Tanker, tull og litt alvor!

Jeg har brukt mye tid på å bli kjent med meg selv og min bipolare lidelse. Jeg har brukt mye tid på å vurdere og evaluere episodene mine i ettertid. Det har gjort at jeg lettere kan forhindre, stoppe eller dempe nye episoder, slik at de ikke blir så sterke som tidligere. Jeg ser på det som investering i min fremtid.

 

Jeg har laget en liste med temaer jeg har brukt (og bruker forsatt) mye tid på. Noen ting har jeg tatt med psykologen, andre med familie og venner, og noe kun for meg selv. Dette er min oppskrift på et friskere liv. Kanskje du kan få noen ideer til din egen oppskrift?

 

MITT BIPOLARE FORLØP:

– Livshistorie

Hva har skjedd gjennom livet? Skriv ned alt du kommer på, gjerne som en tidslinje. Kanskje du kan se noen nye mønstre eller forklaringer på ting?

 

– Utløst av..

På hvilket tidspunkt kan diagnosen ha blitt utløst hos meg? Var det noe konkret som gjorde det?

 

– Resultat

Hva skjedde med meg når diagnosen kom frem? Hvilke begrensninger har jeg møtt? Hva er annerledes nå enn før?

 

– Behandling

Hvordan type behandling har hjulpet meg? Hva har fungert godt og hva har fungert mindre godt? – Gjør mer av det som fungerer!

 

– Hvor vil jeg tilbake til?

Hva er jeg villig til å ta imot av hjelp for å komme tilbake til det? Er det noen type behandling som har fungert bedre enn andre? Hva må jeg ta hensyn til for å kunne leve et stabilt liv? Hva er jeg villig til å gi opp, og hva er jeg villig til å akseptere at er som det er?

 

– Nå

Hvor langt har jeg kommet siden jeg fikk diagnosen? Hva har jeg gjort for å komme hit?

 

– Mål

Hva er mine ønsker og mål med behandling, og med livet? Hvordan ønsker jeg å ha det? Hva ønsker jeg å gjøre? Legg en plan på hvordan jeg kan nå målene mine. Husk å legge inn god tidsmargin.

 

 

KARTLEGGING:

Det har vært viktig for meg å lære meg å kjenne mine egne reaksjonsmønstere. Her er noen spørsmål som jeg har jobbet mye med.

 

– Flest depresjoner/manier?

Hva har jeg mest av? Er det noe mønster i svingningene?

 

– Hva vet jeg utløser det?

Er det noe i livet mitt som kan være en utløsende faktor? Kan det være situasjoner eller relasjoner som er med å påvirke i den ene eller andre retningen? Alkohol? Stress? Lite søvn? Osv. Jo mer jeg klarer å stabilisere mine utløsende faktorer, jo lettere er det for meg å holde meg stabil. Logisk nok.  

 

Eksempler på risikofaktorer: Relasjoner, konflikter, stress, kritikk, tap av kontroll, alkohol/rus, selvkritikk, negative automatiske tanker, bekymringer, somatisk sykdom, årstid.

 

– Varighet

Hvor lang er varigheten på episodene? Er det noe jeg gjør selv som forlenger episodene? Er det noe jeg kan gjøre mer av for å forkorte dem?

 

 

Og så kommer det aller viktigste spørsmålet:

– Hva kan jeg gjøre for å forebygge?

Legg en plan. Hva skal jeg gjøre hvis jeg kjenner tidlige tegn på en episode?

 

(Har skrevet mer om det HER og HER)

 

En av de viktigste tingene jeg har gjort er å føre statistikk på mine svingninger i et stemningskjema. Det tar ca. 30 sekunder hver dag og er en veldig enkel måte å få oversikt på. Det ser sånn her ut og du kan finne skjemaet i ulike varianter på Bipolarforeningen.no, eller ved å TRYKKE HER.

 

 

1. Jeg fører også opp stress, ant. måltider, alkohol og andre ting jeg vil sjekke om har noen sammenheng med svingningene mine.

 

2. Når januar kommer, går jeg tilbake, teller dager og lager en graf som kan vise meg at jeg faktisk har en bedring fra i fjor. Det er lett å tenke at jeg har vært mye mer deprimert enn jeg faktisk har vært.

 

Jeg har brukt dette skjemaet siden 2012 og har virkelig sett nytten av det.

 

Jeg håper dette kan være til hjelp for en eller annen der ute. Velg ut det du synes er viktig for deg og/eller lag din egen oversikt. Husk at dette ikke er noe som er løst på en dag. Jeg har brukt fem år på det og jobber fortsatt!

 

Jeg fikk en mail for en stund siden av en som jobber på et psykiatrisk sykehus. Personen lurte på om jeg kunne skrive noe om hvordan jeg ble møtt og hva som har hjulpet meg.

Jeg har skrevet en del stikkord siden jeg fikk mailen og håper dette kan være til hjelp for noen ansatte i psykiatrien. Her har jeg valgt å legge hovedfokuset på hva personalet hjelper meg med. Det er tross alt dem vi har mest med å gjøre.

TRYGT OG GODT MILJØ

Under de fleste innleggelsene jeg har hatt så har jeg følt meg trygg og godt ivaretatt. Jeg har fått den oppfølgingen og de rammene jeg har trengt for å bli friskere. Jeg har også fått hjelp til å lære meg strategier for å hjelpe meg selv bedre.

Personalet har vært en stor del av den prosessen på mange måter. De har lyttet til meg og mine behov. De har lest mye mellom linjene og tatt meg litt på senga når de kommer til egen tankegang. Det har gjort at jeg har vokst som menneske i samme slengen.

 

KOMMUNIKASJON

Det viktigste, mener jeg, er god kommunikasjon mellom personalet og behandler. De dypeste samtalene jeg har hatt har ofte vært med personalet, som igjen har hjulpet meg med å ta opp ting med behandler. Eller de har videreformidlet mine ønsker og behov. Det synes også, dessverre, litt igjennom når den kommunikasjonen ikke er på plass.

 

http-//weheartit.com/entry/90481347
 

DELTAKELSE

Jeg har fått være med å ta avgjørelser, der det er mulig. Den tilliten har vært utrolig viktig for meg!

For å føle eierskap til mitt eget liv er det viktig for meg at jeg blir forklart tydelig hva som skjer og hvilke planer som er lagt. Nå har jeg vært innlagt såpass mange ganger at det er lettere for meg å være aktiv i prosessen, men fra starten av var det ekstremt viktig at jeg fikk være med å legge planene. Det har også hjulpet meg på veien til et mer selvstendig liv.

blingme.tumblr.com

 

KONTINUITET

Jeg har hatt over 40 ulike behandlere (psykologer, psykiatere, fastleger, fysioterapeuter osv.) jeg har måttet forholde meg til. Dette er utenom miljøarbeidere som jeg også snakker mye med. Da er det godt over 100 mennesker jeg har fortalt om livet mitt til i en sårbar periode. Mitt lille ønske når jeg er innlagt er å få, så langt det lar seg gjøre, de samme dagskontaktene, slik at det er mulig å fortsette samtalen fra dagene før. Kontinuitet.

http-//weheartit.com/entry/65445116

 

VÆR TILGJENGELIG

Det er vanskelig å be om hjelp eller en prat. Ofte er det eneste jeg klarer å sende et lite blikk og håpe på at hun eller han forstår meg. Dersom jeg må banke på kontordøra, er det nærmest umulig for meg å be om hjelp. Dessverre har jeg opplevd flere ganger at det ikke har vært noen i fellesarealet. Det bør det alltid være. Alltid.

http-//weheartit.com/entry/63481799

 

HJELP MEG UT

Det aller viktigste, mener jeg, med en innleggelse, er veien ut igjen. Hjelp meg på veien ut i livet. Det er ingen hemmelighet at en innleggelse kan oppleves som en pause fra virkeligheten. Men jeg trenger hjelp med å få kontakt med den igjen. Her kommer det viktige samarbeidet med behandler, personalet og mitt liv utenfor disse fire veggene inn igjen.

Det som har funket best for meg, som vi alltid har gjort, er at vi setter en dato for utskrivelse (når jeg er klar for det) slik at vi har et mål å jobbe mot. Da gjelder det å ta museskritt ut i den store verden igjen. Kanskje en tur i butikken er nok første dagen. Ta kontakt med venner, nettverk, behandling ute, småbesøk til jobb, skole eller andre ting som er viktig i mitt liv.

Poenget er å sakte, men sikkert, bli klar for hverdagen igjen med alle utfordringer det måtte medføre. Og det har jeg opplevd som et godt samarbeid. Både mellom sykehuset og meg og mellom de ansatte der jeg har vært innlagt.

http-//weheartit.com/entry/47839076/via/projectunknown

 

PRAT ORDENTLIG TIL MEG

Noen få tror at vi som er syke er små barn, eller eventuelt veldig gamle. Jeg har blitt pratet til på i en meget pleiende og forsiktig tone. Snakker du annerledes til en som er forkjølet eller har brukket benet? Jeg blir hvertfall ikke noe friskere av det. Jeg føler meg ganske liten i utgangspunktet når jeg er så syk, også føler jeg meg ofte dødssyk i samme slengen.

De jeg kommer best overens med er de som snakker til meg som den jeg er. Det gjetter jeg de fleste tenker. For min del kan dere gjerne være litt direkte med meg også. Det er nok mer individuelt, men 1 år eller 100 år er vi hvertfall ikke.

 

HJELP MEG Å UTFØRE OPPGAVER

Kanskje vi kan sette noen små delmål sammen? Betale en regning, gå en tur, ta en telefon til en venn eller i noen få tilfeller holder det med å ta en dusj. Alle mennesker trenger å oppleve mestring og når jeg er innlagt blir mestringsopplevelsene helt eller delvis borte. Kravene mine blir også senket litt, så kanskje jeg kan oppleve mestring av å ta den dusjen? Men jeg trenger litt hjelp til å komme igang. Sett deg ned med meg også kan vi prøve å finne ut sammen hva vi kan “fylle” dagen med. Kom gjerne med forslag. Dette opplever jeg at veldig mange er flinke til!

Et lite tips: lytt nøye. Kanskje nekter jeg for alle dine forslag, men i en bisetning sier jeg kanskje hva jeg ønsker uten å vite det selv en gang. Send det gjerne tilbake til meg. Kanskje du også har hørt litt om mine interesser? Noe der vi kan gjøre?

 

Jeg savner aldri den jeg er når jeg er innlagt, men jeg savner tryggheten, de gode samtalene med personalet og den lett tilgjengelige hjelpen. Jeg tror aldri jeg hadde kommet så langt som jeg har kommet idag uten alle miljøarbeiderne jeg kan “sparre” litt med. Men ville jeg flyttet inn? Aldri. Det er en større mestring å ta med meg alt jeg harr lært og bo utenfor. Hver dag utskrevet og frisk er en ekstra mestringsdag. Utfordringen er å vise omsorg for meg selv og sørge for at hjelpen er tilgjengelig når jeg trenger den.

P.S. Takk for mailen din! Håper du har fått hvertfall ett godt tips du kan ta med deg videre i det viktige og flotte arbeidet du gjør som miljøarbeider og for å hjelpe dine medmennesker.

Som de fleste vet, så har jeg vært innlagt på Blakstad noen ganger. Det er faktisk 2 år siden sist og jeg har fått satt tiden der inne litt i perspektiv. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått der inne og føler at jeg har fått være en del av min egen behandling. Jeg har vokst som menneske gjennom tøffe tider og har blitt flink til å si tydelig hva jeg trenger.

Til tider har utfordringen vært å bli hørt. Dessverre vet jeg at mange opplever det. Men de gangene jeg har blitt hørt og fått hjelp etter mine behov har jeg også blitt friskere fortere. Utfordringen i starten var å faktisk vite hva jeg hadde behov for. Det er ikke så lett når en blir syk for første gang. Det skulle noen erfaringer til før jeg kunne si tydelig hva som fungerte for meg, og hva som ikke fungerte så bra.

 

 

Vendepunktet var nok da jeg tok tak i mitt eget liv og begynte å engasjere meg i behandlingen jeg fikk. Jeg hadde vært en brikke i mitt eget liv, tok kontroll og ble aktør. Jeg brukte mye tid, både for meg selv og med behandler og familie, i etterkant av innleggelser og sykdomsperioder, på å diskutere hva som hadde skjedd, hvorfor og hva som fikk meg ut av sykdomsperioden. Hva hadde hjulpet meg? Hvem hadde hjulpet meg? Og ikke minst, hva hadde jeg gjort selv, for å komme ut av det?

 

Da jeg klarte å ta tak i friske perioder, var det lettere for meg å si hva som hadde hjulpet før da jeg ble syk igjen. Og sakte, men sikkert, har jeg også sett at episodene blir lettere og lettere å komme ut av. Mest fordi jeg og de rundt meg nå vet hva som skal til.

 

Jeg skal nå skrive et innlegg om hva jeg har opplevd som god behandling ved innleggelser.

Jeg har lært mye gjennom dagene på mestringskurset til Bipolarforeningen i september (les mer om Bipolarforeningen HER).

En av de kuleste tingene jeg har kommet over er to metaforer til livet, som jeg tenkte jeg skulle dele med dere nå.

 

1. Livet er som et blomsterbed

Du kan så alt du vil der og luke ut ugresset. Det du luker ut kan du legge i en komposthaug og lagre til senere dersom det trengs.

Jeg tenker det gjenspeiler en måte jeg ønsker å både tenke og være på. Jeg skriver blant annet en “positivt-bok” som du kan lese mer om ved å trykke HER. Kanskje det blir litt i samme gate?

Foto: Colourbox

2. “Det er som å ha en rik onkel i Amerika”

Mange med Bipolar lidelse får ofte høre at de har så mange ressurser. Det er fint og flott og forsåvidt sant det, men i depressive faser er de nærmest ikke-eksisterende for de fleste. En på mestringskurset sammenliknet det med å ha en rik onkel i Amerika. Selvom du vet at du kommer til å arve en god haug med penger så kan du ikke shoppe før du har pengene på konto.

Litt det samme er det med oss når vi er deprimerte. Vi vet at ressursene er der, men vi må finne tilbake energien vår før vi klarer å ta dem i bruk.

 

Hva tenker du om disse metaforene? Har du noen andre gode metaforer som kan bli brukt i denne sammenhengen?

Jeg er ingen ekspert på området, men nå har vi hatt valp i 4 måneder. Jeg vil påstå at jeg har lært litt på den tiden og jeg tenkte å dele noen tips og triks med dere.

 

SOSIALISERING OG MILJØTRENING

Dette er to veldig viktige ord for en valp. Ta den med på hva som helst. La den få møte nye mennesker og andre hunder. La den få oppleve alt fra ulike underlag å gå på til broer, bilkjøring, tog/buss/bane og gjerne vann. Jo mer du får til med valpen din, jo mer trygg vil den bli.

 

VÆR KONSEKVENT

Desverre er det veldig lett å gi etter for en søt, liten valp. Vi utfordres på det hver eneste dag! Diskuter gjerne hvilke regner som gjelder i forkant og hold dere til det. Hunder lærer fort hvem den får lov og ikke får lov til hva av, i tillegg til at det er enklere for alle (inkludert hunden) at reglene er like. Hvis dere gir etter en gang, lærer hunden fort å mase til den får det som den vil, og da har du det gående…

 

Vi har brukt (og bruker fortsatt) mye tid på å snakke om hvilke regler vi vil ha og hva som er greit og ikke. Dette ser vi at lønner seg, og det viktigste er å gi litt og ta litt når det kommer til valg av regler, og holde seg til det.

 

MENTAL TRENING

Visste du at hunder trenger mental trening? Det visste ikke vi før vi begynte å planlegge valpekjøp. Har du en litt rampete hund? Prøv å stimulere den mentalt og se hvor sliten den blir. Jeg blir fortsatt overrasket.

 

Det finnes mange ulike «IQ-leker» for hunder i dyrebutikkene. Her er noen forslag til nesten gratis mentaltrening for hunden din.

Lete etter mat

Ta med en neve tørrfor eller godbiter og finn en gressplen. Kast godbitene litt rundt og la hunden lete etter dem. Vi har lært inn ordet «søk» for denne øvelsen. Dette kan gjøres stort sett hvor som helst, men i gresset må hunden bruke nesa mye og vi opplever det som mest effektivt. 

 

Hvilken hånd vil du ha?

Ta en godbit og la hunden din lukte på den. Ta begge hendene bak på ryggen og legg den i en av hendene. Lukk begge hender, ta dem frem og la hunden lukte seg til hvor godbiten er. Dette fungerer også med tre kopper for eksempel. Vær oppmerksom på om hunden din gir tegn til å ha funnet den. Det er ikke alltid så lett å lese disse små kroppene.

 

Triks

Alle mulige triks (sitt, bli, ligg, rull rundt, sitte bamse osv.) er også god mental trening for hunden din.

 

TANNPUSS

Visste du at hunder kan unngå å få dårlig ånde hvis den får pusset tennene daglig? Du kan også spare deg for mange tusen kroner hos vetrinæren hvis du gjør dette til en vane. Tannpuss forebygger tannsten og andre munnsykdommer. Begynn fra hunden begynner å få melketennene med å venne den til å bli gnidd på tennene.

 

Dette er noe vi angrer på at vi ikke begynte med før, ettersom det nå er veldig vanskelig å få det til. Det er ikke så viktig med melketennene, men med voksentennene er dette ganske nyttig. Men begynn allerede med melketennene for å venne hunden til tannpussen. Egen hundetannkrem og hundetannbørster får du kjøpt på dyrebutikken. Det er ganske mye billigere enn tannlegeregningen som kommer.

 

Vi anbefaler at du kjøper en hundetannbørste du kan putte på fingeren din. Det gjør jobben litt enklere.

 

TANNKLØE

Det klør i tennene når valpen får voksentennene. Gummileker og bein kan hjelpe til i prosessen og spare deg for mange ødelagte sko og andre ting som er fine å tygge på.

 

I starten fant Uno mye rart han ville tygge på, men vi fulgte godt med hele tiden og erstattet det han tygde på med hans egne ting. Det tok ikke så lang tid før han lærte seg å finne sine egne leker/ben å tygge på enn mine sko.

 

LES DEG OPP PÅ DIN RASE

Alle raser er forskjellige og han ulike behov. Les deg opp på din rase, så kan både valpetid og oppdragelse blir en litt lettere sak.

 

OPPDRETTER

De 8 første ukene av en valps liv er faktisk viktigere enn mange tror. Velg riktig oppdretter! Mange oppdrettere synes det er viktig at de får velge hvem som får valper, men det er like viktig at du som valpekjøper velger hvem du vil kjøpe valp fra. Ikke alle oppdrettere er seriøse.

 

Kennelen vi har brukt har lang erfaring med oppdrett og har over 10 hunder selv. De tar valpene på alvor og tar dem med på mye de første 8 ukene. De er mye ute, får hilse på andre hunder, mennesker og spesielt barn, for å nevne noe. Vi har virkelig sett hvor mye tid og jobb de har lagt inn i våre valper og det er noe vi har fått mye igjen for! Vi er veldig takknemlige for det de har gjort for at vi skal få en så uredd og rolig valp som mulig.

To gode tegn på en seriøs oppdretter er:

At de vil ha førsterett dersom du av en eller annen grunn må selge hunden din igjen, uansett alder.

At de vil ha kontakt med deg, også etter du har hentet valpen din. Vår oppdretter så oss rett i øynene og sa at vi kunne ringe dag og natt. Vi ringer aldri natt, men dette var en trygghet for oss nye valpekjøpere som lurer på mye rart.

 

Før vi fikk Uno tenkte vi at vi valgte første hund som hadde kull i riktig rase. Nå kunne jeg ventet tre år på riktig oppdretter.

 

PÅ PLASS

Jeg sverger til boken «På Plass» av Jørn Mazarino. I denne boken fikk jeg en generell og grundig innføring i alt jeg trengte å vite om valp og etterhvert voksen hund. Boken er like egnet til alle hunderaser og den tar for seg alt fra henting av den lille valpen til triks, epoker i hundens liv og annen nyttig informasjon. Den er ryddig og lettlest og jeg bruker det effektivt enda.

SPØKELSESPERIODEN

Jeg visste ikke at en del hunder har en periode i deres liv som blir kalt for spøkelsesperioden. Da blir hunden ofte redd for alt den ikke var redd for tidligere og alt nytt blir skikkelig skummelt. Vi har ikke hatt det her hjemme enda, men jeg har lært at når hunden viser at den er redd for noe, så skal vi egentlig bare late som ingenting. Ikke gi den trøst, for da bekrefter vi at det er noe å være redd for. Enten så later vi som ingenting eller så prøver distrahere med lek eller lysten stemme.

 

MENNESKEMAT?

Mange synes det er greit å gi menneskemat til hunden sin. Vi gjør ikke det, men husk å sjekke hva som er greit å gi en hund og hva de helst ikke bør ha i seg. Det er en lang liste med ting som er giftig for hunder.

 

RÅD FRA ANDRE

Både da vi fortalte andre at vi skulle kjøpe oss hund og nå som vi har hund er det mange som gjerne vil gi oss gode råd. Vi tar med oss noe, kaster noe annet. Alle vil gjerne komme med sine tips (jeg også, hehe!) men det viktigste er å stole på at det du gjør med din hund er riktig for deg. Vi har prøvd ut mye forskjellig i læringsprosessen, men vi finner stort sett alltid vår egen vri på ting, som fungerer for oss.

 

 

GODBITER

Ta noen godbiter i kopper og sett rundt i huset. På den måten har du godbiter lett tilgjengelig over alt uten at du behøver å tenke på å putte det i lomma hver gang du bytter bukse, og du slipper i tillegg lukten.

 

INNKJØP

Her er noen få ting jeg kommer på i farten som kan være lurt å kjøpe til valpen din.

• Flekkfjerner
• Tyggeben
• Vannflaske til tur (spør i dyrebutikken)
• Godbitbag
• Vannskål til buret (hvis du skal bruke bur)
• Tyggeleke i gummi
• Tannbørste og tannkrem

 

Håper dette var litt nyttig for noen? Det er hvertfall noen ting jeg ville ha svar på før jeg selv fikk valp 🙂

(Beklager at noen av bildene er kuttet av på høyre side. De ble lagt inn litt for store for designet. Håper dere overlever!)

Bildene er tatt av Ole Walter Sundlo, hundefotografene.no – https://www.facebook.com/Hundefotografene

Kom over en veldig fin link for en stund siden og tenkte at jeg måtte dele den med dere. Her er det mange gode tips og fine tanker. Jeg prøver å leve etter disse “reglene” så godt jeg kan!

Utdrag fra teksten:

“å være lykkelig er ikke det samme som å ikke ha problemer, men å ha styrken til å takle dem og ikke la seg overvinne.”

TRYKK HER for å komme til siden, eller følg linken under.

http://buzzit.no/syv-ting-du-ma-huske-pa-nar-alt-gar-imot-deg#.U8QpFazXVVp.facebook

 

Ønsker deg en fortsatt fin dag!

Mine foredrag handler om hvordan jeg prøver å leve et stabilt liv med Bipolar Lidelse. Jeg har ingen oppskrift, men her kommer noen tanker om det jeg selv jobber med for å leve et så stabilt liv som mulig.

Å BLI FRISK

Jeg blir ikke frisk fra en bipolar lidelse. Jeg kan leve et stabilt liv, med diagnosen på papiret. Jeg kan leve stabilt 1 måned, 10 år eller kanskje resten av livet, med diagnosen er kronisk. Jeg tror det er fordi at jeg ikke skal bli skuffet hvis jeg får en episode etter 10 år.

Målet mitt er heller ikke å bli frisk, men å leve et verdifult og stabilt liv.

Siden jeg har innstilt meg på at jeg aldri blir friskmeldt fra diagnosen, har jeg heller valgt å snu om på ordet frisk og bruke det allikevel. Når jeg har en episode av hypomani eller depresjon, så er jeg syk. Når jeg er stabil, da kaller jeg meg selv frisk. På den måten lever jeg et friskt liv, med diagnosen.

For hva ligger i ordet “frisk”? For min del er jeg frisk når jeg fungerer som normalt FOR MEG.

 

AKSEPT

Da kommer vi over til ordet aksept. For jeg har akseptert at frisk for meg ikke er bachelor, 100% jobb og masse aktiviteter. Frisk for meg betyr å jobbe litt, fungere i hverdagen min og ha det bra med meg selv. Da er jeg frisk.

Når jeg aksepterer at frisk for meg kanskje ikke er det samme som for andre, blir det lettere for meg å leve med diagnosen. Det kan være veldig tungt i perioder, men jeg må altså akseptere at jeg må ta hensyn til diagnosen i min hverdag. 

Jeg har mine oppturer og nedturer enda, men jeg prøver så godt jeg kan (og jeg øver meg på) å akseptere episodene som kommer. Først da kan jeg prøve å gjøre noe annerledes, hvis det skjer igjen.

 

TA HENSYN

Så hvilke hensyn må jeg ta da, for å leve et frisk liv? Jeg har selv måttet gi opp en del av min ungdomstid for å unngå episoder. Jeg vet at å opprettholde en stabil døgnrytme, trening og faste måltider er tre nøkkelord for å holde meg i sjakk. I tillegg er det viktig for meg å ta i mot behandling og å ta medisinene mine til riktig tid hver dag.

Det at jeg må ta hensyn til diagnosen min kan ofte være sårt. Det minner meg selv på at jeg har en sykdom. Allikevel er det veldig nødvendig for å holde sykdommen unna. Det er også noe jeg ønsker å gjøre for å holde meg mer stabil.

Jeg har to valg:

1. Leve livet akkurat som jeg har drømt om, gi beng og gjøre som “alle andre”. Konsekvensen av det er at jeg er mer ustabil, jeg får hyppigere episoder og det vil ta meg lengre tid før jeg kan leve et stabilt liv.

2. Ta hensyn til diagnosen, finne mine egne løsninger og utveier som funker i min hverdag og litt etter litt bli mer stabil.

Hva velger du da?

 

VELG FOKUS

Noen ganger må jeg stå over morsomme aktiviteter, fordi det kanskje er for krevende for meg. Da er min utfordring å finne riktig fokus. Jeg prøver å finne på noe annet som passer meg bedre og prøver å glede meg over det jeg får gjort, istedet for å sørge over alt jeg ikke får gjort. Det er vanskelig og krever trening.

Jeg lever nok lengre på opplevde hendelser enn andre. Jeg tenker tilbake på alt jeg har gjort og som jeg har klart å gjennomføre, istedet for å fokusere på det jeg ikke får gjort. Jeg er takknemlig for det jeg kan delta på og prøver å være tilstede i det.

Et annet viktig fokus er hvordan jeg ser på diagnosen min. Da jeg fikk diagnosen i 2009 bestemte jeg meg på stedet for å bruke den som en ressurs. Spre kunnskap og lære meg å leve med diagnosen og ikke mot den. Da er vi inne på dette med å ta hensyn igjen, men også på hvor fokuset mitt lå.

Jeg nektet å legge meg ned å si “sorry jeg har en Bipolar lidelse, så jeg klarer ingenting” – det er nok å sette det litt på spissen, men poenget mitt er at jeg er fortsatt meg. Med og uten en diagnose, så klarer jeg fortsatt mye av det jeg klarte før. og det jeg ikke klarer må jeg finne en løsning på, som jeg og de rundt meg kan leve med.

Jeg er opptatt av å lære mer om diagnosen og om meg selv, for å kunne leve et mest mulig verdifult liv. Hvor må jeg bedre meg for å unngå så store svingninger og hva kan jeg og mitt nettverk gjøre for å holde meg på bena?

 

EGENINNSATS

Å leve et stabilt liv med diagnosen er en stor utfordring og krever en innsats. Det er ikke bare medisiner og psykolog som hjelper. Det krever en enorm egeninnsats. Jeg kan ikke sitte på rumpa og tro at alt ordner seg med medisiner, selvom jeg veldig gjerne skulle ønske det!

Alt jeg har nevnt i overskriftene over her går jo også på egeninnsats. Det er nok veldig individuelt hvordan vi jobber med diagnosen vår, men selv har jeg jobbet og jobber fortsatt mye med blant annet dette:

– Tidlige tegn på tilbakefall (Hva kan jeg gjøre når de første tegnene dukker opp for å forhindre en ny episode?)

– Kriseplan (Hva kan jeg og mine pårørende gjøre hvis jeg får en ny episode?)

– Livshistorie (Er det noe i min fortid som gjør meg ekstra sårbar for diverse ting? Noe jeg bør unngå eller kanskje gjøre mer av? Det kan kanskje gi meg en liten forklaring på et reaksjonsmønster f.eks.)

– Bli klar over reaksjonsmønstre og episoder (Først da kan jeg jobbe med å endre dem)

– Snakket mye med venner og tidligere venner om sykdomen. Er det noe de ser som jeg kanskje ikke har sett selv?

– Hva er meg og hva er diagnosen? (Hvilke kvaliteter har JEG? Hva kan JEG bidra med i familien, vennekretsen eller i samfunnet når jeg er i friske perioder?)

Dette er noen eksempler på hva jeg selv har gjort for å bli bedre kjent med meg selv og mitt svingningsmønster. Dette er eksempler på tiltak som har gjort meg mer stabil.

 

KURS OG OPPLÆRING

Å bli kjent med diagnosen hjelper meg å bli kjent med meg selv.

Bipolarforeningen holder to-dagerskurs, flere ganger i året. TRYKK HER for å lese mer om deres tilbud. I tillegg holder mange kommuner også kurs som går mer i dybden på ulike temaer. Dette går ofte over 8-10 ganger hvor det blir tatt opp temaer som medisiner, behandling, jobb, økonomi, osv. Undersøk hva som finnes i din kommune.

Det kan også være nyttig for familien å sende pårørende på kurs. Pårørende kan også delta på Bipolarforeningens mestringskurs. Det er også mange kommuner som tilbyr kurs beregnet kun til pårørende.

 

Jeg kunne nok skrevet ganske mye mer, men det holder for idag. Sikkert nok tekst på en gang for dere også?

Håper du finner noe som kan være nyttig og som du kan ta med deg på veien mot et mer stabilt liv. Eller bare for å utvikle deg som person. Jeg tror alle har godt av å akseptere og ta hensyn til seg selv i blant.

Det gjelder å starte i det små. Ikke gape over alt på en gang. Utvikling skjer aldri over natta. Jeg jobber fortsatt med disse tingene selv og håper jeg kan hjelpe en eller to med dette innlegget.

 

Takk for tiden din! Andre tips tas imot med takk 🙂

(Minner også om søkefeltet i kolonnen til høyre hvor du kan søke på ord og få opp en liste med innleggene mine som inneholder ordet/ordene.)

Jeg husker ikke om jeg har skrevet om dette før, men det kommer stadig nye lesere, så jeg skriver om det uansett.

Jeg fører noe som jeg kaller for positivt-bok. I den skriver jeg noen stikkord hver kveld fra dagen. Poenget er at ALT (overraskende nok) skal være positivt.

Hvis jeg har opplevd noe kjipt i løpet av dagen, så er det ofte det jeg tenker på når jeg går og legger meg. Ved å vri hjernen min litt, så tvinger jeg meg selv til å fokusere på det istedet. Det er ikke kjempelett og det krever trening, men det virker for meg.

Dette er selvfølgelig ikke løsningen på noen psykisk sykdom, men det er å hjelpe seg selv på veien. Ofte så er det noen positive ting i løpet av dagen, jeg bare ser dem ikke fordi de negative får så stor plass. Spesielt når jeg er deprimert.

 

– Kjøp deg en litt fin bok som er lett å ta med seg rundt.

– Positivt-bok bør skrives over en lengre periode for å kunne kjenne effekten på kroppen.

– Jeg kan ikke love at alle får ønsket effekt, men er det ikke verdt et forsøk? 

– Det trenger ikke være så store ting.

(Det kan være alt fra at du orket å stå opp av sengen, fikk i deg mat, klarte å holde en avtale eller møtte noen du var glad i. Poenget er å finne de små tingene som gledet deg eller ga deg en mestringsfølelse i løpet av dagen.)

 

Liknende forslag:

“Fremtidsmappe” (TRYKK HER for å lese om det)

Jeg jobber, som nevnt tidligere, på Lærings- og mestringssenteret, avd. Blakstad i Vestre Viken.

Nå skal vi snart i gang med neste Bipolarkurs hvor alle med Bipolar Lidelse innenfor Vestre Viken kan delta. Det eneste du trenger er en enkel henvisning fra fastlege/psykolog.

http://weheartit.com/zozodubois182000

Kurset går over 10 ganger, med ca. 3 timer hver gang. Vi har foredragsholdere som informerer oss om diverse nyttige temaer innenfor diagnosen.

Økonomi, hva skjer i hjernen, medisinering, tilbakefallstegn, symptomer, hvordan snakke med pårørende – for å nevne noe. I tillegg er det rom for diskusjon og erfaringsdeling.

Utdrag fra informasjonsskriv:

“Formen på kursene vil være undervisning og dialog med foreleserne, samt erfaringsutveksling. Du vil få en kursperm første dagen.”

 

Kunne dette være noe for deg? Ta kontakt med Tone Finvold snarest for påmelding og mer informasjon.

Mailadressen hennes er: [email protected]

Sommerferie er det største høydepunktet gjennom året. Folk oppsøker gater, torg, strender og feriesteder, venner kommer hjem fra sine studie- og arbeidssteder, vi får alle en liten pause fra det livet vi egentlig lever og får muligheten til å gjøre akkurat det vi ønsker. “Feriemodus” er en deilig følelse.

Hvert år blir jeg allikevel ganske ustabil mot slutten av ferien. Jeg tar meg aldri ferie ellers i året, men sørger heller for å ta mine egne, litt kortere pauser. Hver sommer så prøver jeg å huske på hvor viktig rutiner er for meg. Så tillater jeg meg selv å ta én uke ferie, så en til. Etter to-tre uker begynner jeg å kjenne på en ustabilitet og savnet etter hverdagen.

Jeg tror ikke jeg er alene om å oppleve at det bølger litt i feriene?

http://weheartit.com/fangirly_unicorn

Ut av rutinene

Min største utfordring er rett og slett at det er sommerfeire. Rutiner, måltider, trening, jobb og døgnrytme forsvinner og jeg skeier ut av hverdagen. I starten synes jeg det er utrolig deilig. Jeg slapper av og nyter hver dag til det fulle, men kroppen min reagerer etterhvert sterkt på dette og det er vanskelig å ta meg inn igjen.

Hver sommer skjer det samme og jeg har ennå ikke helt klart å lære leksa jeg får. Når sommerferien går mot slutten er det nærmest umulig for meg å hente meg inn alene. Tidligere har jeg trengt en innleggelse for å stabilisere hverdagen igjen og finne tilbake til rutinene – etter nesten hver ferie.

I år har jeg sørget for å ha en backup-plan. Jeg har jobbet litt innimellom og jeg har sørget for å ha psykologtime akkurat når jeg er klar for å starte hverdagen igjen. Jeg har planlagt treningen og i tillegg hjelper det veldig å ha en liten valp som krever en del jobb, slik at jeg ikke har kunnet ta 100% ferie.

 

Nå, etter sommerferien, er jeg så heldig at jeg sitter igjen med gode minner. Det har vært en fin og solrik sommer i Norge og jeg er storfornøyd, men konsekvensene… Er det verdt det? Det har nok ikke vært det tidligere, men jeg håper det er det i år!

Uker med moro og spontanitet er godt. Fri fra sykdom, hverdag og vekkeklokke er selvfølgelig veldig befriende, men samtidig er det utfordrende å finne tilbake til blansen.

I fjor kladdet jeg disse setningene om sommerferie, i et notat på macen min:

Nå har jeg vært så utrolig heldig at jeg har kjøpt meg leilighet, selv med en lav lønn. Det har vært en STOR glede for meg og ønsket om sydenferie er ikke så sterkt på grunn av akkurat det.

Men et savn er der fortsatt. Selvom jeg har en leilighet betyr ikke det at den sosiale biten er endret. Glansbildene fra ferieturer florerer i alle sosiale medier og alle i min omgangskrets tar seg den årlige turen til varmere strøk av to grunner; sol og det sosiale.

// weheartit.com/entry/6033795/search?context_type=search&context_user=165480&query=knees+water+beach

I år har jeg tatt meg en kortere ferie, jeg har hatt en valp som har erstattet mye av det savnet og vi har vært flinke til å finne på ting i nærområdet. 

Det hadde selvfølgelig vært deilig å oppleve noe utenfor Norge, men vi har vært så heldig med at mange av våre venner også har vært en del hjemme, slik at det sosiale også har blitt dekket.

Jeg tenker på andre psykisk syke, “navere” eller mennesker med fysiske utfordringer. Sommeren kan være vanskelig på flere måter. Jeg har selv kjent på flere utfordringer med tanke på sommeren.

Økonomi. Skillet mellom “rik” og “fattig” blir tydeligere i sommerferien. Jeg unner alle sydenresende sol, varme og hvile, men det oppstår allikevel en lengsel og et savn for mange. 

Økonomi er ikke det eneste hindringen jeg har opplevd. Psykiske og/eller fysiske vansker kan være en stopper for utenlandsturer eller andre aktiviteter og om sommeren blir vi minnet på vanskene i ekstra stor grad nettopp på grunn av medier, facebook, reisereklamer og også i det sosiale.

http://www.freeliving.no

Da er den store utfordringen og skille seg selv fra andre i positiv retning. Hva har jeg klart denne sommeren som er bra for meg? Hva har jeg opplevd som er bra?

Jeg har vært så heldig å få dra på to koselige hytteturer, solen har virkelig stått på i Norge i år, vi har både vært på besøk hos venner og hatt besøk av fine folk. I tillegg har vi startet med et filmprosjekt som dere skal få lese mer om senere.

Utfordringen er å se hva jeg selv har gjort denne sommeren og hvor fint jeg selv har hatt det.

 

Hva tenker du om dette temaet?

Har du kjent på noen utfordringer når det kommer til ferie? Hva er dine tips?