Titter innom en fredagsnatt for å tipse dere om en artikkel fra Aftenposten om psykisk helse.
(Du kan trykke på linken for å komme til artikkelen, eller kopiere linken og lime den inn i søkefeltet.)
http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Ingen-snakker-om-psykiske-lidelser-7268564.html#.UfxJ9RbXPX9
Blogger foresten fra den nye sofaen vår! Kjøpt og montert idag. Hurra!
Interessant artikkel, eller hva synes du?
Det har roet seg litt i hodet og ting faller mer og mer på plass. Jeg er stort sett i balanse, med noen unntak.
At det snur så fort er motiverende og viser meg at jeg har kommet veldig langt i prosessen “kjenn meg selv og kroppen min”. Jeg prøver å tenke på konkrete tiltak jeg har gjort for å få det til.
I ettertid av flyttingen har jeg sett at mye av den sterke reaksjonen min kom av at jeg mistet kontrollen. På alt, på en gang. Jeg ble “tvunget” ut av balanse.
Ting ble flyttet og fjernet rundt meg og alt skjedde, som sagt, på en gang. Det gikk rett og slett ikke an å ha kontroll på noe som helst.
Da jeg er en jente som trenger å ha kontroll på alt som skjer i livet mitt, ble dette vanskelig å takle.
// http://simpsons.wikia.com/wiki/File:Ling_taken_away.png
For å finne tilbake balansen har jeg bevisst:
– Begynt i det små å ta tilbake kontrollen der det er mulig
– Jobbet med tankegangen min og prøvd å roe tankene så godt det går
– Distrahert meg med internett. Finn.no, serier, lest blogger ++
– Kommet delvis i orden hos pappa og har landet litt
– Prøvd å sortere tankene med stikkord på papir
– Hørt på glad musikk
I tillegg hjelper det selvfølgelig mye at flytteprosessen (for denne gang) er over og vi har levert nøklene til leiligheten.
// weheartit.com/entry/65726828/via/Loooveyaa?pgx=EntryNotBoxed
Det jeg har jobbet mest bevisst med er at jeg har snakket nok om følelsene rundt alle de gigantiske endringene i livet mitt, men ikke for mye.
Noen ganger kan jeg faktisk prate så mye om følelsene/tankene mine at jeg selv fremprovoserer en episode.
Jeg har klart å finne en gylden middelvei denne gangen og vært flink til å si fra når det er nok snakk. Ikke fordi folk blander seg for mye. Det er hyggelig at folk spør og bryr seg. Det kan like godt være meg som tar opp temaet og aldri avslutter samtalen, eller det kan være spørsmål som blir stilt som jeg svarer ukritisk på.
// weheartit.com/entry/65917573/via/Rozakicou?pgx=EntryNotBoxed
Dette er en ting jeg selv ikke har vært bevisst på før nylig. Jeg har kjent på kroppen når det er behov for å snakke litt og når det ikke er det.
Det har selvfølgelig vært både hyggelig og fint at vennene mine spør – jeg liker det! Men det har vært godt å kunne svare at jeg ikke orker å snakke om det nå.
Det er en utfordring å kjenne på kroppen hva man orker og ikke orker. Det er en enda større utfordring å kjenne det på tanker og følelser.
– Men øvelse gjør mester, har jeg hørt!
// Foto: Privat. (Litt teit bilde, I know! Men sitatet passet med uttrykket mitt synes jeg, hihi)
Da genstår det bare å ønske alle en fortsatt fin uke 🙂
(Vil du ha oppdateringer, sitater, tips og triks og fine bilder? Følg meg på Facebook da veeel. www.facebook.com/tankekjor – eller TRYKK HER)
Under denne kategorien legger jeg alle innlegg jeg skriver som er å anbefale til dere. De jeg er mest fornøyd med.
Enjoy!
God morgen.
Jeg kom over denne fine saken på mentalhelse.no og likte den veldig godt. En enkel og grei liten oppskrift til et bittelitt bedre liv.
Ha en god dag
Jeg skrev tidligere et innlegg om at fler og fler blir psykisk syke. Det kan du lese HER.
Nå vil jeg gjerne skrive litt om motsetningen. Antall psykisk syke vokser, men antall psykiatriske avdelinger stuper.
Jeg har selv opplevd å bo på gangen på Blakstad, noe som selvfølgelig ikke er særlig beroligende. Dikemark og Lier har ikke stort mange avdelinger igjen, heller.
Nå vet ikke jeg så mye om hvordan det er ellers i landet, men det er ikke bra at de legger ned så mye… Det er en av de tingene som provoserer meg med psykiatripolitikken.
Bildet viser en del av Blakstad psykiatriske sykehus.
Alle bygningene står i tillegg og forfaller rundt her på grunn av en konflikt mellom Oslo og Asker Kommune. Dikemark og Blakstad eies av Oslo Kommune, men de mener at Asker skal stå for restaurering og oppussing fordi sykehusene ligger i Asker.
De eneste denne konflikten går ut over er oss pasienter og så lenge de selv ikke trenger å kjenne på kroppen hvor fælt det er å bo på en gravplass (nå tenker jeg mest på Lier), trenger de heller ikke gjøre noe med det. Noen ganger skulle jeg ønske at en politiker trengte innleggelse og måtte oppleve det selv.
Bildene er hentet fra google og viser Lier og Dikemark psykiatriske sykehus. I forbindelse med mine søk fant jeg en blogg med mange flere bilder som er verdt et besøk. Bloggen finner du HER.
Blakstad er et vakkert område og superidyllisk. Inne på avdelingene som jeg har vært på er det helt ok, men det trengs en oppussing på akutten og utvendig på byggningene. Selvom området og byggene ser greie ut ved første øyekast er det mye som bør repareres.
Det som er synd er at de, istedet for å bruke penger på oppussing av sykehusene, legger dem ned. En og en avdeling ryker. Ja, de sparer penger, men fler og fler går ubehandlet og kunne trengt en innleggelse! Det går ikke opp i mitt hode. Hvor er logikken?
Allikevel er det ikke dette som er aller verst. Jeg er bare være glad for at vi har et sted å krasje når jeg trenger det. Det jeg synes er verst er de “innvendige” nedskjæringene.
Da jeg var innlagt de første gangene fikk de ansatte spise sammen med oss. De spiste av maten som stod på bordet og det gjorde at jeg følte meg mer menneskelig, vi fikk selskap, en “leder” som kunne styre praten og en som passet på at jeg faktisk spiste. Nå må de spise sin egen mat på kontoret. Ja, det er vanlig i alle type jobber, men i dette tilfellet er dette faktisk ganske viktig.
En annen ting er at det er merkbart færre ansatte nå enn det var for 2 år siden. Det er tydelig at de skjærer ned bit for bit helt til det ikke er noe igjen.
Kanskje jeg høres ut som en bortskjemt drittunge med alt dette, men det som i hovedsak bekymrer meg er at nedskjæringene snart blir så enorme at vi ikke har muligheten til å bli innlagt. Hadde ikke jeg hatt Blakstad, så hadde jeg ikke vært levende nå. Vi trenger godt fungerende psykiatriske sykehus. Hvor er oppbyggingsplanen?
Dette innlegget er muligens tynt med tanke på eksempler og statistikker, men det er meningene som er viktig. Har du andre meninger (eller er enig) er du hjertelig velkommen til å skrive dette i kommentarfeltet.
God mandag!
En av mine lesere tok opp et veldig interessant tema for en stund siden som jeg gjerne vil skrive litt om.
Kommentaren lyder som følger:
“Er det bare åpenhet som gjør at det virker som om fler og fler får psykisk sykdom? Eller er det virkelig fler som blir psyke? Blir psykien vår påvirket av f.eks. kunstigheter i mat og drikke?”
Det er selvfølgelig noe i det at fler er åpne om psykisk helse. Da kommer psykisk helse tydeligere frem. Allikevel øker antall deprimerte hvert eneste år og jeg tror det kommer av flere ting.
Den største grunnen til at fler og fler opplever depresjon i løpet av livet er at vi lever i et samfunn hvor vi hele tiden skal prestere og “mye vil ha mer”-mentaliteten er sterk. Dette gjør at mange føler et enormt press som igjen er en veldig vanlig årsak til depresjon. Pen kjæreste, god jobb, høy utdanning, vi skal se bra ut, prestere på alle områder, spise sunt, kunne mye (om kosthold, trening, poliltikk o.l.) osv. Det stilles høye krav til å være menneske idag og skuffelsen blir stor når en ikke klarer å oppfylle alle kravene. Vi er bare mennesker. Vi må tillate oss selv å være perfekte i det uperfekte. Jeg kom over en veldig fin tekst om akkurat dette for noen dager siden. Den kan du lese HER.
Det er også noe i dette med kunstige stoffer i mat og drikke. Dette kan jeg ikke så mye om, så jeg velger å ikke uttale meg så mye om det, men det har nok en viss effekt på depresjon. Mange psyke sverger til kosthold og diett og tror sterkt på at de kan bli friske/friskere av dette. Mange sier det virker, mange sier det ikke har noen effekt. Forskerne har uttalt at dette kan være med å spille inn i sykdomsbildet, men det forskes på alt mulig, så jeg vet ikke hva jeg skal tro.
En ting som nok har endret seg til det bedre er at noen er flinkere til å oppsøke hjelp enn tidligere. I “gamle dager” var du enten frisk eller sinnsyk. Sånn er det ikke lenger og veldig mange oppsøker psykolog en gang i løpet av livet. Det som er viktig å få frem til dere, og alle andre, er at det faktisk ikke er noen terskel for hvem som kan oppsøke psykolog. Har du det vanskelig, opplever du livet som tungt – da får du lov å oppsøke hjelp. Alt for mange tenker at problemene deres ikke er store nok til å oppsøke psykolog. Ingen problemer er for små og alle har rett til psykologhjelp!
Det surrealistiske i dette temaet er at fler og fler faktisk blir psykisk syke og mer og mer legges ned. Stadig vekk legger staten ned psykatriske avdelinger/sykehus. Nye systemer blir etablert, men de fungerer dessverre ikke helt i praksis enda. Dette er utrolig synd, ettersom fler og fler faktisk trenger å legges inn. Det finnes en underskriftskampanje på akkurat dette. Gå inn, les mer og skriv under HER.
Det er sikkert mange ulike grunner til at fler og fler opplever en dårlig psykisk helse. Dere er hjerelig velkommen til å diskutere dette i kommentarfeltet.
Ha en fin dag 🙂
Er det noe DU ønsker å lese mer om så er du hjertelig velkommen til å komme med forslag i komentarfeltet eller på mail. [email protected]
Jeg har lenge gått og vært ustabil. I flere uker faktisk. Jeg prøver å være sterk, endre tankegang og komme meg videre, men det er vanskelig. 70% av tiden er jeg fornøyd med livet, med de resterende 30% er tunge.
Når jeg tenker på her og nå klarer jeg alltid komme meg ovenpå igjen, men det er slitsomt og hele tiden kjempe mot depresjonen. Depresjonen som jeg vet ligger der, som jeg vet jeg kan bekjempe, men som krever litt for mye energi. Når jeg er i de 30?presjonene vil jeg bar gi opp. Det er det letteste, men herregud..
Jeg har hatt det så mye verre, jeg har klart å legge fortiden til dels bak meg og den innhenter meg ikke på langt nær så ofte som før. Jeg har sluttet å synes synd på meg selv for hendelser i livet mitt. Det har skjedd og jeg får ikke gjort noe med det. Det er deilig.
Nå er det bare tristhet som fylle de 30 prosentene. Ikke fortid, ikke fremtid, bare en tung tristhet. Som jeg vet at jeg kan bekjempe hvis jeg ikke henger meg for mye opp i den; Kommer meg ut, gjør andre ting, er aktiv på en eller annen måte. Jeg vet jeg kan. Det er bare veldig slitsomt!
De siste dagene har jeg tenkt mye på hvor mektige tankene våre er. Innimellom klarer jeg å endre vonde følelser i kroppen bare ved å endre tankegang. Jeg drøfter mye mer enn før. Tenker på hvorfor jeg føler meg nedfor, om jeg har en grunn, og hva som kan være positivt.
Prøver å tenke på de fine/bra tingene isteden for det som evnt er vondt. Og når jeg klarer å tenke rasjonelt (altså f.eks at jeg bærer på en sorg som ikke er min sorg, slik at jeg må holde det på avstand) klarer jeg også å holde meg mer på beina – komme gjennom dagen. Jeg skiller ut mye mer enn før.
Før kunne jeg ta til meg alle andres sorger og vonde ting. Nå er jeg ego og legger det vekk. Ikke at jeg ikke tenker på det, men jeg sørger ikke. Det føles godt. Jeg vet at det jeg skriver her kan være vanskelig for andre og “bare gjøre”. Jeg har øvd meg lenge og er ennå ikke flink til det, men det at jeg er klar over det er en god start!
Jeg bruker MYE energi på å øve meg på dette, og må tenke på det store deler av dagen, men etterhvert blir det nok mer automatisk og jeg kan holde meg lenger på bena av gangen. Det er verdt all jobben.
Det skal nevnes at på dette tidspunktet er jeg såpass oppegående at jeg klarer/orker å jobbe med tankegangen min. Det er faktisk fysisk slitsomt, like mye som psykisk og jeg sier ikke at dette er en enkel sak som alle deprimerte kan gjøre. Er en langt nede kan det være vanskelig å “bare” endre tankegangen. Det er derfor jeg jobber med det hver dag.
Det neste nå er at jeg må finne en måte å la meg selv være sliten eller trist på uten at det skal ta over hele dagen, humøret og den gode flowen min. Jeg trenger et fristed eller en aktivitet eller noe annet hvor jeg tillater meg selv og være litt trist, lei, whatever der og da, for så å vende tilbake til “friske meg”. Hva det kan være aner jeg ikke enda, men jeg finner det vel ut etterhvert.
Jeg har kommet langt. Men ikke langt nok helt enda.
Hei på dere kjære, kjære lesere!
Idag har vært en fin dag på jobb og en herlig dag i varmen med grilling og en skikkelig fin samboer. Det er digg at sommern er her og det er enda diggere at jeg har FRI helt til tirsdag.
Nå tenkte jeg å skrive litt om Blakstad og rutiner rundt en innleggelse på psykiatrisk. Dette er nok årets lengste blogginnlegg, men med viktig informasjon om psykiatrisk sykehus og deres rutiner. Mitt første innlegg om Blakstad (og det første forsåvidt) kan du lese HER. Takk for at du tar deg tid til å lese dette. Jeg håper du kan få et inntrykk av hvordan det er å bli innlagt, eller hvordan rutinene er der.
Kan du fortelle litt om Blakstad Psykiatriske sykehus?
Sykehuset er 100 år gammelt og ligger på Askers nydeligste og roligste område, rett ved sjøen. Det er mange aktiviteter for pasienter, som f.eks. cafe med kiosk, bibliotek, treningsrom, aktivitetsrom med biljard, bordtennis osv.. Det er også ulike gruppetilbud på de ulike avdelingene.
Nedskjæringer fra kommunen
Desverre skrenker Asker Kommune til stadighet ned på tilbudene og jeg tror de tenker veldig lite på pasientene. Det er mye viktigere å spare penger, enn at vi har det bra… Vi er jo tross alt syke, så vi merker ikke at de kutter ned på alt som kuttes kan… Selvfølgelig merker vi det!! Vi blir påvirket av det, vi ser vi også, tro det eller ei.
I tillegg merker vi det på personalet som ikke en gang får lov til å spise samme maten som oss. Før var det både svømmebasseng, solarium og kafeteria (som var dagens høydepunkt å få gå til) og flere andre aktiviteter som var med på å bedre oss pasienter fortere. Ser ikke politikerene dette? At ved slike tilbud kan de få en hurtigere bedring hos pasientene og dermed få lavere “innleggelsesprosent”.
Neida, Blakstad er et lavterskeltilbud, på alle måter. Sist, og kanskje størst er det at det er satt av null kroner til oppussing av rom og restaurering (har jeg fått inntrykk av). Vi ser ikke stort til penger som skal brukes til det. Rommene trenger en skikkelig ommøblering. Tross politikerene gjør de ansatte på sykehuset er sinnsykt bra innsats og jeg har ikke et vondt ord til dem!
Røykerommet på skjermet avdeling. Dette er ganske fint, egentlig. //privat
Personalet
Er det en ting som er avgjørende og det aller, aller viktigste så er det oppfølgingen. Nedskjæringene har sin pris, men til gjengjeld har vi fått beholde mange dyktige psykologer, overleger, sykepleiere og annet personale! De har (ihvertfall i mitt tilfelle) gjort en megabra innsats som jeg er evig takknemmlig og veldig glad for.
At jeg får muligheten til å legges inn på et så flott sted bør jeg være godt fornøyd med, og det er jeg. Mitt liv har opp til flere ganger ligget i deres hender og de har bevart det med myk hånd. Nesten alle jeg har møtt på Blakstad har vært så tålmodige og dyktige.
Rutiner for innleggelse på psykiatrisk sykehus
For å bli innlagt på Blakstad må du ha en henvisning fra lege eller psykolog. Du blir lagt inn på psykiatrisk hvis du er til fare for deg selv eller andre i feks. psykose, depresjon (selvmordsfare), mani, om du har tvangshandlinger eller andre ting du sliter med. Det er veldig mange ulike grunner til at folk sliter og må legges inn.
Når du først har kommet inn på institusjonen får du utdelt et rom og må vente på at en overlege skal komme å snakke med deg. Denne samtalen heter “innkomstsamtale” hvor det blir kartlagt hvorfor du er der, hva du sliter med, og i hvilken grad og hva sykehuset kan gjøre for å hjelpe deg på best mulig måte. Så er det bare å ta seg til rette og bli kjent med avdelingen.
Kontakt, lege/behandler
Man får en kontakt for hver vakt (dag og kveld). Det er en av personalet, enten sykepleier eller miljøarbeider som gjerne tar en samtale med deg, blir med å gå en tur eller utfører andre aktiviteter du måtte ønske (spille kort, yatzy, se på tv osv.). Det er også denne personen du tar kontakt med om det skulle være noe i løpet av vakten og som blir med på eventuelle samtaler med behandler.
Behandler er den overlegen/psykologen du får utdelt for oppholdet. Denne personen bestemmer hva som skal gjøres, eventuelle medisiner, og hvor lenge du må/kan være innlagt.
Du har som regel 2-3 samtaler i uken med behandler. I disse samtalene står du ganske fritt til å snakke om det du føler her og nå og hva du selv ønsker av oppholdet. Det blir også diskutert hvordan sykehuset kan være til hjelp og om du føler deg noe bedre fra samtale til samtale.
Behandling
Ulik diagnose krever ulik behandling. Ingen blir behandlet likt. Det er ca. 8 pasienter pr. avdeling og ca. ingen av disse har de samme kravene eller behandlingsmetodene/samtalemetodene. Dere har ulike regler for utgang (noen får gå fritt ute, andre må ha følge og noen kan ikke gå ut i det hele tatt), aktiviteter, spisevaner osv.
Utenom regler blir det ofte et sosialt miljø blandt pasientene hvor man snakker om været og andre spennende temaer. Det er ikke uvanlig eller farlig å spørre hverandre hva man er inne for. Noen svarer, andre ikke og det er helt lov.
Frivillig/Tvang
Det er to ulike “vedtak”. Frivillig innleggelse og tvangsinnleggelse. Om du oppsøker hjelp selv og uttrykker at du trenger det kan du bli lagt inn på frivillig basis. Sykehuset ønsker å ha flest mulig innlagt frivillig. Om du er ute av stad til å vurdere det kan du bli langt inn på tvangsparagraf om du er til fare for deg selv eller andre.
Da kan helsevesenet tvinge deg til innleggelse enten ved hjelp av politi eller ambulanse. Det er også noe jeg kaller frivillig tvang som jeg stadig møter. Da sier psykologen/fastlegen min inndirekte at jeg enten må legges inn frivillig, ellers legger de meg inn på tvang. Da må jeg pent gjøre som de sier (noe jeg alltid er glad for i ettertid!).
Ellers har vi noe som heter nødrett. Hvis du allerede er innlagt på frivillig grunnlag og ønsker å skrive deg ut kan din behandler holde deg igjen på nødrett. Da mener han/hun at du ikke er i stand til å klare deg uten proffesjonell hjelp og du får ikke dra fra sykehuset. Dette er kun for din egen sikkerhet.
Hva er lov/ikke lov på psykiatrisk? Og annen “praktisk” info
Det er lov å smile. Det er lov å ha besøk stort sett hele dagen. Det er lov å sitte i stua og se på tv. Det er ikke lov å rømme, da kommer onkel politi. Du kommer veldig langt med å samarbeide med sykehuset, men det er også lov å være negativ. Det er felles toaletter på de fleste avdelingene. Det er felles måltider, men det er lov å spise på rommet. Det er internett på mange avdelinger.
Det er låste dører på de akuttpsykiatriske avdelingene – den første avdelingen de fleste havner på først. Noen blir flyttet videre til andre mer passende avdelinger. Jeg kommer ikke på noe spesielt som ikke er lov. Vanlig folkeskikk gjelder så langt det er mulig. Alle går i sine egne klær. Alle sover i vanlige senger og alle har eget rom.
Tvangstrøye
Tvangstrøye er ikke så vanlig som folk tror. Tvangstrøye har jeg faktisk aldri sett. Det jeg har sett er belteseng. Hvis en blir lagt i belteseng gjelder strenge regler.
Først og fremst må personen være “ustyrlig”, eller agressiv. Om en person oppleves som truende trykker personalet på en knapp og flere løper til personen.
De legger han/hun først i bakken og henter beltesenga. Så blir personen låst i armer og ben til han/hun blir roligere. Om personen er psykotisk kan dette være til pasientens beste, selvom det kanskje er vanskelig å se det fra utsiden.
Det er alltid en eller to ansatte som følger med sengen og pasienten skal ikke ha vondt, selvom det selvfølgelig er ubehagelig å ligge der. Når pasienten er roligere blir han/hun løsnet fra sengen.
Mine opplevelser på Blakstad har jeg skrevet en del om.
Selvom det er et bra sted å få hjelp, håper jeg selvfølgelig at jeg slipper å bli innlagt der igjen. Du er hjertelig velkommen til å leke deg i arkivet. Jeg vil anbefale å lese etter kategoriene til høyre.
Takk for at du tok deg tiden. Jeg håper du fant noe nyttig info?
God natt
I kveld har jeg hatt en AHA-opplevelse. Jeg elsker ahaopplevelser og lever gjerne lenge på dem.
Tidligere idag lastet jeg ned en app, bare for gøy, som het “BePositive”. Litt ironisk etter at jeg hadde hengt meg opp i alle de negative tingene rundt meg. Jeg gikk inn på denne appen nå, bare for å se hva det var. Appen er så simpel at det eneste den viser er datoen idag og dagens positive sitat. Ingenting mer, ingenting mindre.
Her kommer dagens “BePositive” sitat:
People are always blaming their circumstances for what they are. I don´t believe in circumstances. The people who get on in this world are the people who get up and look for the circumstances they want, and if they can´t find them , make them. -George Bernard Shaw
Først tenkte jeg: “Hmm, dette er litt meg”. Så tenkte jeg: “Eller kanskje ikke, jeg kan ikke akkurat velge bort alle de negative tingene som skjer i livet mitt”. Men så tenkte jeg: “AHA! Hva om jeg velger å huske de positive tingene istedet for de negative!!!”. Selvom de negative er flere enn de positive, for det er de.
Jeg har et notat på mobilen der jeg skriver stikkord til store hendelser som skjer i livet mitt, positive og negative. Listen er fylt med mange negative hendelser og veldig få positive.
Jeg så tilbake på stikkordene fra forige uke. Der har jeg listet opp alle de negative hendelsene ned til minste detalj, men har bare notert én positiv hendelse. De siste ti minuttene har jeg virkelig vridd hjernen og kommet frem til at det faktisk var flere positive hendelser den uken, men de står ikke på listen.
Jeg har en stor jobb å gjøre nå. Fra nå av går de negative hendelsene i glemmeboken og de fine tingene i huskeboken og på listen.
Teorien min for at jeg er så opptatt av de negative hendelsene er logisk. Negativiteten har blitt utviklet av flere faktorer.
En av dem er at opp igjennom årene har jeg gått mye til psykolog. Da har vi alltid snakket om alt som er vanskelig og utfordrende i livet mitt. Kanskje vi har prøvd å se positivt på ting, men vi har fortsatt tatt opp problemer.
I tillegg har alle negative hendelser blitt dratt frem under utredningene. Da vil gjerne den som utreder meg vite om alt kjipt som har skjedd meg igjennom livet. Psykologer er (som regel) ikke opptatt av det som er bra, for det fungerer – de ønsker å løse problemer.
Så når en har gått like mye til psykolog som det jeg har gjort opp igjennom årene blir det overdose av negativitet og problemer. Når jeg er hos psykologen så setter jeg meg ned i stolen og begynner å dra frem alt som er negativt og alt som må drøftes. Alt veltes opp igjen i meg og forsvinner ikke når jeg reiser meg og går. Det blir liggende å ulme i dager, kanskje uker eller måneder.
Dette må virkelig snus!
God natt!
Jeg hadde morgensamlig igjen igår, og dette var det jeg snakket om:
I april 2010 kom en av mine beste venner til meg og sa: “Jeg skal være med på sånn frivillig-prosjekt i Australia og Asia, og kjøpe klær, sko, mat, skolemateriell, byggeklosser whatever. Og jeg trenger å ta med meg noe penger nedover. Kan vi ikke gjøre noe? Samle inn penger osv.”
Jeg tenkte: WTF?!
Hun fortsetter: “Du kan jo bare synge i kirken du synger i tensing også kan vi samle inn kollekt?”
Samtidig hadde jeg jobbet på en ungdomskole og var akkurat ferdig med en forestilling der og de var sykt gira på mer scene. Det tok litt tid før jeg koblet to og to.
Ja! La oss få med oss noen av elevene og alle som vil og lage en forestilling.
Svaret hennes var: “Ja, ok. Men jeg reiser i starten av juni… Så vi har litt dårlig tid.”
Jaja, det får bare gå, tenkte vi, uten å ane hva vi egentlig hadde stelt istand.
Vi startet på bar bakke. Uten manus, oppholdssted, skuespillere, sangere, band (da også noter, korarrangementer osv), egentlig noe. Det eneste vi hadde var oss selv. Oss to. Vi ringte litt rundt og fant et par stykker som synes prosjektet hørtes fresht ut. Så var det øvings og forestillingslokale. Vi ringte til både Asker og Bærum kommune, men de ga oss avslag nesten med en gang, dette var umulig og kostet dem altfor mye penger. Ungdomsklubben i Asker var også skeptiske, men kunne hvertfall gi oss et bandrom og øvingslokaler. Etterhvert som de så at vi utviklet oss fikk vi også en sal med 150 seter, 2 dager. Men den kunne de kun leie ut i midten av mai. Jaja, 6 uker. Dette skulle vi klare.
Vi fikk samlet folk. Noen som faktisk trodde på dette, for det var svært få som trodde dette kom til å gå. (Tilogmed ungdomsklubben). Og min daværende kjæreste. Og pappa.. Og egentlig alle foreldrene til de stakkars ungdomene som var blitt lurt inn i dette.
Vi ble tilsammen 30 stk i alderen 14-24 år. Alle med nesten like mye pågangsmot og iver. Oss 30 var de eneste som trodde på prosjektet vi kalte Amelias Hemmelighet. Hver uke hadde vi minst to øvinger og da folk begynte å miste motet var det ny motivasjonspreken. Dette skulle vi klare sammen, bare vi sto på og ville det nok. Etterhvert kom sangene og dansene i boks, og manuset skrev vi selv. Vi fikk til og med kameramann(som filmet forestillingen), fotografer og opptak (av micene, til CD) mot slutten!
Etter første gjennomkjøring var alle helt sykt gira og etter hver øvelse dro jeg ut å feiret russetiden min (beste russetiden ever), så var det påen igjen dagen etter. Det så litt mørkt ut på generalprøven, alle var slitne og vi hadde mye igjen før premieren dagen etter. Men vi fikk overraskende mange i publikum, for alle ville jo se hvordan dette prosjektet hadde gått, så de kunne si “hva sa jeg, dere fikk det ikke til”. Det var jo dømt til å feile.
Vi klarte det så absolutt. Aftenposten og lokalavisa kontaktet oss dagen før premieren, uten at vi aner hvordan de hadde hørt om det. Vi fikk flere sponsorer den siste uka (pizza, roser, kostymer osv.) og vi samlet inn 55.000kr. – langt mer enn vi hadde trodd vi kom til å gjøre!!
Dette er mitt stolteste øyeblikk i hele mitt 20 år lange liv. Og den viktigste erfaringen jeg gjorde meg var det å tro på oss selv. Alle trenger å bli minnet på det. Inkludert meg. Det at du tror på deg selv har alt å si for alt du skal gjøre her i verden. Stort eller lite. Bare se på skolevalg, hvor vanskelig er ikke det? Stol på deg selv. At du tar det rette valget for deg. Selvom alt går imot deg og du blir sliten, så ikke glem det, uansett hvor vanskelig det er. Du kan klare alt du vil! Og du er sterk.
-Sangen heter Beauty in Ugly av Jason Mraz
Budstikka
3 fantastisk flinke dansere!
Band, solist og korister
Vi hadde tilogmed kor!
Aftenposten
Hovedrollen: Amelia eller nr. 108
-Fred ut
