Fikk et spørsmål på siden min på facebook (som du finner HER) om kjendiser med bipolar lidelse. Det er mange av dem, MANGE!
De jeg vet om, og som antakeligvis er de mest kjente, med bipolar lidelse er:
Kurt Cobain
Mel Gibson
Frank Sinatra
Amy Winehouse
Demi Lovato
Catherine Zeta-Jones
Hemingway
Fullstendig liste over bipolare kjendiser ute i verden finner du HER.
Jeg kjenner ikke til så mange norske med diagnosen. Skulle ønske flere norske kjediser stod frem, for det må finnes noen. Det er derfor jeg må bli kjendis. Kanskje jeg blir en av de første norkse kjendisene til å stå frem som bipolar?
Også har vi depresjon. Der finner vi enda flere kjendiser.
Først tenkte jeg at det er ikke så rart at det er så mange kjendiser som blir deprimerte, fordi de er jo kjendiser. Så slo det meg at det kanskje ikke er så “typisk” allikevel. Det finnes tusenvis av mennesker der ute som vi kaller kjendiser og det er under halvparten som faktisk blir deprimerte eller som har en psykisk sykdom. Jeg konkluderte med at alle har sitt å slite med. Kjendis, eller ikke kjendis. Det har ikke noe med status å gjøre. Det finnes like mange “ikke-kjendiser” med diagnoser som kjendiser. Vi bare kan ikke se alle på internett.
Jeg er lykkelig for å være. Bare være. Selvtilliten er lav, men jeg er fornøyd bare ved å være i live og på beina. Mye har forandret seg de siste ukene. Jeg har blitt mer tilfreds og øver meg mye på å være her og nå og tilstede. Det er godt og fint. Ofte bruker jeg musikk for å finne roen. Jeg har også opplevd at jeg har sett livet mitt i et annet perspektiv. Før hadde jeg veldig dårlig tid med alt mulig. Jeg skulle forte meg å gifte meg og forte meg å få A4 livet, men vet du hva…? Det kan vente litt. Akkurat nå er jeg litt for opptatt med å finne en balanse i livet mitt og ha det fint.
I det siste har jeg sett på diagnosen min som noe utenfor meg selv. Den går ved siden av meg og noen ganger tar den tak i meg. Når jeg er svak. Den drar meg inn i noe vondt til jeg omsider klarer å bygge opp nok styrke til å rive meg løs fra den. Men ettersom jeg bygger styrke mens bipolariteten har taket på meg er det tyngre enn når jeg bygger styrke alene, uten en episode hengende over meg.
Derfor bygger jeg opp styrke nå. Nå, når jeg ikke er i noen episode. Jeg øver meg på å endre tankegangen min/tankemønsteret. Jeg leser boken jeg skrev om i forrige innlegg og jeg bygger opp en indre styrke/stemme som skal hjelpe meg å holde depresjonen på avstand.
Vi har alle opplevd at man heller har lyst til å «dra dynen over hodet» og gi blaffen, enn å «brette opp ermene» og gå videre med friskt mot? Å instruere seg selv til positive løsninger på negative og vonde hendelser er en av de største utfordringene vi kan ha. Men- det er mulig! Ved å lære seg teknikker og øve på disse kan man etterhvert klare å styre sine egne tanker fra negativt til positivt. Jeg har jobbet mye med dette de siste ukene og det har fungert veldig bra.
//weheartit.com
Samtidig skal man heller ikke slutte å ha negative reaksjoner. Kroppen trenger å reagere med sinne, sorg og frustrasjon, på lik linje med glede, lykke og velbehag. De negative følelsene kan samle seg i magen min og bli en stor klump. Så tar de overhånd og blir svært overveldende. Klumpen kan sitte ut dagen eller uken… Ved å tenke positivt og legge fra meg de hendelsene/tankene jeg blir sint eller lei meg for kan jeg nå styre (til en viss grad) om disse skal få ødelegge dagen min eller ikke. Tanker som går i hodet mitt da er for eksempel; at det ordner seg, legge hendelsene raskt til side, ikke gidde å snakke om det/blåse det opp, tenke på hva som skjer her og nå. Jeg bærer mye sinne i meg og noen ganger må jeg få utløp for det, noe som selvfølgelig er helt normalt. Jeg tenker at vi behøver å ha negative følelser også. Det er en del av kroppens natur og det forsterker de gode følelsene. Når jeg blir flinkere til å kontrollere tankene mine og tenke positivt kan jeg etterhvert erstatte negativiteten/sorgen med forståelse/aksept for de utfordringer jeg møter.
//weheartit.com
Tilbake til positiv tankegang. For enhver vil det være et hardt stykke mentalt arbeid å gjøre, og stadig vil det komme hendelser som setter en noen skritt tilbake igjen. Det vil allikevel være verdt all jobbing når en kjenner at en har fått bedre kontroll over sine egne tanker og handlinger. Det aller første steget er å erkjenne at negative tanker styrer livet, og så bestemme seg for at «dette VIL jeg klare» – Det steget tok jeg for noen uker tilbake.
//weheartit.com
Det neste vi må gjøre er å finne noen positive elementer i de negative tankene/hendelsene og trekke dem fram som viktigst. For noen kan negative tanker handle om sykdom. Jeg har funnet ut hvorfor jeg har vært (og til tider er) en så negativ person. Teorien min er enkel. Siden jeg var 9 år har jeg gått til psykolog for å snakke om problemene mine. En time i uken går med på å snakke om alt jeg sliter med, dumme ting jeg har opplevd og vonde tanker. Den resterende uken går med på å finne ut hva jeg bør snakke om neste gang. Hva nytt har skjedd som jeg kan snakke med psykologen om? Hva har blitt værre? Hvilke negative tanker har jeg? Hva har jeg opplevd som vondt og vanskelig siden sist? Når en starter en slik negativ prossess i så tidlig alder er det en vanskelig uvane å snu. Ja, du kan sikkert prate med psykologen om alle de positive tingene også, men hvem gjør det da? Da kan jeg heller snakke med vennene mine. Hadde jeg hatt det bra hadde jeg ikke trengt å gå til psykolog… Det var sikkert nødvendig, men det har kun vært fokus på de negative hendelsene i nesten hele livet mitt. Derfor har jeg en negativ tankegang. Dette har jeg ikke innsett før nå.
Jeg har virkelig jobbet med psyken min de siste ukene. Både jeg og samboeren min merker tydelig forskjell. I tillegg har jeg vært mindre sint og holdt humøret i sjakk. Jeg har heller ikke opplevd noen bipolar episode siden dagen jeg bestemte meg for å bli mer positiv.
Min livsfilosofi er at med en grunnleggende positiv innstilling til livet og hendelser i livet, kommer man langt. Hver dag er en gave, ta vare på den, for den kommer aldri igjen.
//weheartit.com
Er du en positiv eller negativ person? Hva tror du kan ha gjort at du er «den typen» du er? Kanskje har du en klar grunn, kanskje du bare er sånn av person…?
Alle borgere må be fem ganger hver dag. Hvis det er tid for bønn, og du blir tatt mens du gjør noe annet, vil du bli pisket.
…
Alle gutter skal gå med turban…
Sang er forbudt. Dans er forbudt. Kortspill, sjakk, hasardspill og drageflygning er forbudt. Å skrive bøker, se film og male bilder er forbudt.
Hvis du holder parakitter, vil du bli pisket. Fuglene dine vil bli drept.
Hvis du stjeler, vil hånden din bli hugget av ved håndleddet. Hvis du stjeler en gang til, vil foten din bli hugget av.
Hvis du ikke er muslim, skal du ikke utøve din religion der du kan sees av muslimer. Hvis du gjør det, vil du bli pisket og fengslet. Hvis du blir tatt i å forsøke å konvertere en muslim til din tro, vil du bli henrettet.
forts.:
Til alle kvinner:
Du skal alltid holde deg inne i ditt hjem.Det sømmer seg ikke for kvinner å gå formålsløst ute. Hvis du går ut, skal du være i følge med den mahram, en mannlig slektning. Hvis du blir tatt alene på gaten, vil du bli pisket og sendt hjem.
Du skal ikke under noen omstendigheter vise ansiktet ditt. Du skal dekke deg til med burka når du går ute. Hvis du ikke gjør det, vil du bli alvorlig straffet.
Kosmetikk er forbudt. Smykker er forbudt. Du skal ikke kle deg i iøyenfallende klær. Du skal ikke snakke uten å være snakket til. Du skal ikke ha øyekontakt med menn. Du skal ikke le på offentlig steder. Hvis du gjør det, vil du bli pisket.
Du skal ikke lakkere neglene dine. Hvis du gjør det, vil du miste en finger.
Det er forbudt for piker å gå på skole. Alle pikeskoler skal stenges umiddelbart. Det er forbudt for kvinner å arbeide.
Hvis du blir funnet skyldig i ekteskapsbrudd, vil du bli drept ved steining.
Hva tenker du om denne teksten? Den provoserer meg veldig! Tenk å leve under disse omstendighetene. Og det er faktisk slik det er noen steder i verden den dag idag. Skulle ønske jeg kunne redde verden.
I 6 månder har han kjempet mot den ukjente sykdommen. I 6 månder har vi båret håpet om å få tilbake vår kjære venn. Men tilslutt var slaget tapt. Jeg har mistet en god venn. En uerstattelig venn. Marius Næss døde fra meg (oss) 2. 6.
Idag har det vært begravelse og det var på en måte godt, men også helt jævlig! Å få sagt hade var deilig, men vondt. Usansynlig vondt!
Næss var fantastisk. Og så utrolig god. Vi kunne sitte å prate i timesvis om alt mulig rart som ingen skjønte noe av, untatt oss. Vi fikk ofte høre at vi hørtes ut som et gammelt ektepar da vi pratet eller diskuterte. Det var vår måte å kommunisere på.
Det er kanskje den personen jeg er mest lik her i verden. Vi var farlig like på mange ting og vi småkranglet hele tiden på en måte som hørtes ganske alvorlig ut, men som vi selv skjønte var tull. Vi var like glade om morningen og vi hadde samme tanker om ting. Det var alltid så godt å kunne sitte å prate med Næss. Han ville alltid lytte og hadde alltid noen fornuftige svar. Og han delte. Jeg har lært så mye av denne gutten.
Tenk at noe så tragisk bare kan skje sånn uten videre, og for en helt uskyldig 20åring. Jeg kan ikke forstå det. Næss, som det ikke finnes noe vondt i for fem flate!
MEN!
Det har fått meg til å innse noen ting. Nå må jeg leve for oss begge to. Det høres tragisk ut, men dette gjorde meg sterkere og jeg har fått livsønsket tilbake, forhåpentligvis for godt. Nå skal jeg leve for både meg selv og Marius Næss! Og jeg kunne ikke gjort noe så vondt med vilje ovenfor de rundt meg. Jeg kjenner selv på den utrolig tunge sorgen og det er ikke kult å måtte leve med. Jeg kan ikke gjøre noe sånt mot alle som er glad i meg. Det ville vært for ille. Jeg må være sterk og komme meg gjennom det. Jeg har jo muligheten. Jeg er ikke syk, som Marius var. Nå må hver dag nytes og nytes litt ekstra for godklumpen Snæss.
Du vil alltid være i hjertet mitt og jeg kommer aldri til å glemme deg<3 Jeg håper du får hvile i fred til vi sees igjen.
Hver dag går jeg å lengter. Lengter til et annet sted. Jeg skal prøve å forklare.
Hvis jeg er ett sted, lengter jeg til et annet sted. Hvis jeg er i matsalen, vil jeg heller være i dagligstua. Hvis jeg er på Nordborg vil jeg heller være på Nyborg, er jeg i Asker vil jeg heller være i Stavanger og omvendt. Du skjønner nok hva jeg mener. Jeg lever ikke i nuet.
Når skal jeg slå meg til ro? Når skal jeg klare å bare la rumpa være der den er for 5 min og hjernen hvile i 3 min? Kanskje når jeg har nådd et mål i livet. Kanskje når alt er i orden med meg, familien og vennene mine og livet er på gli. Men hvorfor vente på det halve livet? Hva med nåtiden? Livet er jo på gli, bigtime!
Jeg vil ikke sitte som gammel og tenke at jeg har løpt fra hele livet. Jeg vil nyte den lille tiden jeg har på jorda. Hvordan?
I “Deilig er Jorden” sies det: Der er min lengsel hjemme. Hvor er min lengsel hjemme? Hvor slutter jeg å lengte etter det å være et annet sted.
Det eneste stedet jeg har slått med ordentlg til ro er på rommet mitt her på skolen. Det er jo litt stusselig. Men jeg tror jeg vet grunnen til akkurat det. Det er fordi jeg har skilte foreldre som alltid har bodd gangavstand fra hverandre. Det har ført til at jeg har pendla mellom dem, gjerne veldig ofte. Så jeg er vant til å hele tiden flytte meg, leve i en bag. Du slår deg ikke til ro noe sted på det grunnlaget.
Men jeg skal prøve å jobbe mer med det å leve i nuet. Bo der jeg er. Lage meg litt hjemme-plass. Så min lengsel kan høre hjemme et sted. For tiden er den hjemme på rommet mitt på skolen. Lurer på hva som skjer når jeg flytter.
Og lengte hele tiden er veldig slitsomt.
Jeg er litt som Ole Brumm. Kikker hele tiden etter noe bedre..
“Sprett satte seg på bakken ved siden av Ole Brumm. Men da han satt der, følte han seg plutselig ikke så betydningsfull som han gjerne ville, derfor reiste han seg opp igjen.”
Er jeg frk. aldrifornøyd? Eller hva er egentlig det store problemet her? Det er jo meg på en eller annen måte, men hva gjør jeg med det?
– Vær glad i deg selv. Du trenger ikke NOE for å forandre det.
– Du er den du er og du er bra:)
Husk at den eneste som kan gjøre noe med problemene du har, det er deg. Jeg har tatt tak i mine ting. Nå må du ta tak i dine (altså psyken)! Legg alt det gamle bak deg, se fremover (jeg prøver å gjøre det hele tiden, og det er ikke lett skal jeg si deg!)
Og skal jeg si deg en artig ting om FHS han fortalte oss:
En skole han hadde besøkt hadde ingen fått lov å begynne å “date” før etter jul og etter det året og i årene fremover hadde mange blitt kjærester etter fhs og 13 par hadde blitt gift! Hihi!
Det skal nevnes at dette innlegget er mer enn oppsummering av Hans Inges foredrag, med noen innspill av meg selv. Det forige var mer refleksjoner fra meg selv. Dette fordi jeg synes det er viktig å få det ut til dere som leser denne bloggen og for å ha det her til en annen gang så jeg kan gå tilbake og lese det selv. Du må ikke lese??
Få vil prøve hasj første gang. Mesteparten av ungdommene idag er imot, men så er du på en fest og du er kanskje full og du tenker; hvorfor ikke prøve bare en gang? Så er det ikke så ille som du trodde likevel. Det er det, du bare ser det ikke. Hasj er faktisk den aller største og farligste porten til alle andre narkotiske stoffer FORDI:
-det skader hodet og den siste som merker det, det er deg.
Når en har prøvd hasj en gang eller to er det kanskje spennende, men hva skjer etter det? Narkotiske stoffer kan ødelegge mye av hjernecellene dine. Og etterhvert savner du kanskje de første gangene med spenning. Du finner noe som er mer spennende.. Noe sterkere.. Nye stoffer for å få den samme opplevelsen. Allerede her har du ødelagt for deg selv. Du har ødelagt selvinsikten, konsentasjonen og ikke minst selvrespekten. Du er kanskje blitt sosialt begrenset, men du ser selvfølgelig ikke på deg selv som en narkoman. Jeg ville nok sett på meg som en som bare lever livet tror jeg.. Til det fulle! Mens det varte hvertfall?
Hva er egentlig en narkoman? En narkoman er en som er avhengig av narkotika fysisk eller psykisk. Dersom en “må” ty til et narkotisk stoff av en eller annen grunn, går en under kategorien narkoman.
En ond sirkel
De sterkeste dopene går ofte rundt på markedet. Det er ofte slik; Det går mye av det, inntil noen blir skikkelig GAL av det, gjør noe skikkelig drastisk. Så forsvinner det. For en stund. Så er det tilbake på markedet som et skikkelig bra dop. Til noen gjør noe drastisk eller blir gal og havner på Dikemark. Så forsvinner det? Så er det tilbake.. Osv.
Jeg vil sitere Hans Inge: “LSD er til å bli gal av. Etter 1,2 eller 6 ganger kan du være klikka i huet. Ecstacy derimot er en smart ting, det er jo bare en tablett. En 17åring har lettere for å innta en liten tablett med smilefjes på. Men etter en gang og en nedtur på 4 dager, 4 uker eller 4 måneder, vet du ikke helt..” Det som er problemet med disse stoffene er at de kan være så voldsomme at de kan være avhengighetsskapende etter en gang. Jaja, jeg skal ikke ta LSD uansett jeg, tenker du, men etter utallige jointer og andre mildere stoffer som ikke har noen virkning lenger og suget etter “de første gangene” blir stort nok, hva tror du at du tyr til da?
Hans Inge sa mye spennende om narkotika. Han sa blandt annet dette: Alle hasjrøykere argumenterer på samme måten. De sier at hasj, det er ikke narkotika. Ingen tenker at det er så farlig og det behøver sikkert ikke være så farlig for alle, men hva om det er farlig for akkurat deg? Hva om du har viljestyrke nok til alt utenom akkurat det lille der? Jeg tror at mye av problemet med hasj ligger i spenningen rundt det. Folk hauser seg opp rundt en pinne som kan ødelegge så mange liv, ikke alle men mange, og det er så utrolig synd. Men husk at det er ditt og bare ditt valg til slutt.
I 1vgs. Starta jeg og noen venner Ungdom Mot Narkotika i Asker. Vi hadde mange aksjoner, konserter og var rundt på ungdomsskolene og snakket og jobbet med dem om akkurat dette. Jeg merker at mye av engasjementet kommer tilbake nå! Og jeg vil understreke at UMN er IKKE imot de narkomane, de er imot narkotika.
På lørdag hadde vi et skikkelig spennede seminar med en utrolig god mann som heter Hans Inge Fagervik. Noen har kanskje hørt om han før? Han snakket om så mange ulike venskelige temaer at man skulle tro det gikk rundt i de små hodene våre, men neida. De fleste klarte å holde tråden ganske bra!
Jeg gjorde meg opp noen egne tanker som jeg tenkte å dele med deg i flere deler.
– “Folk med dårlig selvtillitt drikker mer enn folk med god selvtillitt. De drikker for å føle seg bedre.” Det tror jeg veldig på faktisk. Selvom det er veldig vondt å høre og jeg skulle ikke ønske det var sånn… Alkoholen gjør faktisk noe med deg. Du får en utavdegsjælopplevelse, som for noen kan være bra, men det er jo ikke bra i lengden. Det er jo ikke den personen du er. Det må være vondt å gå å lengte etter den personen du er på fylla hele uka gjennom. Du glemmer den du egentlig er og det er jo den personen som trenger å bli sett.
En av grunnene til at noen blir alkoholikere er akkurat dette. De liker bedre den personen de er med promille. De drikker mer for å være en helt annen person, være mer selvsikker og det ene fører til det andre. Men du ser ikke at alkoholen ødelegger deg, det er de rundt som ser det. Du kan oppdage det du og, hvis du er heldig. Mange er det og kommer seg på beina igjen. De er tøffe!
Hans Inge fortalte oss om et forsøk som var gjort; Det ble arrangert en fest hvor det var arrangert fest. Gjestene fikk servert Claustaler med øletikette og ble brisene og motsatt. Dette var et bevis på at vi faktisk kan bli fulle på psyken. Jeg tenker her at det ikke bare kan være psykisk, men i mange tilfeller JA! Alle har jo vært med på fjortizzfylla! Latterlig at voksne mennesker faktisk også reagerer sånn!!
Alikevel så har alkohol en alkoholprosent som man tar opp i blodet og kroppen reagerer jo på det. Hjernen mister sine vanlige sperrer og det er her selvtillitten titter frem.
Hvorfor drikker folk så mye alkohol? Det er ikke bare selvtillitten som gjør at folk drikker. Jeg tror det kan være uttallige grunner:
– Vaner hjemmefra; Hvis foreldrene drikker mye
– Venner som drikker mye
– Vanskeligheter hjemme eller i miljøet
– Depresjoner
– Dårlig vane rett og slett
– Andre forslag?
Alkohol er en enkel måte og løse problemer på. Men den er rimelig midlertidig… En eller annen gang kommer problemene tilbake til deg og det skjer som regel så fort alkoholen er ute av kroppen. Og dermed er du pån igjen.
Fylla har skylda? Det sa Hans Inge er den feigeste unskyldningen han hører. Det er jeg helt enig i. For jeg tenker: Hvis du faktisk drikker så mye at du kan skylde på fylla… Hvem har da skylda? Det er jo du som har drukket så mye, og bare du som har helt alt den giften i deg!
Han fortalte oss historer hvor ting ordna seg for folk og jeg tror virkelig det kan ordne seg for alle, det handler bare om å innse problemet og gjøre noe med det. Men hvis du ikke innser ditt eget problem, kan ingen gjøre noe som helst. Hvis du er i en situasjon hvor noe av dette er aktuelt, så ta tak i livet ditt før det er for sent! Jeg viser til innlegget igår; du er verdifull!
Jeg vet ikke om dette hadde noen sammenheng eller om det hadde noen mening for deg, men det var digg å få det ut hvertfall! Og jeg må vel understreke at jeg er ikke imot alkohol, jeg bare ønsker å hjelpe de som sliter med det lille ekstra.
