilen. Det er min måte å stenge verden og tankene ute og kun fokusere på en ting. Nå har jeg gjort det i så mange år at kroppen automatisk blir trøtt av det i løpet av få minutter.
De siste kveldene har det plutselig slått meg at kabal faktisk er en ganske kul metafor til livet. Så nå tenkte jeg å være litt dyp og dele tankene mine med dere. Hvertfall prøve på det.
De fleste har vel hørt uttrykket “Å få kabalen til å gå opp”? Jeg har tenkt litt videre på den…
Alle kabaler er forskjellige. Akkurat som oss mennesker og våre liv. Noen ganger møter du på noen kabaler som er ganske like og du vet hvordan du skal få den til å gå opp. Det kan relateres til to ulike ting. Enten at du møter et menneske som blir din beste venn, eller kjæreste. Eller du kan møte på en utfordring du vet hvordan du skal håndtere.
Det er 52 kort i en kortstokk. Noen ganger er det kun ett kort i bunken som gjør at den går opp. Noen ganger blar jeg forbi det kortet en gang eller to. Akkurat som jeg gjør med løsninger på utfordringer i livet. Kanskje noen til og med har fortalt meg hvor det ligger, uten at jeg ser det selv. Kanskje løsningen har ligget rett foran meg hele veien, men jeg ser det ikke før jeg trykker på “hint-knappen”.
Noen ganger går kabalen opp på et blunk. Andre ganger kan det ta lengre tid. Noen kabaler er vanskelige i starten og blir lettere, eller omvendt. De som aldri går opp, kan være utfordringer vi bare må godta og gå videre. Starte på nytt.
Det er sikkert hundre andre tolkninger av dette. Kanskje synes du hele greia er skikkelig teit, eller kanskje du spinner videre på denne? Kommenter gjerne under hva du tenker.
Jeg trodde jeg hadde skrevet om det før, men finner ikke innlegget, så da skriver jeg litt om det igjen. Dette er også noe jeg tar opp i foredragene mine der det er rellevant.
Hovedpoenget er å registrere humøret hver dag. Dette kan gjøre det enklere å se det store bildet. Kanskje du kan se om du har noen episoder som går igjen. Kan det ha med årstid, hendelser, medisiner eller menstruasjon å gjøre? Er det andre faktorer som spiller inn?
Stemningsregistrering kan gjøres på flere måter. På skjema eller i app. Se mer på Bipolarforeningens sider, eller ved å TRYKKE HER.
For min del har det vært veldig nyttig når jeg skal måle fremgangen min. En gang i året setter jeg meg ned å lager en oversikt over hvor mange depressive, hypomane og friske dager jeg har. Det er det eneste verktøyet som kan vise meg svart på hvitt at det har blitt bedre i løpet av de siste tre årene.
Det er også veldig nyttig for å se om jeg har noen mønster i episodene og når jeg har blitt kjent med det mønsteret er det lettere for meg å ta forhåndstegler når jeg vet at det kommer.
I tillegg kan jeg lettere svare når psykologen spør meg hvordan jeg har hatt det i det siste. Hvis jeg er i en episode akkurat da, kan jeg gå tilbake å se at det ikke nødvendigvis har vært sånn så lenge som det føles ut som. Noen ganger kan det også være vanskelig å huske hvordan humøret faktisk har vært i det siste.
Jeg har funnet skjemaet veldig nyttig og håper du vil prøve det også, eller tipse noen du kjenner om det!
// Foto: Ole Walter Sundo – sundlofoto.no
Følg meg gjerne på sosiale medier:
Facebook – facebook.com/tankekjor
Instagram – @tankekjor
Twitter – @tankekjor
(Og hvis du ikke har sett Oljebarnaepisoden kan du se den ved å TRYKKE HER.)
I mange år har målet mitt vært å komme ut i jobb. Jeg har jobbet hardt med meg selv, med mine utfordringer og må og jobber fortsattl. Jeg har kommet langt. Ikke til mål, men langt.
Jeg er ganske utålmodig av meg. Derfor har jeg også gått for fort frem, ganske mange ganger. Det ble tre skritt frem og fire tilbake. Jeg vil så gjerne være der de fleste andre på min alder er. Kunne gjøre de samme tingene som dem og ikke trenge å betale for det i ettertid.
Første skritt på veien ble derfor å akseptere at jeg “ikke er som alle andre”. Akseptere at jeg ikke kunne hoppe rett i studier eller ha en 100% stilling noe sted. Min vei dit kom til å bli lengre og tyngre, men jeg kunne se det for meg, en eller annen gang i fremtiden.
Jeg har jobbet (og jobber fortsatt) med alle punktene i DETTE INNLEGGET, i tillegg til en del andre ting. Jeg har jobbet med hvordan jeg best mulig kan mestre hverdagen, både for meg selv og i jobbsammenheng.
Samtidig som jeg har jobbet med meg selv, har jeg også gjort mye annet og hatt ulike jobber med lav stillingsprosent. Jeg skjønte fort at det spiller ingen rolle hva jeg gjør, så lenge jeg opplever mestring. Det er det viktigste.
For snart et år siden begynte jeg å jobbe litt på Lærings- og mestringssenteret (LMS) på Blakstad. Jeg fikk tittelen “erfaringskonsulent”. Det høres ganske proft ut, synes jeg. Det er en fin tittel. På LMS har jeg fått være med å både holde og utvikle kurs for andre med Bipolar Lidelse. Mine tanker, meninger og opplevelser betydde noe et sted i helsevesenet. Mine tanker, meninger og opplevelser ble viktige og betydningsfulle for andre.
I november fikk jeg flere arbeidsoppgaver. Nå jobber jeg også med Skoleprogrammet VIP, som er en avdeling under LMS. (Veiledning og Informasjon om Psykisk helse i skolen. Du finner dem på facebook ved å trykke HER). Jeg får være med på utviklingen av det nye programmet, og holder foredrag gjennom dem.
Nå har jeg fått min egen hylle på LMS. Jeg har fått låne en skrivepult og en PC og for ikke så lenge siden fikk jeg eget brukernavn og passord. Innlogging til et intranett. Samme intranett som jeg i alle år allerede har være inne i. Som pasient. Min psykolog logger seg inn på samme intranett som meg. Alle de ansatte der jeg har vært innlagt så mange ganger logger seg på det. Jeg får lønn fra samme sted som dem og kontakter de samme menneskene om det er noe. Nå står jeg på begge sider, men håper at jeg etterhvert kan bytte side helt.
Jeg fått egen hylle. Jeg har permer og papirer i min egen hylle. Det er fint, det. Jeg har faktisk blitt så frisk at jeg kan jobbe for noen. Være ansatt. Akkurat som jeg alltid har drømt om.
Noe så lite, men allikevel så stort. Å få min egen hylle er kanskje et av de største skrittene i riktig retning og et skikkelig selvtillitsboost!
Følg meg gjerne på sosiale medier:
Facebook – facebook.com/tankekjor
Instagram – @tankekjor
Twitter – @tankekjor
(Og hvis du ikke har sett Oljebarnaepisoden kan du se den ved å TRYKKE HER.)
Spørsmålet om medisiner har det (naturlig nok) vært mange mail om etter Oljebarna. Jeg må dessverre svare det samme til alle; At det er så individuelt at jeg ikke ønsker å oppgi navnet pr. mail. Jeg skal allikevel dele noen tanker og tips.
Alle reagerer ulikt på medisiner. Jeg sitter, dessverre, ikke med fasiten. Psykiater, fastlege eller behandler må kunne se hele bildet når de skriver ut medisiner. Sykdomsforløp og symptomer er viktig for valg av medikament, og både forløp og symptomer er helt individuelt. Jeg ønsker derfor ikke å være pådriver eller drive reklame for ulike medikamenter. Ikke den jeg tar i dag og ikke det jeg har prøvd tidligere.
// blingme.tumblr.com
Det som kanskje er det viktigste, og som jeg sier kort om i Oljebarna også, er at du må vite HVA du tar og hvorfor? Be om å få være en del av behandlingen og still spørsmål. Her er noen av spørsmålene jeg gjerne skulle visst at jeg kunne stille.
– Hva kan jeg forvente av effekt?
– Hvilke bivirkninger kan jeg oppleve?
– Hvordan er den generelle virkningen i dette medikamentet?
– Hvor lang tid kan det ta før jeg kan kjenne effekt, og hva hvis jeg ikke gjør det?
– Er det flere alternativer jeg kan velge, og hva er eventuelt forskjellen på dem?
– Hva vil være et naturlig andrevalg dersom dette ikke funker?
– Hvilke andre behandlingsmetoder er planlagt ved siden av?
Vær bevisst, still spørsmål og/eller krav til medisineringen, ikke bare takk ja og gå. Ta gjerne med deg en pårørende når det skal vurderes medisiner.
For min del hjalp det veldig å vite at jeg hadde flere alternativer når jeg skulle velge den ene jeg skulle ta daglig. Jeg fulgte råd fra min psykiater, men vi la også en plan på at hvis denne ikke fungerte skulle vi trappe ned på den og prøve et annet medikament. Jeg fikk vite hvordan de to ulike fungerte og hva som var forskjellen på dem, og kunne ta et første og annetvalg ut i fra det.
Så mitt tips er: spør og grav, men lytt til legen. Lytt til tips og råd og kanskje har du noen pårørende du kan drøfte det med før du tar valget? Og ikke minst, følg oppfølgingen i ettertid – det er det aller viktigste. Hvis det ikke er planlagt noen oppfølging, som det dessverre noen ganger ikke er, krev det. Medisiner er ganske sterkt for kroppen og ingen bør styre det alene.
Jeg har prøvd å trappe både opp og ned på egenhånd, som førte til sterke bivirkninger, uventede og unødvendige følelser og situasjoner som kunne vært unngått hvis jeg hadde samarbeidet med en lege.
Det er viktig med en god fastlege eller psykiater når det kommer til valg av medisiner. Dersom du ikke føler at legen din er på samme “lag” som deg, kan det være nyttig å ta det opp med han/henne. Dersom det er helt håpløst kan det kanskje være lurt å bytte, men jeg anbefaler alltid å prøve å snakke med personen først. Det er (forhåpentligvis) den fagpersonen som kjenner deg best og det kan også være veldig nyttig! Ofte har de full kontroll, men leger kan ha det med å si veldig lite, selvom de tenker noe, så spør dem hva de tenker og mener.
Det er din kropp, ditt liv. Krev å få være en del av det!
I episoden av Oljebarna er det Silje (23) som får mest oppmerksomhet. Hun er norsk og har flyttet til Amsterdam for å kunne røyke lovlig Cannabis. Jeg skjønner veldig godt at det blir diskusjoner av det, og det var veldig forventet at episoden ble sett av så mange på grunn av henne. Det er jo så delte meninger i den debatten. Ingen sure miner herfra, jeg har full forståelse for det, og jeg er takknemlig for at jeg får så fine tilbakemeldinger.
Men jeg vil veldig gjerne uttale meg om saken. Det engasjerer selvfølgelig meg og!
Jeg skal ikke gå inn på debatten på samme måte, men jeg har tenkt mye på fremstillingen av Cannabis i episoden. Jeg synes det var fint at jenta er såpass oppegående som hun er, men dessverre tror jeg hun kan treffe litt feil målgruppe. Jeg er redd for at budskapet hennes om Cannabis kan treffe mange unge. Mange unge som sitter hjemme på rommet sitt og kanskje sliter med angst, depresjon eller andre psykiske plager.
Kanskje de ikke tør å snakke med noen. Kanskje det har vedvart en stund uten at noen har plukket opp signalene. Kanskje ser noen episoden og tenker “yes! Endelig noe jeg kan gjøre på egenhånd for å fikse problemene, uten at noen merker det” eller “Det hjalp henne, da hjelper det nok meg og” eller noe annet i den duren. Det bekymrer meg. Det ser jo så lett ut for henne!
Samtidig sier hun noe om at det er både vanskeligere og farligere å skaffe det ulovlig i Norge, men når det frem på samme måte? Velger vi ikke litt hva vi vil høre, og ikke?
// http://whitepaperquotes.tumblr.com
Jeg forstår at mange er redde for både helsevesenet og medisiner. Det er nytt og ukjent. Hva møter jeg? Hva skjer, og hvordan tar jeg kontakt? Som jeg også sier i episoden er jeg veldig takknemlig for hjelpen jeg har fått. Silje nevner at hun har prøvd flere ulike medisiner, uten hell. Jeg måtte også prøve noen ulike medikamenter før jeg fant det som hjalp best for meg. Men jeg fikk både hjelp og veiledning gjennom det og fant til slutt noe som har hjulpet meg til et mer stabilt liv.
Ikke alle trenger medisiner for å bli friske. Mange klarer seg kun med psykologhjelp. Og om du må prøve medisiner, så er det ikke nødvendigvis sånn at du trenger å prøve mange, eller oppleve det som Silje gjorde – å bli følelsesløs og trøtt. Uansett, prøv å oppsøke hjelp! Det er verdt et forsøk. Jeg lover.
// Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no
Jeg har skrevet en innlegg om akkurat det å oppsøke hjelp, hva som skjer og hva du kan gjøre selv. TRYKK HER for å komme til innlegget, eller trykk på bildet under. Jeg håper dette kan hjelpe noen der ute, som kanskje vegrer seg for å oppsøke hjelp.
Jeg oppfordrer alle foreldre der ute til å snakke med ungdommene deres. Sett dere inn i, og vær obs på tegn til depresjon, angst og andre psykiske lidelser. Jeg hadde ønsket at jeg ble konfrontert av mine foreldre tidligere, men jeg skjønner også at det var vanskelig for dem å se at noe var galt. Vi blir flinke til å skjule vonde følelser i ganske tidlig alder. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite, og ta deg tid. Det er ikke lett å spytte det ut. Det tar tid og det er vanskelig å sette ord på.
Så spør jeg Silje: Kommer problemet til å forsvinne, eller blir det bare utsatt?
Slenger til slutt med en kommentar fra en av de mange diskusjonene der ute.
