Kjenner depresjonen trenger på. Sakte, men sikkert. Det er vanskelig å se det positive og det er enda vanskeligere å ikke henge seg opp i smådetaljer. Hvis noe går imot meg har jeg lett for å bli lei meg for det, selvom jeg selvfølgelig bør tåle det.
I morgen er det Grand Prix på skolen. Jeg bør vel egentlig glede meg til det. Og jeg har endelig fått iPhone og bør vel egentlig glede meg over det.
Jeg gikk over gårdsplassen her nå og tenkte at nå må jeg ta utfordringen; å stå i følelsene. Være sterk. Ikke rømme fra alt hele tiden. Selvom det er vanskelig og jeg ikke helt vet hvordan det gjøres.
I det siste har jeg sagt mindre enn vanlig om ting som plager meg. Jeg er kanskje litt for flink til å klage og syte innimellom, men jeg har merka at jeg holder mer for meg selv. Noen ganger er det positivt, for endel er faktisk ikke nødvendig å si høyt. Men andre ting er det kanskje godt å få ut også.
En annen ting jeg har merka (og som forklarer delvis avsnittet over) er at jeg har mye vanskeligere for å stole på folk enn jeg hadde før. Mange jeg før hadde tilltt til, klarer jeg nå ikke snakke med om enkelte ting. Jeg vet at det hvertfall skyldes at jeg har blitt mye skuffet av et spesielt familiemedlem, og dette merker jeg at får konsekvenser nå. Det er flere ting, men jeg vil ikke skrive så mye om det.
Så, hvordan stå i følelsene? Godt spørsmål, som jeg faktisk ikke helt vet svaret på, men jeg tror at det er viktig for meg og legge ting bak meg og gå videre. Det er egentlig en lett sak, men syyykt vanskelig i praksis.
Hodet spinner, og jeg har tankekjør så det holder. Har hatt det i mange dager nå og vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Nå må jeg bare få Grand Prix overstått…
Jeg hadde morgensamlig igjen igår, og dette var det jeg snakket om:
I april 2010 kom en av mine beste venner til meg og sa: “Jeg skal være med på sånn frivillig-prosjekt i Australia og Asia, og kjøpe klær, sko, mat, skolemateriell, byggeklosser whatever. Og jeg trenger å ta med meg noe penger nedover. Kan vi ikke gjøre noe? Samle inn penger osv.”
Hun fortsetter: “Du kan jo bare synge i kirken du synger i tensing også kan vi samle inn kollekt?”
Samtidig hadde jeg jobbet på en ungdomskole og var akkurat ferdig med en forestilling der og de var sykt gira på mer scene. Det tok litt tid før jeg koblet to og to.
Ja! La oss få med oss noen av elevene og alle som vil og lage en forestilling.
Svaret hennes var: “Ja, ok. Men jeg reiser i starten av juni… Så vi har litt dårlig tid.”
Jaja, det får bare gå, tenkte vi, uten å ane hva vi egentlig hadde stelt istand.
Vi startet på bar bakke. Uten manus, oppholdssted, skuespillere, sangere, band (da også noter, korarrangementer osv), egentlig noe. Det eneste vi hadde var oss selv. Oss to. Vi ringte litt rundt og fant et par stykker som synes prosjektet hørtes fresht ut. Så var det øvings og forestillingslokale. Vi ringte til både Asker og Bærum kommune, men de ga oss avslag nesten med en gang, dette var umulig og kostet dem altfor mye penger. Ungdomsklubben i Asker var også skeptiske, men kunne hvertfall gi oss et bandrom og øvingslokaler. Etterhvert som de så at vi utviklet oss fikk vi også en sal med 150 seter, 2 dager. Men den kunne de kun leie ut i midten av mai. Jaja, 6 uker. Dette skulle vi klare.
Vi fikk samlet folk. Noen som faktisk trodde på dette, for det var svært få som trodde dette kom til å gå. (Tilogmed ungdomsklubben). Og min daværende kjæreste. Og pappa.. Og egentlig alle foreldrene til de stakkars ungdomene som var blitt lurt inn i dette.
Vi ble tilsammen 30 stk i alderen 14-24 år. Alle med nesten like mye pågangsmot og iver. Oss 30 var de eneste som trodde på prosjektet vi kalte Amelias Hemmelighet. Hver uke hadde vi minst to øvinger og da folk begynte å miste motet var det ny motivasjonspreken. Dette skulle vi klare sammen, bare vi sto på og ville det nok. Etterhvert kom sangene og dansene i boks, og manuset skrev vi selv. Vi fikk til og med kameramann(som filmet forestillingen), fotografer og opptak (av micene, til CD) mot slutten!
Etter første gjennomkjøring var alle helt sykt gira og etter hver øvelse dro jeg ut å feiret russetiden min (beste russetiden ever), så var det påen igjen dagen etter. Det så litt mørkt ut på generalprøven, alle var slitne og vi hadde mye igjen før premieren dagen etter. Men vi fikk overraskende mange i publikum, for alle ville jo se hvordan dette prosjektet hadde gått, så de kunne si “hva sa jeg, dere fikk det ikke til”. Det var jo dømt til å feile.
Vi klarte det så absolutt. Aftenposten og lokalavisa kontaktet oss dagen før premieren, uten at vi aner hvordan de hadde hørt om det. Vi fikk flere sponsorer den siste uka (pizza, roser, kostymer osv.) og vi samlet inn 55.000kr. – langt mer enn vi hadde trodd vi kom til å gjøre!!
Dette er mitt stolteste øyeblikk i hele mitt 20 år lange liv. Og den viktigste erfaringen jeg gjorde meg var det å tro på oss selv. Alle trenger å bli minnet på det. Inkludert meg. Det at du tror på deg selv har alt å si for alt du skal gjøre her i verden. Stort eller lite. Bare se på skolevalg, hvor vanskelig er ikke det? Stol på deg selv. At du tar det rette valget for deg. Selvom alt går imot deg og du blir sliten, så ikke glem det, uansett hvor vanskelig det er. Du kan klare alt du vil! Og du er sterk.
LA var nesten like fint og bare bittelitt mer stressende enn SF. Vi fikk gjort veldig mye på kort tid her og. Universal studios, guidet tour rundt om i Beverly Hills og Hollywood. Det var ganske awsome og se alt sammen, men jeg ble sykt skuffa over hvor stygt det var i Hollywood og langs gatene på Walk of Fame.. Har tatt litt bilder av det.
Må skryte litt da: Vi så huset til Britney, Nicole Kidman, Adam Sandler, Arnold Swartzneger (?!), Cher, Nicolas Cage, Steven Speilberg, Jim Carrey og Tom Hanks. Ikke dårlig!!
Folk var i Disneyland, men det orka jeg heller ikke dessverre! Så den dagen bare tok jeg det med ro og forberedte meg på en 10 timers flytur og 5 timer med venting på flyplassen i Nederland før neste fly. Hurra for flyskrekken…
Dette er vel egentlig ganske kjedelig å høre på så jeg tror jeg bare skriver et essay om USA en gang jeg 😉 Husker ikke helt hva vi gjorde her. Er så sykt i feriemodus nå.. (vinterferie altså)
Santa Monica Beach
Filmtriks på Universal Studios
Det var også her vi møtte en annen linje som var i USA likt som oss. Adventure 😀 OG GUROOOO<3<3<3
Nok et filmtriks, men er det rart jeg har flyskrekk???
Dette er utenfor teateret i gatene til Walk of Fame:
Mitt forbilde?? Litt kanskje…
Gammelt forbilde <3<3 Lol…
Også fikk jeg endelig tråkke på suksess-tvillingene!! Det er sikkert mange grunner til å ikke like disse, men jeg liker dem ikke fordi de har gjort så stor suksess uten å inkludere meg.. Drittunger!
Og slik så det ut langs gatene.. Pent?
Og her fant jeg en stjerne som var holdt av til MEG! Så snilt av dem<3
Men senere så fant jeg meg allikevel, men en random dytta borti meg så jeg bomma på stjerna på bildet og det så jeg ikke før jeg kom i bussen igjen, men det stod mitt hele navn der assa!
Også var vi på sykkeltur til Vienece Beach (ellerhvordandetskrives). Der var det mye artig å se på, men jeg må inrømme at jeg var litt redd. Mye skumle, sære mennesker der!
HOOTERS!!! (Dødsdigg mat) :
og dødskul pommes frites!
Da har du fått se litt av LA også.. Vet ikke hvor mange som egentlig leser dette lenger, men… Jaja, mer spennende temaer dukker nok opp snart! 😉
San Fran er helt fantastisk!! Helt utrolig flott, med rene gater og hyggelige folk. Jeg fikk en sånn fantastisk ro der, som jeg bare kunne drømt om både i Norge og NY. Det første jeg tenkte var “her vil jeg bo”. Og det vil jeg fortsatt. Må bare finne ut hvordan.
Så, hva gjorde vi de tre dagene vi hadde til rådighet i SF. Først var det selvfølgelig å se seg litt om. Det gikk hele den første dagen til. K, V og jeg tok Cable Car til Union Square og kikka litt, men der trenger du absolutt mere tid. Dagen etter var vi på alcatraz (tror jeg, gikk litt surr i dagene) og det var en dødskul opplevelse!! Hvis du ikke vet hva det er så må du google det, for det er faktisk skikkelig interessant.. Det er i korte trekk et gammelt fengsel.
Dagen etter det var jeg utslitt og ble på hotellrommet, mens de andre besøkte hippiebyen. Det hørtes dritkult ut, men jeg merket at jeg måtte ta det litt med ro for å ikke kræsje helt. Så var det på tide å dra videre til LA. Det var en laaaaang busstur!! Fyttikatta!! Kjenner det stoffet i rumpa når jeg skriver om det nå… au…
Her kommer vi opp bakkene med Cable Car og da står selvfølgelig halve skolen og ser på oss og vi ble plutselig en attraksjon som alle ville ta bilde av. Jeg ler…
Alcatraz:
Bakkene i SF er veldig bratte. Det merket jeg da jeg tok turen opp i Sjømannskirka (norske kirken der). Måtte bare innom og se hva det var for noe og om det var like norskt som hjemme. Det var det… Så jeg gikk.
Nå skal jeg fortelle litt om USA. Gidder ikke skrive så mye, for da gidder du kanskje ikke lese det.
I New York opplevde jeg mye rart. Pannekaker til frokost er konge! Vi var på Broadway og så Wicked og Lion King, jeg likte Wicked best. Deffinitivt. Så shoppa vi masse!!!! 😀 Besøkte Radio City Music Hall som var GIGANTISK! Også fikk vi omvisning på Juilliards og New York film accademy(her vil jeg gå, men det skjer ikke). Så tok vi båt ut til Staten Island og så på Frihetsgudinnen og var på tour rundt om kring. Besøkte bla.a. Bronx og Soho (var i Soho flere ganger også). Husker ikke helt hva mer vi gjorde enkli. Tror jeg fikk med det meste der. Vi har bare 6 dager (tror jeg) i New York før vi dro videre til San Fransisco midt på natta.
Vi så kun EN kjendis i hele New York!! Litt skuffende enkli..
K og M planlegger hvor de skal gå.
Her stod Twin Towers. De bygger opp noe greier, fulgte ikke helt med på hva guiden sa her, men de bygger noe hvertfall. Han guiden var sykt kul btw!!
Folk er rare på Subwayen.. Der så vi mye rart. Vi kunne hvertfall være oss selv der da, som dere ser 😉
Inne på New York Film Accademy
Vi besøkte en Cathedral med godspellmusikk og topp stemning. Folk var åpne og det var en koselig kirke, selvom den var stor. Konge!
På vei over for å se frihetsgudinnen
Den var skuffende liten, trodde den var mye større…
Så måtte vi vente på andre siden på båten over til Manhattan igjen. 30 min venting, jau! Jeg vet, sykt dårlig bilde, men jeg måtte bare vise hvor turister vi så ut. Camper midt på plassen..
Starbucks seff!
Radio City Music Hall
Dette er da inne på jentedoen på Radio City MH. Her er et eget jente-vente-rom:
Og så må du gjennom dette rommet for å komme deg til do. Her kan du pynte deg:
Dette er “halen” eller hva man kaller det, sånn før man går inn i selve konsertsalen.
Skulle gjerne lagt ved bilder til dere, men jeg har ikke funnet ledningen jeg trenger enda =/ Uansett, San Fransisco er FANTASTISK!! Utrolig vakker by, med sjarmerende cable cars i gatene og flott utsikt. Veldig rolig her og det er superdigg! I morgen drar vi videre med buss til LA. Kjører Highway 1, så det blir spennende.
Jeg skal tilbake hit! Det vet jeg sikkert. <3
Så den feiteste dama her om dagen!! Helt psykosvær. Hun var kanskje høyden min i diameter. Jeg klarte nesten ikke la være å stirre. Men når man ser utvalget på alt i butikkene og kakene som er overalt, så skjønner man hvorfor de er sånn også og det står stor respekt av å tørre å gå ut i offentligheten når du er så stor. Tenk på selvtillitten hennes, det er ikke sikkert hun har så mye av det, men hun trosser det og går ut fordet. Jeg liker å tenke sånn jeg 🙂 Er det feil?
Lover at det kommer bilder etterhvert av denne nydelige og supersjarmerende byen!! Rekk opp hånda alle som ikke liker byen, så får jeg perfekt sikt til å slå deg i magen. Neida, eller joda, eller folk kan egentlig få mene hva de vil, men liker du ikke San Fransisco så mener du feil!
Her ser du en cable car i SF. Øya i bakgrunnen viser Alcatraz. En fangeøy hvor de verste kriminelle satt en gang i tiden. Vi var der og det var veldig facinerende å se. Du må gjerne lese litt om det, for det er skikkelig spennende faktisk.
Da er det søndags kveld og jeg har opplevd masse. Sykt mye inntrykk og kul by.
Vi kom torsdags kveld. Da gikk vi på Time Square og ble litt kjent der.
Fredag hadde vi guidet busstur rundt i byen og det var veldig nyttig og lærerikt. Ikke det at jeg noensinne skjønte hvor vi kjørte, men det var spennende å se forskjellene rundt forbi og litt hvor det var bra shopping osv. Fredagskvelden gikk nok med til shopping. Var en tur i Soho.
Lørdag var klassen på besøk på New York Filmacademy. Der vil jeg gå!!! Sykt kul skole og virket som det var dyktige lærere. Problemet er at det ikke er støttet av lånekassen. Tenker litt på 1 mnd. kurs der. Det går nemmelig også ann. Vi hadde workshop og fikk prøvd oss litt, og jeg lærte faktisk noe nytt på den lille tiden jeg var der. Kult.
Søndag, altså idag har vi vært i en kirke med kun “mørke” folk. Alle var sykt hyggelige og imøtekommende og vi fikk høre dødskul gospellmusikk. Et bittelite minus var vel at gudstjenesten varte i 2,5 timer og det synes til og med jeg var i lengste laget… Kan tro jeg var rastløs etterpå. Det bar videre med buss til Staten Island-båttur. Tok båten over og tilbake. Dvs. at jeg har sett frihetsgudinnen i levende live (hvertfall kjørt forbi med båt). Hadde trodd den var mye større egentlig.
Ellers har jeg tatt masse kjedelige bilder(som jeg skal legge ut senere). Shoppa litt for mye fordelt på 4 dager, og kosa meg masse. Vi har spist masse god mat og jeg lukter tåfis ca. 24 timer i døgnet.
Mye gåing, og i morgen håper jeg at jeg har tid til å finne nike-store så jeg kan kjøpe meg skikkelig gode sko!
På onsdag bærer det videre til San Fransisco, så jeg skal prøve å ikke shoppe mer før vi kommer dit. Litt kult å ha penger til mat der hvertfall.
Skriver igjen om noen dager. Dette er første gang jeg har hatt tilgang på pc, og vil ikke bruke for mye tid på internett her.
Dette er egentlig bare et svar til en som kommenterte bloggen min og stilte meg noen ganske vesentlige spørsmål som jeg vil dele med verden.
Jeg må si det står respekt av at du opplyser om din bipolar lidelse i jobbsøknader (for jeg forstår det slik ut fra innlegget ditt at det har du gjort ?). Men jeg stiller også spørsmål om dette egentlig er nødvendig ? Jeg mener at dette er noe du kanskje kunne ha fortalt i ett eventuellt jobbintervju. Å presentere psykiske lidelser i en jobbsøknad er kanskje ikke det ultimate jobbsøker tipset.. Men jeg regner med du har gått noen runder med deg selv før du valgte å gjøre det ? Vil du kanskje fortelle hvorfor ?
Jeg skriver ikke i jobbsøknadene at jeg er bipolar. I det tilfellet jeg skrev om at jeg ikke ble valgt ut som miljøarbeider er det slik at de som skal velge folk kjenner meg godt fra før, fordi jeg har gått et år på skole her. (Nå søker jeg om å bli miljøarbeider her på skolen.) Jeg tror dermed at jeg ble valgt bort pga. at jeg er bipolar, for jeg har virkelig vist her på skolen at jeg er en strek resurs (mener jeg?). De har også sett svake sider, og det er nok en av grunnene til at de ikke velger meg.
Når det gjelder “normale” jobber som jeg har søkt på, har jeg tatt det opp i jobbintervjuet og etter at temaet har vært oppe har intervjueren vist en helt annen holdning til meg og fler har avsluttet intervjuet. Dette mener jeg er så feil, for det gir så altfor lite rom til de psykisk syke. Vil det si at jeg MÅ gå på NAV da, bare fordi jeg er syk, så må jeg ha alt tilrettelagt? NEI! Jeg vil ha en normal jobb som jeg skaffer meg selv, og at de vil ha meg i jobben fordi de tror jeg kan gjøre en god jobb. Ikke fordi de må ha meg der, fordi NAV sier det…
Men det er også viktig for meg å opplyse om det. Det handler for meg om tillitt fra første stund. Det handler om ærlighet og åpenhet, for det er sånn jeg er som mennske.
Tusen takk for god tilbakemelding av “Sindre”. Liker folk som tør å stille spørsmål, og du legger det frem på en god måte. Takk igjen 🙂
Jeg lurer på hva folk har skrevet i søknadene sine til skolen for å få bli miljøarbeidere og stipendiater. Hva har de som ikke jeg har? Hvorfor har jeg alltid så uflaks med sånne ting? Jeg har vært på overdrevent mange jobbintervjuer, og jeg velger å tro at bare fordi jeg er syk, vil ingen ha meg… Vanligvis tenker jeg at det er deres tap. De får ikke sett at et menneske med en diagnose også kan være akkurat lik dem selv. At jeg kan stå på og jobbe hardt.
Nå klarer jeg ikke tenke så positivt, men det kommer seg nok. Håper jeg.
Tenkte å søke på noen studier i England, men nå vet jeg ikke om jeg vil, for jeg er redd for å få enda et nei. Blir kanskje litt for skuffa når jeg får avslag. Hvertfall nå, for det var miljøarbeider jeg hadde mest lyst til. Ikke alle “nei” jeg sipper like mye over, men akkurat denne jobben hadde jeg så lyst på. Fordi jeg føler at jeg har veldig mye å bidra med på denne skolen! Det tenker tydeligvis ikke lærerrådet.
Hvis du er i den situasjonen at du skal ansette noen, og to stk. stiller likt, men den ene er syk og den andre ikke er tipset mitt som følger: Ansett den syke. Du kommer til å få en helt annen opplevelse av det. De kan jobbe like godt som de “friske” og har antakelig et annet perspektiv på livet. Husk at selvom du ikke har en sykdom på papiret kan du alltids bli sykemeldt du og. Om du får en god eller dårlig erfaring er aldri sikkert, enten personen har en diagnose eller ikke. MEN ikke la erfaringen gå utover den neste som søker. Legg bort sykdomsbiten når du skal velge medarbeidere. Alle bør stille likt!! Se mer enn bare sykdom. Se bak det, der ligger det ofte mye verdifult!
Og du.. hvordan kan den noen gang bli åpenhet rundt psykiske lidelser hvis ingen lar oss jobbe med/rundt andre mennesker? Hvis vi alltid blir utelukket fordi vi er syke. Da har du allerede dømt oss og vi er ubrukelige for deg. Men hvis vi aldri får oss noen jobb, da blir det jo bare å sitte på ræva og gjemme seg. Og jeg tviler på at utdannede psykologer egentlig kan snakke for oss. Hvis du ikke får ut noen som faktisk er psykisk syke i arbeid, da blir det heller ikke mer åpenhet. For jeg har hvertfall ikke tenkt å stelle meg midt på gata med et skilt hvor det står: “Hei. Jeg er psykisk syk. Snakk med meg, så vi får litt åpenhet rundt dette”
Det må vel nevnest at det sikkert ikke er bare derfor de ikke vil ha meg som miljøarbeider, men det har nok blitt regnet med…
4 dager til avreise, spiser alt for mye godteri om dagen, prøvde å slutte på antidepressiva, men det gikk jo rett i hagen. Klarte meg 2 dager før abstinensene slo til for fult og det var ikke så kult enkli, så jeg måtte begynne igjen, selvom de ikke virker veldig bra.. De bare demper matlysten og humøret, så det er vel SKIKKELIG verdt å gå på dem altså……. æsj, skulle ønske at ikke kroppen kunne bli vant til noe! Da hadde verden blitt et bedre sted tror jeg. Hvertfall for meg.
Kameraet mitt virker igjen! Det var visst bare en liten oppdatering som skulle til. Det har jo bare ligget her og vært ødelagt i et halvt år…
