Det som pleier å redde meg ut av depresjonene mine er en aha-opplevelse om at livet er fint allikevel. Når jeg er deprimert går jeg som regel bare og venter på at den skal dukke opp. I mellomtiden prøver jeg å opprettholde daglige gjøremål, være litt i aktivitet, være litt sosial og få mye hvile.
Noen ganger er den overveldende og revolusjonerende, andre ganger er den så lite som et frø. Uansett så kommer den. Første gangen jeg opplevde det var under min første innleggelse på Blakstad. Den kan du lese om HER.
For å lokke frem følelsen litt fortere denne gangen har jeg startet på kurs i depresjonsmestring og leser boken “Selvfølelse Nå!” Av Mia Törnblom. Jeg føler egentlig at jeg bare gjør begge deler iitt på trass, fordi jeg vet at det er sunt for sjela mi. Boken leser jeg bare fra perm til perm, selvom jeg ser at det går an å jobbe mye med boken for å få en bedre selvfølelse. Kurset er ok, jeg gjør mitt beste. En av oppgavene til neste gang var å lese igjennom en liste med ting som kan glede en i hverdagen.
Jeg finner mye inspirasjon på http://justlittlethings.net/
I går kveld/natt lå jeg og leste på listen i arbeidsboken og skrev inn nye ting på min egen liste, som jeg har skrevet på i noen måneder nå. Det var da en liten følelse av håp dukket opp. Kanskje kan jeg finne tilbake til gleden over det å leve. Slutte å bare eksistere. Min oppgave til meg selv nå er å begynne og drømme litt igjen.
Herfra går det oppover. Antakeligvis ganske sakte, men oppover.
… Og hva er det? Jo, det er bra!
Natta 🙂
Jeg hadde blitt veldig glad om DU ville like siden min på facebook HER.
Jeg er nå ute. Litt ustabil enda, men følges opp av psykologen min på “Åpen post”. Planen min fremover er å trene tre dager i uken, holde en stabil døgnrytme og gjøre positive aktiviteter som kan gjøre meg glad. Så håper jeg det snart blir bedre. For jeg vet at det snur på et tidspunkt, men når er et annet spørsmål. Jeg venter i spenning.
De siste dagene har vært kaotiske. Kaotiske i hodet og kaotiske i aktiviteter. Jeg har hatt 4 ulike to do lister som har blitt lengre og lengre.
Idag stod jeg opp tidlig og har farta masse rundt. Så var jeg noen timer hjemme før jeg skulle inn til byen og møte Marie. Jeg satt på sikkert 100 ulike internettsider og hadde 100 ulike prosjekter på en gang, som jeg holdt på med. Så nærmet det seg at jeg skulle dra og jeg klarte nesten ikke sitte stille. Bare løp rundt i leiligheten og gjorde masse unødvendige ting. Så var jeg hos Marie i ca. 2 timer eller noe før jeg måtte dra hjem igjen. Jeg klarte ikke være der mer, jeg måtte bevege meg igjen. Rompa ville ikke hvile noe sted. Da jeg satt på tbanen hjem slo det meg plutselig at jeg er hypoman. Dette er sånn jeg er når jeg får besøk av hypomanien.
Det slår meg alltid i ettertid, eller midt i det verste tankekaoset. Etter at jeg har oppdaget det pleier det å roe seg. Jeg håper det gjør det nå også.
Før det gikk opp for meg skrev jeg dette på mobilen:
Nå er jeg utålmodig. Nå vil jeg komme i gang med skole og få rutinene tilbake i hverdagen. Når det ikke er struktur går jeg bare rundt å prøver og få struktur, men det ender bare med mer kaos. Det går ut på at jeg finner på masse oppgaver for meg selv, som egentlig bare er tull og unødvendig stress.. Alt jeg “må” gjøre skaper mer kaos i hodet og lurer kroppen til å tro at jeg har masse jeg må fikse og at jeg er stressa, selvom jeg ikke trenger å være det. Jeg har fortsatt ferie, men siden alle andre har startet hverdagen igjen, prøver jeg å starte min også. Så da finner jeg opp masse ting jeg må gjøre… Og så kommer det ironiske i det:
1. Siden jeg liksom har så mye jeg må fikse så tror jeg at jeg må brekke av med å shoppe. Noe jeg hverken har penger eller plass til.
2. I tillegg tror jeg at jeg “må” kjøpe ditt og datt, så det blir også stress.
Hverdagen min er kaos. Nei, jeg mener ferien. Eller feriehverdagen..? Hypomani?
Også slo det meg i trynet som vanlig. Selvfølgelig er jeg hypoman. Her sitter jeg og skriver tankene mine ned på mobilen uten en gang og tenke over at det kan være en hypomani. Jeg prøver å sette ord på tankene og følelsene mine og forstå hvorfor jeg er så stressa nå, og jeg forklarer det fint, men jeg kunne likegjerne skrevet: Jeg er hypoman for øyeblikket og har sikkert vært det en ukes tid.
Hva nå?
Nå må jeg kutte ut shoppingen – easy! Jeg har shoppet vekk hver krone, til og med husleien..
Ikke bruke internett så mye – blogg er greit, for dette er mitt lille tankeutlufningsrom
Korte ned på todolista – den er ikke så lang lenger nå. Utrolig hva man får unna i hypoman tilstand
Skrive ukeplan – i kalenderen min står det jo opp til 15 gjøremål pr. dag = en ubrukelig kalender for øyeblikket
Rette opp døgnrytmen – faste leggetider
En skikkelig treningsøkt i morgen – Det er viktig at kroppen og hodet kan bli litt utslitt på en sunn måte. Da orker jeg ikke alle de andre planene
Jobbe med å finne indre ro – være tilstede her og nå
Slik er mitt bipolare mønster: Jeg er meg selv, jeg blir hypoman, jeg oppdager hypomanien, jeg blir depressiv.
Eller: Jeg er meg selv, jeg mestrer hverdagen bra, jeg sper på med et par aktiviteter til (uten at det behøver å være en hypomani), jeg går rett i kjelleren
Kanskje klarer jeg å unngå det denne gangen? Det har gått veldig fint de siste månedene, så jeg har trua. Kryss fingre og tær for meg.
To ting til slutt:
– Hypomani og mani er det samme, for dere som lurer. Forskjellen er bare at hypomani er en mindre ekstrem verson av mani (men like slitsom).
– Hvis noen lurer på hvorfor jeg har lagt dette innlegget under kategorien “Sport” er det fordi jeg mener det er en sport og være hypoman.
Det er virkelig godt å få satt ord på tankene. Takk for at du tok deg tid til å lese og at du legger igjen en setning i kommentarfeltet.
Vær her og nå. Da har du det veldig bra. Når du fokuserer på nåtid går det alltid bra. Akkurat nå har jeg alt jeg trenger og er fornøyd med livet mitt. Her og nå har jeg mer enn nok. Akkurat nå er jeg fornøyd. Ikke tenk forover. Ikke tenk bakover. Tenk nå. I dette minuttet. Og akkurat nå, i dette minuttet, har jeg det fint.
Bli flinkere til å sette av 15 min til deg selv. 15 minutter av livet ditt hvor du fokuserer på nåtiden. God trening, gode resultater. Og av bare 15 minutter av 24 timer da! Effektivt!
Jeg er blank. Jeg vil skrive, men jeg er blank. Jeg får ikke til å gjøre noe. Skrive noe. Krasjlanding på høyt nivå. Turen var fin, men jeg orker ikke skrive noe om den. Nå må jeg bare komme meg opp og gå videre. Jeg har til og med bursdag på mandag. Jeg gleder meg ikke. Styrke mottas med takk.
//weheartit.com
I kveld skal jeg legge meg tidlig og håpe humøret er bedre i morgen.
Klokka er 01.00 og det er sikkert fjortende natten på rad jeg ikke får sove før midnatt. En ond sirkel har startet og den er vanskelig å bryte. Ikke at jeg skal gi opp! Tvert imot. Jeg må bare få det ned på “papiret”. Drøfte det litt for meg selv… Og dere.
Da ferien startet var jeg kjapp med å snu døgnet. Plutselig er det mange som er hjemme igjen og jeg har vært travelt opptatt med å være sosial. Så sosial at jeg ikke har hatt noe tid for meg selv eller for søvn. Det slår sterkt tilbake på meg nå, kjenner jeg. De siste par ukene har vært super hektiske – bare med sosialisering, kos og hygge (+ litt jobb). Det sliter meg helt ut. Tror det er søvnmønsteret som drar meg mest ned, men det er litt vanskelig å gjøre noe med det. Jeg har prøvd å snu døgnet, våknet grytidlig, vært i aktivitet hele dagen og slitt meg skikkelig ut, men alikevel får jeg ikke sove på kvelden. Og den siste uken har jeg måttet stå opp tidlig. Dvs. mange netter med lite søvn.
Så jeg har hvertfall forklaringen på problemet. Lite søvn, lite alene tid, medisinering til ulik tid og litt for mye å gjøre. Jeg føler at jeg svømmer i ting jeg må huske på og ting jeg må gjøre.
Jeg kjenner at jeg er på nedtur. Jeg kjenner at konsentrasjonen er dårlig, at jeg er litt sur og grinete, jeg får ikke sove og selvtillitten er ganske lav. I tillegg har jeg vanskeligheter med å sove, har mye tankekjør, lite indre ro og jeg er mye mer redd for alt mulig enn vanlig.
Det som er positivt er at selv om jeg kjenner alle disse tidlige tegnene tror jeg at jeg kan klare å gjøre noe med det. Ved å være obs på at stadig flere depresjonstegn dukker opp kan jeg klare å stoppe depresjonens utspring. Her er min handlingsplan:
-Sove lenge i morgen slik at jeg får tatt igjen litt søvn
-Ta solarium, slik at jeg får sol som hjelper meg veldig
-Bruke tid på dagen i morgen til å gjøre alle de små tingene jeg “må” gjøre (ting jeg må gjøre for å få de ut av tankene)
-Være med venninner på ettermiddagen/kvelden
-Ta dobbel dose med sove medisin
Det er lett å sette opp en slik plan når jeg har øvd så mange ganger på det. To andre ting som gjør det så lett er at jeg; 1. er veldig motivert til å finne igjen den indre roen som jeg hadde for noen uker tilbake og 2. at jeg ikke vil få en depresjon nå. Jeg vil virkelig vise meg selv og verden at jeg kan klare dette. For det kan jeg!
Jeg sitter med en dårlig følelse i kroppen. Er jeg deprimert eller er jeg sliten? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. I det siste har ting gått så bra. Hjernen har fungert veldig fint. Jeg er så sikker på at dette ikke er en depresjon. Legene er ikke det. Selvom jeg har en diagnose kan jeg være nedfor jeg og.
Det behøver ikke nødvendigvis å være en depresjon… Men følelsen jeg har i kroppen er ekkel, mørk og tung. Hvorfor kommer du alltid til meg? Kan ikke du som alle andre dra på ferie!!! Det er vanskelig å si om jeg vil miste fotfestet nå. Jeg velger å ikke tro at det skjer.
Noen ganger må det være lov å være trist og lei uten å faktisk bli kjempedeprimert. Selv for meg. Det må være lov å bare være menneske noen ganger også. Ikke bare sykdom.
Dette skal gå over. Jeg har jobbet hardt den siste uka med å være tilstede her og nå og ikke kjenne så mye etter hvordan jeg har det hele tiden; Det kan bli værre av det også.
Så nå skal jeg legge meg under dyna. Begrave hodet i en bok og prøve å være glad for det jeg har.
Idag har vært en lang dag. Fikk lite søvn i natt og stod tidlig opp for å dra på stranda. Tenkte at det kom til å bli chill, men når klokka nærmet seg fire var jeg helt slått ut. Jeg skalv da jeg kjørte hjem og tenkte det var fordi jeg var sulten. Tre timer senere hadde jeg fått i meg litt mat og var på vei i bursdag.
Jeg hadde en uendelig god lykkefølelse på veien dit, som jeg skrev om i forige innlegg. Da jeg satte meg på tbanen kjente jeg at jeg var skikkelig sliten. Sånn på nippet til å bikke over til depresjon sliten. Jeg tenkte at jeg måtte prøve å dra i bursdagen allikevel, men merket fort når vi kom dit og det ble folksomt at dette ikke gikk.
Jeg skalv fortsatt, prøvde å spise litt mer og satt der litt til, men måtte til slutt bare dra hjem. Så ringte samboeren min og spurte om jeg ville komme en tur dit han var.
Jeg tenkte at jeg egentlig trengte å være hjemme og slappe av, men så er det noe med denne lille sommeren vi har fått. Det er så sjeldent dette været, at jeg følte bare jeg måtte utnytte det til det fulle. De var heller ikke så mange og tok det veldig rolig, så da bestemte jeg meg for å ta meg en liten tur dit.
Nå merker jeg at jeg burde hørt på kroppen og blitt hjemme. Det var veldig koselig, men jeg skalv hele tiden og til slutt måtte jeg bare dra hjem derfra også…
Nå ligger jeg og ikke får sove (andre natt på rad) og kroppen roper til meg at jeg må ta det med ro og sove ut i morgen. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg som pleier å være så flink til å høre på signalene kroppen gir meg! Nå vil jeg bare ut og nyte været og hvertfall ikke gå glipp av noe.
Dårlig deal dette her…
Vi får se hva morgendagen bringer, men jeg må hvertfall legge meg tidlig i morgen. Det er helt sikkert.
Vil jo ikke akkurat at det skal gå nedover nå som det går så veldig bra! Skjelvingen er her enda, noe som er et veldig tydelig slitenhetstegn hos meg. Det er ikke alltid like lett å være flink pike og høre på hva kroppen vil.
Håper dere sover godt, eller har det veldig gøy ute et sted. Nå må jeg prøve litt til å sove. Jeg måtte bare skrive tankene mine.
Jeg merker jeg er sint. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er det. Akkurat nå. Kanskje fordi jeg er sliten. Etter at jeg kom hjem fra jobb idag har humørsvingningene vært store. Jeg har gått fra nesten deprimert til å være den lykkeligste jenta i verden. Og nå er jeg sint. Uten noen spesiell grunn. Om et kvarters tid er det ikke sikkert jeg er sinna lenger. Lurer på hvilket humør jeg møter på da…?
Dagene er hektiske og det har skjedd mye i det siste. Jeg har hatt lite tid for meg selv for bare å slappe av. Det merker jeg godt. Alt har gått i ett og to-do-listen blir lang. Som er et av mine aller tidligste tegn på tilbakefall til depresjonen. I morgen skal jeg bruke tiden min godt. Den skal brukes på pc-loking, serier og ingen plikter. Det er min måte for å prøve å redde meg ut av en mulig depresjon.
De siste ukene har jeg hatt det veldig bra og jeg har hatt mye positivitet rundt meg. Jeg har VALGT å forkusere på de positive hendelsene og lagt de negative bak meg. Dette er noe jeg ønsker å fortsette med, så da må jeg trå til og sette i gang mine egne tiltak for å ikke gå ned i dype daler, igjen. Jeg tenker at hvis det fortsetter sånn som det har gjort idag så ringer jeg til Sikta neste uke (hvor jeg kan få innleggelser hos en åpen institusjon, slik at jeg kan fortsette livet mitt, men allikevel få tett oppfølgning). Det er en fin back-up, men jeg håper selvfølgelig å slippe!
Som jeg har sagt før, jeg nekter å legge meg ned for denne diagnosen. Jeg vil kjempe, bli bedre og finne balansen i mitt liv – med diagnosen i MIN hule hånd. Det er fint å kunne dele erfaringer og tanker med dere fine lesere.
Her kommer et eksempel: I går oppdaget vi at vi har fått sopp bak senga. Hodet mitt begynte å jobbe med en gang. Alt som måtte gjøres og ordnes tilknyttet til soppen. Kaste ut senga, forsikring, ny seng, fjerne soppen, tiltak for å fjerne den helt, blir vi syke, evnt. behandling, har det spredd seg, stoppe spredning osv.
Alt dette og mye mer fløy igjennom hodet mitt, rundt og rundt og lagde et totalt kaos. Jeg fikk erfare at det går an å ta en ting av gangen: Melde fra til huseier, fjerne soppen, vaske senga, legge oss. Resten må vi ta som det kommer. Det tenker jeg nå, men i momentet ble det fult kaos i hodet mitt.
Her klarte jeg å krisemaksimere OG ta alt på en gang – på samme tid. Sånne situasjoner er jeg i stadig vekk. Det sliter ut et hvilket som helst menneske.
Det er veldig mange småting jeg må få orden på i livet mitt før jeg klarer å fokusere 100% på å bli bedre fra depresjonen. Det dukker stadig opp nye småting. Noe av det kunne jeg nok klart meg uten, men så tenker jeg at; det er så lite, jeg kan vel gjøre det her.
Jeg må lære meg å skille ut det som er viktig og utsette det som er midre viktig. Akkurat nå er det mye viktig, desverre. Jeg må bare få det unnagjort og gå videre. Lister hjelper meg veldig mye. Jeg skriver mange “todo”-lister og sorterer dem fra viktig til uviktig.
Nå er jeg veldig klar for å gjøre alt som må gjøres og komme meg videre på den turbulente veien min.
NOTE TO SELF: IKKE KRISEMAKSIMERE ALT, TA EN TING AV GANGEN
