De sier at det er lys i enden av tunellen. Det har jeg ikke trodd så mye på. Helt frem til nå.
Jeg kjenner at smertene jeg har i kroppen etter operasjonene lindres litt ved at jeg nå kan fokusere på noe helt annet. Noe positivt!
Det er ikke det at alt har blitt bra over natta, men nå har jeg noe positivt å se frem til.
Jeg er også ferdig med alt av operasjoner og legebesøk og spesiallegebesøk (hvertfall frem til september) som gjør at jeg kan senke skuldrene og glede meg til sommeren.
Endelig er det over for denne perioden. BANK I BORDET!!!
Dette er et rent klagebrev fordi verden er imot meg. Hvis du ikke vil høre på klaging, så ikke les. Jeg må bare skrive det, fordi jeg rett og slett synes jeg har fått nok. Jeg har fått mer enn nok for mange år fremover!
Mistet samtidig psykologen min etter tre gode år (Etter 26 ulike behandlere er dette veldig sårt!)
Ubestemt tid til jeg fikk ny psykolog = svevde i behandlingssystemet og livet raste sakte, men sikkert
Mars:
Undersøkelse av mine vonde og plagsomme føtter på sykehuset. Fikk time til operasjon nr. 1. i april (+ muligens to til etter sommeren.)
(Dagen etter) Øre, Nese, Hals-lege som skulle hjelpe meg med mine trykk- og hørselsplager samt begynnende tinnitus.
I stedet fikk jeg streng beskjed om at jeg hadde en uke på meg til å slutte med nesespray, som jeg har vært avhengig av i 9 år. Dette hastet på grunn av en betent slimhinne som han vanligvis ville behandlet med en Cortisonkur. Det kan utløse bipolare episoder, så kan ga meg en uke på å slutte på egenhånd. Hvis ikke måtte jeg nok ta en operasjon i nesen også…
Dagen etter det (Fredag) hadde jeg en kikhullsoperasjon og fikk vite at jeg har en sykdom som heter Endometriose. (Les mer om det HER). En ganske kjip nyhet som jeg måtte håndere mye på egenhånd, siden jeg ikke hadde noen psykolog. (Og samtidig skulle jeg skulle med nesespray…?)
I tillegg fjernet de en blodcyste, som vi visste om på forhånd. Selve operasjonen var veldig fint å få overstått ettersom jeg har slitt veldig med sterke smerter i magen. Skulle ikke opereres før i slutten av mars, men måtte fremskyne på grunn av smertene rundt cysten.
Pluss et par andre ting som pågikk samtidig som dette følte jeg at jeg virkelig hadde fått nok!!
Men jeg fikk blomster på døra og DET var koselig! Hadde også besøk av verdens beste søster.
Over helgen bestemte jeg meg for at jeg like godt kunne slutte med Cola Zero/Pepsi Max, siden jeg allerede hadde så mye annet.
Greit å bli ferdig med alt på en gang. Kvalme og sterk hodepine fulgte, men ettersom jeg hadde ganske mye smerter fra operasjonen, tenkte jeg ikke så mye over det.
Helgen og uken gikk, og jeg kom meg greit etter kikhullsoperasjonen. På onsdag var jeg ganske oppegående og var klar for trening i slutten av uken, men utover kvelden startet jeg å få pusteproblemer.
Jeg sov ikke et minutt hele natten og dro på legevakten torsdag morgen. De fant heldigvis ikke noe alvorlig, men å føle at jeg ikke får puste er fortsatt veldig plagsomt og fortvilende. Har vært tre ganger til fastlege for å finne ut av dette også, men til ingen nytte. Dette sliter jeg med enda og jeg mistenker at det er en kroppslig reaksjon på at jeg har fått nok!
Med pustevanskene er det vanskelig å sovne om kvelden. Dermed sliter jeg med søvnen, som gjør det enda vanskeligere å håndtere følelsene..
Da jeg var på legekontoret en dag hører jeg en mann som sier til sekretæren; «Jeg var så uheldig å kjøre på en bil her ute. Har du penn og papir?» Takk for lappen, men jeg trengte virkelig ikke den der…
Ble også ganske forstoppa etter operasjonen. Det skjedde forige gang også. Les om det HER.
Og siden det var så innmari mye fra før så sluttet jeg likegodt også med snus. Det har jeg egentlig ikke merket så mye til, siden alt annet har fylt hjernen min.
April
Jeg er både glad i og avhengig av bilen min og jeg tenkte at det var jo ikke nok å bli kjørt på. Jeg måtte klare å kjøre med brekket på også. Verksted. Utgift. En dag. Bilen ville ikke bli frisk. Verksted. Ny utgift.
“Nå er jeg så sliten.. Det er så nok!”
Som om ikke det var nok så måtte jeg sette bilen min på verksted samme dag som den egentlig skulle på service. Ny utgift.
// weheartit.com/entry/113104531/gallery-ios
Etter kikhullsoperasjonen ble jeg henvist til videre oppfølging og hadde time der i starten av april. Der fant de jo en ny cyste. Denne gangen med en utvekst. Kontrolltime der om tre uker og jeg ber til Gud om at den trekker seg tilbake på egenthånd. Hvis ikke må jeg inn til ny kikhullsoperasjon… Mens jeg har gips på foten og krykker.
En ting jeg må gjøre mens jeg har gips og krykker er å operere ut en visdomstann. Den ligget under tannkjøttet og er skikkelig betent. Så to tannleger venter på meg uken etter fotoperasjonen.
Nå er det på tide å endre tankesett. Hvis ikke så begraver jeg meg selv levende.
En annen ting som skjedde rett før påskeferien var at jeg hadde en ny time hos Øre, nese, hals-lege. Jeg klarte aldri å slutte med nesespray. Choose your battles, er det noe som heter. Jeg prøvde veldig hardt først, altså!
Jeg fikk litt kjeft, men det hadde gått bra. Det legen i midlertidig ville gjøre var å operere meg x2. En fordi jeg er avhengig av nesespray og en fordi jeg har skjev neseskillevegg.
Dette måtte jo bare komme nå.. Jeg måtte gråte meg til å få det utsatt til over sommerferien for NÅ er det nok!!
For sikkerhetsskyld fikk jeg meg en skikkelig forkjølelse rett før påskeferien.
Da jeg kom ut fra den øre, nese, halstimen på fredag kjente jeg at NÅ er jeg sykt klar for påskeferie! Langt unna leger og andre problemer.
Mandag etter påskeferien kjørte vi hjem, så hadde jeg to dager på bena før jeg, igår, gikk gjennom første operasjon i foten.
Nyoperert og litt smerter
Det er verdt å nevne at jeg hadde et par gode, bekymringsløse uker i februar. Jeg har også hatt et par fine opplevelser innimellom alt dette, men med så mye motgang overtar det negative alle de positive opplevelsene.
Jeg har ikke så mye motivasjon å komme med selv, men jeg har noen sitatbilder, som vanlig.
Møtet skulle starte 17.30. Min oppgave skulle være å lytte og lære. Så jeg satt pent og ventet sammen med de andre. Ca. klokken 18.15 hadde foredragsholderen enda ikke kommet. Jeg spurte om det var noe jeg kunne bidra med.
Min sjef spurte forsamlingen om de kunne tenke seg å høre litt fra en som selv har Bipolar Lidese. Noen nikket og jeg spratt opp!
Det var både moro og utfordrende å holde foredrag på sparket. Jeg snakket litt først, og så tok vi imot spørsmål fra salen.
Spørsmålene er alltid det mest spennende, synes jeg. Jeg har fortalt historien min tusen ganger, men det dukker stadig opp nye spørsmål.
Jeg fikk gode tilbakemeldinger etterpå, og jeg håper at hvertfall noen ikke følte det var helt bortkastet å komme, selvom foredragsholderen ikke dukket opp.
Og jeg storkoste meg, som jeg alltid gjør på scenen!
Så fikk jeg fine påskeblomster som takk og da jeg kom hjem stod det et stort påskeegg på bordet. Jeg synes de kler hverandre!
Til dere som var der, som titter innom bloggen min; hva synes dere?
“Henrik. Du må hjelpe meg å velge. Skal jeg ta motorsykkellappen, ny tattovering, kjøpe meg scooter eller skal vi begynne å pusse opp loftet snart? Kanskje jeg skal selge bilen min og kjøpe en nyere?”
“Hæ?”
“Eller så kan vi skaffe oss hund? Men jeg må gjøre en av tingene i nær fremtid!”
Og så startet samtalen om hvorfor det. Hvorfor har jeg så stor trang til å utføre/kjøpe noe drastisk akkurat nå? Hva gjør at dette må skje idag?
Det eneste jeg visste var at dette ikke var noen hypomani. Dette er reelle ønsker og mål jeg har, og jeg ville bare gjøre en av tingene – hadde jeg vært hypoman hadde jeg nok hatt planer om å gjøre alt, nå.
Hittil har ikke 2014 vært helt “mitt år”. Jeg har vært gjennom en depresjon, en operasjon, et par fysiske plager, tre utfordrende slutteprosesser og et ganske omfattende psykologbytte, for å nevne noe.
Jeg har vært en følelsesmessig berg- og dalbane og alle disse utfordringene gjør meg ganske nedtrykt.
Rekk opp hånda den som aldri har gjort det i større eller mindre grad! Å kjøpe glede er noe de fleste er kjent med. Det er enkelt og fristende og jeg tror mange av oss gjør det helt uten å tenke over at det er akkurat det vi gjør. Hvertfall er det sånn for meg.
Jeg har en alt for fornuftig kjæreste som fort drepte den gleden for meg… Etter en lang samtale om hva dette kunne komme av, fant jeg det jeg tror er svaret. Jeg ønsker å kjøpe en ytre glede, i håp om å få det bedre med meg selv.
// thegirlandthelion.tumblr.com
Men hadde jeg blitt lykkelig? Kanskje for en liten stund, kanskje ikke i det hele tatt, kanskje jeg til og med hadde følt på anger? Dette er bare store, drastiske handlinger for å dekke over en utfordrende hverdag.
Det er lett å kjøpe ytre glede, men jeg tror ikke det hadde vart så lenge… Jeg må prøve å ta tiden til hjelp og bygge meg opp igjen innenfra og finne gleden som bor i meg. For den er der, ett eller annet sted.
Først vil jeg takke for et kjempefint publikum på mitt forige foredrag. Det er utrolig moro å dele av livet mitt når jeg står foran et engasjerende publikum og får spennende spørsmål! Tusen takk for en fin og lærerik opplevelse!
Jeg tror at hjernen vår er sterkere enn vi er klar over. Jeg tror at i mange tilfeller så kan vi klare å styre unna angstanfall ved å bruke pusteøvelser og tenkemåter.
Tidligere har jeg skrevet et par innlegg om både angst generelt og panikkangst, og delt tips og råd om akkurat det. De innleggene kan du lese her:
Jeg kommer stadig over nye tips som jeg selv prøver ut og noen øvelser finner jeg på selv. Nå vil jeg dele et lite selvoppfunnet tips med dere, i håp om at det kan være til hjelp for flere enn meg.
// blingme.tumblr.com
Ligg på ryggen og kjenn underlaget under deg. Kjenn at baksiden din hviler mot underlaget og pust dypt med magen.
Når du føler at du har fått til dette kan du forestille deg at du ligger på en sky. Det er en sky som holder deg oppe i luften, over alle problemer og vanskeligheter som er nede på bakken.
Skyen er trygg og alle dine bekymringer er langt der nede. Du trenger ikke tenke på dem, eller gjøre noe med dem.
Det eneste du skal gjøre akkurat nå er å hvile på skyen. Ingenting kan ta deg her oppe.
Ligg sånn så lenge du føler for.
Det kan være vanskelig å gjøre slike øvelser i starten. Noen sliter med en slags kvelingsfornemmelse. Dette er fordi kroppen din er i høyspenn og ikke klarer helt og slappe av.
Vær fornøyd uansett hvilket resultat du får. Bare det å legge seg ned for å prøve er bra! Gjenta heller øvelsen oftere, så skal du se at du får det til bedre og bedre.
Jeg har det veldig fint om dagen. Jeg har masse energi og mange spennende prosjeker. Det er utrolig godt å kjenne på en ekte glede, både når jeg er sammen med andre og helt alene. Det er dette jeg lever for!
Det første min behandler spør meg om når jeg blir deprimert er hvilke aktiviteter jeg har avlyst og når jeg kan ta dem opp igjen. Hvis jeg blir sittende hjemme og vente på at alt det vonde skal gå over, kan jeg vente til jeg dør.
Alle mennesker i verden ville blitt deprimerte om de bare satt hjemme og ikke gjorde noe som helst.
// blingme.tumblr.com
Mange tror at hvis de hviler nok, blir de friske fra depresjon. Det er absolutt ikke realiteten. Selvfølgelig skal vi ta vare på oss selv og få nok hvile i en depresjon, men bare det alene vil en sjelden bli frisk av.
Min rekkefølge er sånn her:
Jeg blir deprimert
Kommer meg ut av den verste møkka
Tar tak i livet igjen
Kommer meg ut og gjør hverdagslige ting, kanskje jobber en dag, er litt sosial osv.
OG SÅ blir jeg frisk fra depresjonen
Trening hjelper meg mye. I depresjoner går jeg kanskje en liten tur, eller sykler 5 minutter. Så øker jeg etterhvert som jeg kommer meg mer opp på bena. Trikset mitt er at jeg prøver å komme depresjonen litt i forkjøpet, slik at jeg kan bygge meg opp og depresjonen ned.
Når det kommer til sosialisering, pleier jeg ikke pushe så veldig mye. I mitt tilfelle kommer det ganske naturlig med at jeg blir bedre. MEN, jeg pleier alltid å sette opp noen kaffeavtaler eller småbesøk, så jeg får prøvd meg litt.
Det får stort sett alltid godt utslag og jeg kommer hjem med litt mer innput, glede og ikke minst, ønske om å sosialisere meg mer.
Jobb og andre aktiviteter er livsviktige for meg. Å føle meg nyttig for noen og få bekreftelse på at jeg gjør noe bra gir en enorm mestringsfølelse.
Ofte kan jeg være på vei ned i en dal, men allikevel si ja til å jobbe en dag i barnehagen. Når jeg kommer hjem har jeg det veldig fint med meg selv og har klart å komme meg opp igjen helt på egenhånd. Rett og slett fordi jeg opplever mestring og blir minnet på at jeg kan.
Kanskje høres dette veldig lett ut, men det er ikke alltid det. Håper allikevel det kan være til hjelp og inspirasjon for noen der ute. Kanskje du kan se på det som en utfordring?
