For en tid tilbake skrev jeg et blogginnlegg med tittelen: “Hei Verden. Jeg er psykisk syk.”
Med dette innlegget inspirerte jeg meg selv til å lage bok ut av bloggen. I boken har jeg skrevet om mitt liv som psykisk syk og Bipolar, og veien gjennom psykiatrien. Jeg har brukt blogginnleggene mine som utgangspunkt og skrevet “kommentarer”, som for eksempel erfaringer jeg har gjort meg – eller hva jeg har lært av de ulike innleggelsene mine osv.
Boken kan du kjøpe ved å sende en mail til [email protected]. Den koster 200 kr + 35 kr. i porto. Husk å skrive adressen din i mailen.
Jeg vet at det er mange måneder siden jeg skrev sist. Det er litt kjipt siden jeg fikk endel lesere på slutten der, men det er rett og slett fordi jeg ikke har eller har hatt noe bra internett.
Bruker en udugelig usb-pinne som ikke vil gi meg bra internett noe sted og macen har plutselig slutta å samarbeide med nettverket i leiligheten. Det har skjedd mye, veldig mye.
Det jeg kan starte med er hvertfall at jeg er skrevet ut fra Sikta etter 4 måneder. Det har vært en lang berg- og dalbane tur. Det har vært lærerikt og ikke minst har det vært nyttig. Jeg han lært enda mer om meg selv og er veldig klar for å være ute i det fri nå!
Jeg har også bestemt meg for å bli hjemme neste år for å ta imot en kontinuelig behandlig fra Sikta som kan hjelpe meg mot å bli mer selvstendig og slippe innleggelsene på Blakstad. I løpet av perioden jeg har vært der har jeg lest igjennom alle innleggene mine på denne bloggen. Og jeg har kommet frem til at jeg er stolt av bloggen min.
Jeg har alltid brukt bloggen som terapi og et rom hvor jeg kan være åpen rundt mine psykiske lidelser. Jeg kommer til å la en del av innleggene være her slik at verden kan få lese om mine tre år med feilmedisinering og psykisk ustabilitet, men nå er jeg klar for å ta fatt på det friske livet mitt har å by på.
Takk for at du har fulgt meg på veien. God jul, kjære lesere 🙂
Dagene flyr avgårde med forestillingsprosjektet i full gang. Det er mye å holde styr på og mye å huske på. Nå er det ikke mange dagene før ballen begynner å rulle og jeg kan sette meg godt tilbake og se på at forestillingen blir til.
Før det kan skje er det mye å ordne opp i og få svar på. Det er gøy, og selvfølgelig slitsomt.
I det siste har jeg fått erfare at det faktisk går an å ha en dårlig dag. Jeg har startet på nye medisiner som gjør underverker. Dager jeg før har sett på som starten på en depresjon, har gått over til å bli “dårlige dager” som er over imorgen. Idag er en sånn dag. Jeg føler meg tung, har lett for å gråte og liker godt å stenge meg ute fra omverden.
Det fine er at i morgen er en ny dag. Den behøver ikke være preget av de samme vonde følelsene. Ved å holde på med forestillingen får jeg virkelig prøvd meg på livet og øvd meg på balansen mellom å jobbe hardt og hvile. Det føles bra. Selvom dette er en av de dagene jeg godt kunne vært foruten, vet jeg at jeg står midt oppe i noe stort som jeg ønsker å fullføre. Fullføre med stil.
Takk for at så mange leste gårsdagens innlegg. Og takk for så mange fine kommentarer!
Jeg fikk veldig mange fine tilbakemeldinger og spesielt mange fra psykisk syke. Der kan vi se; vi er ikke alene. Vi er faktisk 1/3 del av befolkningen!
Å være åpen om psykiske lidelser er mitt første steg og bidrag til at samfunnet skal endre holdninger. Jeg tror på at hvis jeg er åpen og ærlig rundt psykiatrien vil jeg få best mulig hjelp, god støtte fra mine nærmeste og mer forståelse for at jeg “er som jeg er”.
Jeg er veldig opptatt av at holdningene må endres!!
Fikk ett konkret spørsmål igår. Noe jeg setter veldig pris på. Her er dere hjertelig velkomne til å stille hvilke spørsmål som helst. Jeg velger å svare på det i dette innlegget og ikke bare i kommentarfeltet fordi jeg synes det er et viktig spørsmål som flere godt kan få med seg.
Spørsmål: Hvordan fant du ut av at du var bipolar?
Svar: Det var ingen lett sak! Jeg har slitt mye siden jeg var 9 år. Særlig mye med angst. De regner med at jeg har utviklet en bipolar lidelse gjennom oppveksten. Ved min aller første innleggelse var de sikre på at det bare var en depressiv episode, men ved gjentatte innleggelser skjønte mine behandlere at det var noe mer. I 2008/2009 hadde jeg en 3 mndr. lang innleggelse ved en åpen institusjon. Der fikk jeg en behandler som gikk igjenom ulike skjemaer med meg og jeg ble observert i miljøet hvor de så spesielt etter bipolare tegn, ettersom det var det de mistenkte. Det ble også tatt nevropsykologisk undersøkelse og ECT, for å sjekke at det ikke var noe galt i hjernen.
Skjemaene er standardsjemaer i helsenorge som tar for seg ulike diagnoser og lidelser. Den gir også et svar på slutten på hva den enkelte har scoret høyest på. Etter denne innleggelsen fikk jeg diagnosen uspesifisert bipolar lidelse. To år har gått og jeg er inne igjen for å dobbeltsjekke at det er akkurat den lidelsen jeg har (ulike diagnoser har ulik behandling). Nå er det konstantert at jeg er Bipolar. Neste skritt er riktig medisinering.
Når det gjelder å få diagnoser, kan ingen i Norge sette noen som helst diagnose uten minst to ulike utredninger som heter MINI og SCID 2. Jeg ville bedt psykologen din om en utredning hvis du mistenker at det underligger en Bipolar lidelse.
Angst kan definitivt utløse andre diagnoser og jeg ville sjekket det om jeg var i tvil.
Det handler i hovedsak ikke om hvilken diagnose du har, men hvilken behandlig som blir riktig i forhold til det du sliter med.
Jeg håper dere har fått noen svar, særlig du som stilte spørsmålet. Jeg håper også at hvis DU sitter med noe på hjertet eller lurer på noe etter å ha lest dette – stiller meg alle spørsmålene du måtte ha. 🙂
Hvorfor må jeg være redd for å si til verden at jeg er psykisk syk? Du kan gå og klage i lage tider om at du er forkjøla eller har vondt i foten… Hvorfor kan ikke jeg klage? Hvorfor må samfunnet være slik at hvis jeg sier at jeg er psykisk syk så blir jeg uglesett og folk blir redd for meg og hva jeg kan finne på å gjøre?
Jeg vet at det ikke er noe å skryte av, men er det noe å holde hemmelig? Det irriterer meg at jeg må gå å passe på hva jeg sier. At jeg ikke kan svare ærlig når noen spør meg hva jeg driver med for tiden. “Ja, hva driver du med da?” “Nei, jeg er innlagt på psykiatrisk jeg” – folk hadde snudd og løpt andre veien. Hvis man sier det, så må man også folkare så mye. Det synes jeg er skikkelig kjipt. Hvorfor kan man si “Jeg er forkjøla PUNKTUM” og ikke si “Jeg er innlagt på psykiatrisk PUNKTUM” – her må man forklare så mye mer. For å gjøre det mindre skremmende. Man spør jo ikke om hvorfor én er forkjøla. Man trenger heller ikke spørre hvorfor folk er på psykiatrisk. Det er ingen andre enn personen selv sin sak, sånn egentlig…
Men, skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Man kan være ganske og helt oppegående og fortsatt lide av en psykisk sykdom. Depresjon for eksempel; du ser ikke alltid det på personen og det er ikke sikkert du merker ett eneste tegn på det engang før personen befinner seg på psykiatrisk avdelig fordi han/hun ikke klarer å mestre hverdagen lenger.
Vi skylder ofte på media. Ja, man hører mye rart rundt omkring, men i dette tilfelle tror jeg det har mye mer med janteloven og hvordan vi dømmer hverandre og gjøre. Og ikke minst UVITENHET. De fleste vet alt man trenger å vite om forkjølelse. Hvorfor kan vi ikke lære mer om psykiske sykdomer også. Da ville det ikke blitt så skremmende.
Hvorfor kan vi ikke lære mer om dette på skolen osv. og kvitte oss med alle fordommene. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men jeg ytrer fortsatt et ønske om det.
– Hilsen en helt alminnelig 21 åring, som tilfeldigvis har blitt tatt av bipolariteten, men som fortsatt er den samme Ninan som jeg alltid har vært.
Jeg er kristen. Det skremmer mange, når de møter noen som er kristne.
Det er fint å være kristen. Ofte gir det meg en styrke i hverdagen. Jeg er ikke en kristen som går i kirken hver søndag (er veldig sjeldent i kirken) og ber flere ganger om dagen. Det trenger vi heller ikke å gjøre for å være kristen.
Det eneste man trenger er å tro. Jeg tror på at det finnes en Gud. Jeg tok valget om å kalle meg en kristen etter konfirmasjonen, noe mange gjør. I konfirmasjonstiden får man et lite innblikk i kristendomen og vi kan velge å ta et standpunkt, eller ikke forholde oss til det i det hele tatt. Jeg tok et standpunkt. Noe jeg er veldig glad for den dag idag. I min hverdag trenger jeg èn å tro på, støtte meg på. Og som tror på meg, når jeg ikke tror på meg selv. For det er ikke alltid like lett å være meg. Det er ikke lett å være noen, men med mitt sykdomsbilde er jeg veldig glad for at jeg har valgt å være kristen.
Når jeg er deprimert, er det vanskelig å tro på Gud. Hvorfor vil han gjøre meg så vondt? Jeg forstår det ikke og stiller flere spørsmål rundt religion når jeg er syk, enn noen annen gang. Jeg har ikke funnet noen svar på spørsmålene mine, men jeg velger å fortsette å tro. Jeg vet ikke hvorfor, men det jeg vet, er at det gir meg en styrke.
Å være kristen betyr ikke at du må skrike det ut til verden, eller oppføre deg sånn eller slik. Du kan være “et helt vanlig menneske”, selvom du tror på Gud.
De siste ukene har jeg vært veldig ustabil. Eller på en god måte egentlig, for jeg har faktisk vært veldig oppegående, men jeg har kjent at noe ligger under og snart eksploderer. Jeg har ikke visst om det var en hypoman eller en depressiv episode som lå og lurte, men nå vet jeg. Depressiv. Jeg er lei av å være flink pike. Jeg er lei av å forstå alt og alltid gjøre det beste ut av det. Lei av å være syk. Mitt største ønske må være å få oppleve det å være frisk ungdom og gjøre ungdomsting. Dette er ikke noe liv! Misforstå meg rett, jeg vil ikke dø. Jeg vil bare få et verdig liv.
Den siste uken har jeg kjøpt flere dyre ting og håpet på litt kortvarig glede, men nå når jeg ser tilbake på det, har jeg ikke hatt den gleden nye ting ofte gir. Konklusjonen må være at glede i nye gjenstander er ingen glede.
Så hardt som jeg har jobbet for å holde meg på beina. Så hardt jeg har jobbet for å bli frisk. Hver gang innhenter sykdomen meg og nå er jeg drittlei! Skulle ønske jeg bare kunne danse i en blomstereng til fin musikk og synge høyt, uten noen bekymringer.
Jeg får ofte høre at jeg er tøff og sterk, men et menneske kan umulig være det gjennom hele livet. Noen ganger må vi få lov til å være svake. Alle som en. Nå er jeg svak.
Maria Mena sier så fint:
“There´s a room inside your gut
Colse the door and keep it shut
Let no daylight enter in
And the punishment begin.”
Det var det da. Er det så sunt å stenge seg inne når man har det kjipt? Det “sterke” svaret på det er selvfølgelig “nei, kom deg ut, tenk på noe annet”, men nå får jeg lov å være svak. Da er svaret noe helt annet. Det føles godt å bare være trist.
Det beste av alt er at jeg vet at det går over. Det kan ta lang tid, eller kort tid, men det går over. Tilslutt.
