Jeg er deppa. Vet ikke hvorfor, men jeg er det. Trenger ikke alltid være noen grunn når man er Bipolar. Det er det som er litt ulempen. Okei, jeg vet egentlig hvorfor, men jeg vil ikke skrive det her. Det er mange ting. Veldig mange egentlig. Nå er jeg ganske lei. Blir glad når jeg er med folk på skolen da, men akkurat nå orker jeg ikke noe annet enn å være på rommet. Det er slitsomt å holde tårene inne.
Jeg vil ikke være emo-Nina, jeg vil være glade-Nina som går rundt å smiler og er positiv. What to do?
Nå ser jeg på Sex og singelliv film nr. 1, det er jo litt glede hvertfall. Så tenkte jeg kanskje å dusje, men vet ikke om jeg orker det idag. Vi får se. Kanskje jeg finner noen som har sjokolade og cola. Det har jeg veldig lyst på nå!
Tankene spinner i hodet mitt.. Hvorfor kan ikke alt bare gi slipp?
Nei, dette er livet, det er det vi lever. Jeg må nok bare deale med det jeg har fått utdelt. Jeg personlig har det egentlig ganske bra for tiden. Men jeg er en person som ikke klarer å ha det bra med meg selv når mine nærmeste ikke har det bra og akkurat nå vil jeg si at de fleste av mine nærmeste har tatt knekken på meg.
Ikke misforstå. Det er jo egentlig ikke meg det er synd på oppi det hele. Men alle disse tingene som skjer på en gang er litt for mye for meg.
Og her er jeg, på en skole i Stavanger, mens hele slekta mi hjemme sliter med sitt og hva kan jeg gjøre? Egentlig ikke annet enn å tenke positivt, se fremover og ta en dag av gangen. Ja, det er lett å si…
Jeg vil ikke gå inn i detaljer på dette. Noe som kanskje er første gang i blogg-historen min. Men det handler ikke om meg og derfor ønsker jeg ikke dele det. Du skriver ikke om alle andres plager du heller?
Igår var en kos lørdag til forholdene å være. Den begynte dritt, og jeg satt lenge i dusjen og ventet på en aha opplevelse. Det kom ikke noen.. I natt derimot fikk jeg den:
Jeg må sørge for å ha det bra i mitt eget liv. Selvom ca. alt rundt meg går på tverke, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å leve her og nå. være med folkene på Solborg og prøve så godt jeg kan å nyte det. Nok en gang, lett og si…
Vanligvis er jeg den som fikser opp i ting hjemme. Men, jeg må innse at det er ikke jeg som er partyfikseren her. Jeg må få leve mitt liv!
Jeg flyr opp og ned i vekt. Jeg har aldri vært så tynn som jeg er nå. Men jeg har aldri sett noen sammenheng med spisemønstrene mine. Nå skal jeg prøve å forklare litt…
Spiseforstyrrelsen har jeg slitt med siden jeg ble innlagt første gang. Altså desember 2008. Det ble utviklet fra depresjonen min da jeg var så depremert at jeg rett og slett ikke orket å spise (fordi jeg var så deprimert). Jeg har alltid vært en jente som er glad i mat. Jeg elsker mat!!
Det siste året har gått litt opp og ned. I manier og depresjoner spiser jeg lite eller ingenting i løpet av en dag. Jeg glemmer eller nedprioriterer å spise. Matlysten og sultfølelsen forsvinner (endel av bipolare symptomer). Så kommer jeg kanskje hjem og tenkter: “Oi, jeg har ikke spist i hele dag”, så lager jeg meg noe mat og da får jeg i meg kanskje to biter og det føles ekkelt å spise. (Ikke endel av bipolare symptomer)
På skolen (FHS) har det ikke vært noe problem, fordi der får vi servert mat på bordet. Der blir det satt av tid til å spise og alle spiser. Slik er det også under innleggelser. Jeg sier jeg sliter med å spise, men de ser lite til det. De ser jeg spiser veldig lite, men de ser jeg får i meg akkurat nok næring til at de ikke gidder å jobbe noe med det.
Men med en gang jeg blir overlatt til meg selv, sånn som nå -når jeg er hjemme, går det rett åt skogen! Idag spiste jeg en håndfull stekte poteter til frokost og så spiste jeg ikke mer før kl. 21. og da spiste jeg bittelitt spagethi… Det funker jo ikke sånn. Jeg må lære meg å strukturere hverdagen min, som de sier. Legge inn måltider. Men hvordan gjør man det, når man ikke har lyst på mat, eller når kroppen ikke har lyst på mat? For jeg elsker alt som har med mat å gjøre, det er bare det at med en gang jeg må velge ut noe å spise blir jeg bare så discusted! Kroppen gjør fullstendig motstand!!
Skjønte du, eller var dette bare forvirrende? Det er et spiseproblem her, men det er ikke anorexi eller bullimi. Problemet er å få i seg maten og hoppe over flere av måltidene i perioder, men ikke fordi jeg tenker at jeg er feit.
Alle påpeker at jeg har blitt spinkel. Til og med læreren min har påpekt at jeg har blitt tynnere… Og det har jeg. Ikke pågrunn av dette problemet, men på grunn av medisiner. Som jeg har forklart før. (Du kan lese HER!).
Men i tillegg må jeg bare innrømme ovenfor meg selv. Jeg har et spiseproblem. Spiseproblemene kommer og går. Det å tenke på vekt vil nok alltid ligge i bakhodet, men jeg vil egentlig mest fokusere på å få i meg mat, gjevlig.
Ja, nå vet dere det også. Kanskje jeg skriver litt mer senere, men jeg tror du har fått mer enn nok for idag. Sjekk ut de hyggelige innleggene under da vel 😀 Og legg gjerne igjen en kommentar?
Idag hallusinerer jeg noe helt jæ*****! Nei, jeg ser ikke store grønne monstre eller at du har blitt en ku. Ser bolbler på venstre side av øyet hele tiden. Hver gang jeg går forbi en lampe, eller et hjørne spesielt, men også når jeg sitter stille. Det er ikke sånn at jeg da skvetter til, men det er skikkelig ubehagelig! Har skjedd flere ganger idag allerede.
Dette er kanskje ikke de værste hallusinasjonene å ha, som sagt, og det er ikke de verste jeg har hatt heller, men det er ganske ekkelt allikevel! Bah.
Med søvnen gikk det rett vest, inntil igår. Da jeg la meg kl. 21.00, sovnet kanskje 22.30. Det var ganske digg! Fikk sovet ut skikkelig. Tok en sovepille da, men det får bare være. Sovna liksom 03.30 eller noe på søndag og forige uke var det ikke noe særlig bedre da heller, såååå jeg trengte det. (Om jeg ikke sover nok, går det til h.. med resten av meg)
Hodet henger litt etter idag, pga sovedopet, det er egentlig ganske ekkelt. Jeg anbefaler ingen å ta sovemedisiner med mindre de må. Jeg anser det som en altfor lett løsning på søvnproblemene!
Det har vært litt mørketid, men idag våkna vi til en halv millimeter snø i Stavanger. I hele dag har jeg gått rundt med en rar, men digg følelse i kroppen og hver gang jeg har gått ute har denne følelsen kommet tilbake. Jeg kan ikke sette ord på det, men det kjennes godt. Og nei, det er ikke julestemning!
Så kom kvelden og mørket smygende og jeg gikk ut etter å ha sett litt på film. Skulle gå over plassen, jeg gikk alene og jeg måtte bare stoppe for å se meg rundt. Klokken var ca. 00.30. Det var så lyst i mørket. Snøen lyste opp og lyskasterene ga fra seg mer lys enn før og plutselig la jeg mer merke til både lysene fra juletreet og fra veien.
Det føltes godt. Jeg ble varm inni meg. Jeg følte glede. Jeg var litt ensom der jeg gikk, men jeg var liksom ikke ensom alikevel i alt lyset. Det var så utrolig vakkert! Digg følelse 🙂
Idag må jeg ha en dag av.. Er helt utslitt.. Har sovet dårlig tre netter på rad, sovnet seint og våknet på natta. Sov lenge idag da, det var digg. Så nå skal jeg bare slappe av på rommet til middag og gjøre sånne småting og chille.
Tror kanskje jeg var på nippet til å få en minimani og en minidepresjon, men jeg tok tak i det og jeg trooor jeg driver å stopper depresjonen. Jeg klarte å se tegnene tidlig og med disse omgivelsene er det lettere for meg å ta hensyn til formen min. Det er ikke alltid jeg kan stoppe disse maniene og depresjonene, men i dette tilfellet tror jeg at jeg har klart det og jeg er veldig fornøyd. Visakortet mitt er nesten tomt etter min lille minimani, men pytt..
I disagree with people who say never look back, because how else are you supposed to see how far you have come? -Liseliten
Herremann! Idag har det blitt mye av meg synes jeg.. Tror det er en greie når jeg ikke får nok søvn så blir jeg bare får mye for folk (føler jeg selv) og jeg blir til og med for mye for meg selv. Når man er bipolar er det viktig med nok søvn, og jeg ser veldig godt hvordan jeg reagerer på for lite av det. Jeg er hvertfall glad at jeg klarer å se det selv!
Hvis jeg får for lite søvn over lengere tid skjer dette:
-Jeg blir hissig og aggresiv, men ikke i for alvorlig grad, bare nok til at det kan irritere folk og at det er slitsomt å være meg
-Jeg prater mer enn nødvendig, normalt og ukontrolert
-Jeg får mye energi, men i den forstand at jeg er utenfor meg selv, jeg er ikke tilstede i den energien jeg har i kroppen. Hvis det går ann å forstå?
Men det er også positive ting som skjer med meg:
-Jeg får mer mot og initiativ
-Jeg blir kreativ
Kanskje litt sånn man forklarer en minimini mani, men jeg vil ikke si det er en mani heller fordi det bare har vært sånn idag. Bare jeg får en god natts søvn nå, så blir nok ting bedre i morgen! Vi får sove til 12 i morgen, så da får jeg nok tatt igjen litt tapt søvn også:) Håper jeg! Skal holde deg oppdatert.
Så er det bare å stille spørsmål hvis du lurer på noe!
Du vet väl om att du är värdefull Att du är viktig här och nu Att du är älskad för din egen skull För ingen annan är som du Det finns alltför många som vill tala om Att du bör vara si och så Gud Moder själv, hon accepterar dej ändå Och det kan du lita på. Du passar in i själva skapelsen Det finns en uppgift just för dej Men du är fri att göra vad du vill med den Säga ja eller nej Du vet väl om att du är värdefull Att du är viktig här och nu Att du är älskad för din egen skull För ingen annan är som du
Noen verdier i mitt liv:
– Kjøre bil
– Familie
– Folkehøgskole
– Sol
– Gode dager
– Venner
– Søster
– God mat
– Byen
– Fin utsikt
– Singstar
– Gode ord og sitater
– Bra flmer
– Senga mi
– Musikk
– Barn
– Gjøre gode ting for andre
– Nå mål i livet
– Følge andre på veien
– Strikke
– Lære nye ting
– Dele ting med andre
– Møte nye mennesker
– Hjelpe andre
– Gå turer
– Mikrofoner
– Oppnå noe
– Spille spill
– Ha det kjekt
– Latter
– Glede
– Masse masse mer!
Hva er verdifult for deg? Hva gjør livet ditt verdt å leve? Du gjør ditt eget liv verdt å leve.. Ingen kan gjøre livet ditt verdifullt for deg. Du må finne dine egne verdier!
Merker at dette er skikkelig klisje, men jeg kom til å tenke på det og måtte bare skrive det. For det er jo litt sånn det er.
Hvis jeg er deppa en dag og tenker at livet ikke er verdt å leve… Så må jeg gjøre det verdt å leve, da. Gjøre de tingene jeg vanligvis liker å gjøre. Se på gode serier, skrive, omgås venner og gjøre andre ting som gjør jeg glad.
Det kan være vankelig, men jeg prøver å finne mine teknikker for å “overleve”.
NB! Du må lese hele dette innlegget for at det skal ha et poeng.
Jeg setter pris på livet mitt! Jeg er glad i livet mitt! Jeg er glad i alt og alle som er i livet mitt! Jeg er glad i det livet jeg har fått! Tenk at jeg har vært så heldig!
Men akkurat nå føler jeg meg veldig ensom.. Vet ikke hvorfor, for jeg vet at jeg har veldig mange rundt meg som bryr seg om meg og som støtter meg og som er der for meg og som er glad i meg og ikke minst som jeg er så ufattelig glad i. De gleder meg hver eneste dag! Alikevel er jeg ensom. Det er akkurat som om jeg ikke hører til her. Kanskje er det bare fordi jeg er et enkelt individ. Bare så enkelt som det. Man skal kanskje være litt ensomme?
Det eneste jeg vet, -og min konkulsjon her er at hvis man føler seg ensom må man gjøre noe selv for å ikke være så ensom. Man kan ikke stenge seg inne fordi man er ensom. Jeg må gå ut, være med folk. Ikke stenge meg inne i det ensomme. Da blir man jo mer ensom. Der er jo helt logisk…
Innimellom kan jeg også føle meg ensom selvom jeg er med en stor gjeng med folk. Jeg føler at jeg ikke hører til der. Jeg trives liksom best i små forsamlinger, for da er det lettere å forholde seg til menneskene som er der. Men det er jo morsommere når man er mange. Hvorfor er det da så ensomt? Det burde jo ikke være sånn, og det er ikke alltid det er sånn heller. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som føler det sånn. (Skjønner du hva jeg mener?)
Uansett! Jeg vet at jeg hører til i denne verden. Det gjør du og. Det er derfor vi er her:) Selvom vi føler oss litt ensomme av og til. Vi får bare gjøre en innsats selv for å føle oss mindre ensomme. Gi det noen dager og en god innsats, så går det over – lover.
Jeg har aldri vært flau over å ha gått til verken psykolog eller ha oppsøkt hjelp før. Tvert imot. Har heller villet skrive om det, snakke om det for å gjøre det mindre tabubelagt. Men å ringe tips og måtte dra til livskrisehjelpen på legevakten igår. Det var flaut… og det er ikke mindre flaut å skrive det her, men det er en opplevelse som MÅ deles!
Men når ikke pensjonisten av en psykolog kan hjelpe meg, og ting ikke er som det skal må jeg jo oppsøke hjelp et sted, og det var det som var alternativet. Har forresten bedt om å bytte psykolog idag, sa det var fordi jeg ønska en dame.. hihi!
Hun jeg møtte på legevakten var helt insane bra! Jeg gikk inn dit med 0 håp. Hvor motivert er du liksom til å snakke med en dame; en gang.. men jeg skal love deg, jeg gikk ut derfra nesten 30 kilo lettere. Nei, jeg har egentlig lagt på meg endel, men i sinnet.. Hun hadde merkelige metoder og hun fikk meg til å se på ting annerledes. Det var så rart, jeg gråt som et lite barn i nesten en time, men det hjalp. Men da jeg kom ut derfra var jeg nesten helbredet for en stund.
Hun sa en ting som betydde mye, men som jeg ikke klarer å tro på.. Hun sa at jeg kan bli frisk! Hvis jeg får bearbeidet all sorgen og sinnet jeg har i meg så kan jeg bli frisk en gang i fremtiden. Men jeg tenkte; “hvem skal bearbeide det med meg da? Jeg møter deg jo aldri igjen!”. (og bipolar er heller ikke en sykdom veldig mange blir frisk fra).
Da jeg la meg kl. 22.30 i går kveld tok jeg bare halv dose med dopet som jeg pleier å ta, for jeg følte meg så letta (altså sovemedisiner, egentlig vil jeg sove på egenhånd, men det er jo mye lettere å jukse). Det har jeg ikke gjort på 1 år. Medisinene virker etter ca. 1 time. Jeg sovna etter 30 min. Som vil si at jeg sovna av meg selv for første gang på evigheter!!! Som igjen betyr at timen på legevakten hos en merkelig dame som jeg kanskje aldri ser igjen hjalp meg utrolig mye.
Det tar nok noen dagen før jeg kommer meg helt opp igjen, men jeg skal nok klare det og jeg føler meg myyye bedre allerede idag! Men jeg kommer nok alltid til å ha med meg denne syke syke opplevelsen!! 😀
