Inne igjen. Innenfor de grønne veggene, i murhuset, nede ved vannet. Ute er det sol, inne hos meg er det ikke det. Ikke nå. De siste to ukene har vært veldig rare for meg. Jeg har opplevd min første tydelige «blandet episode». Humøret mitt har skiftet fra manisk til depressiv og tilbake igjen på bare få timer. Mani-timene, hvor jeg har gode ideer, ser lyst på livet og ingen bekymringer. Depresjons-timene, hvor jeg ligger i fosterstilling, gråter og ser ingen ende på alle utfordringene. I mitt hode har det (inntil nå) vært en periode hvor jeg trodde jeg skulle få en depresjon, og var veldig klar for det. Hver gang mani-timene dukket opp igjen trodde jeg alt var bra og at depresjonen kom til å gå over. Så naiv var jeg. Jeg fortsatte livet mitt og prøvde å følge med på alt som skjedde. Jobbet hardt for å holde hodet over vann. I går dukket jeg under. Igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

//Weheartit.com

Det er to Ninaer. Den syke Nina og den friske Nina. De andre gangene jeg har vært innlagt har den syke Nina seiret og alt har blitt svart. Denne gangen er det full krig mellom de to. Nå har depresjonen seiret over manien, men syke Nina har ikke seiret helt over friske Nina. Det jeg prøver å si, er at jeg fortsatt har timer og glimt av litt fine tanker hvor jeg ser fremover. De forsvinner igjen like fort som de kommer, men de er der. Mer enn andre depresjoner jeg har hatt. Positivt tenker kanskje du, men det er faktisk mye mer slitsomt enn når syke Nina seirer. Da er det svart, og det er bare sånn. Nå er det lyst, mørkt, lyst og veldig mørkt igjen. Synes ikke du det er slitsomt når noen skrur av og på lyset 100 ganger i løpet av ett minutt? Syke og friske Nina klarer ikke bli enige om Nina skal gi opp eller se fremover. Jeg har en lys fremtid i møte, det vet jeg, men orker jeg å face den? Orker jeg å ta tak i alle utfordringene. Nei. Jo. Nei? Eller jo… Nei.

Nå er jeg hvertfall her. Tar en dag av gangen. Jeg er avflatet og følelsesløs, men jeg ser at det er sol ute. Kanskje jeg skal titte ut og se på den. Vi får se.

Noen ganger får jeg noen innfall som ikke er til å unngå. Det er veldig rart, energikrevende og facinerende.

Vi lå og så på Friends da det plutselig ble nevnt en eller annen bok for dummies og jeg tenkte hmm.. den vil jeg ha! Og så hentet jeg macen, gikk inn på siden fordummies.com og begynte å titte. Etterhvert fant jeg ut at det finnes drøssevis av “For dummies” bøker. Du kan få en bok til et hvert tema du trenger litt innføring i! Jeg googlet videre og fant ut at jeg kan bestille fra både norli.no og tanum.no – altså trenger det ikke bli så dyrt! …To timer, 2115 titler og 106 sider senere ligger jeg her med en handlekurv med 37 varer til den nette sum av 4519 kr.

Det er ikke første gangen dette skjer. Jeg blir plutselig helt totalt opphengt i helt meningsløse ting og gir meg ikke før hele internett.no er gransket. Om det tar 2 timer eller 12 timer har ingenting å si. Jeg klarer ikke legge fra meg macen før alt er på plass! Det er ganske slitsomt skal jeg si deg. I tillegg kan jeg ikke bare bestille “For dummies”-bøker til 4519 kr… Nå venter flere timer hvor jeg må gå nøye igjennom alle titlene og velge bort ca. 95%. Der er jeg så heldig at DET kan vente til i morgen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Dette er en opplevelse jeg har stadig vekk. Jeg kan ikke akkurat si om det har noe med diagnosen min å gjøre eller om det bare er personligheten min. Jeg har aldri hørt at det er et typisk tegn på bipolaritet. Når disse situasjonene oppstår er jeg 100% tilstede, men det er bare en opphengthet som ikke vil gi slipp!

Hvis jeg skal se det fra den positive siden så var det denne følelsen jeg satt med da jeg skrev boken min. Da kom det hvertfall noe godt ut av det. I de fleste tilfeller blir jeg bare blakk!!!

Denne skal jeg hvertfall ha!

Nå skal jeg sove, hvis jeg får det til. God natt =)

Jeg vil anbefale dere en film og en nettside med mye lærerik informasjon.

Nettsiden heter http://electroboy.com/ – her finner du info om bipolaritet, depresjon og mye mer. Siden er på engelsk.

Jeg har nettopp sett en todelt film av Stephen Fry hvor han forteller om sin bipolare lidelse og oppsøker andre med diagnosen. Filmen har mye samlede fakta og er veldig interessant på mange måter.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

The Secret Life of the Manic Depressive heter den, og du kan se den på nettet med denne linken: http://topdocumentaryfilms.com/stephen-fry-the-secret-life-of-the-manic-depressive/

Jeg ønsker deg en god uke, og jeg håper dagene dine blir fylt med masse glede!

-Nina Emilie

Jeg vet at det er mange måneder siden jeg skrev sist. Det er litt kjipt siden jeg fikk endel lesere på slutten der, men det er rett og slett fordi jeg ikke har eller har hatt noe bra internett.

Bruker en udugelig usb-pinne som ikke vil gi meg bra internett noe sted og macen har plutselig slutta å samarbeide med nettverket i leiligheten. Det har skjedd mye, veldig mye.

Det jeg kan starte med er hvertfall at jeg er skrevet ut fra Sikta etter 4 måneder. Det har vært en lang berg- og dalbane tur. Det har vært lærerikt og ikke minst har det vært nyttig. Jeg han lært enda mer om meg selv og er veldig klar for å være ute i det fri nå!

Jeg har også bestemt meg for å bli hjemme neste år for å ta imot en kontinuelig behandlig fra Sikta som kan hjelpe meg mot å bli mer selvstendig og slippe innleggelsene på Blakstad. I løpet av perioden jeg har vært der har jeg lest igjennom alle innleggene mine på denne bloggen. Og jeg har kommet frem til at jeg er stolt av bloggen min.

Jeg har alltid brukt bloggen som terapi og et rom hvor jeg kan være åpen rundt mine psykiske lidelser. Jeg kommer til å la en del av innleggene være her slik at verden kan få lese om mine tre år med feilmedisinering og psykisk ustabilitet, men nå er jeg klar for å ta fatt på det friske livet mitt har å by på.

Takk for at du har fulgt meg på veien.
God jul, kjære lesere 🙂

Takk for at så mange leste gårsdagens innlegg. Og takk for så mange fine kommentarer!

Jeg fikk veldig mange fine tilbakemeldinger og spesielt mange fra psykisk syke. Der kan vi se; vi er ikke alene. Vi er faktisk 1/3 del av befolkningen!

Å være åpen om psykiske lidelser er mitt første steg og bidrag til at samfunnet skal endre holdninger. Jeg tror på at hvis jeg er åpen og ærlig rundt psykiatrien vil jeg få best mulig hjelp, god støtte fra mine nærmeste og mer forståelse for at jeg “er som jeg er”.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg er veldig opptatt av at holdningene må endres!!

Fikk ett konkret spørsmål igår. Noe jeg setter veldig pris på. Her er dere hjertelig velkomne til å stille hvilke spørsmål som helst. Jeg velger å svare på det i dette innlegget og ikke bare i kommentarfeltet fordi jeg synes det er et viktig spørsmål som flere godt kan få med seg.

Spørsmål: Hvordan fant du ut av at du var bipolar? 

Svar: Det var ingen lett sak! Jeg har slitt mye siden jeg var 9 år. Særlig mye med angst. De regner med at jeg har utviklet en bipolar lidelse gjennom oppveksten. Ved min aller første innleggelse var de sikre på at det bare var en depressiv episode, men ved gjentatte innleggelser skjønte mine behandlere at det var noe mer. I 2008/2009 hadde jeg en 3 mndr. lang innleggelse ved en åpen institusjon. Der fikk jeg en behandler som gikk igjenom ulike skjemaer med meg og jeg ble observert i miljøet hvor de så spesielt etter bipolare tegn, ettersom det var det de mistenkte. Det ble også tatt nevropsykologisk undersøkelse og ECT, for å sjekke at det ikke var noe galt i hjernen.

Skjemaene er standardsjemaer i helsenorge som tar for seg ulike diagnoser og lidelser. Den gir også et svar på slutten på hva den enkelte har scoret høyest på. Etter denne innleggelsen fikk jeg diagnosen uspesifisert bipolar lidelse. To år har gått og jeg er inne igjen for å dobbeltsjekke at det er akkurat den lidelsen jeg har (ulike diagnoser har ulik behandling). Nå er det konstantert at jeg er Bipolar. Neste skritt er riktig medisinering.

Når det gjelder å få diagnoser, kan ingen i Norge sette noen som helst diagnose uten minst to ulike utredninger som heter MINI og SCID 2. Jeg ville bedt psykologen din om en utredning hvis du mistenker at det underligger en Bipolar lidelse.

Angst kan definitivt utløse andre diagnoser og jeg ville sjekket det om jeg var i tvil.

Det handler i hovedsak ikke om hvilken diagnose du har, men hvilken behandlig som blir riktig i forhold til det du sliter med.

Jeg håper dere har fått noen svar, særlig du som stilte spørsmålet. Jeg håper også at hvis DU sitter med noe på hjertet eller lurer på noe etter å ha lest dette – stiller meg alle spørsmålene du måtte ha. 🙂

Husk: Du er ikke alene!

Hvorfor må jeg være redd for å si til verden at jeg er psykisk syk? Du kan gå og klage i lage tider om at du er forkjøla eller har vondt i foten… Hvorfor kan ikke jeg klage? Hvorfor må samfunnet være slik at hvis jeg sier at jeg er psykisk syk så blir jeg uglesett og folk blir redd for meg og hva jeg kan finne på å gjøre?

Jeg vet at det ikke er noe å skryte av, men er det noe å holde hemmelig? Det irriterer meg at jeg må gå å passe på hva jeg sier. At jeg ikke kan svare ærlig når noen spør meg hva jeg driver med for tiden. “Ja, hva driver du med da?” “Nei, jeg er innlagt på psykiatrisk jeg” – folk hadde snudd og løpt andre veien. Hvis man sier det, så må man også folkare så mye. Det synes jeg er skikkelig kjipt. Hvorfor kan man si “Jeg er forkjøla PUNKTUM” og ikke si “Jeg er innlagt på psykiatrisk PUNKTUM” – her må man forklare så mye mer. For å gjøre det mindre skremmende. Man spør jo ikke om hvorfor én er forkjøla. Man trenger heller ikke spørre hvorfor folk er på psykiatrisk. Det er ingen andre enn personen selv sin sak, sånn egentlig…

Men, skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Man kan være ganske og helt oppegående og fortsatt lide av en psykisk sykdom. Depresjon for eksempel; du ser ikke alltid det på personen og det er ikke sikkert du merker ett eneste tegn på det engang før personen befinner seg på psykiatrisk avdelig fordi han/hun ikke klarer å mestre hverdagen lenger.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Vi skylder ofte på media. Ja, man hører mye rart rundt omkring, men i dette tilfelle tror jeg det har mye mer med janteloven og hvordan vi dømmer hverandre og gjøre. Og ikke minst UVITENHET. De fleste vet alt man trenger å vite om forkjølelse. Hvorfor kan vi ikke lære mer om psykiske sykdomer også. Da ville det ikke blitt så skremmende.

Hvorfor kan vi ikke lære mer om dette på skolen osv. og kvitte oss med alle fordommene. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men jeg ytrer fortsatt et ønske om det.

– Hilsen en helt alminnelig 21 åring, som tilfeldigvis har blitt tatt av bipolariteten, men som fortsatt er den samme Ninan som jeg alltid har vært.

God kveld.

Denne uken har jeg gått igjenom gamle journaler igjen (journal er det de ansatte på institusjoner, lege, sykehus, poliklinikk osv. skriver om deg). Dette for å finne litt mer ut av om jeg hadde noen tidligere tegn på bipolaritet. Og det kan jeg trygt si at jeg hadde. Det var heller ikke få. Faktisk, var det så mange tegn i de yngre årene mine at jeg lurer veldig på hvorfor de ikke har utredet myye tidligere. Ut i fra min oppfattning av journalene er det mange ting som burde vekket mine mange behandlere fra drømmeland.

Det har vært tøft. Veldig tøft. Jeg har lest noe tidligere, men ikke fra de tidligste årene. Egentlig trodde jeg det skulle bli lettere å lese fra jeg var yngre, men sannheten er at jeg ikke husker de årene veldig godt selv. Et lite problem med det er at jeg drar med meg alt jeg leser inn i nå-tid. Det er en stor tabbe. Jeg glemmer at selvom jeg har hatt det sånn og slik tidligere behøver jeg ikke slite med akkurat de tingene nå. Mens jeg leser får jeg det bare værre og værre fordi jeg leser meg sykere og sykere og sliter med alt samtidig. Ikke det lureste i verden akkurat. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Da jeg tok meg en liten pause fra lesingen i sted kom jeg meg plutselig tilbake i nå-tid og klarnet tankene. Det var da jeg kjente på kroppen at jeg faktisk ikke har det så værst akkurat nå. Det er et vanskelig skille når jeg leser om meg selv, alle relaterer seg jo litt uansett hva de leser. Jeg har nå lært at det ikke er så veldig sunt.

Dette har jeg lært idag:

– Fred ut

PS. Sjekk ut min lille side-blogg www.selgeblogg.blogg.no (du kan også trykke på linken).

En ting jeg er veldig glad for, er at jeg kjenner kroppen min veldig godt når det kommer til det psykiske. Jeg tror jeg har vunnet mye på det å vite og kjenne ting på kroppen.

Nå kjenner jeg på noe nytt. Noe litt uderlig. Jeg føler meg veldig “meg selv” om dagen, men det er noen småting som skurrer. Dette er for eksempel at tankene surrer fort, stor trang til pengebruk, sliter med å sove, sulten hele tiden, hopper fra et prosjekt til et annet i uvanlig hurtig tempo. Det jeg vil frem til er at jeg føler en hypomani komme snikende. Jeg er såppas klar over det at jeg kan jobbe med å stoppe det, men det er vanskelig.

I morgen skal jeg utfordre meg selv med å dra til Asker, kikke i butikker uten å bruke mye penger. Jeg skal tenke og fokusere mye på alle tingene jeg ønsker å spare til som for eksempel englandsturer og ny vinterjakke. Prioritere er utfordringen i morgen rett og slett.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

En mani har mange stadier og kan ofte føre til hemningsløs pengebruk og bilkjøring, svært lite søvn og ukontrollerbart mange prosjekter. Jeg er selvfølgelig ikke helt der, men stopper jeg det ikke i tide, kan det være konsekvensene. Det vil ingen oppleve. Derfor må jeg jobbe på spreng for KUN å holde meg til timeplanen (ikke gjøre masse utenfor det).

En annen ting er at jeg trapper ned på anti-depressivaen som jeg har tatt i 3 år nå. Dette kan også føre til en hypomani.

For en gangs skyld er jeg glad for at jeg er innlagt og får hjelp gjennom dagen. Perioden jeg er i er skummel, ny og uforutsigbar. Det skremmer meg litt, men jeg er glad for at jeg sitter med forkunskaper. (Har vært hypoman tidligere, men aldri vært helt klar over det før i ettertid).

Men kanskje det bare er meg som stikker seg frem blandt alt det bipolare? Kanskje jeg faktisk er i en fase hvor jeg kan få være den jeg pleide å være en stund? Det føles fortsatt nytt, men jeg er jo glad og ikke depressiv, så jeg vil si meg ganske fornøyd, sånn egentlig.

– Nina Emilie

Jeg vil idag herved erklære meg selv et nytt og bedre menneske. Idag har jeg overlevd en uke med trening (3 dager), tur (2 dager), livsstyrke kurs og jeg, Nina Emilie, har idag laget stek med alt tilbehør og sjokoladepudding (ikke fra boks). Jeg føler meg bra. Og jeg gleder meg allerede til en ny uke med samme tempo. Humøret mitt har ikke vært så bra på lenge og matlysten når nye høyder (med begrensninger, selvfølgelig).

Denne livsstilen er veldig sunn for meg med Bipolar Lidelse, men jeg må selvfølgelig passe på at det ikke blir for mye slik at det bikker over til en mani. En “oppgave” om dagen er veldig sunt og jeg kjenner kroppen min reagerer veldig positivt på dette.

Grunnen til at jeg har fått det til så bra, med en skikkelig pangstart er fordi jeg er innlagt på en åpen døgnseksjon. Her skal jeg jobbe med akkurat dette med faste rutiner. En annen ting vi skal jobbe med er en ny utredning for å “fjerne” min andre diagnose som jeg fikk stilt tidligere i sommer, som jeg ikke var så veldig fornøyd med å få tilsendt i posten. I tillegg til dette skal vi justere medisinene mine. Jeg ønsker ikke stå på så mye medisiner, det er ikke det en 21 åring skal.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så alt i alt skal jeg jobbe med å få til en mer “frisk” livsstil. Som jeg har sagt før så nekter jeg å legge meg ned, beklage meg over at jeg er syk og leve på trygd resten av livet. Jeg skal være Nina, jeg skal leve et godt liv. Men for å få til det må jeg ofre endel tid fremover for å nå det målet. Det føles godt å få hjelp til det.

Nina Emilie 🙂

Dette er skrevet 22 mai. Bare tømmer utkastboksen…

Sucsess!

Etter 7 uker (nesten 2 mnd!) er jeg endelig ute i det fri igjen. Denne gangen trodde jeg faktisk ikke jeg kom til å komme meg på beina igjen. Jeg var altfor langt nede.

Det startet nok sånn rundt jul, og det har bygget seg sakte opp, eller ned om du vil. Jeg er ikke veldig fan av julen. Da jeg kom tilbake på Solborg etter juleferien hadde jeg først influensa før jeg måtte ta blindtarmen. Så kom USA turen hvor jeg var litt ustabil, men jeg gjennomførte med «glans», etter det fikk jeg nok kjenne litt på ensomheten på skolen. Det er jo forståelig, på en måte. Og det er ingen andre enn min egen skyld. Når man stenger seg inn på rommet, kan ikke noen andre klandres. Da jeg trodde jeg var på bristepunktet dro jeg hjem, bristepunktet var nok utløst for lenge siden. Jeg skulle være hjemme et par dager, men det bar jo rett på galehus. Det er ikke lett å kjenne sine egne grenser.

2 mndr er lenge. Lenge å være på institusjon. Mange vil nok se på det som investering i eget liv. Jeg ser på det som at jeg ikke hadde noe valg. Det er rart å tenke på at jeg kunne vært død nå. Noe jeg er veldig glad jeg ikke er. Jeg er klar for å ta de utfordringene livet har å by på, og se hverdagen i øynene. Det jeg kanskje gleder meg mest til er å gjøre hva jeg vil i et år. Og jeg har mange planer!

Men jeg vet at om jeg ikke får bearbeidet fortiden, blir det nok ikke så mye bedre med syken. Man trenger å jobbe med det som har skjedd før, det som ligger å lurer i kroppen. Hvis man bare lar det ligge blir det bare værre. Det skal jeg nok en gang begynne med nå, nok en gang. Jeg er lei av å bytte behandlere, psykologer og psykiatre nå. Jeg tror ikke det er sunt for noen å utlevere seg sånn som jeg har gjort til så mange ulike leger. Men det er jo en konsekvens av å være så rastløs som meg.