En av mine lesere tok opp et veldig interessant tema for en stund siden som jeg gjerne vil skrive litt om.
Kommentaren lyder som følger:
“Er det bare åpenhet som gjør at det virker som om fler og fler får psykisk sykdom? Eller er det virkelig fler som blir psyke? Blir psykien vår påvirket av f.eks. kunstigheter i mat og drikke?”
Det er selvfølgelig noe i det at fler er åpne om psykisk helse. Da kommer psykisk helse tydeligere frem. Allikevel øker antall deprimerte hvert eneste år og jeg tror det kommer av flere ting.
Den største grunnen til at fler og fler opplever depresjon i løpet av livet er at vi lever i et samfunn hvor vi hele tiden skal prestere og “mye vil ha mer”-mentaliteten er sterk. Dette gjør at mange føler et enormt press som igjen er en veldig vanlig årsak til depresjon. Pen kjæreste, god jobb, høy utdanning, vi skal se bra ut, prestere på alle områder, spise sunt, kunne mye (om kosthold, trening, poliltikk o.l.) osv. Det stilles høye krav til å være menneske idag og skuffelsen blir stor når en ikke klarer å oppfylle alle kravene. Vi er bare mennesker. Vi må tillate oss selv å være perfekte i det uperfekte. Jeg kom over en veldig fin tekst om akkurat dette for noen dager siden. Den kan du lese HER.
Det er også noe i dette med kunstige stoffer i mat og drikke. Dette kan jeg ikke så mye om, så jeg velger å ikke uttale meg så mye om det, men det har nok en viss effekt på depresjon. Mange psyke sverger til kosthold og diett og tror sterkt på at de kan bli friske/friskere av dette. Mange sier det virker, mange sier det ikke har noen effekt. Forskerne har uttalt at dette kan være med å spille inn i sykdomsbildet, men det forskes på alt mulig, så jeg vet ikke hva jeg skal tro.
En ting som nok har endret seg til det bedre er at noen er flinkere til å oppsøke hjelp enn tidligere. I “gamle dager” var du enten frisk eller sinnsyk. Sånn er det ikke lenger og veldig mange oppsøker psykolog en gang i løpet av livet. Det som er viktig å få frem til dere, og alle andre, er at det faktisk ikke er noen terskel for hvem som kan oppsøke psykolog. Har du det vanskelig, opplever du livet som tungt – da får du lov å oppsøke hjelp. Alt for mange tenker at problemene deres ikke er store nok til å oppsøke psykolog. Ingen problemer er for små og alle har rett til psykologhjelp!
Det surrealistiske i dette temaet er at fler og fler faktisk blir psykisk syke og mer og mer legges ned. Stadig vekk legger staten ned psykatriske avdelinger/sykehus. Nye systemer blir etablert, men de fungerer dessverre ikke helt i praksis enda. Dette er utrolig synd, ettersom fler og fler faktisk trenger å legges inn. Det finnes en underskriftskampanje på akkurat dette. Gå inn, les mer og skriv under HER.
Det er sikkert mange ulike grunner til at fler og fler opplever en dårlig psykisk helse. Dere er hjerelig velkommen til å diskutere dette i kommentarfeltet.
Ha en fin dag 🙂
Er det noe DU ønsker å lese mer om så er du hjertelig velkommen til å komme med forslag i komentarfeltet eller på mail. [email protected]
Det er ingen hemmelighet at November er en tøff måned for mange. Mørket kommer slående over oss og byen blir stille. Mange av oss går i dvale. Jeg gjør det, hvertfall.
//weheartit.com
De siste dagene har vært veldig fine på dagtid og veldig tunge på kveldstid. Jeg er usikker på om det kan kalles en depresjon, eller om det bare er tristhet som kommer med kvelden.
Jeg har to erfaringer i forhold til depresjon/tristhet.
1. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg har erfart at jo mer plass jeg gir depresjonen/tristhetsfølelsen, jo større grobunn har den hos meg og sannsynligheten for at jeg faktisk blir deprimert blir større. Derfor prøver jeg å skyve den vekk. Ikke tenke så mye på det.
2. En annen erfaring er at hvis jeg ikke tar tak i de følelsene som kommer, graver jeg meg egentlig lengre ned. Ubevisst, selvfølgelig.
//google.com
Så hva er best nå, da? Det er alltid vanskelig å svare på.
Tidligere har det fungert å ikke vie det så mye plass. Tristheten har gått over av seg selv. Jeg tror en blanding kan være veldig fint her. Derfor skal jeg ta det opp med psykologen på mandag og høre hva hun sier om det. Så da blir den nåværende løsningen: å leve så bra som mulig og ikke tenke så mye på det. Så tar jeg det opp med henne på mandag og kan da ta tak i følelsene.
Lik gjerne siden min på facebook, trykk på et av bildene i dette innlegget for å komme til siden.
Ettersom macen min er død, blogger jeg fra iPaden. Jeg synes ikke det er så ålreit fordi det går mye fortere å skrive på tastatur og det blir mer oversiktlig på stor skjerm.
Men jeg savner å blogge, så jeg tar blogg.no-appen fatt og gir dere en liten oppdatering fra livet.
De siste dagene har hypomanien roet seg noen hakk. Jeg klarer å snakke ordentlig igjen (jeg slet med å formulere setningene mine og tunga krøllet seg stadig vekk).
Tankene er roligere. Jeg merker at jeg kjemper mot depresjonen fordi kroppen veldig gjerne vil gi opp nå. Den vil legge seg ned, være sliten og lei.
Det er det kroppen min er vant til ettersom det alltid har skjedd etter hver hypomani. I den andre enden står jeg og jobber hardt for det motsatte. Nok en gang drar jeg meg selv i to ender.
Jeg vet at det ikke trenger å bli sånn denne gangen. Jeg MÅ ikke få en depresjon etter hypomanien. Det er et mønster jeg uheldigvis har surret meg inn i, men med bevisstheten og målrettede tiltak kan jeg snu dette mønsteret med min egen vilje og tankegangen.
Jeg blir ofte overrasket over hvor sterke tankene mine er og hvor stor innvirkning de faktisk har på kroppen min. Derfor har jeg trua på at jeg kan snu dette selv. Får selvfølgelig hjelp av psykologen, som jeg skal til i morgen.
Jeg har noen tiltak jeg nå kan gjøre for å forhindre at depresjonen får plass i livet mitt, igjen: For det første vet jeg at jeg ikke må legge meg under dyna og gi opp. Jeg må utføre hyggelige handlinger hver dag og omgi meg med positive folk. Jeg må oppsøke situasjoner som gir mestring og prøve å holde meg positiv. Jeg må ta meg tid til trening og huske å spise gjevnlig. Så må jeg prøve å skyve vekk de depressive tankene mine. Ikke la dem få ta meg.
Nå blir jeg (hypo)man. Eller jeg tror jeg er det allerede.
Jeg merker det godt i hodet. Det har aldri skjedd før, at jeg faktisk kjenner det på forhånd. Det føles veldig rart. Det kribler i kroppen! Vanligvis merker jeg det ikke før jeg har krasjlandet i depresjonen og blir klar over hva som har skjedd de siste dagene.
Det er faktisk litt skummelt å poste dette til dere når jeg nå er midt i situasjonen. Ofte vil jeg (naturlig nok) ikke kle meg naken for verden før jeg har fått litt mer kontroll, men jeg utfører nå er stunt. Det er nok hypomanien som gjør meg så “tøff”, men jeg har tenkt meg nøye om og er sikker på at det skal gå fint. Jeg skriver dette innlegget like mye til meg selv som til dere. For når jeg blogger, drøfter jeg mine egne tanker og situasjoner.
Jeg kunne godt bare ha skrevet det jeg tenkte og postet det til dere, men jeg velger å skrive litt om tankene rundt tankene også. Det kan være til hjelp for mange. Så i dette innlegget bruker jeg meg selv som eksempel og kanskje får dere noen ideer om hvordan dere ønsker å håndtere en eventuell situasjon dere kommer opp i.
Symptomer De symptomene jeg kjenner på, som gjør meg sikker på at dette er en hypomani er: våken, trenger færre timer søvn, hodet jobber på høyt gir, shoppetrang og lite matlyst. Det jeg merker sterkest er at jeg har ekstremt mye energi og at jeg er veldig paranoid for det meste akkurat nå.
Symptomene mine varierer alltid fra episode til episode, så det er ikke noen fasitsvar på hva jeg skal kjenne på, heller.
Hvorfor For å lære meg selv bedre å kjenne og bli mer forberedt på liknende episoder senere ser jeg alltid på hvorfor det skjer. Jeg prøver å se om det er noe mønster som gjør at jeg blir hypoman/depressiv. Det er ikke alltid jeg finner svar, men noen ganger gjør jeg det og det er til god hjelp for en eventuell neste gang. Ved å bli klar over de tidlige tegnene på “tilbakefall” kan jeg ganske sikkert forhindre en episode eller to.
Mine første tanker på hvorfor, var dette: Jeg tror det kommer av at jeg egentlig er deprimert, men: 1. Jeg må holde ut uten depresjon litt til på grunn av jobb og andre aktiviteter denne uken 2. Jeg orker ikke være deprimert
Ved nærmere ettertanke går det på litt andre ting også. Jeg ser også at punkt en er helt teit, for er jeg i en episode så kan jeg ikke ta hensyn til når det passer å være syk. Det er noe jeg ikke kan styre. Er det en ting jeg har lært med den psykiske helsa så er det at jeg kanskje kan utsette utslaget en stund og undergrave situasjonen og følelsene mine, men jo lenger jeg venter med å få hjelp, jo sterkere blir reaksjonen.
Det vil dermed si at det er mest nr. 2 som er reell. Nå er jeg møkk lei depresjoner og det er ikke lenge siden sist. Så da rømmer jeg til manien. Det er ikke mitt valg, men for meg virker det logisk at det er slik kroppen min reagerer.
Andre årsaker Det har skjedd mye de siste to ukene. Jeg har følt meg under konstant press av meg selv og hatt mange viktige oppgaver/ærender på agendaen. Det har gjort at det har blitt lite tid til å slappe av og at kroppen min har stått i konstant spenning. Dette vil det bipolare i kroppen min selvfølgelig reagere på og hypomanien blir en overlevelsesmekanisme kroppen selv utfører.
Som et resulat at dette har jeg hatt en veldig ugjevn døgnrytme som også har fremskynet manien. Mange aktiviteter og mye press. Jeg har heller ikke fått sovet ordentlig ut og nå gadd vel ikke kroppen min å vente mer på at jeg skulle få innse dette selv, så den tvinger meg til det.
Tiltak Tiltakene jeg har utført foreløpig er at jeg har fortalt det til daddycool som da er så heldig at han får være med til psykologen i morgen. Og så har jeg overført alle pengene mine til min private “økonom” – farmor. Hun passer på husleia og føler seg rik når jeg ikke klarer å styre økonomien min selv. Er dette flaut? Nei. Jeg er nemlig så heldig at jeg har to sterke støttespillere som hjelper meg gjennom kriser som denne.
Tiltak jeg vet jeg bør gjøre er å hvile ut, stabilisere døgnrytmen igjen og avplanlegge mine kommende aktiviteter som ikke er “må” oppgaver.
Ellers vet jeg ikke om andre tiltak helt enda, siden jeg aldri har vært klar over det i situasjonen tidligere. Så hvis noen har tips/erfaringer – jatakk!
Varighet Her har jeg heller ingen fasitsvar. Jeg har opplevd en 3 mndr. lang av-og-på-mani, og jeg har opplevd 3 dager. Når det gir seg er alltid vanskelig å si hos meg fordi det aldri er det samme. Jeg håper det gir seg etter noen dager med ro og hvile (hvis jeg klarer å holde meg i ro). I’ll let you know!
Tanker rundt situasjonen I stedet for å være en hel hypoman er jeg delt i to. “Normalt” sett er jeg ikke tilstede i hypomanien i det hele tatt, da er hele meg hypoman. Nå er jeg delt i to; hypomanien har like stort utspring i den ene halvdelen, men den andre halvdelen er fornuftig og har enda bakkekontakt og vet hva som foregår. Halvdelen med hypomanien bruker all sin kraft på å prøve og dra med seg den fornuftige halvdelen i dragsuget. Fornuften må så bruke enda mer krefter på å holde igjen. Krig i toppetasjen!
Til dere jeg omgås med de neste dagene; ikke vær redd for å møte en klin gæren Nina. Det er ikke sikkert dere merker noe som helst endring, de fleste gjør ikke det. Det er hjernen min som får gjennomgå mest. Jeg ber dere “act normal” for jeg er ikke en annen person selvom hodet mitt jobber i 6. gir og selvtilliten stiger et par hakk. Som jeg har vært klar på tidligere, jeg ønsker ikke “stakkars deg” støtte, jeg tar mye heller i mot “you go girl!”.
Men! Merker dere allikevel små eller store endringer i oppførselen min (positivt eller negativt), vennligst skriv det ned og fortell meg det etter at jeg har landet på jorda igjen. Det er veldig lærerikt for meg å få vite hva dere oppfatter slik at jeg til neste gang kan være obs på de tingene. Det er lov å ta det skriftlig. Jeg vet det er vanskelig å ta opp slike ting face to face. Men, jeg gjentar: de fleste merker ingen endring i det hele tatt.
Nå skal jeg prøve og sove litt og få orden på den døgnrytmen. Hvis dere føler for å skrive noe i kommentarfeltet, så er dere hjertelig velkomne.
Ønsker alle en god, ny uke 🙂
Jeg beklager hvis innlegget ser rotete ut. Jeg bruker blogg.no sin app ettersom macen min er ødelagt (R.I.P.). Bildene er hentet fra weheartit.com og Google.
Jeg skrev litt om reaksjonene på at jeg har vært åpen med min psykiske helse.
En annen ting som er, og har vært, positivt for meg er at andre har kunnet hjelpe meg, besøke meg og støtte meg. Vennene mine har som regel visst når jeg har vært deprimert/manisk og når jeg er bra og handler ut i fra det. Det har krevd en god dose kommunikasjon fra begge parter, men det har gått utrolig fint! Nå er jeg VELDIG heldig med mine fantastiske venner som ikke gir meg opp og som alltid stiller opp. Uansett til hvilken grad, tror jeg nok at dine venner vil gjøre det samme for deg.
Jeg har også snakket med flere som ikke tør å si noe til sine venner fordi de er redde for å miste dem. Det kan selvfølgelig skje, men er det ekte venner, gjør de ikke det. Du kan bli positivt overrasket over hvor forståelsesfulle mennesker er. I tillegg kan det faktisk gjøre vennskapet godt å snakke om det som er vanskelig. I noen tilfeller tror jeg også at åpenhet gjør at vennskapet overlever.
//weheartit.com
Selv har jeg to venner som har reagert litt annerledes enn de andre i forhold til min situasjon. Jeg sier ikke at det er feil, men det viser bare at folk reagerer forskjellig. For det første så har jeg en venninne som stort sett aldri kommer på besøk når jeg er innlagt. Det er rett og slett fordi hun føler det ubehagelig og hun er usikker på hvordan hun skal forholde seg til meg i situasjonen. I starten trodde jeg det var fordi hun rett og slett ikke var en god venn, men etter at vi hadde snakket litt om det kom vi frem til hvorfor og nå er det selvfølgelig helt greit!
//weheartit.com
Den andre som har “skilt seg ut” i reaksjon var min kjære roomie på folkehøgskolen. Jeg ønsket å gjøre henne obs på situsjonen så tidlig som mulig og være tydelig på at vi måtte ha en god kommunikasjon og at vi måtte kunne si ifra til hverandre hvis situsasjonen ble vanskelig. Det er jo ikke alle som tåler å BO med en psyk person, det kan til tider være veldig krevende. Jeg fortalte om situasjonen og satt igjen med et inntrykk av at hun ikke forstod hva jeg pratet om i det hele tatt. Det gjorde hun ikke heller, men hun googlet diagnosen og leste litt på bloggen min. Så tok hun opp temaet igjen etter noen dager og var ærlig på at hun ikke forstod, men at hun nå skjønte litt mer av hva jeg bablet om. Hun hadde aldri vært bori noe liknende før og så på det som en positiv erfaring. Vi hadde lange samtaler om nettene og i løpet av året ble hun både en god støttespiller og en god samarbeidspartner i sykdomsbildet mitt.
Ønsker alle en fortsatt fin torsdag!
Jeg blir veldig glad hver gang jeg får en ny “likes” på facebooksiden min. Der kan du enkelt holde deg oppdatert. Trykk på bildet for å komme dit.
Jeg vil fortsette litt med temaet åpenhet om psykisk helse. Har tidligere skrevet to innlegg om det som du kan lese HER og HER.
Nå ønsker jeg å fortelle dere litt mer om mine erfaringer når det gjelder åpenhet. Jeg vil også oppfordre deg som vurderer det til å prøve å være åpen ovenfor en eller flere personer i livet ditt. Jeg har mye på hjertet om dette temaet, så jeg deler det opp i flere innlegg slik at det ikke blir så mye på en gang.
//weheartit.com
Da jeg valgte å åpne meg, og snakke om min psykiske helse var det mange tanker i hodet mitt. Jeg var veldig spent og litt nervøs. Tenk om jeg fikk mange stygge kommentarer på bloggen min (eller ellers i livet..). Tenk om folk dømte meg og trodde jeg var “sinnsyk”/gal… Tenk om jeg mistet vennene mine… Ingenting av det jeg gikk å var nervøs for på forhånd skjedde. Hittil har jeg fått EN litt ekkel kommentar på bloggen. EN. I “virkeligheten” har jeg ikke fått noen. Alle jeg har møtt har vært positive. Mange har vært skeptiske, men etter at jeg har fått forklart meg ordentlig og de har fått stilt spørsmålene sine har alle være positive.
Kanskje er det noen som er positive direkte til meg, men som kanskje ikke er like positive bak ryggen min, men det gidder jeg ikke bruke energi på å bry meg om. Jeg vet at det jeg gjør er viktig. Jeg vet at jeg har endret synet på psykiatri hos flere og det er det som betyr noe for meg.
//google.com
Det jeg merket aller tydeligst av respons var at menneskene rundt meg viste forståelse (i den grad det er mulig). Ofte hører jeg om mennesker som holder psykdom i det skjulte og føler at ingen forstår dem og at de ofte er oppe i pressede situasjoner. Det slapp jeg. For jeg forklare meg, og folk respekterte det. Jeg sier ikke at alle burde gjøre som meg, men for meg var det riktig. Det gjorde godt og jeg vil anbefale å prøve det ut for andre som vurderer det. Kanskje blir du like overrasket som meg over responsen? (Begynn med din/e nærmeste venner, prøv ut litt. En MÅ ikke skrive om det til hele verden).
Takk for at DU har besøkt bloggen min. Jeg er evig takknemmelig for hver enkelt av dere lesere. I går toppet vi nok en gang både besøkende og sidevisninger på bloggen, noe jeg synes var superstas! Fikk faktisk litt adrenalinkick da jeg tenkte på at så mange flotte mennesker hadde besøkt MIN blogg OG lest så mange av innleggene mine. Det er så hyggelig!
Takke for mange gode tilbakemeldinger på gårsdagens blogginlegg om Rybak (Du kan lese det HER). Det var utrolig stas å få så mange kommentarer, og “helt ok” at så mange av dere var enige med meg.
//weheartit.com
Idag har jeg vært på 6. kursdag på Kurs i Depresjonsmestring (KID). Det går sånn passe. Jeg synes kurset er veldig interessant og spennende, men jeg kan ikke si at jeg får så veldig mye ut av det akkurat nå. Kanskje er det fordi jeg ikke er så veldig deprimert om dagen, kanskje er det fordi jeg har veldig mange andre prosjekter på gang samtidig, kanskje er det andre grunner, jeg vet ikke.
Det er uansett et nyttig og viktig kurs, så jeg møter opp, noterer, deltar og jobber med stoffet hjemme. Ikke på samme måte som kurset er lagt opp til, eller som jeg forventet at jeg skulle gjøre da jeg startet, men alt er bedre enn ingenting. Planen med det er at jeg kan jobbe med arbeidsheftet og teknikkene nå som jeg er litt oppegående og at jeg skal kunne bruke det aktivt når depresjonen stikker innom igjen.
Jeg sitter og forbereder meg til å holde Verdensdagen for psykisk helse på Solvang ungdommskole på onsdag. I den forbindelse har jeg fått en del brosjyrer av “Verdensdagen”-organisasjonen. Etter å ha lest informasjonsbrosyrene har jeg lagt min elsk på en liten brosjyre som heter “Når livet er vanskelig”. Den tenkte jeg og skrive til dere nå.
De fleste av oss vil oppleve psykiske helseplager i løpet av livet. Heldigvis finnes det god hjelp, og for de alle fleste løser problemene seg. I tillegg er det mye man kan gjøre selv, både for for å styrke egen og andres psykiske helse.
SNAKK OM DET
Det viktigste dukan gjøre når du har det vanskelig er å være åpen om det. Snakk med en venn eller en i familien.
BE OM HJELP
Jo tidligere du ber om hjelp, desto større er sjansene for at du blir bra og at problemene ikke utvikler seg. Trenger du hjelp, kan du ta kontakt med fastlegen eller sjekke tilbudet i din kommune (sjekk kommunens hjemmeside)
NOEN RÅD NÅR LIVET ER VANSKELIG
1. Snakk om det som føles vanskelig med en du har tillit til. Det kan være alt fra en venn til legen din, eller helsesøster.
2. Planlegg positive aktiviteter. Gjør noe hyggelig hver dag – selvom du egentlig ikke orker.
3. Del problemene i mindre biter hvis de blir for vanskelige
4. Tenk på det du får til i stedet for alt det du ikke får gjort
5. Vær mot deg selv som du ville vært mot en venn
VÆR EN STØTTESPILLER
Nesten alle vil oppleve at en venn, et familiemedlem eller en annen vi kjenner får perioder der alt føles trist og vanskelig. Det beste du kan gjøre er å vise at du bryr deg og lytte.
Mange pårørende vegrer seg for å spørre fordi de er redde for å gjøre ting verre. Det er bedre å spørre enn å late som ingenting.
Tenk tilbake på hvordan du hadde det da du var nedfor sist. Kjenn på følelsen. Hva ville du at de rundt deg skulle gjort da?
Det beste du kan gjøre er å vise at du bryr deg. På www.psykisk.no finner du gode råd om hva du kan gjøre. Her finner du også ut hvor man kan få hjelp.
Mental Helse Hjelpetelefonen: 116 123
Hjelpetelefonen er et døgnåpent tilbud. Du kan også ta kontakt på nettsiden: www.sidetmedord.no (trykk på linken, så kommer du til siden).
Bekymringstelefonen Voksne for Barn: 810 03 940
En telefontjeneste for voksne som har bekymringer eller spørsmål om barn og unge. Du kan også besøke nettsiden: www.vfb.no (tykke på linken for å komme til siden)
I går skrev jeg et blogginnlegg om hvordan jeg synes det er å være åpen om psykiatri. Det kan du lese HER. Idag vil jeg skrive litt om hvorfor jeg er åpen om det og i morgen vil jeg skrive litt om hvordan du kan være åpen om det. Kos deg 🙂
Da jeg var innlagt for første gang i slutten av 2008 var det mye nytt. Mange nye inntrykk og opplevelser jeg aldri trodde jeg måtte igjennom i mitt liv. Men jeg ble altså “utvalgt”. Sammen med en haug av andre psykisk syke og det eneste jeg kunne gjøre var å bruke den tiden jeg måtte og komme meg ut av det på best mulig måte. Mitt alle første blogginnlegg om psykiatri kan du lese HER.
//Weheartit.com
Jeg er en ærlig person. Jeg fant fort ut at det fungerte dårlig for meg å “lyve”/finne på unnskyldninger fordi jeg var som jeg var og hvorfor jeg ikke var tilstede på skolen osv. Jeg er ikke en sånn person. Derfor bestemte jeg meg for å være åpen fra dag 1.
Det gjorde det mye lettere for meg å forklare hvorfor jeg ikke kunne møte på skolen hver dag og hvorfor jeg ikke alltid orket å være sosial. Jeg møtte MYE forståelse, noe som gjorde det lettere for meg å stå frem som psykisk syk. Ofte er jeg av den typen som tenker “Go big, or go home”.
Det var jeg også i denne situasjonen. Derfor opprettet jeg bloggen. Derfor tullet jeg med “galehus” og psykiatrisk. Derfor sa jeg rett ut til venner og bekjente at jeg hadde vært der.
Jeg var veldig klar på at jeg ville ha så lite som mulig tilrettelegging og “stakkars deg” tanker/blikk. Jeg ville (og vil fortsatt) prøve å leve så normalt som mulig, i den grad det går og det hjelper ikke medmedlidenhet og “stakkars deg” (utenom når jeg er kjempe deprimert). Min store utfordring i livet er derfor å leve så “normalt” som mulig. For det må gå begge veier. Hvis jeg går rundt å synes synd på meg selv, gjør andre det automatisk også. Men jeg synes ikke synd på meg selv! Jeg er heldig som har klart å komme meg såppas mye på beina som jeg har. Det hender selvfølgelig at jeg gjør det også, men hvem gjør vel ikke det?
Rykter kan sjelden stoppes før sannheten bekreftes av “hovedpersonen” i ryktet. Det gikk mange rykter om meg på den tiden. Det gidder jeg ikke gå nærmere inn på, men det var ikke alt jeg hørte som var like hyggelig eller sant. Rykter er noe vi alle møter i livet i større eller mindre grad. Det er som regel ikke hyggelig, og sjelden sant, men de er der uansett. Derfor tenkte jeg å stoppe rytene fortest mulig. Og våpenet jeg brukte var sannheten, enkelt og greit.
//Privat
I starten merket jeg godt at dette var nytt for de fleste jeg snakket med. Noe som ikke overrasket meg, men jeg tenkte at hvis jeg klarer å være åpen kan jeg kanskje snu noens tanker om psykiatri. Det er mange der ute som ikke vet stort om psykiatri og det er lite å finne på nettet. De kjenner bare ryktene og ikke noe mer. Derfor ønsket jeg å selv være en faktakilde og vise at jeg er en person som andre kan komme til med spørsmål eller andre aktuelle ting. Jeg har lært mye gjennom mine år i psykiatrien og stiller gjerne opp som leksikon på følelser og opplevelser i den kategorien. I den forbindelse er det også viktig for meg å nevne at jeg ikke er noen faglært psykolog. Jeg kan bare hjelpe til ut i fra egne erfaringer og eventuelt veilede folk videre til hjelpeinstanser.
Så for å oppsummere har jeg valgt å være åpen om psykiatri fordi jeg er veldig fan av å snakke om ting som er vanskelig, kanskje tulle litt med det og på den måten gjøre det lettere for meg og andre å forholde seg til. Jeg har valgt å være åpen om psykiatri fordi jeg vil vise verden at det går an å leve et verdig liv selvom en har en diagnose. Jeg ønsker å dele mine erfaringer fordi jeg vet at jeg ikke er alene i verden om å ha en psykisk sykdom. Jeg vil vise at det finnes håp. Og sist, og kanskje størst, jeg ønsker å være en trendsetter ved å være åpen om psykiari.
//Weheartit.com
Nå skal jeg sove godt, for jeg har hatt min første dag som barnehagevikar idag på småbarnsavdeling.
Ha en fortsatt fin kveld 🙂
Jeg blir fortsatt VELDIG glad hvis du vil “like” siden min på Facebook. Trykk HER så kommer du direkte til siden. (Du kan også trykke på bildet over.)
