Tanker, tull og litt alvor!

Jeg fikk min første diagnose da jeg ble lagt inn i desember 2008. Alvorlig depresjon. Den skulle gå over og innleggelsen var et engangstilfelle. Den gangen trodde jeg på det. Selvfølgelig, legene sa det jo, men i senere tid har jeg fått erfare at det er ikke alt legene sier som er 100% riktig.

På det tidspunktet var jeg nok alvorlig deprimert, men med årene har det vært mer enn bare èn alvorlig depresjon. Noe som førte til at jeg fikk diagnosen Bipolar Lidelse.

Min siste innleggelse var fra starten av April til slutten av Mai. For noen dager siden fikk jeg et brev i posten med epikrisen min (en epikrise er en kort oppsummering av livshistorie og forklaring av tilstanden under oppholdet og ved utskrivelse) hvor det stod at jeg hadde TO diagnoser.. To nesten helt like… Den andre heter Borderline og går under kategorien Personlighetsforstyrrelse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Personlighetsforstyrrelse!! Høres ut som det er en forstyrrelse i personligheten min! Men det fant jeg fort ut av at det ikke var. Det jeg egentlig reagerte mest på var at dette er noe de bare skrev på et papir. Ingen har diskutert det med meg personlig at jeg på nåværende tidspunkt har denne diagnosen også.

Antakelig er de ikke sikre lenger på hvilken av diagnosene jeg har. Det spiller jo forsåvidt ikke noen rolle, det er bare et navn, men det er også mitt liv. Jeg har lagt hele livet mitt til rette for den bipolare tilstanden også plutselig er det andre ting jeg må ta hensyn til? Dette forvirrer meg.

Det tar nok lang tid før jeg finner svar på dette surret her. Jeg har ingen psykolog for øyeblikket og hvem skal da svare på det? Og kan en psykolog egentlig finne riktig ut av hvem av dem som stemmer mest, når de er så veldig like?

Jeg har gitt opp nå. Nå ser jeg mye fremover og gir egentlig litt F i hvilken sykdom jeg har og ikke. Men det er utrolig at en sånn ting faktisk kan gjøre det så kaotisk i hodet og oppta så mye energi.

Planen videre er derfor denne: finne leilighet, chille et år, skaffe meg et stabilt liv og kanskje en psykolog til høsten, men jeg vet ikke om jeg gidder for jeg er så lei av å fortelle livshistorien min til hundrevis av mennesker med ulike meninger og teorier. Til syvende og sist er det jeg som sitter i det og de kan si hva de vil.

Må alt ha et navn? Kan jeg ikke bare være “litt ustabil”?

– God bedring da

Når man er syk er alt som går imot en et nederlag. Bare et bittelite nei, er nederlag. Med en gang føles det som verden går imot en. Selvom fornuften sier noe helt annet.

Vi fikk ikke leiligheten. Jeg er desperat. Jeg vil flytte nå. Det er ikke fordi jeg misliker mine foreldre, men når man har bodd “hjemmefra” i 2 år er det en stor overgang å komme hjem igjen og bo på et lite rom med alt du eier. Dette med leilighet opptar forøvrig all tiden min om dagen. Det gjør meg sliten. Veldig sliten. Men det er det jeg vil fokusere på; å skaffe en leilighet.

Jeg higer etter et selvstendig liv. Men hvordan kan jeg få det når jeg balanserer på kanten av stupet bare ved å lete etter det?

Skal prøve å forklare meg litt nå, det er mye tanker i hodet og jeg mistenker at det kan bli litt rotete formulert. Jeg blir utslitt av å lete etter leilighet. Leve i den spenningen det er. Får vi den/får vi den ikke…? Var den fin, eller skal vi se etter noe annet…? Hvem som helst ville blitt sliten av det. Men når man er sånn syk som meg, går dette veldig på psyken og bringer frem endel tårer og negative tanker, som igjen fører til at jeg blir psykisk sliten. Det forklarer da, at jeg knekker ved et nei eller to.

Og hvis jeg går “i kjellern” igjen nå, havner jeg på Blakstad igjen, noe som blir helt feil når jeg er så gira på å få meg en leilighet og et selvstendig liv. Skjønner?

Det andre som er alt for slitsom er å hjelpe andre. Det er kanskje det jeg liker mest her i verden, det er å hjelpe andre. Men nå, plutselig sliter det meg helt ut. Nå som jeg bor hjemme kreves det at jeg gjør de dagligdagse huslige tingene. Det er greit nok, men så drar plutselig alle på ferie og jeg blir sittende igjen med gressklipp og pottevanning (vanne blomstene). Dette er jo ikke så krevende i seg selv, men det er det å ha ansvaret for det. Jeg vil være fri til å dra på hytta hvis jeg vil det, eller kanskje ut å reise.

I utgangspunktet kan jeg vel det. Men bare det å føle at du har ansvar for noe du ikke “velger selv” virker så slitsomt. Egentlig bør det være en selvfølge, jeg er jo hjemme. Men det er det som er ulempen når man er syk.

Ble dette bare rot? Det var hvertfall lettende å skrive ned.

– Fred ut

Nå er det ganske kaos i hodet mitt. Skjønner ikke helt hvorfor for jeg har livet så og si på plass nå. Men sorgen er stor enda og det blir ikke så mye lettere i dette været. Det er så kaos at jeg ikke skjønner hva jeg selv tenker på. Kan noen bare komme å rydde litt oppi topplokket??

- Fred ut

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kroppen er råtten og jeg vil egentlig bare at denne dagen skal være over. Hver gang dette skjer så husker jeg hvorfor det er så lenge siden sist. Jeg er helt ødelagt, vil gråte og spy. Det var så ille natt. Fikk ikke sove, bare lå å ristet. Helt jævlig! Og nå må jeg rydde i tillegg….

Jeg vet med meg selv at jeg faktisk kan ha det gøy med å drikke litt, eller ikke det hele tatt. Alikevel klarer jeg å helle i meg glass på glass med diverse dritt.

Denne sangen har jeg dilla på om dagen! Den er seriøst fantastisk og passer så godt til humøret jeg er i nå. På en måte vil jeg bare gråte, men på en annen måte så er jeg skikkelig lykkelig om dagen. Alikevel er det et tomrom, som ikke er ferdiggrått enda. ENJOY!

– Fred ut

22.04.12 – Angående Alkohol

På grunn av mye medisiner har kroppen min tålt fint lite alkohol de siste årene. Jeg har fått en kraftig fysisk reaksjon etter hver gang jeg har drukket. Har virkelig fått føle på kroppen hvorfor Bipolare blir anbefalt å ikke drikke! Det siste året har jeg jobbet med å finne ut av hva jeg kan gjøre for at kroppen skal tåle alkoholen. Jeg har funnet mine forhåndsregler. Disse er individuelle for alle, så jeg vil ikke dele dem her. Håper du har funnet din gyldne middelvei. Det har jeg. Fredut!

I 6 månder har han kjempet mot den ukjente sykdommen. I 6 månder har vi båret håpet om å få tilbake vår kjære venn. Men tilslutt var slaget tapt. Jeg har mistet en god venn. En uerstattelig venn. Marius Næss døde fra meg (oss) 2. 6.

Idag har det vært begravelse og det var på en måte godt, men også helt jævlig! Å få sagt hade var deilig, men vondt. Usansynlig vondt!

Næss var fantastisk. Og så utrolig god. Vi kunne sitte å prate i timesvis om alt mulig rart som ingen skjønte noe av, untatt oss. Vi fikk ofte høre at vi hørtes ut som et gammelt ektepar da vi pratet eller diskuterte. Det var vår måte å kommunisere på.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er kanskje den personen jeg er mest lik her i verden. Vi var farlig like på mange ting og vi småkranglet hele tiden på en måte som hørtes ganske alvorlig ut, men som vi selv skjønte var tull. Vi var like glade om morningen og vi hadde samme tanker om ting. Det var alltid så godt å kunne sitte å prate med Næss. Han ville alltid lytte og hadde alltid noen fornuftige svar. Og han delte. Jeg har lært så mye av denne gutten.

Tenk at noe så tragisk bare kan skje sånn uten videre, og for en helt uskyldig 20åring. Jeg kan ikke forstå det. Næss, som det ikke finnes noe vondt i for fem flate!

MEN!

Det har fått meg til å innse noen ting. Nå må jeg leve for oss begge to. Det høres tragisk ut, men dette gjorde meg sterkere og jeg har fått livsønsket tilbake, forhåpentligvis for godt. Nå skal jeg leve for både meg selv og Marius Næss! Og jeg kunne ikke gjort noe så vondt med vilje ovenfor de rundt meg. Jeg kjenner selv på den utrolig tunge sorgen og det er ikke kult å måtte leve med. Jeg kan ikke gjøre noe sånt mot alle som er glad i meg. Det ville vært for ille. Jeg må være sterk og komme meg gjennom det. Jeg har jo muligheten. Jeg er ikke syk, som Marius var. Nå må hver dag nytes og nytes litt ekstra for godklumpen Snæss.

Du vil alltid være i hjertet mitt og jeg kommer aldri til å glemme deg<3 Jeg håper du får hvile i fred til vi sees igjen.

Etter 7 uker (nesten 2 mnd!) er jeg endelig ute i det fri igjen. Denne gangen trodde jeg faktisk ikke jeg kom til å komme meg på beina igjen. Jeg var altfor langt nede.

Det startet nok sånn rundt jul, og det har bygget seg sakte opp, eller ned om du vil. Jeg er ikke veldig fan av julen. Da jeg kom tilbake på Solborg etter juleferien hadde jeg først influensa før jeg måtte ta blindtarmen. Så kom USA turen hvor jeg var litt ustabil, men jeg gjennomførte med «glans», etter det fikk jeg nok kjenne litt på ensomheten på skolen. Det er jo forståelig, på en måte. Og det er ingen andre enn min egen skyld. Når man stenger seg inn på rommet, kan ikke noen andre klandres. Da jeg trodde jeg var på bristepunktet dro jeg hjem, bristepunktet var nok utløst for lenge siden. Jeg skulle være hjemme et par dager, men det bar jo rett på galehus. Det er ikke lett å kjenne sine egne grenser.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

2 mndr er lenge. Lenge å være på institusjon. Mange vil nok se på det som investering i eget liv. Jeg ser på det som at jeg ikke hadde noe valg (denne gangen). Det er rart å tenke på at jeg kunne vært død nå. Noe jeg er veldig glad jeg ikke er!! Jeg er klar for å ta de utfordringene livet har å by på og se hverdagen i øynene. Det jeg kanskje gleder meg mest til er å gjøre hva jeg vil i et år. Og jeg har mange planer!

Men jeg vet at om jeg ikke får bearbeidet fortiden, blir det nok ikke så mye bedre med syken. Man trenger å jobbe med det som har skjedd før, det som ligger å lurer i kroppen. Hvis man bare lar det ligge blir det bare værre. Det skal jeg nok en gang begynne med nå. Jeg er lei av å bytte behandlere, psykologer og psykiatre nå. Jeg tror ikke det er sunt for noen å utlevere seg sånn som jeg har gjort til så mange ulike leger. Men det er jo en konsekvens av å være så rastløs som meg.

- God bedring 🙂

I dette innlegget skriver jeg om hvordan det var å bli diagnistisert Bipolar og følelser rundt det. Tusen takk for at du tar deg tid til å lese det!

Jeg har fått noen spørsmål ang. det å få en diagnose. Det er mye følelser rundt dette temaet. Følelser som kommer og går, men som jeg stort sett håndterer fint.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg ble stilt diagnosen Bipolar Lidelse ble jeg på mange måter veldig lettet. Det var på en måte godt, for da visste jeg at jeg fikk riktig behandlig for mitt behov. Jeg gikk på en del medisiner som det bare var å slutte med fordi de ikke passet diagnosen, og så fikk jeg medisiner som passet bedre.

Dette med medisiner er jo vanskelig, og det opptar mye tid i mitt daglige liv fortsatt. Det er mange ulike typer som kan prøves ut, og det gjelder å finne det rette for deg. Derfor måtte jeg prøve mye (og prøver fortsatt) forskjellig, men alle var tilregnet diagnosen.

Selvfølgelig var det litt skummelt og skremmende da det stod på med undersøkelser og observasjoner, for jeg hadde jo et håp om å være frisk. Og jeg ble jo ikke happy da jeg fikk diagnosen. Jeg ble bare lettet og følte meg mer trygg på god hjelp i fremtiden.

Og god hjelp har jeg absolutt fått. Både NAV og alt av sykehus/psykologtilbud hjelper meg gjerne. Før, da jeg bare var utilregnlig, uten en konkret diagnose var instansene mer skeptiske og det var vanskeligere å få hjelp. Jeg var tross alt ikke så syk.

Det er en annen ting. Med en gang jeg fikk diagnosen ble jeg med en gang “sykere”. Mest på papiret, men litt i hodet og kroppen også. Jeg tror det er en veldig naturlig reaksjon og det varierer veldig hvordan man tar det. Noen legger seg flate og sier sorry, jeg fungerer ikke for jeg har Bipolar Lidelse. Mens andre jobber med å ta hensyn til dette i det daglige livet. Der er jeg. Jeg prøver, og feiler og prøver igjen.

Under utredningen var jeg innlagt på en instutisjon. Der ble jeg observert og utspurt. Det er som regel “lettere” å stille en diagnose når de ansatte kan se deg til alle døgnets tider. Vi hadde mange teammøter med leger og ansatte og etter en rimelig lang prosess, fikk jeg diagnosen Bipolar Lidelse.

Man kan også gå til undersøkelser hos psykologer og psykiatrer. Det er det som er mest normalt. Da blir du spurt om de samme tingene, og kanskje litt til om det de ikke kan observere.

Det er aldri lett å stille en diagnose, og min kan være feil for alt jeg vet. Du har utallige sykdommer med mange like symptomer, og da blir det vanskelig å treffe helt korrekt. Men selvfølgelig, de som faktisk er psykologer, psykiater eller leger på psykiatriske instutisjoner vet hva de snakker om. De gjetter ikke bare vilt i blinde og gir deg en random diagnose.

Venteperioden var vanskelig, det å ikke vite sikkert er helt forferdelig. Det var utrolig mye hvis og kanskje og blanda følelser. Jeg forberedte meg litt på det verste, så det kom ikke som noe sjokk. Selvfølgelig var det noe inni meg som håpet på det beste, men jeg var klar for å få diagnosen og det var ganske lettende egentlig. Den største nedturen var nok det at jeg skulle gå på medisiner resten av livet. Jeg er ikke veldig fan av dem, selvom jeg vet at det hjelper og jeg var klar for en lang prøveperiode med ulike medikamenter (2 år og vi er enda ikke ferdig).

Gjevnlig behandlig følger med en Bipolar Lidelse, men jeg har aldri synes tanken på det har vært noe særlig lett. Det krever sitt å finne en god psykolog, og bare det å komme seg til psykolog en gang i uka kan være nok strev. Så har vi jo det faktum at jeg faktisk legger lokk på følelsene, åpner dem i en time og stenger igjen. Jeg lurer på hvor mye det hjelper meg, egentlig…?

Alt i alt klarer jeg meg bra. Jeg har lært meg de tidlige tegnene og vet når det er på tide med ekstra hjelp. Det er forsatt mye som er forvirrende og vanskelig, men jeg jobber med det og det kommer seg. Jeg lærer ofte noe nytt om meg selv, om psyken min. Skulle ofte ønske jeg var frisk, men da hadde jeg nok hatt en annen plage av noe slag. Vi har vårt alle sammen.

Jeg håper dere fikk noen svar hvertfall, og ikke bare ble totalt forvirret? Det er bare å spørre mer hvis du ikke fikk svar på alt eller hvis noe var uklart.

– God bedring:)

Ikveld er ca. 60% av Solborg ute på byen. Jeg skulle gjerne vært med, og det var faktsik planen. Men jeg har begynt på en ny medisin.. Litium heter den og er den mest vanlige innenfor stemningslidelser. Problemet er at jeg ikke kan blande den med alkohol.

Jeg spurte legen sånn tilfeldig på onsdag og svaret var tverdt nei. Jeg kverulerte litt og vi kom frem til at jeg kunne drikke en øl eller et halvt glass vin. “Hva med sprit da?” “Nei.” (det er det eneste jeg liker)

Skal jeg liksom leve hele resten av livet mitt som avholds? Jeg har ikke tenkt så mye ennå over hvordan jeg skal forholde meg til saken, men jeg skal oppdatere når jeg har tenkt nøyere over det. Akkurat nå synes jeg bare det er sykt kjipt og ikke kunne være ute på byen sammen med de andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Til dere som lurer: Joda, selvfølgelig kan jeg dra på byen uten å drikke, men jeg må jo si at det er litt av moroa med å dra på byen. Jeg er ikke så veldig glad i å se på folk være drita (det liker jeg ikke selvom jeg er berusa selv).

Det er vel ikke verdens undergang, jeg er ikke den som er mest på byen, men det hadde vært veldig greit å ha muligheten til å ta seg en drink hvertfall.

HELDIGVIS: Har det vært helt konge å være på skolen i kveld! Vi har spilt spill, fått boller og kakao og til og med lekt gjemsel! Det har vært superkos og været er jo ikke helt bra, så de på byen har det sikkert dritt uansett. Koseligste kvelden jeg har hatt på lenge, faktisk 🙂

– Fred ut

Jeg har sittet barnevakt for kiden til en lærer på skolen idag. L og jeg er bestevenner og vi elsker å leke de samme lekene og spille de samme simple kortspillene, om og om igjen. Det er meg og 5-åringene, ingen tvil! Jeg ble ganske overrasket da jeg først kom hit og merket at mor i huset snakket engelsk. Det gjorde jaggu L også! 5 år og snakker dødsbra engelsk! Selv skylder han på at det er fordi han er født i Australia og har bodd der et halvt år.

Da det ble leggetid ville L at jeg skulle lese et eventyr for han. Jaja, tenkte jeg. Null problem.. Inntil han kom løpende med en engelsk bok. Det burde jo være en grei sak i en alder av 20, men det er det faktisk ikke. Og det merket han fort. Jeg ståtra meg gjennom eventyret om ulven og de 7 gjeitekillingene. Han prøvde å si jeg var flink, men rettet på meg opp til flere ganger og da vi var ferdige sa han: «du burde nok øve litt på å lese engelsk». HAN ER FREAKIN´ 5 ÅR OG BEDRE ENN MEG I ENGELSK! Jeg ler… Og gråter, for det vekker vonde minner fra engelsktimene på skolen hvor vi måtte lese høyt i klassen. Verste marerittet ever! (Sikkert noen som kjenner seg igjen)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og hele kveldssamtalen vår (type: har du hatt det bra idag ogsånn) gikk på engelsk. Etter at jeg hadde lest eventyret, snakket vi bare engelsk begge to. Tenk at jeg hadde en samtale med en norsk 5-åring på engelsk!! Syke tilstander!

Nå kjeder jeg meg, og vil egentlig vekke han igjen bare så vi kan leke mer.

– Fred ut