Nå kommer våren. Det gjør noe med kroppen. Sola varmer opp den stive skrotten som har blitt hard og hjerteløs. Alt har stivnet gjennom denne vinteren og jeg har gått på autopilot. Litt sol og lys er akkurat det jeg trenger nå. Det gir en kraftig følelse av tilstedeværelse. En følelse jeg ikke har kjent på lenge. Bildet viser vår og det er så deilig!
Jeg gikk nettopp ut av huset til en deilig vårbris. Klokken er 18.00 og det er fortsatt lyst. Det er godt og det gjør noe med skrotten.
Da var det kyssesyken som står for tur. Vi som trodde 2012 skulle bli et bedre år enn 2011..
Den gang ei. 5 sykehusbesøk på en uke er mer enn hva jeg har tålmodighet til. Dog ulike “sykdomer” på hvert besøk. Nå er jeg seriøst i ferd med å gi opp livet. Ikke misforstå, jeg vil leve, men bare gi totalt faen, legge meg under dyna og la livet ordne seg selv.
Jeg er så lei av at det bokstaveligtalt ALLTID skal være noe. 2011 var bare et maraton av sykdom og kjipe hendelser og vi trodde 2012 skulle bli et bedre år, og det starta bra, men nå ser det ut til at ulykken skal fortsette.
Jeg klarer ikke helt å tenke positivt nå, det tror jeg ikke du hadde klart heller hvis du hadde vært meg. Det får være måte på hvor mye motgang vi skal få her!!! DRITT!!!
De siste ukene har jeg vært veldig ustabil. Eller på en god måte egentlig, for jeg har faktisk vært veldig oppegående, men jeg har kjent at noe ligger under og snart eksploderer. Jeg har ikke visst om det var en hypoman eller en depressiv episode som lå og lurte, men nå vet jeg. Depressiv. Jeg er lei av å være flink pike. Jeg er lei av å forstå alt og alltid gjøre det beste ut av det. Lei av å være syk. Mitt største ønske må være å få oppleve det å være frisk ungdom og gjøre ungdomsting. Dette er ikke noe liv! Misforstå meg rett, jeg vil ikke dø. Jeg vil bare få et verdig liv.
Den siste uken har jeg kjøpt flere dyre ting og håpet på litt kortvarig glede, men nå når jeg ser tilbake på det, har jeg ikke hatt den gleden nye ting ofte gir. Konklusjonen må være at glede i nye gjenstander er ingen glede.
Så hardt som jeg har jobbet for å holde meg på beina. Så hardt jeg har jobbet for å bli frisk. Hver gang innhenter sykdomen meg og nå er jeg drittlei! Skulle ønske jeg bare kunne danse i en blomstereng til fin musikk og synge høyt, uten noen bekymringer.
Jeg får ofte høre at jeg er tøff og sterk, men et menneske kan umulig være det gjennom hele livet. Noen ganger må vi få lov til å være svake. Alle som en. Nå er jeg svak.
Maria Mena sier så fint:
“There´s a room inside your gut
Colse the door and keep it shut
Let no daylight enter in
And the punishment begin.”
Det var det da. Er det så sunt å stenge seg inne når man har det kjipt? Det “sterke” svaret på det er selvfølgelig “nei, kom deg ut, tenk på noe annet”, men nå får jeg lov å være svak. Da er svaret noe helt annet. Det føles godt å bare være trist.
Det beste av alt er at jeg vet at det går over. Det kan ta lang tid, eller kort tid, men det går over. Tilslutt.
– Å kjenne at jeg bare kan ha en dårlig dag
– Å føle glede og omsorg for andre
– Å klare å begrense meg selv, slik at jeg ikke overaktiviserer meg
– Å mestre
– Å være glad, Glad, GLAD
Det er så godt.
Nå kommer høstværet. Det har nok vært her en stund, men jeg har vært for svevende til å legge merke til det. Har levd livets glade dager med trening, prosjekter og positivitet. Ikke engang litt har jeg lagt merke til høstværet. Men nå kommer det skyllende inn over meg som en storm. Tungt, kaldt, mørkt og trist. Bare sånn over natta. Det er sånn det pleier å være for meg, at stormen kommer feiende, men det føles like kjipt hver gang.
Jeg har nå hatt 3 fantastiske uker. Tross omstendighetene har jeg hatt masse energi, pågangsmot og fantasi. Jeg har levd i grenseland mellom “Nina” og Hypomanien. Det har vært herlig. Skyfritt. Godt. Jeg har hatt det kjempebra. Hver gang jeg er i en slik fin periode finnes det ingen bekymringer. Men når høstværet plutselig setter inn kommer de mørke tankene med på kjøpet.
Idag har jeg hatt en skikkelig dårlig dag. Sånn dårlig som; konstant gråteklump i halsen, ingen lyst til å gjøre noe som helst, og likegyldighet. Dvs. at høstmørket har enda ikke tatt helt overhånd, men det er utrolig hvordan jeg plutselig lander på trynet rett i asfalten etter hver eneste gang jeg er hypoman eller bare har en frisk periode.
Så hva nå? Jeg håper veldig på at jeg idag bare har hatt en dårlig dag. Det kan alle ha! Men om dette vedvarer må jeg gjøre mitt ytterste for at jeg ikke lar meg selv gå for langt ned. Livet er for fint og godt til at jeg skal måtte sløse bort masse tid på å ligge i fosterstilling i senga og tro at livet går imot meg. Jeg vil bruke dagene på å lære, lese, og være glad for at jeg er til. For det er jeg.
Remember the good times.
– Fred ut
Når jeg er alene er blir jeg tom. Nedtrykt. Tankefull. Rundt andre mennesker er jeg glad og tilfreds. Med en gang jeg blir etterlatt til meg selv, blir jeg deppa. Lar alle de negative tankene slippe til. Etter alt som har skjedd.
Men ingen kan legge livet sitt i andres hender. Vi har ansvar for våre egne liv. Både i sorg og i glede. Det er bare det at sorgen er så mye sterkere og lettere å kjenne på når man er alene. Og da må man håndere det på egenhånd. Hvordan?
Jeg tror veldig på det at det er sundt å være helt alene innimellom. Jeg tror alle trenger litt alenetid av og til. Kanskje ikke i disse tider, men til vanlig. Og hva gjør man da hvis man blir nedtrykt og negativ. Lei seg. Tankefull.
Fåreløpig har jeg ikke noe svar. Jeg har en løsning som fungerer for meg, innimellom. Synge. Jeg synger av full hals. Og noen ganger gråter jeg. Det er ikke synd på meg av den grunn. Sorgen må bare ut. Løsne.
Ingen tjener noe på å holde sorgen inne.
Kjenner depresjonen trenger på. Sakte, men sikkert. Det er vanskelig å se det positive og det er enda vanskeligere å ikke henge seg opp i smådetaljer. Hvis noe går imot meg har jeg lett for å bli lei meg for det, selvom jeg selvfølgelig bør tåle det.
I morgen er det Grand Prix på skolen. Jeg bør vel egentlig glede meg til det. Og jeg har endelig fått iPhone og bør vel egentlig glede meg over det.
Jeg gikk over gårdsplassen her nå og tenkte at nå må jeg ta utfordringen; å stå i følelsene. Være sterk. Ikke rømme fra alt hele tiden. Selvom det er vanskelig og jeg ikke helt vet hvordan det gjøres.
I det siste har jeg sagt mindre enn vanlig om ting som plager meg. Jeg er kanskje litt for flink til å klage og syte innimellom, men jeg har merka at jeg holder mer for meg selv. Noen ganger er det positivt, for endel er faktisk ikke nødvendig å si høyt. Men andre ting er det kanskje godt å få ut også.
En annen ting jeg har merka (og som forklarer delvis avsnittet over) er at jeg har mye vanskeligere for å stole på folk enn jeg hadde før. Mange jeg før hadde tilltt til, klarer jeg nå ikke snakke med om enkelte ting. Jeg vet at det hvertfall skyldes at jeg har blitt mye skuffet av et spesielt familiemedlem, og dette merker jeg at får konsekvenser nå. Det er flere ting, men jeg vil ikke skrive så mye om det.
Så, hvordan stå i følelsene? Godt spørsmål, som jeg faktisk ikke helt vet svaret på, men jeg tror at det er viktig for meg og legge ting bak meg og gå videre. Det er egentlig en lett sak, men syyykt vanskelig i praksis.
Hodet spinner, og jeg har tankekjør så det holder. Har hatt det i mange dager nå og vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Nå må jeg bare få Grand Prix overstått…
-God bedring
Jeg lurer på hva folk har skrevet i søknadene sine til skolen for å få bli miljøarbeidere og stipendiater. Hva har de som ikke jeg har? Hvorfor har jeg alltid så uflaks med sånne ting? Jeg har vært på overdrevent mange jobbintervjuer, og jeg velger å tro at bare fordi jeg er syk, vil ingen ha meg… Vanligvis tenker jeg at det er deres tap. De får ikke sett at et menneske med en diagnose også kan være akkurat lik dem selv. At jeg kan stå på og jobbe hardt.
Nå klarer jeg ikke tenke så positivt, men det kommer seg nok. Håper jeg.
Tenkte å søke på noen studier i England, men nå vet jeg ikke om jeg vil, for jeg er redd for å få enda et nei. Blir kanskje litt for skuffa når jeg får avslag. Hvertfall nå, for det var miljøarbeider jeg hadde mest lyst til. Ikke alle “nei” jeg sipper like mye over, men akkurat denne jobben hadde jeg så lyst på. Fordi jeg føler at jeg har veldig mye å bidra med på denne skolen! Det tenker tydeligvis ikke lærerrådet.
Hvis du er i den situasjonen at du skal ansette noen, og to stk. stiller likt, men den ene er syk og den andre ikke er tipset mitt som følger: Ansett den syke. Du kommer til å få en helt annen opplevelse av det. De kan jobbe like godt som de “friske” og har antakelig et annet perspektiv på livet. Husk at selvom du ikke har en sykdom på papiret kan du alltids bli sykemeldt du og. Om du får en god eller dårlig erfaring er aldri sikkert, enten personen har en diagnose eller ikke. MEN ikke la erfaringen gå utover den neste som søker. Legg bort sykdomsbiten når du skal velge medarbeidere. Alle bør stille likt!! Se mer enn bare sykdom. Se bak det, der ligger det ofte mye verdifult!
Og du.. hvordan kan den noen gang bli åpenhet rundt psykiske lidelser hvis ingen lar oss jobbe med/rundt andre mennesker? Hvis vi alltid blir utelukket fordi vi er syke. Da har du allerede dømt oss og vi er ubrukelige for deg. Men hvis vi aldri får oss noen jobb, da blir det jo bare å sitte på ræva og gjemme seg. Og jeg tviler på at utdannede psykologer egentlig kan snakke for oss. Hvis du ikke får ut noen som faktisk er psykisk syke i arbeid, da blir det heller ikke mer åpenhet. For jeg har hvertfall ikke tenkt å stelle meg midt på gata med et skilt hvor det står: “Hei. Jeg er psykisk syk. Snakk med meg, så vi får litt åpenhet rundt dette”
Det må vel nevnest at det sikkert ikke er bare derfor de ikke vil ha meg som miljøarbeider, men det har nok blitt regnet med…
-Fred ut
Men hvor mye motstand skal man liksom møte??
“Du har lidd nok nå, er det ikke på tide å prøve noe annet?”
Jeg vet at det er hjernen som messer med meg, men det er veldig vanskelig å gjøre noe med det. Jeg føler meg litt åndsvak og evneveik. Ligger liksom bare her i mitt eget surr av tanker og venter på at det skal gå over. For det vet jeg det gjør, engang. Og det er det som holder meg litt oppe nå. -Egentlig kaver jeg som en hund (i vann) for å holde hodet over vann.
Æsj for et nederlag dette er!
Jeg håper det går oppover snart. For jeg vet det kommer, men når er jo et annet spørsmål…
Ironisk nok hører jeg på plata: Coldplay – Death and all his friends om igjen og om igjen. Haha!
-God bedring da
Så dritt og føle seg sååå dritt!
Er passe lei av det nå, og tror det kan komme av alle dagene og timene innestengt på rommet etter operasjonen. Men jo flere dager det går, desto vanskeligere er det å komme seg ut av dette drittkjedelige rommet.
Men jeg føler meg ikke vel noe annet sted. Det er rommet som er trygt. Sånn er livet og statusen akkurat nå. Håper å komme meg ut av dette snarest så jeg ikke waster mer tid på dette dritt-humøret… Vil jo egentlig være sosial, men det er vanskelig og enda vanskeligere når depresjonen kommer snikende.
Føler egentlig ikke at ordet dritt symboliserer hvordan jeg har det nå, selvom jeg bruker det mye. Vet egentlig ikke hva som beskriver meg nå, det er litt difust egentlig. Dritt!
Kommer vel tilbake med flere tanker siden..
Slenger med et veldig søtt bilde!<3
-God bedring da
