Fant dette gamle dokumentet og her kan du lese noen av tabbene jeg har gjort på McDonalds oppigjennom. Jeg har det med å drite meg skikkelig ut innimellom altså! Haha. Enjoy…
Tirsdag 14.8:
Første dagen min i kassen og jeg skulle lage McFlurry. Jeg måtte bruke den røremaskingreia og fikk det visst ikke helt til… Skjea kom plutselig ut på undersiden av isen og isen sprutet over alt!
Lørdag 21.7: Jeg laget Big Mac, da jeg var ferdig å pakke dem var det en halv BM igjen. Jeg stusset litt, men laget den bare ferdig og tenkte ikke noe mer over det. Alle burgerne jeg hadde pakket var alerede solgt ut. Like etterpå kom det en til kassa og jeg hørte fra kjøkkenet: Hei, jeg bestilte en Big Mac nettopp jeg, men jeg tror bare jeg fikk en Mac. 😉
Fredag 3.8: Jeg laget 4 kyllingburgere uten kylling i! De kom raskt tilbake til meg, gitt.
TIDENES: Søndag 16.12: Det var julerush og alle traska rundt. Skikkelig laber stemning til McDonalds Sandvika og smart som jeg er så tenkte jeg at jeg skulle prøve å få opp tempoet og løpe litt. Det morsomme er at jeg rekker så vidt å begynne å kjappe meg før jeg tryner heftig og jeg lå langflat på ryggen forran HELE køen! Det løste opp stemningen hvertfall.
Jeg skrives ut på mandag!!! Det har vært snakk om både Sikta og Subakutt som en slags overgang, men det var fult begge steder og da blir det rett hjem.
Jeg kjenner at jeg vil ut nå og at jeg er ganske klar. Det blir litt sånn hvileuke da. Jeg får ikke lov å gjøre sånn som jeg pleier å gjøre… farte rundt ogsånt. Må holde meg mye hjemme og det er jo ganske kjedelig.
Det jo selvfølgelig helt opplagt at det da blir en sånn dum ond sirkel og bli skrevet ut og starte på´n med masse prosjekter og farte rundt og slite meg helt ut rett før jeg skal dra, så jeg skjønner det jo. Jeg tror jeg skal fokusere på å avslutte de prosjektene jeg startet på før jeg ble lagt inn (smart, Nina, smart).
Dessutten kjenner jeg restsymptomene som tankekjør og utmattelse. Det er ikke mye som skal til før jeg konker helt ut! Tankekjøret er utrolig slitsomt om dagen, det tar heller aldri slutt.. Vanligvis pleier jeg å rømme fra det med en hel masse “ærender” eller jobb, men nå som jeg bare ligger stille… Du skjønner tegninga!
Og da skjønner jeg jo også at siden jeg ikke får lov å drive å fylle dagene mine med en hel masse ting, så kommer nok tankekjøret til å forbli? Så hvis noen har noen gode tips for å stoppe det så spytt ut! For jeg er rådvill…
Hva fordrives tiden med: -Nancy Drew -Leser og skriver ned sitater -Løser kryssord og sitater -Samtaler med lege, psykolog og de ansatte -Setter meg små mål hele tiden -Prøver å slappe av og hvile -Gå små turer -Skriver og blogger
Nina da vi overhørte en telefonsamtale fra kontoret: “Det er de som skal huske å lukke vinduet ikke vi som skal huske å lukke ørene”:)
Her sitter jeg så fredelig og blogger i gangen på stuesiden mens Nina snikfotograferer.
Må bare slenge med et bilde av min vakre Mac også, som ennå ikke har fått noe navn og det er nesten litt synd, men jeg har ikke fått tid til å tenke på det 🙁
Det var et nederlag å legges inn igjen, og særlig på tvang.. Men jeg merker jeg har kommet lenger! Jeg klarer å reflektere over ting og svare klart på hva jeg ønsker av behandlig og hva som funker for meg. Bare det at jeg vil ut og fort på beina er ingen selvfølge for folk her inne (her møter du mye rart!). Men selvom jeg har en bipolar lidelse på papiret NEKTER jeg å legge meg ned og gi opp og bare si “sorry, jeg klarer ikke, for jeg har en bipolar lidelse”.
Planen videre var Sikta, men der er det dessverre fult, så da skal jeg bli her til over helgen også skal vi se da. På en måte synes jeg det er bedre for da har jeg ett sted å forholde meg til, istedet for å nok en gang begynne (nesten) på nytt der oppe. Det skal nok ikke bli lenge før jeg er ute og fit og fight! Jeg trenger bare litt hjelp for å komme meg dit.
Jeg fikk en kommentar på bloggen min her en dag av “smilefjes” som sa:
-Tap er ikke når du faller, men når du nekter å reise deg igjen.
Jeg svarer fast bestemt at: Menneskets storhet ligger i det å kunne reise seg igjen
Og et lite tips til alle dere der ute som kanskje trenger hjelp en dag:) (Dette sitatet liker jeg veldig godt)
Det første skritt når du skal løse et problem er å fortelle noen om det.
Igår var utfordringen; å dusje og gå i kiosken. Idag var utfordringen litt større, nemmelig å gå til en cafe som ligger litt lenger unna. Ca. 10 min gåtur fra Blakstad ligger cafeen Himmel-Blaa som er en utrolig koselig liten kles og intreørbutikk med cafe og jeg trives veldig godt der, så utfordringen var vel mest det å komme seg ut og gå.
Jeg tok med meg Nina og vi gikk i dag tidlig da det åpnet. Fant meg en kjempe søt liten bukse som jeg kjøpte i gave til meg selv fordi jeg synes jeg selv er flink:)
Da jeg skulle betale for buksa og kaffen min fikk jeg avvsit på kortet og i ettertid har jeg funnet ut at en eller annen gang da jeg lå hjemme i senga må jeg ha kommet på et påfunn om å spare ALLE pengene mine for da jeg sjekket kontoen lå alt på sparekonto og jeg hadde 0kr. på brukskonto. Jeg lurer på hva jeg har tenkt, eller om jeg har tenkt i det hele tatt?? Jaja, gave ble det uansett!
Bare det å tenke på sånne “ærender” gjør meg sliten. Det å tenke på å ordne og styre med ting (noe jeg vanligvis elsker å gjøre!) sliter meg helt ut. Det føles som at tankene løper marraton og ALDRI når mål og de ulike tankene løper forbi hverandre hele tiden. Det er utrolig slitsomt og noen ganger klarer jeg ikke snakke i hele setninger engang. Derfor er det så deilig å skrive!!
Jeg ble lagt inn på skjermaavdeling, det er vanlig “prosedyre” de første 24 timene. De forventer jo det verste for å sikre seg, så etter man har vært under tilsyn der i et døgn og forholdt seg passe rolig får man som regel komme over på “stuesiden” hvis det passer seg bedre, men det er jo selvfølgelig individuelt.
Da jeg snakket med legen første dagen og fortalte han at jeg bare blir mere syk av å være under de ville tilstandene og i det fengselet på skjerma, LOVTE han meg at jeg skulle få flytte over til sivilisasjon på stuesiden innen 24 timer…
Personlig mener jeg at en lege bør være forsiktig med å love slike ting til en pasient, på grunn av pasientens skuffelse (sorry det litt for voksne språket der, men jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg). Jeg skjønner jo at jeg ikke kan komme over når alternativet var å sove i gangen på andre siden, men hallo! Drit i å lov meg det da.
Skjerma
Skjerma avdeling på Blakstad er for de som er skikkelig syke(psykoser osv). Det er èn gang med hvite vegger, og en liten krok med stue. Alt er selvfølgelig oversiktlig fra ca. 2 vinkler og ALT er låst. Jeg må spørre om å kaste søpla mi, få en klut, dusje osv. Det eneste vi har tilgang til er vann, kaffe, aviser, en kortstokk, en fastlåst tv i plastikk og et innrøyka røykerom. Rommene inneholder fint lite: seng, skap (som må låses hvis du putter noe i det), et bord og en stol og det lukter helt sterilt. Eller urin i mitt tilfelle… Så skikkelig flaks har jeg hatt!
Men Skjerma er jo selvfølgelig er veldig bra alternativ for folk som virkelig trenger det på den måten. Jeg venter bare VELDIG på å komme meg over på stuesiden!!
Da jeg hadde ligget i senga i 5 dager og bare grått og ikke spist nesten noe fikk pappa meg til å ringe psykologen min på fredag morgen. Vi dro dit og hun la meg inn på tvang, mens jeg imidlertid ikke ville fordi jeg trodde det ville gå over av seg selv. Etter helgen ser jeg selvfølgelig at dette var det beste og er skrevet over på frivillig basis.
Jeg kan fortelle at det går bra med meg, jeg vil ikke dø, og har ingen vonde tanker eller tanker om selvskading. Har heller ikke hatt noe særlig av det den siste tiden. Jeg er bare helt likegyldig (noe jeg selv synes er ganske ubehagelig). Likegyldigher er minst like skremmende, men mye enklere å håndtere. Sammen med legen på huset har vi funnet ut at dette er en depresjon som har ført til at jeg er helt tappet for energi, og at jeg har mistet alt mot og at jeg gråter for hver minste ting som skjer. Og selvfølgelig henger det sammen med min bipolare lidelse.
Det føles litt som at jeg lever i en annen verden. Jeg surrer med alt. En av dagene jeg var hjemme helte jeg nesten olje på bensintanken, noe jeg ALDRI ville utsatt min lille baby for i min “friske” tilstand. Jet ikke hvilken dag det er og alt jeg gjør føles slitsomt. Mye som følge av mangel på søvn og mat. Dette er jo selvfølgelig det vi prøver å rydde opp i her.
Nå vet du litt om hvordan ståa er og hva som er grunnen til at jeg er på Blakstad denne gangen. I mitt neste innlegg (som jeg håper kommer i morgen) skal jeg skrive mer om motivasjonen min og om hvordan det er å leve med en bipolar lidelse. Jeg tror nok du kommer til å bli positivt overasket:)
Hvis du lurer på noe? Hva som helst ang. denne saken; Blakstad, bipolar lidelse, depresjon, motivasjon, meg, mot, likegyldighet eller hva som helst så spør meg GJERNE i kommentarfeltet så svarer jeg kanskje i innlegget mitt i morgen eller senere. Temaene er ofte tabubelagte og altfor “skumle” og ta opp og her kan du jo til og med være anonym?;)
Men det får ikke mitt hode hvertfall.. Kan ikke huske sist jeg snakka så lite jeg?
Idag har dagen gått til å fikse ferdig album og samle sammen sitater fra rundt omkring. Har samlet opp noen som passer veldig idag og for sykdommen min. Har bestemt at det kommer endel sitater fremover, så hvis du vil samle på dem så kan du det.
– Når legene ikke klarer å helbrede en sykdom gir de den hvertfall et fint navn. -Voltaire.
– Et stort eiketre er bare en liten nøtt som ikke har latt seg stoppe av motgang.
Når det gjelder formen kan jeg vel ikke si den er bedre. Jeg holder meg oppegående og det er vel det. Men her kommer sitatet som beskriver det hele og det er selvfølgelig av fantastiske Paulo Coelho! Skriver mer imorgen..
Å tape en kamp betyr ikke å lide nederlag. En sann kriger vet at for hvert slag han taper, gjør han fremskritt i kunsten i å svinge sverdet, og er rustet til neste gang han tar opp kampen. -Paulo Coelho
Det som er ulempen med å ha en bipolar lidelse er at noen ganger så kan man ikke styre hverken oppturer eller nedturer. Nå er en sånn gang. Jeg har lenge gått å kjent på at jeg daler nedover, og har desperat prøvd å fly opp med de korte vingene mine, men det er ikke stort man får gjort. Nedturene er der like fult som oppturene. Vanligvis sier det BANG også har veggen truffet meg før jeg rekker å engang oppdage at den er der fremme et sted, men nå har jeg sett den laaaangt der fremme, lenge. Men allikevel kom det litt for brått på. Nedturen kom sammen med magekrampene igår, og det er jo en merkelig kombinasjon. Uansett, hva gjør man når en nedtur kommer..
Jeg med min bipolare tilværelse må lære meg egne knep for å håndtere hverdagen. Foreløpig håndterer jeg den slik:
-Ringer jobben, sier jeg er syk (hva ellers gjør man når man bare gråter og gråter og ikke helt vet hvorfor?), det skulle tatt seg ut om jeg stod der ved kassa og kunden bestiller en Big Tasy og jeg begynner å grine fordi vi ikke har den på menyen lenger, eller at jeg glemmer å gi dem ketchup og begynner å hyle?! Jaja, point taken!
-Legger meg å leser bok. Da slapper jeg litt av og samtidig øver meg på å konsentrere meg og å konsentrere meg om noe annet enn meg selv. Det er utrolig viktig særlig når jeg vet at dette kan (med svært stor sannsynlighet) komme til å ramme meg flere ganger.
-Pusle med småting. Som å lage ferdig album, samle sitater, skrive kort. Gjøre ting som kan glede andre, eller kanskje til og med glede meg selv når jeg er tilbake til meg selv og kan klare å glede meg over slike ting.
-Drikke te.
-Dusje.
Jeg håper disse tipsene kanskje kan hjelpe deg en gang? -Tror jeg har flere på lager, dette er bare det jeg gjør!
Ting jeg ikke bør gjøre så mye av er å se på tv, og det kan sikkert høres veldig rart ut, men jeg blir så sint. Jeg irriterer meg over alt og ingenting. Kjøre scooter er heller ikke så lurt ettersom konsentrasjonen egentlig er lik 0!
Typisk meg er at jeg snakker lite. Myyyyyyye mindre enn vanlig!
Jeg vet med meg selv at jeg har kommet langt og jeg får også høre det innimellom og jeg er veldig stolt, faktisk. Jeg har jobbet utrolig hardt! Men det er ikke veldig lett… når plutselig depresjonen dundrer inn døra di og forlanger å få slå seg ned.
Igår ringte jeg overlegen min (som vanligvis bare gir meg resepter, men som nå har blitt psykologen min, fordi nok en gang har psykologen min slutta……………………………) og sa at jeg trengte nye resepter. Hun bad meg komme innom henne og formulerte seg sånn her: “Kan ikke du komme innom meg på torsdag da, så skal du få nye medisiner” – og jeg tenker: KØDDER DU?! Enda mere nye medisiner? Skal dette aldri ende? Kan dere ikke bare gi meg noen forbanna lykkepiller max dose og la meg gå på dem for evig? Må dere drive å messe opp og bytte og bruke meg som et jævla leketøy for medisindosering?
Med mindre de pillene jeg får i morgen ser slik ut, vil jeg ikke ta dem…
Dagen etter: Fikk btw ikke noen nye medisiner.. Fikk bare nye resepter, for jeg er så sta at jeg gidder ikke begynne på mer og jeg gidder ikke leke mer.. Nå vil jeg stabiliseres på de pillene jeg går på, hvis ikke så bare tar jeg alt på en gang og driter i det! Da er jeg hvertfall tom for medisiner….?
