Først vil jeg starte med et ganske koselig “spørsmål”: Beskriv deg selv med 3 ord
Jeg vil svare utadvent, sosial og omsorgsfull, og håper at det er riktig.
Når oppdaget du at du hadde en psykisk sykdom?
Jeg startet hos psykolog første gang da jeg var 9 år fordi pappa skjønte at jeg slet. Siden det har jeg gått til over 25 ulike psykologer (inklkudert noen på Sikta og Blakstad). Det er i overkant mange. Desverre har jeg opplevd mye flytting og bytting på poliklinikken, pluss at jeg har flyttet litt rundt selv også. Innleggelsene mine er da jeg har jobbet mest med meg selv, og kommet best ut av.
Hvordan regaerte du da du fikk diagnosen?
Jeg tok det veldig fint. Jeg synes det var veldig greit å få diagnosen. Alle visste det var noe, men ingen visste hva. Det gjorde det litt lettere for de rundt meg å forstå hvorfor jeg er som jeg er. Da jeg fikk tildelt bipolar lidelse ble det lettere for meg, og de rundt meg, å forholde seg til episodene jeg opplevde. Jeg kunne lese meg opp på diagnosen; finne ut hva som var riktig for meg, hvorfor jeg reagerte på ulike situasjoner og hva jeg kunne gjøre med det. Det var også mye lettere for legene å medisinere meg riktig. Det er selvfølgelig kjipt å måtte ha med meg dette hele livet, men det må jeg bare akseptere og jeg prøver å gjøre det beste ut av det hver eneste dag. Så var det deilig å få en forklaring på “meg” – hvorfor jeg reagerer slik jeg gjør, blir høy på livet og til tider er deprimert.
Hva har skjedd fra da til nå?
Jeg har hatt ca. 8 innleggelser og alle har vært på grunn av depresjon. Vi har også hatt to store utredninger for å forsikre oss om at diagnosen er riktig og mange små utredninger for å sjekke om jeg har handre diagnoser i tillegg, men det har jeg ikke (fåreløpig).
Jeg har skrevet en bok om mitt liv som bipolar, oppturer og nedturer og erfaringer. Vil du kjøpe boken? Send meg en mail til [email protected]
Jeg pleier å dele meg selv inn i 2 og kalle meg for syke-Nina og friske-Nina. Når jeg får en episode er det syke-Nina som har overtaket. Da sier jeg stort sett bare negative ting om meg og verden, som friske-Nina vet at bare er tull, men som hun ikke kan ta kontroll over. Syke-Nina er veldig sterk.
Når jeg er på vei ned i en depresjon eller på vei opp av en, krangler syke-Nina og friske-Nina veldig mye; “verden er et fint sted”, “nei, jeg hater verden”, “neida, du vil leve lenge i denne verden”, “nei, jeg vil grave meg ned og forsvinne i denne verden”…. Sånn krangler de om alt.
Med dette er det veldig lett å merke når jeg er meg selv. Da er jeg positiv og ønsker å komme langt i denne verden. Jeg har mot og håp og kan se fremover, noe syke-Nina absolutt ikke gjør! Det er godt å være friske-Nina. Fremtiden er veldig viktig for meg og det er som oftes fremtiden disse to krangler mest om. Når jeg er meg selv er jeg bare friske-Nina med håp, vilje og styrke. Det er jeg nå og det er veldig fint.
Opplever du mani og/eller depresjon hver eneste dag? Eller kan det gå en dag eller to uten at du opplever noen av disse “lidelsene”, om jeg kan kalle det det?
Nei, det går i perioder. Det kan gå måneder før jeg får en ny episode. Jeg har også opplevd å få en depresjon/mani igjen etter bare noen få uker.
Hvor lang tid kan det gå mellom svingningene du har, og pleier du å “forberede” deg på neste fall? Har du noen tips om hvordan man kan “dempe” fallet. Slik at det ikke kommer som et lyn fra klar himmel?
Det varierer alltid etter hvordan hverdagen min ser ut og hva jeg gjør. Er jeg veldig aktiv kan en ny episode komme fort, men som regel er jeg flink til å bygge meg sakte opp og ikke ta på meg for mye rett etter en episode.
Jeg liker ikke å tenke for mye på neste gang, men jeg lærer alltid noe nytt gjennom hver depresjon. Når jeg er innlagt pleier jeg alltid å snakke mye om hva som gikk galt denne gangen og hva jeg kunne gjort annerledes. Det er viktig å akseptere at det som har skjedd, har skjedd, men for meg er det viktig å vurdere hva jeg kan gjøre bedre neste gang. Lære av mine feil.
Et tips er å se tilbake på hvilke tidlige tegn som var der før episoden oppstod. Søvnmønster, matlyst, engasjement, likegyldighet, kjærlighet til venner og familie osv. Hvilke symptomer kan du ha merket før episoden tok skikkelig tak? Er det noe du kunne gjort med disse symptomene for å forhindre at episoden oppstod? Er det noe du ikke burde gjort? Dette er ting som blir tatt opp rundt mitt sykdomsbilde under hver innleggelse jeg har og har vært til stor hjelp for å forhindre senere innleggelser.
Jeg vet at det blir veldig mye “jeg” nå, men når det kommer til diagnoser så kan jeg kun snakke for meg selv. Psykiske lidelser er så individuelle at jeg lar meg ikke skrive så mye på generell basis. Jeg kan kun dele ut i fra egne erfaringer.
Tusen takk for at DU besøker bloggen min. Ha en fin kveld!!
Idag har jeg hatt min første dag på jobb på 2 måneder. Det gikk kjempefort og jeg er sliten, men fornøyd med dagens innsats! Her kommer noen flere spørsmål fra dere fantastiske lesere. Enjoy.
Hvor lenge varer en periode/episode?
Varigheten på en episode er varierende både fra person til person, og for meg.
Depresjon: 1. Jeg kan ha en dårlig dag hvor jeg er kjempe deprimert og ikke kommer meg ut av senga, og så kan jeg være veldig oppegående dagen etter.
Depresjon: 2. Jeg kan også få dårlige perioder, men jeg går ikke så dypt ned i depresjonen. Da klarer jeg meg fint uten innleggelse og det går over av seg selv i løpet av en ukes tid. I disse periodene er jeg fortsatt veldig oppegående og gjør mitt aller beste for å ikke havne i en dyp depresjon. Jeg fokuserer mye på å slappe av og gjøre ting jeg liker og pleier å ha glede av. Noen ganger har jeg det, andre ganger ikke, men jeg gjør det allikevel. Å ha disse periodene er veldig nytt. Nå har jeg endelig funnet medisiner som er riktige for meg, noe som er veldig viktig om man er bipolar. Jeg kommer mer tilbake til medisiner om noen dager.
Depresjon: 3. Hvis jeg ikke er flink til å ta tak i tidlige tegn (se HER) kommer det som regel alltid en dyp depresjon som fører til at jeg blir innlagt på psykiatrisk sykehus. Da trenger jeg alt fra 5 dager til 4 måneder.
Mani: 1. I motsetning til depresjonene merker jeg maniene i ettertid. Det slår meg plutselig at jeg er i en mani eller har hatt en mani. Dette kan jeg oppdage etter noen timer eller noen få dager. Jeg har aldri hatt en mani lengre enn en uke, som jeg vet om.
Kan man gå rett fra mani til depresjon?
Noen ganger får jeg en depresjon og når jeg da ser tilbake på ukene som har gått kan jeg se at jeg hadde en mani rett før jeg ble deprimert. Jeg har aldri opplevd det motsatte, selvom det hadde vært veldig deilig! Det mest vanlige er å gå fra mani til depresjon, men dette er selvfølgelig også helt individuelt.
Går det alltid i bølger?
Nei, men når jeg er veldig ustabil kan det gå i bølger fra dag til dag eller time for time. Da blir jeg veldig fort påvirket av omgivelsene. Hvis det skjer noe positivt blir jeg hakket hypoman og hvis det skjer noe dumt/negativt den neste timen kan jeg gå helt i kjelleren. Disse ustabile periodene har stort sett endt i en depresjon. Jeg vil si at jeg er ca. 60% av tiden uten bipolare episoder. 40% bipolar er mye. Det har noe med fasen jeg er i, i livet, at hjernen fortsatt er under utvikling og at jeg ikke har en helt stabil hverdag. I 2008 var jeg ca. 80% bipolar og i fjor var jeg ca. 60% bipolar. Så jeg ser fremgang. Det å ikke få disse bipolare episodene er i noen grad en treningssak.
Flere spørsmål i morgen, folkens. Nå er det natta! 🙂
Hva er bipolar lidelse? Hva skjer med kroppen eller psyken når du har en psykisk sykdom?
Bipolar lidelse er en diagnose hvor pasienten opplever depresjoner og manier. Depresjoner: trist, lei, tom, likegyldig, lite søvn og matlyst, ser på livet som tungt og vanskelig. Manier: Stikk motsatt, høy på livet, oversosial, prater fort og mye, mange gode ideer osv. Du kan lese mer om mine manier HER.
Jeg kan også ha vanlige perioder hvor jeg bare er meg selv.
Hva er det som kan utløse en depresjon-/manisk -episode?
Utløsende faktorer for episodene (maniene og depresjonene kalles enkelte episoder) er: lite søvn, mye å gjøre, ikke høre etter når kroppen trenger hvile, overaktivitet osv. Gjennom alle innleggelsene mine har jeg jobbet mye med å legge merke til tidlige tegn på tilbakefall. Hva jeg skal se etter som tegn på at depresjonen/manien kommer snikende. Tidlige tegn på depresjon er blandt annet: dårlig søvn, ingen matlyst, lite initiativ, lite lyst til å gjøre ting, liten konsentrasjon og så er jeg ganske likegyldig når jeg holder på å bli deprimert. Tidlige tegn på mani er blandt annet: mange “gode” ideer om ting jeg ønsker å gjøre eller oppnå, shoppetrang, masse energi, også her; lite søvn og lite matlyst – noen ganger glemmer jeg å spise fordi jeg er så opptatt av alt jeg må gjøre og få til. Jeg farter rundt og prater i ett sett med en mye mer energisk stemme enn vanlig.
//weheartit.com
Kan du unngå å få en depresjon eller mani?
Hvis jeg er flink til å oppdage de tidlige tegnene kan jeg unngå å få en depresjon eller mani. For å unngå en av episodene kan jeg sørge for å få nok søvn, spise jevnlig, sette opp timeplan. For å unngå manier bør jeg holde meg til en aktivitet pr. dag, skrive opp ideene istedet for å utføre alt på en gang, prøve å ta kontroll på shoppingen og helst ikke reise til noen “shoppingsteder”. For å unngå depresjonen bør jeg komme meg opp av senga og gjøre noe hyggelig, gå turer, prate med venner og gjerne skrive om hvordan jeg føler det (det pleier å lette mye). I tillegg har jeg oppfølging fra Sikta, en åpen instutusjon, hvor jeg kan legge meg inn hvis jeg ikke klarer å ta kontrollen selv. Det er et trygt sted å være og hvis jeg merker at jeg trenger det så legger jeg meg inn der en uke eller to. Da kan jeg forhindre at depresjonen blir dypere og at jeg må legges inn på Blakstad.
//weheartit.com
I morgen kommer flere spørsmål så det ikke blir så mye på en gang både for meg og dere.
I en Bipolar lidelse møter jeg to ytterpunkter. Depresjon og mani. Depresjon vet de fleste hva er. Jeg blir trist, tom, lei av alt, initiativløs, møtløs osv. Mani er det motsatte. Jeg blir overglad, har mange ideer, får shoppetrang, prater fort og mye, tror jeg har full kontroll på verden. Hypomani er lillebroren. Altså at jeg får de samme symptomene som i en mani, bare i svakere og mindre grad. I mitt sykdomsbilde har jeg alltid slitt mest med å finne ut når jeg har manier fordi jeg er så hyper til vanlig at det er vanskelig å se noe ekstra ved meg. Det er vanskelig å skille mellom meg og en mani fordi jeg ikke får de kraftige symptomene.
I går fikk jeg en hypomani. Når på dagen den kom er vanskelig å si. Jeg pleier alltid å bli klar over maniene i ettertid, aldri når de pågår. Da jeg la meg igår kveld kjente jeg at hodet hadde jobbet i 6. gir i noen timer. Jeg hadde tusen tanker og ingen konsentrasjon, så tankene bare løp løpsk oppi topplokket. Jeg kjente at jeg hadde mistet fotfestet litt. Det er mange baller i luften nå og når jeg tenker på alle de samtidig kan dette være en utløsende faktor for manien. Samt det å farte mye rundt og glemme å trekke pusten. Da jeg lå i senga og tenkte tilbake oppdaget jeg mange tegn på hypomanien. Jeg hadde hele dagen skrevet liste på liste med alt jeg “må” gjøre og andre type lister som er helt unødvending, men som er et forsøk i det kaotiske hodet på å få oversikt over tankene – det fører bare til mer kaos. I tillegg hadde jeg lastet ned masse apper som liksom skulle få orden på livet mitt. Det skjønner jeg ikke hvor jeg hentet fra og det ble bare mer rot på telefonen min! Jeg hørte meg selv prate veldig fort og hoppet fra et samtaleemne til et annet og fullførte ikke mine egne setninger fordi tankene allerede hadde hoppet over på noe annet spennende å si. Jeg husker jeg tenkte “hva er det med meg?”, men jeg ga det ikke en tanke at det kunne være en hypomani. Rot er også et tegn, at jeg slenger ting over alt – noe jeg vanligvis er veldig nøye med å ikke gjøre! Hjertebank var også et tegn, i går kveld da jeg skulle sove kjente jeg mye på det. Siste tegnet er at jeg glemte å spise noe hele dagen og kjente heller ikke på sultfølelsen.
Kort oppsummert, noen av tegnene på mani: Hodet jobber i 6. gir, tusen tanker, lite konsentrasjon, masse lister og ting som “må gjøres”, prate veldig fort, bytte samtaleemne, tenke at jeg trenger dyre gjenstander/kjøpe dem, prater fort, rot, hjertebank, lite/ingen matlyst
//weheartit.com
Grunnen til at jeg får en hypomani
Grunnen til at hypomanien dukker opp er varierende. Jeg er ikke så kjent med manier, fordi jeg har hatt flest bevisste depresjoner. Maniene pleier å dukke opp litt uten at jeg merker det og derfor har jeg ingen klare svar når det kommer til maniene. Ting har gått veldig bra de siste dagene og da tar jeg inn en ting til, en aktivitet til fordi jeg tror jeg klarer det. Plutselig blir det for mye.
Hva nå?
Nå som jeg er klar over det, må jeg ta mine forhåndsregler. Jeg må prøve å ta pustepauser, sortere tankene, sove nok og sørge for gjevlig matinntak. Jeg skal også sortere “todosene” mine, som er alt for mange. Ta meg tid til å koble av med bok. Ta kontroll over dette selv.
Mange elsker å være maniske, jeg hater det. Fordi jeg føler at jeg mister kontrollen. Det er så mye “lettere” å være deprimert, for det kjenner jeg så godt og jeg vet så godt hva jeg skal gjøre osv. Jeg har kontroll. På en annen side er det mye bedre med maniene fordi jeg blir gladere og det varer kortere enn depresjonene (i mitt tilfelle). Det som skremmer meg er at hvis jeg ikke får kontroll over denne hypomanien så venter det en depresjon på slutten av episoden. Det er sånn det går i mitt sykdomsbilde, så nå skal jeg ta tak i dette og stoppe manien før den stopper meg!
Å være bipolar kan by på en rekke utfordringer. Jeg er tildelt diagnosen og må derfor være istand til å takle disse utfordringene. Noe jeg har blitt ganske god på med årene.
Jeg, som alle andre, har drømmer, men mine drømmer går på litt andre ting enn folk flest. Min største drøm er å bli stabil. Stabil i livet og med en stabil bipolar lidelse som jeg klarer å leve fint med. Det finnes mange bipolare der ute i den store verden som klarer seg kjempe fint og jeg er helt sikker på at jeg også kan gjøre det en dag.
Inntill den dagen kommer må jeg bare jobbe hardt. Jobbe hardt med å bli enda bedre kjent med meg selv og psykdomen min. Mange ville kanskje lagt seg ned å sagt “sorry, det står på papiret mitt at jeg er syk, så jeg må bare bli trygdet og livet er over”, men ikke her i gården.
Jeg nekter å legge meg ned for denne lidelsen. Jeg kjemper heller imot!
En annen ting jeg gjerne vil slippe er å ha noe med NAV å gjøre. Dette er min lille drivkraft til å bli friskere. Det idiotkontoret kan de bare få ha for seg selv! Hittil har jeg bare møtt inkompetente folk som ikke vil meg særlig godt og som absolutt ikke vil møte meg på mine ønsker. Det er veldig synd at det er sånne vi må møte når vi er syke.
Min siste lille drøm er å få flere lesere på bloggen min. Ikke fordi jeg er kul og morsom, men fordi jeg synes psykiatri er viktig. Jeg opplever at det er vanskelig å få svar på ting vi lurer på om psykiatri og jeg håper jeg gir dere lesere svar på noe av det dere lurer på om psykiatri, angst og bipolaritet.
I tillegg opplever jeg mye rart og lærer jeg meg ofte nye mestringsstrategier som jeg liker å dele med dere. Dere søte som har fulgt meg en stund har gitt meg gode tilbakemeldinger på dette, noe jeg setter umåtelig stor pris på!
Så har jeg lovet meg selv at jeg aldri skal etterlate bloggen med bare negativitet. Det betyr at nå som jeg har skrevet så mye om depresjon og motløshet må jeg prøve å snu det hele litt. For jeg VET at mange lever fint med diagnosen. Jeg VET at jeg kan få et fullverdig liv og jeg vet at ikke alle med bipolar lidelse har det like tøft som meg. Det er viktig for meg å si, for i det siste har jeg fått mange henvendelser fra unge mennesker som lurer på om de sliter med det samme som meg. Denne diagnosen er så individuell at jeg må be deg om å ikke sammenlikne deg med meg, om du sliter psykisk. Vi er alle unike og vi er alle ulike ? og på akkurat samme måte reagerer vi ulikt på diagnoser og sykdom.
Det er ikke noen enkel oppgave å være Bipolar. Jeg er midt i en depresjon som jeg ikke orker å jobber for å komme meg ut av, fordi statistikken min viser at jeg vil havne i det samme hullet igjen… Det er motløsheten jeg sliter med om dagen. Allikevel prøver jeg å gjøre dagligdagse ting og følge min normale rutine. Det er mitt lille bidrag til å bli bedre. Mer orker jeg ikke å gjøre. Jeg har hatt noen gode dager innimellom de siste to ukene og de dagene er fine. Jeg vil ha mange sånne dager og det håper jeg at jeg får. Når tiden er inne for det. De dagene kommer. Jeg må bare vente og vente…
Jeg er redd. Redd for fremtiden og hva den vil bringe meg. Denne depresjonen er vanskelig å komme ut av fordi jeg er veldig demotivert. Jeg er demotivert fordi jeg stadig blir deprimert igjen og igjen. Det er ikke særlig motiverende. Allikevel vet jeg innerst inne at det kommer til å gå bra og jeg kommer til å klare meg. Det er bare veldig vanskelig å tro på det.
Jeg ble plutselig slått av en sinnsyk redsel. En redsel for fremtiden. Jeg har mange spennende ting i vente og små glimt i fremtiden jeg gleder meg til. Som f.eks. sommeren. Når jeg prøver å se fremover mot høsten igjen blir det mørkt og jeg blir redd. Hva kommer til å skje? Hva ender jeg opp med å gjøre? For når jeg tenker på hva jeg skal gjøre med livet mitt, blir jeg skremt. Det er ingenting jeg er klar for. Heldigvis er jeg ganske sikker på at jeg ikke er alene om denne redselen. Det er nok mange der ute som ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt. Dette er ikke bipolariteten, det er bare meg, som ung. Det eneste som skremmer meg, som har med diagnosen å gjøre er; når blir jeg syk igjen neste gang??? Jeg jobber veldig hardt med å ta en uke av gangen, for hvis ikke så blir jeg helt overveldet av tanken på fremtiden.
Nå om dagen vil jeg ikke bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk, fordi jeg vet at det ikke vil ta lang tid før jeg blir deprimert igjen. Det er det statistikken sier. Når jeg ser på fremtiden er den fylt med hull. Når jeg snakker om fremtiden minner jeg alltid meg selv på at jeg ikke kan leve akkurat som mine jevngamle. Jeg minner meg selv på at jeg alltid må ta hensyn og ting må tilrettelegges hvis jeg skal klare det «alle andre» klarer. Det er demotiverende.
Det er demotiverende å leve. Det er en simpel grunn for det. Hver gang jeg blir depressiv bruker jeg lang tid på å komme meg opp igjen og bygge opp håp for en bedre hverdag. Dette får jeg god hjelp til av støtteapparatet og tilslutt når jeg toppen og er klar for å ta fatt på livet på ny. Problemet er bare at det når toppen av kurven og derfra går det bare nedover igjen. Så venter en ny depresjon og samme mølla igjen. Denne gangen vet jeg også at jeg kan komme meg ut av depresjonen, spørsmålet er bare om jeg skal gidde fordi jeg vet at den kommer tilbake. Jeg tror ingen forstår hvor ufalks jeg har hatt. Hver eneste gang jeg har det bra, skjer det noe drastisk som drar meg ned igjen… Jeg synes synd på meg selv nå, fordi jeg er deprimert og da er det lov! Allikevel må jeg bare kjempe videre. Hva annet skal jeg gjøre da? En dag må jeg jo endelig klare det. En dag må livet snu og gå bedre. Den dagen venter jeg fælt på. Jeg er bare ikke sikker på om jeg tør å håpe på det. Det letteste er å vende meg til at dette er det livet jeg har fått utdelt, så får jeg heller ta det som en overraskelse hvis ting snur.
Jeg er i en depresjon og jeg er innlagt på Sikta. Det er derfor jeg ikke har skrevet på lenge. Alt jeg har villet skrive har vært destruktivt, og det er ikke vits å dele alle de destruktive tankene med verden. Det vinner ingen noe på. Så de tankene ligger pent lagret i “dokumenter” på macen.
Det er flere stadier av en depresjon. De ulike stadiene for meg er:
1. Jeg tenker negativt.
2. Jeg tenker negativt og klarer ikke være tilstede i hverdagen og utføre normale arbeidsoppgaver. Setter alt på vent.
3. Jeg fungerer ikke i det hele tatt, går ikke utenfor døren, ligger bare å stirrer i veggen og gråter.
4. Alt det ovenfor + at jeg får trang til selvskading og/eller tenker på døden.
Disse stadiene går over tid. Hvis jeg ikke tar de tidlige tegnene i stadie nr. 1 går det ned til 2 osv. Denne gangen lot jeg det gå helt ned til stadie 4. Selv tror jeg det er fordi jeg var ny i jobben min og turte ikke inrømme for noen (ikke meg selv en gang) at jeg var deprimert. Jeg holdt det gående helt til stadie 4, hvor det bare var å dra på Blakstad før jeg forsvant fra jordens overflate. Jeg har vært innlagt på Blakstad først to uker og nå er jeg på Sikta (igjen..). Det går stadig bedre, men ting tar tid. Ett skritt frem og to tilbake. Selvom jeg er passe oppegående vil jeg si at jeg er på stadie 2. Det er ille nok!
Jo dypere depresjonen er, jo lengre tid tar det å komme meg ovenpå igjen. Jeg jobber enda med å lære meg å ta tegnene tidlig og oppsøke hjelp når jeg merker at det går nedover. Det er vanskelig og tar lang tid å lære, men jeg har hele livet mitt på å lære det. En ting jeg synes er veldig vanskelig når det gjelder depresjon er at når jeg blir skrevet ut av døgnpost så virker det som de pårørende tror at jeg er “normal” igjen. Det tar lengre tid å bli det. På døgnpost får jeg er push oppover slik at det skal bli lettere for meg å klare å håndtere depresjonen på egenhånd og det er da jeg blir skrevet ut. Siste bakken må jeg gå selv og det er slitsomt. Det er da jeg trenger nettverket mitt mest. Det er nok vanskelig å forstå for dem, og jeg har hørt flere syke si det samme. Jeg forstår dem godt allikevel. For når jeg er på stadie 4 så er jeg helt formløs og likblek i ansiktet, jeg snakker lite, spiser lite og ser veldig syk ut. Når jeg blir skrevet ut, klar til å ta fatt på siste etappe ser jeg helt normal ut og da er det lett å tenke at jeg har kommet meg ut av depresjonen.
Nå går dagene veldig opp og ned. Timene går opp og ned. I det ene øyeblikket går alt helt topp og jeg er ute på farten med min 2 siders lange «to do list» og i det andre øyeblikket ligger jeg hjelpesløs i senga og ikke orker å gjøre noe som helst. Særlig går det dårlig når jeg er alene. Jeg blir destruktiv og motløs. Det er akkurat derfor jeg skriver nå; for å føle meg mindre alene og få mer oversikt over tankene som stormer hodet mitt.
Det er som regel en tanke eller situasjon som er typisk for hver enkelt depresjon jeg har. Denne gangen har det vært at jeg føler at jeg ikke har noen venner eller noe nettverk. Jeg er ei veldig sosial jente og har et stort nettverk, og jeg jobber hardt for å snu denne tankegangen. For jeg vet at jeg har venner. Jeg føler meg veldig alene fordi mange er ute i den store verden og studerer. Det er sårt å sitte igjen her og faktisk ikke ha muligheten til å gjøre det samme som mine jevngamle. De har startet nye liv hver for seg og har sine sosiale omkretser der etter, mens jeg er stuck i «gamledager». Jeg unner hver enkelt det livet de lever og jeg jobber veldig med å tenke annerledes. For i mitt hode så «har jeg ingen venner», men den friske delen av meg VET at jeg har venner, de er bare ikke i nærheten om dagen.
Jeg er deprimert og har vært innlagt siden før påske. Jeg har hatt mange destruktive tanker som jeg ikke vil dele med dere, men jeg kan glede dere med at jeg jobber med 3 nye innlegg nå som jeg håper blir ferdig i morgen! Et om depresjon, et om fremtiden og et om motivasjon og håp.
