Jeg vet at jeg har lovet et blogginnlegg om angst, og det kommer. Jeg har bare ikke fått satt meg ordentlig ned og fått skrevet det ferdig enda. Du får kose deg med litt livsvisdom så lenge.
Idag var jeg hos psykologen min for siste gang. Jeg har gått til henne i ca 6. Mndr, noe som absolutt ikke er lenge nok for meg om det skal være noe nyttig å ha en psykolog. Men jeg er så lei av å gå til psykolog nå at jeg avlyste alle timene mine. Jeg trenger en pause.
Jeg tror jeg har skrevet litt om det før også, hvis jeg ikke husker helt feil. De siste ukene for meg har vært veldig positive. Jeg har vært opptatt av å tenke positivt og omgi meg med positive mennesker og positiv energi. Det å gå til psykolog har dannet et veldig negativt mønster for meg.
Jeg går hele uken og tenker på alt jeg må ta opp med psykologen min(altså negative handlinger og tanker) også tømmer jeg alt ut på tre kvarter før jeg starter prosessen på nytt. Når jeg går fra psykologen har vi gjerne ikke fått avsluttet noen av mine kapitler heller, så jeg går derfra med “åpne sår”.
Jeg er glad det finnes et slikt tilbud og jeg vet jeg kommer til å gå tilbake til det, men ikke nå. Nå vil jeg snakke om og omgi meg med positivitet. Så har jeg Sikta i bakhånd, så nettverket er der.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at alle som sliter psykisk skal få den hjelpen de trenger. Jeg ønsker at alle skal få oppleve at det kan gå bra, selvom man har en diagnose på papiret.
Jeg håper jeg kan bidra med å gå frem som et godt eksempel på hvor bra det kan gå. Jeg ønsker at vi, om ikke så alt for lenge, kan behandle psykiske lidelser på lik linje med fysiske lidelser og at folk kan få en litt annen forståelse for temaet.
Til andre som sliter psykisk: stol på deg selv og oppsøk hjelp. Ingen problemer er for små! Opplever du at du sliter, så har du krav på hjelp, UANSETT hvor stort eller lite problemet er.
Så håper jeg at de som sliter kan få en liten motivasjon til å stå på videre gjennom bloggen min eller andre hjelpemidler.
Jeg sitter med en dårlig følelse i kroppen. Er jeg deprimert eller er jeg sliten? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. I det siste har ting gått så bra. Hjernen har fungert veldig fint. Jeg er så sikker på at dette ikke er en depresjon. Legene er ikke det. Selvom jeg har en diagnose kan jeg være nedfor jeg og.
Det behøver ikke nødvendigvis å være en depresjon… Men følelsen jeg har i kroppen er ekkel, mørk og tung. Hvorfor kommer du alltid til meg? Kan ikke du som alle andre dra på ferie!!! Det er vanskelig å si om jeg vil miste fotfestet nå. Jeg velger å ikke tro at det skjer.
Noen ganger må det være lov å være trist og lei uten å faktisk bli kjempedeprimert. Selv for meg. Det må være lov å bare være menneske noen ganger også. Ikke bare sykdom.
Dette skal gå over. Jeg har jobbet hardt den siste uka med å være tilstede her og nå og ikke kjenne så mye etter hvordan jeg har det hele tiden; Det kan bli værre av det også.
Så nå skal jeg legge meg under dyna. Begrave hodet i en bok og prøve å være glad for det jeg har.
For noe dritt. Kom på jobb og følte meg helt fin. Det tok mindre enn en time før det var tusen tanker i hodet mitt. Det skulle selvfølgelig magen dra nytte av og ga med tidenes mageknip med inkludert kvalme… Føler t jeg alltid er den som blir syk og må dra hjem. I de fleste tilfellene er det faktisk fysiske plager. Psyken er jeg ganske flink til å holde på plass (ikke idag da…).
Hvis noen har forslag til hva jeg kan gjøre for å løse dette så rop ut! Jeg ligger i forsterstilling i senga, synes synd på meg selv, og venter på svar…
Dette skal være en veiledning på hva du må gjøre om du føler deg deprimert. Jeg ønsker å gi deg informasjon om hvor du kan henvende deg og hva du kan gjøre dersom du kjenner tegn på depresjon. Først litt om de første stegene på veien mot bedring og så litt om hva som er viktig når du er deprimert.
Det viktigste du må gjøre hvis du føler deg deprimert er å si det til noen. Ingen er tjent med at du sitter med dette alene. En venn, kjæreste, forelder, trener, lærer eller en annen du føler deg trygg på. Depresjon er en tung ting å bære alene og veldig ulønnsomt for deg og de rundt deg. Kanskje du er god til å skjule at du har det vanskelig, men mange kjenner deg bedre enn du tror og blir bekymret. Det er viktig å ha med seg en eller flere støttespiller/e på veien mot lysere tider.
Det neste du bør gjøre er å oppsøke hjelp. Fastlegen din kan hjepe deg. Er det veldig alvorlig eller akutt vil jeg anbefale deg å dra på legevakten. Der jobber det mange dyktige mennesker som kan veilede deg videre. Et tips er å være veldig tydelig på hva du sliter med, både hos fastlegen og på legevakten. Svar på spørsmålene de stiller rett ut og ikke pakk inn noen ting hvis det er mulig. Det er oftest da de forstår alvoret. Hvis du ikke er ærlig kan du risikere å dra hjem “tomhendt”. Ta gjerne med deg din støttespiller
I noen kommuner finnes det noe som heter krisehjelp for psykiske plager. Da kan du trekke kølapp eller ringe å bestille time for å få snakke en times tid med en dyktig psykolog. Denne timen kan være starten på en bedring og her kan du også få fortere hjelp videre. Undersøk om dette tilbudet finnes på legevakten i din kommune.
Du kan også snakke med helsesøster, eller dra på helsestasjonen for unge. Hvis det er en hverdag og det er så ille at du nesten har/har selvmordstanker kan du ringe til poliklinikken i din kommune og få en time på dagen, som de kaller for Ø-hjelp. Du skal finnek kontaktinfo til poliklinikken i din kommune på kommunens hjemeside. Om du skal få en Ø-hjelp-time må du være tydelig på hva du trenger. Du må være veldig klar på at du trenger hjelp NÅ. Mange vil si at du må dra til fastlegen og bli henvist, men stå på ditt. Fortell dem hvordan det er å være deg akkurat nå. Hvis dette er vanskelig kan gjerne noen ringe for deg.
Du blir antakelig henvist til psykolog uansett hvilken instanse du velger å henvende deg til. Går du litt rundt grøten, eller pakker inn ting hos fastlege/legevakt kan det ta opp til tre måneder før du får en psykolog. Det er selvfølgelig veldig demotiverende… Derfor er det viktig å få frem hvor alvorlig du eventuelt sliter. Uansett om du må vente lenge eller kort på psykologhjelp er det et par tiltak som kan startes opp den dagen du drar til legen. Du kan få sovemedisin og antidepressiva. Dette kan være til god starthjelp og kan være med på å holde deg gående til du starter opp hos en psykolog (dersom du måtte trenge en psykolog, selvfølgelig).
Visste du at du kan bli deprimert av lavt/høyt stoffskifte eller vitaminmangel…? Dette bør alltid sjekkes ut først.
Når du har fått utdelt en psykolog; møt til timene. Kanskje dere ikke finner tonen etter den første timen, men gi det en sjanse. Hun/han kan hjelpe deg mer enn du kanskje tror selv. Trenger du mer hjelp enn psykologtime en gang i uken kan psykologen henvise deg til en eventuell institusjon om du måtte trenge det. Det er i veldig få tilfeller, men noen trenger det.
Nå skal hjelpesirkelen være igang og du får etterhvert et nettverk rundt deg som er dine støttespillere. Bruk dem for at det er verdt. Du kan ikke stå i dette alene. Da kommer det sannsynligvis til å ta år før du blir bedre. Med psykologhjelp, sovemedisin og en antideppressiva kan du komme deg fort på beina igjen, selvom det virker endeløst der og da.
Hva kan jeg gjøre selv?
Ta museskritt. Prøv å ikke tenk på alt som er galt på en gang. Del det opp og se hvilke tiltak du kan få til for de ulike “temaene”.
Det er viktig å høre på kroppen din. Hvis du kjenner at kroppen trenger hvile, hvil. Hvis du trenger mat, spis. Hvis du ønsker å være med venner, oppsøk noen.
Å sitte hjemme i senga/sofaen er veldig lite lurt. Prøv å kom deg en liten tur ut i løpet av dagen. Å grave seg ned styrker bare depresjonen.
Sørg for å få nok søvn og mat. Lite matinntak gjør at hjernen får lite å jobbe med og dermed kan du dyrke depresjonen enda mer. Kanskje en gå-tur eller en liten treningsøkt kan hjelpe deg til å få sove om kvelden?
Utfør de aktivitetene du likte å gjøre før. Kanskje du har mistet gleden over det nå, men gjør det allikevel. Gleden vil komme tilbake når depresjonen bedres og underbevisstheten kan glede seg over det uansett hvor deprimert du er.
Innrøm for deg selv at du er deprimert, hvis du er det. Å late som alt er bra er ingen tjent med. Ikke du heller.
Ikke forvent bedring over natten. Det tar tid å bli frisk fra en depresjon, men det er mye hjelp å hente ute i helsevesenet. Men tilslutt kan du bli helt frisk (dersom du ikke har en diagnose som tilsier noe annet)
Senk forventningene dine til deg selv. Dette kan være grunn nok i seg selv til å bli deprimert. Du gjør så godt du kan. Det er GODT NOK. Alltid!
Med depresjon kommer en negativ tankegang. Sett deg ned hver kveld og skriv ned 3 ting som har vært positivt den dagen. Kanskje noen har gitt deg et smil? Det er nok. Noen ganger kan du finn en positiv ting, andre ganger 20. Det spiller ingen rolle. Jeg ble rådet til å gjøre det for lenge siden, men gadd ikke. Da jeg startet opp med det i vinter har jeg sett at det har god effekt på mitt positive sinn. Du kan besøke nettsiden www.justlittlethings.net for inspirasjon.
Pårørende
Har du en venn som du ser at sliter. Spør. Mange synes det er mye lettere å fortelle vennene sine om problemet hvis noen andre tar initiativet til praten. Det er ikke alltid så lett å si det selv. Noen vil ikke en gang innrømme for seg selv at de er deprimerte, så det kan være lettende at noen andre inrømmer det for en.
Ved å bry deg er du en god støttespiller. Å ha en som lytter kan være alt personen trenger. Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal si eller gjøre, det er helt greit å si til personen at du føler deg litt usikker i situasjonen, men gjøre det tydelig at du er der for en.
Distanser deg litt. Det kan være tungt å høre på tunge tanker fra en annen person og det kan være lett å ta det innover seg. Prøv å distansere deg litt fra det som blir sagt og gjort. Husk på at dette ikke er din smerte, men hans/hennes. Det går an å være medfølende uten å måtte føle det på kroppen selv.
Prøv å få med personen på hyggelige aktiviteter eller motiver han/hun til å gjøre det dere likte å gjøre før. Gå en tur, ta en kaffe, møt venner, dra på kino osv. Den deprimerte kan finne mye trøst og hjelp i å ha en som veileder til hyggelige ting. Kanskje sier personen nei, men det er lov å mase litt.
Alle kan si stopp. Du skal ikke være noen bøtte som alt kan tømmes i. Det er en psykolog sin jobb å være. Blir det for mye for deg, så er det lov å si fra. Personen selv kan føle at han/hun “plager deg” ved å bry deg med problemene sine. Da kan det være fint for begge parter at det er greit å være tydelig når nok er nok. Hjelp heller personen til å oppsøke hjelp om det blir for mye. Du kan fortsatt være en god støttespiller uten å høre alt i detaljer.
Jeg ønsker begge parter lykke til! Er det noe jeg har glemt eller noe du lurer på så spør GJERNE i kommentarfeltet.
I det siste har jeg sett på diagnosen min som noe utenfor meg selv. Den går ved siden av meg og noen ganger tar den tak i meg. Når jeg er svak. Den drar meg inn i noe vondt til jeg omsider klarer å bygge opp nok styrke til å rive meg løs fra den. Men ettersom jeg bygger styrke mens bipolariteten har taket på meg er det tyngre enn når jeg bygger styrke alene, uten en episode hengende over meg.
Derfor bygger jeg opp styrke nå. Nå, når jeg ikke er i noen episode. Jeg øver meg på å endre tankegangen min/tankemønsteret. Jeg leser boken jeg skrev om i forrige innlegg og jeg bygger opp en indre styrke/stemme som skal hjelpe meg å holde depresjonen på avstand.
Kanskje funker det, kanskje ikke. Det vil tiden vise. Jeg er hvertfall sterk nå. Det føles godt.
Jeg er på snarvisitt på Sikta (åpen døgnpost). Skal være her ut uken for å justere nettverket mitt utenfor institusjon. Skal bytte psykolog (igjen) fordi vi ikke matcher så bra og fastlege etterhvert fordi det er altfor lang kø der jeg går nå. Ellers er formen helt ok. Litt på nedsving, så jeg satser på å få stabilisert det i løpet av uken her på Sikta.
Jeg bruker dagene her på å lese en bok som heter “Lev her og nå”. Noe jeg virkelig trenger å lære meg!! Boken er ganske avansert i språket, men jeg tar meg god tid til å forstå hvert kapittel. Den er litt sær, men ærlig og direkte. Kan anbefales for tenkere.
Vi har alle opplevd at man heller har lyst til å «dra dynen over hodet» og gi blaffen, enn å «brette opp ermene» og gå videre med friskt mot? Å instruere seg selv til positive løsninger på negative og vonde hendelser er en av de største utfordringene vi kan ha. Men- det er mulig! Ved å lære seg teknikker og øve på disse kan man etterhvert klare å styre sine egne tanker fra negativt til positivt. Jeg har jobbet mye med dette de siste ukene og det har fungert veldig bra.
Samtidig skal man heller ikke slutte å ha negative reaksjoner. Kroppen trenger å reagere med sinne, sorg og frustrasjon, på lik linje med glede, lykke og velbehag. De negative følelsene kan samle seg i magen min og bli en stor klump. Så tar de overhånd og blir svært overveldende. Klumpen kan sitte ut dagen eller uken… Ved å tenke positivt og legge fra meg de hendelsene/tankene jeg blir sint eller lei meg for kan jeg nå styre (til en viss grad) om disse skal få ødelegge dagen min eller ikke. Tanker som går i hodet mitt da er for eksempel; at det ordner seg, legge hendelsene raskt til side, ikke gidde å snakke om det/blåse det opp, tenke på hva som skjer her og nå. Jeg bærer mye sinne i meg og noen ganger må jeg få utløp for det, noe som selvfølgelig er helt normalt. Jeg tenker at vi behøver å ha negative følelser også. Det er en del av kroppens natur og det forsterker de gode følelsene. Når jeg blir flinkere til å kontrollere tankene mine og tenke positivt kan jeg etterhvert erstatte negativiteten/sorgen med forståelse/aksept for de utfordringer jeg møter.
//weheartit.com
Tilbake til positiv tankegang. For enhver vil det være et hardt stykke mentalt arbeid å gjøre, og stadig vil det komme hendelser som setter en noen skritt tilbake igjen. Det vil allikevel være verdt all jobbing når en kjenner at en har fått bedre kontroll over sine egne tanker og handlinger. Det aller første steget er å erkjenne at negative tanker styrer livet, og så bestemme seg for at «dette VIL jeg klare» – Det steget tok jeg for noen uker tilbake.
//weheartit.com
Det neste vi må gjøre er å finne noen positive elementer i de negative tankene/hendelsene og trekke dem fram som viktigst. For noen kan negative tanker handle om sykdom. Jeg har funnet ut hvorfor jeg har vært (og til tider er) en så negativ person. Teorien min er enkel. Siden jeg var 9 år har jeg gått til psykolog for å snakke om problemene mine. En time i uken går med på å snakke om alt jeg sliter med, dumme ting jeg har opplevd og vonde tanker. Den resterende uken går med på å finne ut hva jeg bør snakke om neste gang. Hva nytt har skjedd som jeg kan snakke med psykologen om? Hva har blitt værre? Hvilke negative tanker har jeg? Hva har jeg opplevd som vondt og vanskelig siden sist? Når en starter en slik negativ prossess i så tidlig alder er det en vanskelig uvane å snu. Ja, du kan sikkert prate med psykologen om alle de positive tingene også, men hvem gjør det da? Da kan jeg heller snakke med vennene mine. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke trengt å gå til psykolog… Det var sikkert nødvendig, men det har kun vært fokus på de negative hendelsene i nesten hele livet mitt. Derfor har jeg en negativ tankegang. Dette har jeg ikke innsett før nå.
Jeg har virkelig jobbet med psyken min de siste ukene. Både jeg og samboeren min merker tydelig forskjell. I tillegg har jeg vært mindre sint og holdt humøret i sjakk. Jeg har heller ikke opplevd noen bipolar episode siden dagen jeg bestemte meg for å bli mer positiv.
Min livsfilosofi er at med en grunnleggende positiv innstilling til livet og hendelser i livet, kommer man langt. Hver dag er en gave, ta vare på den, for den kommer aldri igjen.
//weheartit.com
Er du en positiv eller negativ person? Hva tror du kan ha gjort at du er «den typen» du er? Kanskje har du en klar grunn, kanskje du bare er sånn av person…?
Idag føler jeg for å skrive litt om forestillingen vi satte opp i Asker Kulturhus tidligere i år. Litt om forestillingen og mine mål rundt det hele. Kos dere.
I januar satte jeg opp en forestilling/musikal sammen med 30 andre ungdommer. Jeg var produksjonsjef, manusforfatter, ressigør og litt andre ting.
Temaet var psykiatri og handlet om en jente som slet med bullimi. Jeg brukte bullimi fordi jeg aldri har slitt med det og dermed trengte ikke jeg og mine pårørende å relatere meg til temaet.
Målet med selve forestillingen var å rette fokuset mot psykiske plager og det ikke er farlig å oppsøke hjelp eller innrømme at man er psyk.
Det ble en vellykket forestilling med besøk fra ordføreren, intervju med NRK (tv og radio) og en personlig telefon fra selveste Jens Soltenberg som alle var veldig positive til prosjektet.
//privat
Dette var et av mine bidrag til mer åpenhet rundt psykiske lidelser, som blir mer og mer vanlig i dagens samfunn.
Jeg ønsker å få ungdom i Asker og Bærum mer obs på temaet og gi dem en kreativ måte å lære om temaet på. Jeg vil gjerne lære ungdommen mer om psykiatri fordi jeg synes ikke vi får nok informasjon om dette på skolen.
Gjennom forestillingen kunne vi nå mange flere mennesker på en gang enn når jeg prater med en og en.
//Ida Marie Helgetveit
Jeg er utrolig stolt av alle som deltok og av prosjektet i sin helhet. Det var en stor utfordring og at det ble noe av i det hele tatt er ganske utrolig.
Vi hadde i alt over 200 søkere fra hele Norge som ønsket å være med på prosjektet. Det er dette jeg vil jobbe med resten av livet mitt. Med ungdom og deres kreativitet.
Nå ønsker jeg å få reise rundt på ungdomsskole, videregående skoler, universiteter og høgskoler og fortelle min historie samt dele erfaringer. Jeg vil skrike ut til verden at jeg er psykisk syk og synes det er HELT GREIT!!
Det å være åpen om psykiske lidelser er ikke alltid bare fryd og gammen. Det er flere som kontakter meg med sine problemer og ber om tips, råd og veiledning. Jeg gir selvfølgelig det jeg kan til disse menneskene, men jeg kan ikke hjelpe alle personlig.
Det er allikevel viktig for meg at de som sliter skal føle at de kan kontakte meg med sine spørsmål og bekymringer. Kanskje har de ingen andre å gå til. Det er vondt å høre om andre som sliter, men det er veldig godt å kunne hjelpe i så stor grad det lar seg gjøre.
