Tanker, tull og litt alvor!

Det er lenge siden jeg har blogga sånn skikkelig. Det tenkte jeg å gjøre nå. Jeg vil fortelle dere om et par fobier jeg har. Egentlig vil jeg mest bare prøve å sette ord på det, fordi det er en litt vanskelig ting å håndtere i hverdagen.

Jeg har flere fobier: høyder, åpne plasser, til tider klaustrofobi og heiser. Og nå har det dukket opp en fobi til; pistoler, gevær, og alle andre slags gønnere, til og med lekepistoler. Men den største fobien klarer jeg nesten ikke skrive navnet på og det er edderkopper.

Bare navnet gjør at jeg føler de kryper rundt på kroppen min. Hver eneste dag går jeg rundt å innbiler meg at jeg har de ekle greiene rundt på kroppen. At de kryper oppover beina eller i nakken. Av og til får jeg sånne kriblinger i kroppen som gjør at jeg tror det er en sånn en der. Ubeskrivelig ekkelt!! Også rundt om i rommet. Hver dag går jeg å ser ned i bakken og kikker meg rundt etter det. Klarer ikke se dem på tv engang! Det er faktisk veldig slitsomt å ha det sånn og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Det er faktisk veldig slitsomt…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er redd for at krypene skal bite meg + at de er ekle og hvis de skader meg kan jeg dø (selvom jeg vet at de ikke kan drepe), men det kan strengt talt ikke lekepistoler heller. Hodet mitt er en smule fucked up!

Pistolfobien min er latterlig, men den er ekte og fæl. Jeg oppdaget den for ikke så lenge siden. Det ble tatt frem en hel koffert med LEKEpistoler til Les Miserables og plutselig følte jeg at jeg var omringet av ting som ville drepe meg. Hjertet mitt dunker og dessverre er det krutt i noen av dem, som gjør det enda værre. Til og med barnepistolene er litt skumle hvis noen sikter på meg (de som har sånn lokk foran). Det jeg konkret er redd for er at det plutselig skal gå av et ordentlig skudd og at det vil skade eller drepe meg. For jeg vil ikke dø. Og det er kanskje der hele fobigreia ligger. Men jeg jobber litt med saken med denne latterlige fobien da. Jeg holder dem i hånda, går med dem i lomma og prøver å tenke at de ikke er farlig. Allikevel hopper hjertet mitt i taket hver gang noen sikter på meg eller på noen andre og jeg begynner nesten å gråte hvis noen faktisk fyrer av med krutt. Det burde jo egentlig bare være morsomt, men jeg kan ikke akkurat styre det selv.

Hvordan går det ann? Hvorfor er man redd for det liksom? BAH! Merker at jeg gjerne skulle vært foruten dette altså, for det er faktisk litt pinlig å være så pinglete. Men det finnes jo mye værre fobier, så jeg skal vel egentlig ikke klage!

-God bedring da

Endelig er A i Norge! Og på lørdagskvelden hadde vi photoshoot. Det ble den andre for helgen, men det var gøyyy!! 😀

-Pis æout!

Idag har vi sett Bare Bea i kinosalen. Det var ganske gøy, for vi klarte å samle 30 stk. som ville se den filmen!! Sykt lættis egentlig, for den filmen er jo bare klein. Men mange har et forhold til den fra sin egen fjotizztid. Fønny.

Men, jeg snakket med mamma i går eller idag (husker ikke helt) også diskuterte vi de medisinene igjen da, og litt at jeg svinger så innmari i humøret og er litt for mye deppa. Og jeg fant faktisk en forklaring på det hele: Nå har jeg gått på medisiner for humøret i over 2 år. Nå står jeg uten noen form for stemningsstabiliserende medisiner og det kan være vel og bra, MEN hjernen får ikke noen fake tilførsel av noe vi kaller positive strømninger (for å forklare det enkelt, for jeg klarer ikke forklare det). Det vil si at hjernen tenker mer negativt, fordi den ikke lenger får hjelp til å tenke positivt. Skjønner du? Litt som å slutte med krykker etter du har brukket benet. Du halter litt fordi du er svak i foten. Sånn er hjernen svak også, fordi den har gått på krykker så lenge.

Det der fant jeg svaret på helt selv. Gikk ut i fra de forklaringene jeg har fått tidligere om medisiner, også fant jeg svaret. Så derfor er jeg litt depressiv om dagen, men bare i perioder. Det går seg mer og mer til da, heldigvis. Allikevel tror jeg at hjernen trenger litt tid på å stå på egne ben.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

… Før vi tar fatt på nye medisiner etter USAturen. Og hvem vet, kanskje jeg ikke trenger medisiner på en stund. Jeg ønsker faktisk ikke å være avhengig av lykkepiller i en alder av 20! Hvem gjør vel det??

Tenk så herlig det hadde vært å ikke stå på noe som helst da! Men jeg vil heller ha stebiliserende medisiner enn å være deppa. Lett!

Var dette noe som helst forstålig, eller ble det bare surr?

Slenger med et par bilder tatt i kinosalen, sikkert helt meningsløst, men jeg gjør det fordeom.

Hun som spiller læreren i filmen (som du ser bakhodet på her) har jeg hatt som lærer! Weee, skryteskryte.

-Fred ut

Unsett hvor mye jeg sover i løpet av en natt er jeg trøtt igjen dagen etter. Jeg kan sove 7 timer og være trøtt og 10 timer og være trøtt. Det er litt slitsomt. Nå har jeg begynt å gå litt turer da, så håper kanskje det blir litt bedre av det. Må begynne på lavt nivå! Nå skal jeg sove litt…

Ellers var jeg på medisinmøte idag. Det var jo bare waste of time for han mannen sa ikke noe annet enn det han har sagt før. At jeg må vente med å begynne på nye medisiner til etter USAturen. Det vil si at jeg vil være svært ustabil helt til det, noe jeg er ganske lei av… Kan ikke alt bare ordne seg nå????

Se hvor frisk jeg så ut på nyttårsaften!

Nydelige Mosvannet. Fantastisk bilde tatt av Maggie!

-Fred ut

Men hvor mye motstand skal man liksom møte??

“Du har lidd nok nå, er det ikke på tide å prøve noe annet?”

Jeg vet at det er hjernen som messer med meg, men det er veldig vanskelig å gjøre noe med det. Jeg føler meg litt åndsvak og evneveik. Ligger liksom bare her i mitt eget surr av tanker og venter på at det skal gå over. For det vet jeg det gjør, engang. Og det er det som holder meg litt oppe nå. -Egentlig kaver jeg som en hund (i vann) for å holde hodet over vann.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Æsj for et nederlag dette er!

Jeg håper det går oppover snart. For jeg vet det kommer, men når er jo et annet spørsmål…

Ironisk nok hører jeg på plata: Coldplay – Death and all his friends om igjen og om igjen. Haha!

-God bedring da

Så dritt og føle seg sååå dritt!

Er passe lei av det nå, og tror det kan komme av alle dagene og timene innestengt på rommet etter operasjonen. Men jo flere dager det går, desto vanskeligere er det å komme seg ut av dette drittkjedelige rommet.

Men jeg føler meg ikke vel noe annet sted. Det er rommet som er trygt. Sånn er livet og statusen akkurat nå. Håper å komme meg ut av dette snarest så jeg ikke waster mer tid på dette dritt-humøret… Vil jo egentlig være sosial, men det er vanskelig og enda vanskeligere når depresjonen kommer snikende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Føler egentlig ikke at ordet dritt symboliserer hvordan jeg har det nå, selvom jeg bruker det mye. Vet egentlig ikke hva som beskriver meg nå, det er litt difust egentlig. Dritt!

Kommer vel tilbake med flere tanker siden..

Slenger med et veldig søtt bilde!<3

-God bedring da

Jeg er deppa. Vet ikke hvorfor, men jeg er det. Trenger ikke alltid være noen grunn når man er Bipolar. Det er det som er litt ulempen. Okei, jeg vet egentlig hvorfor, men jeg vil ikke skrive det her. Det er mange ting. Veldig mange egentlig. Nå er jeg ganske lei. Blir glad når jeg er med folk på skolen da, men akkurat nå orker jeg ikke noe annet enn å være på rommet. Det er slitsomt å holde tårene inne.

Jeg vil ikke være emo-Nina, jeg vil være glade-Nina som går rundt å smiler og er positiv. What to do?

Nå ser jeg på Sex og singelliv film nr. 1, det er jo litt glede hvertfall. Så tenkte jeg kanskje å dusje, men vet ikke om jeg orker det idag. Vi får se. Kanskje jeg finner noen som har sjokolade og cola. Det har jeg veldig lyst på nå!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tankene går i spinn. Jeg hater det. Er ikke positiv til noe. Glade-Nina!! KOM FRAM!!!

PS. Skriver ikke dette for å få medfølelse, skriver det for å få det ut!

-God bedring da

Ja, nå er vi i full gang med øving til musikalen Les Miserables. Tror det blir dritbra tilslutt.

Det som er litt synd er at jeg har jo måttet ligge i senga den siste uka og henger ganske langt etter de andre. Føler fortsatt at jeg ikke kan være med 100% for magen gjør fortsatt vondt og sårene dunker ved for mye bevegelse. Så må fortsatt ta det litt med ro. Litt kjipt når jeg egentlig vil være med helt og fult på musikalen.

Nå har jeg virkelig fått en tålmodighetsprøve. Problemet er liksom at det faktisk er litt press på dette, for det er ikke lenge til premiere, så jeg må faktisk bare bli fort frisk, jeg har egentlig ikke noe valg… BAH! Vanskelig altså!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Idag har jeg vært så smart å vaske rommet og gulvet på badet. AU! Bra, Nina. Bra…..

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

– Fred ut

Hver dag går jeg å lengter. Lengter til et annet sted. Jeg skal prøve å forklare.

Hvis jeg er ett sted, lengter jeg til et annet sted. Hvis jeg er i matsalen, vil jeg heller være i dagligstua. Hvis jeg er på Nordborg vil jeg heller være på Nyborg, er jeg i Asker vil jeg heller være i Stavanger og omvendt. Du skjønner nok hva jeg mener. Jeg lever ikke i nuet.

Når skal jeg slå meg til ro? Når skal jeg klare å bare la rumpa være der den er for 5 min og hjernen hvile i 3 min? Kanskje når jeg har nådd et mål i livet. Kanskje når alt er i orden med meg, familien og vennene mine og livet er på gli. Men hvorfor vente på det halve livet? Hva med nåtiden? Livet er jo på gli, bigtime!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vil ikke sitte som gammel og tenke at jeg har løpt fra hele livet. Jeg vil nyte den lille tiden jeg har på jorda. Hvordan?

I “Deilig er Jorden” sies det: Der er min lengsel hjemme. Hvor er min lengsel hjemme? Hvor slutter jeg å lengte etter det å være et annet sted.

Det eneste stedet jeg har slått med ordentlg til ro er på rommet mitt her på skolen. Det er jo litt stusselig. Men jeg tror jeg vet grunnen til akkurat det. Det er fordi jeg har skilte foreldre som alltid har bodd gangavstand fra hverandre. Det har ført til at jeg har pendla mellom dem, gjerne veldig ofte. Så jeg er vant til å hele tiden flytte meg, leve i en bag. Du slår deg ikke til ro noe sted på det grunnlaget.

Men jeg skal prøve å jobbe mer med det å leve i nuet. Bo der jeg er. Lage meg litt hjemme-plass. Så min lengsel kan høre hjemme et sted. For tiden er den hjemme på rommet mitt på skolen. Lurer på hva som skjer når jeg flytter.

Og lengte hele tiden er veldig slitsomt.

Jeg er litt som Ole Brumm. Kikker hele tiden etter noe bedre..

“Sprett satte seg på bakken ved siden av Ole Brumm. Men da han satt der, følte han seg plutselig ikke så betydningsfull som han gjerne ville, derfor reiste han seg opp igjen.”

Er jeg frk. aldrifornøyd? Eller hva er egentlig det store problemet her? Det er jo meg på en eller annen måte, men hva gjør jeg med det?

-Fred ut

I det siste er det flere av dere lesere som har henvendt seg til meg med spørsmål ang. depresjon. Jeg vil gjerne svare på dette litt generelt, for svarene jeg gir til hver enkelt, gjelder alle som sliter med noe. De tingene jeg sier nå er viktige for alle som sliter med litt eller mye og det er dette jeg ville svart deg på en mulig henvendelse, hvis jeg ikke har gjort det alt.

Det er vanskelig for meg å svare dere, fordi vi alle sammen er så forskjellige og alle kan se likheter med meg eller andre, men ingen er helt like. Dette er viktig å huske på. Ikke sammenlikn deg med andre syke. Selvom jeg ikke har det så bra alltid, så kan det være du kommer deg helt fint ut av det. Jeg har en Bipolar Lidelse. En diagnose hvor det nesten forventes at jeg er deppressiv til tider.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Jeg er alene i denne verden” – Det er du ikke! Det bare føles sånn. At ingen forstår deg og ingen kommer heller noen gang til å gjøre det. Har du prøvd? Hvis ja, Har du prøvd hardt nok? Uansett om problemene dine er sore eller små, hvis du er deppa, oppsøk noen voksne å prate med (lege, helsesøster, en forelder til en venn eller en lærer). Start setningen din med “Jeg er deprimert” hvis det kan hjelpe. Hvis du sliter med å få ut noe som helst muntlig, skriv en lapp eller en tekst med tankene dine og ta det med deg når du oppsøker noen å prate med.

Det viktigste synes jeg er å ha støttespillere rundt meg. Vær åpen. Fortell vennene dine, uansett hvor vanskelig det er. De vil forstå på sitt vis.

Det er mer normalt enn du tror å ha en depresjon, og særlig i puberteten. Selvmordstanker er ikke unaturlig i denne prosessen. MEN du trenger ikke ha selvmordstanker for verken og være deprimert eller oppsøke hjelp.

Vær ærlig med deg selv. Trenger du hjelp, så skaff deg det. Alle har vi ansvar for våre egne liv og å bli friske. Ikke gå rundt å tenk at det ordner seg. Kanskje bærer du på en stor sorg som må ut? Og kanskje er du så heldig at du aldri opplever en depresjon igjen. Det er mange som har depresjoner i tenårene og som aldri opplever det igjen etter det. Men det må bearbeides!

Man kan leve et fantastisk liv – også med vinterdepresjonene. Det er bare hvordan man skal takle dem, og det er en lang prosess å lære, men jeg vil si at det virkelig er verdt det!! Du kan leve et godt liv, selvom du en gang opplever en depresjon. Dette er ikke “The End”. Vær tålmodig, oppsøk hjelp, og humøret kommer når du får lettet på ting.

Hvor henvender jeg meg: Du kan alltid dra til legevakten hvis du har det veldig tøft. Der kan de hjelpe deg med å skaffe psykolog eller bare prate litt, om det trengs. Men har du en helsestasjon eller et ungdomssenter i nærheten av deg, gå dit først. Er du så langt nede at du tenker at du ikke vil leve: dra til legevakten! Hvis du bærer på mye vondt (trenger ikke være store ting) kan det alltid hjelpe å snakke med en psykolog. Hun/han kan hjelpe deg på veien videre.

Jeg vet det er vanskelig å tenke, men jeg vet også at det er fakta: De gode dagene veier opp for de vonde!

Jeg har selv vært der. Så langt nede at du ønsker å dø. Men se på meg nå, jeg lever fint med det:) Det handler om å lære seg å leve med problemene. Du kan ikke forvente at alt blir borte over natta eller at når du har gått til behandling en stund så forsvinner alt. Man må lære seg å leve med det man sliter med og håndtere det på riktig måte.

Hele livet blir ikke en kamp, selvom det noen ganger virker sånn. Du vil finne verdier som det er verdt å leve for, men du må gi det opp til flere år hvis du er skikkelig langt nede. Og jo lengre tid det tar for deg å oppsøke hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk. Ingenting går over av seg selv. Det må bearbeides, hvis ikke kommer depresjonen igjen og igjen. Selv har jeg jobbet hardt med dette i 5 år, ser store fremskritt og har stor tro på at livet mitt kommer til å bli fullverdig.

Vær sterk! Tenk på at du blir sterkere av motgang. Når du blir frisk er du så mye sterkere og er mer klar for å håndtere en mulig nedtur igjen når den måtte komme, du har tross alt opplevd det før.

Gjør ting som vanligvis gjør deg glad. Vær med venner, ikke grav deg ned. Ta bilder, eller nyt livet på annen måte så godt du kan. Husk på hva som før gledet deg og prøv så godt du kan å gjøre disse tingene. Når du først kommer deg ut, er det ikke så ille som du kanskje trodde og du kan faktisk ha bittelitt glede av det alikevel.

Overskriften snakker for seg selv. Ikke forvent for mye heller. Det blir hva du gjør det til som menneske.

Igjen, oppsøk hjelp, snakk med noen voksne. Jeg kan ikke hjelpe dere noe mer enn at du kan lese bloggen min, noe jeg er evig takknemmelig for at DU gjør:)

Det vil ordne seg, men du må ta tak. Håper dette var litt til hjelp!

-God bedring:)