Nå har ting sunket litt og tankene fått bearbeidet seg litt.
Vi flytter inn i nyoppusset leilighet på Bekkestua 22 september. I mellomtiden må vi bo hos moren til Henrik. Her har vi et eget rom og blir skjemt bort med middag, så det er jo chillbill. Huseier er fortsatt like kjip, men vi vet han taper saken hvis han prøver uansett! Jeg skal til legen i morgen å få legeærklæring på at jeg blir syk av soppen i huset, så da har vi alt på vår side. Knall!
Ellers er det mye som skjer i hodet mitt om dagen. Det er veldig slitsomt, men sånn er vel livet..
I morgen skal jeg på vurderingssamtale på Sikta (Psykiatrisk Døgnseksjon). Der har jeg vært før, i 2009, og skal antakeligvis dit igjen for å regulere medisinene og få en ny verdering/utredning i forhold til diagnosen min. Også skal vi stabilisere en hverdag. Det blir nok godt, men litt dritt også i og med at jeg klarer meg så bra på egenhånd om dagen. Men jeg vet at jeg trenger det. Få alt ut og få bearbeider alt det nye i livet mitt, som ikke er snakket om med fagpersonell enda. Skal holde dere oppdatert.
Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger på bloggen! Setter utrolig stor pris på det 🙂
Da er det endelig tid og krefter til å blogge litt igjen. Etter en 6 dagers innleggelse er det godt å sitte hjemme i sofaen og vite at det gikk bra denne gangen også.
Kort om innleggelsen: Jeg begynte å merke tidlige tegn på tilbakefall. Dårlig konsentrasjon, matlyst og søvn. Destruktive tanker og hverdagskrisene ble tredoblet til katastrofer. Jeg valgte selv å legge meg inn, for å unngå at det gikk for langt nedover.
Det går bare en vei når man er på vei ned, og det er lenger ned. Da må jeg har litt hjelp til å snu dette. Derfor er det mye bedre med en kort, frivillig reinnleggelse på 6 dager, enn å la det gå for lang tid og for langt ned – til en tvangsinnleggelse på flere månder…
Jeg var tidlig ute og forebygget. Begynner å kjenne meg selv og kroppen min såpass godt at de tidlige tegnene blir fort lagt merke til.
Selvfølgelig føltes det som er stort nederlag å bli lagt inn igjen, men vinnerfølelsen ble desto bedre da jeg idag ble skrevet ut fra en SEKS dagers FRIVILLIG innleggelse 🙂
Ingen vits å henge seg opp i dette, for nå skal det bare gå fremover igjen. Et skritt tilbake, to skritt frem. La oss heller tenke på de to skrittene frem enn det ene tilbake.
Fra photoshooten med Anthony Simmons.
Så over til overskriften:
Sier du ofte “du ser godt ut” når du møter folk du ikke har sett på lenge, og stopper for å prate litt bullshitt om hvor bra det går? Jeg gjør ikke det så ofte, men jeg får ofte høre det og har tenkt litt over setningen.
For “du ser godt ut” for meg er mer som “du ser bedre ut enn sist jeg så deg” eller “du ser ganske frisk ut nå”. Når noen sier til meg at jeg ser godt ut, minner de meg på at jeg har sett syk ut før og at jeg tiltider ser syk ut nå også. Så når “du ser godt ut” dukker opp blir det mer – du ser ikke så syk ut. Det er vel egentlig et konpliment som sier “du har kommet deg litt nå”, men for meg er det bare en påminnelse om at jeg har sett svak og ynkelig ut.
På den andre siden, er det jo godt at folk faktisk legger merke til forandringene.
Hva tenker du om setningen “du ser godt ut”? Gjør det deg positivt eller negativt innstilt?
(Jeg vet at det er mange som leser bloggen, for jeg får ofte tilbakemeldinger på at dere leser. Nå har jeg sittet å skrevet et helt innlegg som du kan lese, så da synes jeg det er på sin plass at du kan skrive en liten kommentar som jeg kan lese??:) – Uansett hvem du er, ta deg 2 minutter og skriv et lite svar til meg. Det er mitt ønske for idag)
Hva gjør man når de kjipe dagene trenger seg på? Jo, man skriver.
Det startet igår kveld med en sen natt og mye frem og tilbake. Jeg vet at dårlig døgnrytme kan knekke meg lettere enn harde ord kan. Jeg trodde det skulle gi seg etter en god natts søvn, men det gjorde det ikke. Jeg har det fortsatt dritt og klarer virkelig ikke forstå hvorfor. Nå er det årnings med nesten alt; leilighet, fremtid, mat, hverdag. Og i tillegg er jeg så utrolig heldig som har den fineste jeg vet ved siden av meg når jeg sover. Hva annet kan man be om?
Men sånne små ting som søvn, ødelagt bil og tull i økonomien knekker meg allikevel. Skulle ønske jeg var sterkere. Mine kjæreste venner sier jeg er sterk, men det hjelper ikke så mye å høre det når psyken ikke vil høre etter! Selv vet jeg at jeg ER sterk.
Jeg har mange prosjekter på gang. Det er deilig. Det er meg. Men ingenting virker som det skal når ikke hodet er på riktig sted til riktig tid.
Merker at konsentrasjonen begynner å svikte. Mange av de tidlige tegnene er her. Akkurat nå. Jeg håper at de går over. Ønsker.
Planen videre er derfor å legge meg til rimelig tid. Gjøre det som faller meg inn. Prøve å tenke på andre ting. Kose meg. Men en ting er helt sikkert. Denne gangen vil jeg oppsøke hjelp så fort jeg merker at mine egne knep ikke fungerer. Dessverre føles det også som stress.
Med en gang det er fokus på hjelp og behandlig føles at håpløst. Jeg orker ikke en runde til med ny psykolog. Komme til timen, åpne meg for en fremmed, fortelle historien, stenge alt inn igjen etter tre kvarter og vente til neste uke. Det er slitsomt. Det er slitsomt for hvem som helst. Men enda mer slitsomt etter å ha måtte gjennomføre det samme med 23 ulike behandlere. Dessutten er det ikke noen ting jeg ønsker å rippe opp i nå. Jeg har det fint. Jeg har tilgitt. Jeg jobber meg å legge fortiden bak meg. Det eneste jeg trenger er stabilitet. Det må jeg klare selv. Nå må jeg være flink jente.
Det som innhenter meg mest er ønsket om å skade meg. Tenk så skamfult! Alt jeg har å være takknemmelig for. Så kommer disse tankene. Det er ikke riktig. Det skal ikke være sånn.
Jeg lever i en boble om dagen. Hvordan blir det når jeg kommer ut av den? Blir jeg deprimert, manisk, eller bare meg selv. Jeg drukner i mine egne tanker og aaaner ikke hva jeg skal bruke dette året på. Den gladhetsfølelsen som jeg kjente så lykkelig på for en ukes tid siden er borte, selvom jeg fortsatt er glad så er det ikke så overdrevent som det var.
En ting jeg synes er vanskelig med å være bipolar er at jeg vet ikke hva som er meg. Er jeg den glade, deprimerte, likegyldige, lykkelige…? Jeg husker at jeg har kjent igjen “meg selv” for en liten stund tilbake, men denne boblen er ikke meg. Det føles ikke ut som jeg er tilstede. Her og nå. Ekkel følelse.
Men jeg vet at den kommer til å gå over. Få et eller annet utslag for så å finne tilbake igjen til meg sjæl. Det er bare litt ubehagelig nå.
Jeg må distansere meg fra fortiden. La alt som har vært være og fokusere på det som er her og nå. Fremover. Jeg lar altfor ofte fortiden innhente meg og jeg lar meg knekke av den. Nå må alt som har vært, bare være der. Fokuset må stå på fremtiden. Ja, jeg har opplevd mye dritt, men jeg har jo bare blitt sterkere av det. Og nå må jeg bruke den styrken på å holde fortiden borte.
Jeg har akseptert at jeg har blitt som jeg har blitt på grunn av den og ofte kan jeg se en sammenheng med hva som har vært og hvorfor jeg reagerer sånn og slik. Men jeg trenger ikke gå for mye inn på det allikevel.
Livet behandler meg pent om dagen. Ta en ting av gangen og ikke mikse opp alt i hodet å lag en svær, gedigen krise. Det er min oppgave til meg selv nå.
Og jeg må huske på at selvom jeg har det veldig fint nå, så må jeg ikke ta det som en altfor stor nedtur hvis noe går galt eller hvis jeg får litt vonde tanker igjen. Jeg har en tendens til å gå helt i kjellern hvis livet går med imot når jeg har det skikkelig bra.
Det å flytte var virkelig en ny start for meg. Jeg merker det 🙂
Jeg fant en bitteliten sylskarp kniv. Trangen til å skade seg er fortsatt stor. Denne gangen fordi GLEDEN er for mye for meg å håndtere. Jeg er i skyene og vil ned på jorda, med gleden.
Selvskading er et lett alternativ, men med så alt for mange negative konsekvenser.
Jeg fikk min første diagnose da jeg ble lagt inn i desember 2008. Alvorlig depresjon. Den skulle gå over og innleggelsen var et engangstilfelle. Den gangen trodde jeg på det. Selvfølgelig, legene sa det jo, men i senere tid har jeg fått erfare at det er ikke alt legene sier som er 100% riktig.
På det tidspunktet var jeg nok alvorlig deprimert, men med årene har det vært mer enn bare èn alvorlig depresjon. Noe som førte til at jeg fikk diagnosen Bipolar Lidelse.
Min siste innleggelse var fra starten av April til slutten av Mai. For noen dager siden fikk jeg et brev i posten med epikrisen min (en epikrise er en kort oppsummering av livshistorie og forklaring av tilstanden under oppholdet og ved utskrivelse) hvor det stod at jeg hadde TO diagnoser.. To nesten helt like… Den andre heter Borderline og går under kategorien Personlighetsforstyrrelse.
Personlighetsforstyrrelse!! Høres ut som det er en forstyrrelse i personligheten min! Men det fant jeg fort ut av at det ikke var. Det jeg egentlig reagerte mest på var at dette er noe de bare skrev på et papir. Ingen har diskutert det med meg personlig at jeg på nåværende tidspunkt har denne diagnosen også.
Antakelig er de ikke sikre lenger på hvilken av diagnosene jeg har. Det spiller jo forsåvidt ikke noen rolle, det er bare et navn, men det er også mitt liv. Jeg har lagt hele livet mitt til rette for den bipolare tilstanden også plutselig er det andre ting jeg må ta hensyn til? Dette forvirrer meg.
Det tar nok lang tid før jeg finner svar på dette surret her. Jeg har ingen psykolog for øyeblikket og hvem skal da svare på det? Og kan en psykolog egentlig finne riktig ut av hvem av dem som stemmer mest, når de er så veldig like?
Jeg har gitt opp nå. Nå ser jeg mye fremover og gir egentlig litt F i hvilken sykdom jeg har og ikke. Men det er utrolig at en sånn ting faktisk kan gjøre det så kaotisk i hodet og oppta så mye energi.
Planen videre er derfor denne: finne leilighet, chille et år, skaffe meg et stabilt liv og kanskje en psykolog til høsten, men jeg vet ikke om jeg gidder for jeg er så lei av å fortelle livshistorien min til hundrevis av mennesker med ulike meninger og teorier. Til syvende og sist er det jeg som sitter i det og de kan si hva de vil.
Må alt ha et navn? Kan jeg ikke bare være “litt ustabil”?
Når man er syk er alt som går imot en et nederlag. Bare et bittelite nei, er nederlag. Med en gang føles det som verden går imot en. Selvom fornuften sier noe helt annet.
Vi fikk ikke leiligheten. Jeg er desperat. Jeg vil flytte nå. Det er ikke fordi jeg misliker mine foreldre, men når man har bodd “hjemmefra” i 2 år er det en stor overgang å komme hjem igjen og bo på et lite rom med alt du eier. Dette med leilighet opptar forøvrig all tiden min om dagen. Det gjør meg sliten. Veldig sliten. Men det er det jeg vil fokusere på; å skaffe en leilighet.
Jeg higer etter et selvstendig liv. Men hvordan kan jeg få det når jeg balanserer på kanten av stupet bare ved å lete etter det?
Skal prøve å forklare meg litt nå, det er mye tanker i hodet og jeg mistenker at det kan bli litt rotete formulert. Jeg blir utslitt av å lete etter leilighet. Leve i den spenningen det er. Får vi den/får vi den ikke…? Var den fin, eller skal vi se etter noe annet…? Hvem som helst ville blitt sliten av det. Men når man er sånn syk som meg, går dette veldig på psyken og bringer frem endel tårer og negative tanker, som igjen fører til at jeg blir psykisk sliten. Det forklarer da, at jeg knekker ved et nei eller to.
Og hvis jeg går “i kjellern” igjen nå, havner jeg på Blakstad igjen, noe som blir helt feil når jeg er så gira på å få meg en leilighet og et selvstendig liv. Skjønner?
Det andre som er alt for slitsom er å hjelpe andre. Det er kanskje det jeg liker mest her i verden, det er å hjelpe andre. Men nå, plutselig sliter det meg helt ut. Nå som jeg bor hjemme kreves det at jeg gjør de dagligdagse huslige tingene. Det er greit nok, men så drar plutselig alle på ferie og jeg blir sittende igjen med gressklipp og pottevanning (vanne blomstene). Dette er jo ikke så krevende i seg selv, men det er det å ha ansvaret for det. Jeg vil være fri til å dra på hytta hvis jeg vil det, eller kanskje ut å reise.
I utgangspunktet kan jeg vel det. Men bare det å føle at du har ansvar for noe du ikke “velger selv” virker så slitsomt. Egentlig bør det være en selvfølge, jeg er jo hjemme. Men det er det som er ulempen når man er syk.
Ble dette bare rot? Det var hvertfall lettende å skrive ned.
Nå er det ganske kaos i hodet mitt. Skjønner ikke helt hvorfor for jeg har livet så og si på plass nå. Men sorgen er stor enda og det blir ikke så mye lettere i dette været. Det er så kaos at jeg ikke skjønner hva jeg selv tenker på. Kan noen bare komme å rydde litt oppi topplokket??
